Inn i Ådals dype skoger

Dokumentasjon er viktig når man er på tur. Man lever lenge på minner, men når man foreviger dem lever de lenger...

 

"Fortell meg hvorfor jeg er overrasket?" hørte jeg Ingrid sa bak meg. "Nei, det er vel typisk turvalg for mamma..." mente Kenneth. Jeg hadde nemlig invitert Dua mi med følge på Duas aller første skautur. Viktig å bli introdusert til friluftslivet så tidlig som mulig. 

Sist jeg var her var det fin åpen vei, så egentlig var det ikke min feil at vinden hadde blåst overende noen svære trær midt i stien opp fra parkeringen. Jeg hadde sagt fra om at vi trengte annet framkomstmiddel enn vogn til Sofie, så jeg hadde ikke dårlig samvittighet for at det ble noen små hindringer i veien. Om det ikke er bart så må vi håpe at skaren holder, hadde jeg også sagt. Veldig mye informasjon i forkant til meg å være.

Avlikevel stilte Kenneth i joggesko. Men han hadde medbragt egen skotømmer med jevne intervaller. Skaren var ikke like hard til tider. Med Dua mi på magen så var det jo ikke fult så enkelt å tømme skoene selv.

Ellers så var alt utstyret for en påskeutflukt intakt. 

Pink var lettere oppgitt over å måtte gå i bånd i det villniset av en skau vi forserte. Jeg må jo si meg litt enig, fleksiline var kanskje ikke helt optimalt i dag.

Det var mye elgragg langs stien.

Etter noen strevsomme høydemeter var vi oppe på den gamle trassen til sperillbanen. Skaren var hard og det hadde tråkket noen andre bortover dit vi skulle.

En tre fire hundre meter er vi framme ved tunnelåpningen i fjellet.

Det er en opplevelse å være der, de er i konstant endring. Det er nok endel som vet om stedet, for på vei tilbake til bilen møtte vi to grupper som kom mot oss på stien.

I fjor når jeg var der, var det ikke på langtnær så mange eller så høye istapper som på søndag.

Denne gangen var det ikke så enkelt å bevege seg inn i tunnelen som sist. Nå var det veldig mye is som skrådde innover i fjellet og var veldig glatt. Det rant vann alle steder, så det ble riktig polert der med de skoene vi hadde. 

Godt istappene var solide så en kunne ha noe å støtte seg til. Jeg hadde spurt om Kenneth kunne ta med seg arbeidslyset sitt, for det er faktisk helt svart inne i tunnelen. Den gjør en liten sving på seg like etter inngangen og da er det kjekt med godt lys om man skal ta noen bilder.

Og bilder ble det! Jeg dro dit for å ta bilder, de andre dro dit for å få en opplevelse for dagen. 

Jeg tok bilder både på vei inn og på vei ut igjen, så det ble vel omtrent 150 bilder av istapper. 

I toppen er istappene helt klare og det ligger vann i hulrom. Hver gang det drypper fra taket så ser en bevegelse inne i isformasjonen. Ingrid er omtrent like høy som meg, så de største var godt over to meter.

Pink ble sluppet løs, det er liksom ikke landskapet å bevege seg i bånd der. Det var trangt nok å ta seg fram til tider, uten å passe på andre.

Første hinder forsert

Slik bare fortsatte det et godt stykke innover. Godt det ikke hang istapper fra taket, da måtte vi hatt hjelm.

Skulle vi se noe så var det bare å henge på Kenneth. Jeg hadde med litt lys, men den sluknet rimelig kjapt.

Om man tok på dem så var de egentlig ikke så fryktelig kalde. De var våte og glatte. Man fikk et litt seigt belegg liksom på fingrene, så mineralene tøyt ut av fjellet.

Man måtte praktisk talt smyge seg fram og innimellom knakk en istapp som man dultet borti.

