Tiurtoppen

Nå er det blitt våren hos oss også, jeg kjøpte stemorspotte til å pynte opp litt nå som snøen er smeltet og gårdsplassen tørket sånn nogen lunde opp.

Gjett hvor lenge jeg hadde blomster på bordet? Jeg rakk ikke inn engang før den var nappet ned og ut av potta si. Jeg ut igjen og stappet restene i potta og tok med meg potta inn i gangen igjen. Nå er verandamøblene funnet fram og potta står på bordet på verandaen, så får vi se om den overlever kvelden der.

Utyske hadde egentlig ikke fortjent å få være med på tur i dag, men hun trenger sosialiseringen så da ble det et kompromiss.

Jeg hadde lenge hørt om denne Tiurtoppe i Åsa, så jeg bestemte meg for å prøve en tur dit i påsken. I Åsa er det mengder med blåveis, så det ble noen bilder iløpet av dagen. Noen bilder til fotoutfordringen blei det også, så nå ligger jeg virkelig godt ann der.

Fra skolen fulgte jeg lysløypa et stykke forbi et jorde der det gikk Highland cattle eller skotsk høylandsfe er en tamferase fra Skottland. Rasen ales opp som kjøttfe, og er kjennetegnet av lange horn og lang, bølgete pels. Fargen kan være svart, brindle, rød, gul eller blakk. Rasen ble utviklet på det skotske høylandet og Hebridene.

Det var godt jeg tok bilder da jeg gikk oppover, for når jeg kom ned igjen så var det ikke ei ku å se der.

Litt bløtt for dem, den tråkker i sta til magen omtrent.

De er staselige dyr da.

Det var blå tepper alle steder langs stien vi fulgte.

Forholdsvis bratt oppover i et par kilometer gjorde at svetten raskt ble satt i aktivitet. Som regel blir jeg bare litt svett på ryggen, men denne dagen rant svetten nedover ansiktet så jeg måtte tørke med genseren så det ikke skulle svi i øynene.

Det eneste dumme med nye stier er at jeg ikke veit hvor det er vann til hundene, så da må de få drikke der vi finner vann. Det var forholdsvis langt til første bekk.

Fine stier på kryss og tvers, så jeg kunne ønsket meg noen flere skilt som fortalte meg hvilken sti det var lurest å følge.

Jeg angret på at jeg ikke hadde t.skjorte under genseren i dag, for da kunne jeg fått luftet meg litt i det minste.

Da vi kom på toppen var det to andre damer der med nistepakke og stor sekk, så de hadde vel tenkt å bli der hele dagen. Men vi sneik oss nå til et bilde på utkikkspunktet av like vel. Når de plassere seg der det er finest, så må de regne med litt besøk.

Innerst i Åsa er det utsikt til Steinsfjorden, flere bønder hadde startet med våronna og traktorene gikk for fult.

Etter en liten pause tok vi en liten runde for å se om jeg kunne finne igjen Djevelens Punsjebolle som jeg var med Åse for å finne for noen år siden. Da kjørte vi opp på Ringkollen og gikk ned til fossen, denne gangen gikk jeg nedenfra for å se om jeg kunne finne den.

Det ble delvis bushing før vi kom inn på en sti som vi fulgte langs bekken oppover. Vi fant en foss, men jeg er ikke sikker på om jeg gikk langt nok oppover så vi fant Djevelens Punsjebolle. Tatt i betraktning at det var mye mindre vannføring nå enn når jeg var der på høsten.

Men hundene fant seg små kulper de kunne drikke seg utørste av i det minste.

Siden det var en bålplass på toppen her så tror jeg dette var punsjebollen. Jeg mener det hang ei postkasse der sist, men turistforeningen variere jo litt hvor de har kassene sine.

Vi satte oss noen minutter på stokken for å hvile beina og slappe av litt. Kjente at det er litt igjen før formen er inne igjen. På kvelden var ankelen vond, så her må det trening til for turene i fjellet når den tid kommer.

Det var litt i bratteste laget der vi hadde gått opp, så jeg gjorde en liten sving i retningen jeg trodde det gikk en sti. Etter noen hundre meter kom vi inn på en litt smal kjærrevei av noe slag som vi fulgte nedover lia igjen.

Det ble noen blåveisbilder for å si det sånn.

Men jeg skal spare dere for flesteparten...