Himmelgatan og skjebnen (del2/5)

Etter en lettere diskusjon mellom de tre herrene så ble de enige om at Amor skulle sjekke om vingene fortsatt fungerte. Om de gjorde det så var han den som var mest mobil av dem. Tross alt, gamle folk er ikke så raske over avstander lenger. De ville ikke vekke oppsikt på gamlehjemmet, så en ettermiddag etter middagen var servert og spist opp gikk de ut på verandaen alle tre.

Amor løsnet på skjorta og strekte ut vingene i fult spenn, blafret litt prøvende ut i lufta og tok sats. Til alles store overraskelse så så det ut til at det ikke var så strevsomt som de hadde sett for seg at det kom til å bli. Nå var det bare å starte planleggingen av utflukten. De to andre måtte jo tross alt dekke over at Amor ikke var ved sin vante plass sammen med de to andre i dagligstua. De måtte derfor endre vanene sine, slik at det ikke ble så godt lagt merke til om han var borte en time eller to. Skjebnen mente at det skulle være rikelig med tid på to timer, men Påskeharen var slett ikke særlig sikker på det.

Etter fire dager hvor trekløveret hadde samlet seg på verandaen etter middag, så fant de ut at det var trygt med en prøveflytur den femte dagen etter at middagen var servert og ryddet bort. Amor var lettere nervøs, og grudde seg egentlig litt både til flyturen og hva han kom til å finne ut om Himmelgatan når han kom fram. De to andre var skråsikre på retningen, men Amor var ikke fult så sikker i sin sak. Hadde det nå enda vært en av de andre som kunne flydd tenkte han, og angret på at han hadde latt seg overtale.

Tre spreke vingeslag seinere var han på høyde med taket på gamlehjemmet og fløy videre i den retningen Skjebnen var overbevist om at var riktig. Etter en halvtimes flytur kjente han at det var virkelig lenge siden han hadde brukt vingene sine og det skulle vært fryktelig godt med en bitte liten hvil. Han så seg om etter et sted der det var trygt å lande. Ikke sikkert det var så populært om han landet midt i en stim av folk. Da var det slett ikke sikkert han kom til å få tatt av igjen med det første.

Mens han kikket rundt for å finne et egnet sted så syntes han plutselig at han dro kjensel på et par av husene. Jammen hadde han ikke funnet Himmelgatan sånn helt av seg selv da gitt. Det var merkelig nok ikke et eneste menneske å se, så han bestemte seg for å fly en runde over denne gatestubben for å sjekke terrenget før han gikk inn for landing. Ved det store huset innerst i gaten visste han at det var en stor hage med mange frukttrær. Så med litt flaks fikk han landet og kanskje tatt seg et eple eller to før han gikk en runde. Han kjente at han helt klart måtte hvile vingene ganske lenge om de skulle holde hele veien tilbake til gamlehjemmet også.

Han hadde ikke før landet før han plutselig hørte vakker klar ungpike sang som seiv ut fra det ene vinduet i andre etasje. Med ett fikk han bange anelser om at det kanskje ikke var det beste landingsstedet han han hadde funnet. Etter å ha pakket sammen vingene og tatt på seg skjorta igjen så fikk han øye på ei ung vakker møy som sto på den ene verandaen og vrikket og vred på seg i sola. Brått fikk hun øye på han og da han så inn i de knall blå øynene hennes klarte han ikke å trekke til seg blikket eller flytte beina, Amor ble viljesvak og trodde et øyeblikk at han hadde stukket seg på sine egne piler, men de hadde han jo plassert trygt inne i et klesskap på rommet sitt på gamlehjemmet. Han ble mo i knærne og salig i blikket før han kjente at han satte det ene beinet foran det andre og gikk inn i huset. På toppen av trappa sto ungjenta og blafret med lange øyevipper og flommende korngult tykt hår.