Himmelgatan og skjebnen (del3/5)

Skjebnen og Påskeharen tittet stadig oftere opp mot himmelen mens de ventet på at Amor skulle komme tilbake for å rapporterer hvordan ståa var i Himmelgatan. Men det varte og det rakk, de ventet og ventet uten at de så så snurten av han i det hele tatt. De begynte å bli litt engstelige, for pleieren hadde spurt etter han en gang allerede. Det er jo begrenset hvor mange ganger de kunne si at Amor var på do før de begynte å lure litt. Snart begynte det å mørkne og var han ikke tilbake til kveldsmaten så ville de ha et gedigent problem.

Men det ble kveldsmat og ingen Amor hadde dukket opp. Nå begynte Skjebnen og Påskeharen å vurdere om de skulle si i fra at han var borte og at de egentlig ikke ante hvor han var. Om de fortalte at han hadde tatt seg en flytur så var det ingen som ville tro dem. Amor gikk under navnet Hr Olsen på gamlehjemmet og han hadde aldri blafret med vingene sine der på huset. Amor likte best en anonym tilværelse etter alt han hadde gjort for en haug av folk tidligere. Jo man skal ha respekt for andres ønsker, man ønsker jo at andre skal respektere det en selv mener.

Merkelig nok ble det ingen flere spørsmål etter Amor og det var på tide å finne senga for å sove til kvelds. Men Skjebnen fikk ikke sove og Påskeharen fikk ikke sove og helt uten å ha avtalt det så møttes de på verandaen midt på natta. Der ble de enige om å si ifra etter frokost om at de kom til å ta seg en rusletur utenfor gamlehjemmet. De skulle til parken skulle de si. Etter den konklusjonen ble det noen timer søvn på dem, for man kunne ikke legge ut på langtur uten søvn og mat i magen. De turte ikke å be om å få med seg niste, men satset på å være tilbake til middagsserveringen.

De sto tidlig opp og fikk seg frokost, ble enige om å gå i den retningen de hadde sendt Amor kvelden før og håpet at han hadde holdt en stø kurs hele tiden. Påskeharen tok med seg rulatoren sin for da kunne de i det minste få litt fart i nedoverbakkene. Skjebnen var nå litt i tvil om akkurat det. De visste begge at Påskeharen ikke var den mest habile sjåføren, men alt for å spare tid. De krysset fingrene for å beholde helsa så la de ivei nedover gata.

Det var ikke mange hundre meterne de hadde kommet før første forholdsvise bratte nedoverbakke viste seg. Skjebnen stablet seg på rulatoren og Påskeharen kloret seg fast og håpet på det beste. De fikk en voldsom fart nedover bakken til tross for de bitte små hjulene. Skjebnen lukket øynene og håpet på det beste. Påskeharen fant ut at det ikke var så enkelt å svinge, eller få tak i bremsene da Skjebnen hadde plassert seg forholdsvis dumt til. Men på et mirakulært sett så kom de seg helskinnet ned første bakken uten å brekke lårhalsen eller armer.

Skjebnen var litt i tvil om de ville rekke tilbake til gamlehjemmet i rett tid, men Påskeharen trøste han med at nå var det tross alt tre gamle menn som var borte. Da ville de sende ut letemannskaper for å finne dem. De hadde sikkert biler slik at de slapp å gå tilbake til gamlehjemmet. Dermed kunne de gå dobbelt så langt som de opprinnelig hadde tenkt. Skjebnen smilte lettet og la i vei ennå lenger bort. Med ett kjente de igjen starten på Himmelgatan og tittet seg spent rundt.

Husene var litt mer falleferdige enn de forventet, det var jo ikke så lenge siden de hadde drevet med dette prosjektet... var det vel? Gamle menn husker ikke godt og årene går fort. Siden det ikke var noen gamle damer og minne dem på at det faktisk var 80 år siden de sist hadde vært der så fikk de nå leve i den troa at det var nesten "igår" de hadde hatt prosjektet.

Fremdeles var det bare damer å se rundt om i gata, damer i husene og damer på verandaen. Damer i alle aldre og i alle fasonger. Damer som var både handy og festpyntet. Men i all verden da sa Skjebnen, hvor har det blitt av mennene her? Vi hadde da menn her, hadde vi ikke? undret Påskeharen. Jo mente Skjebnen bestemt. Mange menn, men ikke fult så mange damer... tror jeg.

Vi får gå til enden av gata så får vi se hva vi finner. Vi kan heller spørre noen av dem på vei tilbake om de har sett en annen herremann her i går. De to gamle mennene tittet litt engstelige rundt seg når de gikk innover i Himmelgatan. Det virket ikke som damene så dem, eller enset dem i det hele tatt. Enkelte ble passert veldig nære, men noe blikkontakt var det ikke mulig å oppnå. Kanskje det ikke blir så enkelt å spørre noen om noe som helst mente Påskeharen da de hadde kommet et godt stykke innover i gata.

Med ett hørte de en klokkeklar lekker sang så fin som de aldri hadde hørt den tidligere. De kikket først på hverandre før de begynte å se rundt seg for å finne ut hvor denne sangen kom fra. Innerst i gata så de dette store huset med den unge jenta på verandaen som sto og sang av full hals for å få oppmerksomheten deres. De ble begge dratt mot huset og når de nærmet seg ble døra åpnet helt av seg selv. Det var ikke mulig å se hva som var på innsiden, da det bare var et stort svart hull som åpenbarte seg.