Jeg synes is er flott, så en gang skal jeg til Alta og overnatte i ishotellet der. Kanskje neste år...

Tronstol. Hadde ikke Sofie vært opptatt med å spise og sovne etterpå, så kunne vi tatt en kongelig seanse. Men det var endel vann i rillene, så da hadde hun vel blitt litt våt også.

Lenger innover ble det stabil temperatur og istappene forsvant mer og mer. Det var bare noen få som kom ut av tunnelveggen etterhvert.

Minner fra en tid med drift i tunnelen var det hele veien innover. 

Mineralene henger i tunneltaket. 

Siste isformasjon på vei innover

Pink er skeptisk til slike ting som stikker opp av golvet

Innesrst ved potetlageret var det en vanntank som samlet sammen alt vannet fra taket. Hva det vannet blir brukt til er jeg lettere usikker på.

På vei tilbake når vi nærmet oss utgangen igjen var det som å komme til Mumidalen og Hatifnattene.

Før vi kom så langt slo Kenneth av hodelykta, og noe så svart tror jeg aldri jeg har sett tidligere. De kaller det svartenatta, men natta er lys i forhold.

Krystallklar

Flott lokasjon for en fotoshoot

Kjærligheten blomstrer

Morsomt å være på tur med de som poserer og ikke skyr kamera

Ingrid knipset løs, så de var nok fornøyd med søndagens turmål

Pink var ganske ivrig på å komme seg ut igjen. 

Vi pleier jo ikke å suse så veldig når vi er på tur

Kunne sikkert blitt der en time til, til tross for at vi brukte omtrent halv annen time der.

Det blir nok Sankthans før de forsvinner i år.

 Hva suser dere med egentlig? 

Det var skikkelig varmt å komme ut igjen i sola, men det merket ikke Dua mi. Hun hadde sovet en halvtimes tid allerede på armen til pappa'n. 

Rart de ikke har kappet denne buske i flere deler når de først har felt den over veien opp til tunnelen. Når vi skulle til bilen igjen så valgte vi andre siden av buska, da var det litt enklere å komme seg fram enn der vi valgte å gå opp.

Påskens løse fugler

Med slik himmel er det ingen sak å stå opp om man har påskeferie. Man trenger ikke stå opp når man har ferie. Noen synes faktisk det er helt optimalt å tilbringe hver ledige stund under dyna, eller på sofaen, eller i bilen,  eller ved matbordet... Jeg har stort sett et behov for aktivitet ute. Om det ikke er aktivitet, ja så vil jeg være ute i det minste.

På vei til Rytterager på lørdag kjørte jeg Røyse rundt. Det var egentlig ikke planlagt, men jeg svingte liksom av til Helgelandsmoen før jeg skjønte at jeg skulle egentlig ha fulgt riksveien til Vik. Men pytt pytt, en sightsing på landet har ingen vondt av når man har ferie.

De gikk på en åker ved gravhaugene . Gravfelt fra eldre jernalder på gården Frøyshovs grunn. Gravfeltet ligger høyt og fritt med vidt utsyn over Tyrifjorden og det eldgamle kulturlandskapet. 

Mange av gårdene på Røyse har navn etter de gamle norrøne gudene, og Frøyshov er en av dem. Snorre forteller at Ynglingeætta, den gamle norske kongeslekta, hadde Frøy til stamfar; han ble også kalt Yngve. Olav den Hellige tilhørte Ynglingeætta, og kan således sies å være etterkommer etter Frøy.

Grågås er overveiende en trekkfugl. De ankommer Norge i mars–april og trekker vanligvis sørover i perioden august–oktober. I enkelte områder hvor det utøves jakt på høsten kan dette fremskynde trekket. De fleste grågjess som hekker i Norge overvintrer i Danmark, Tyskland og Nederland. En mindre andel overvintrer i Spania, mens enkelte oppholder seg på kysten av Sør-Vestlandet gjennom vinteren.

De vandret stort sett uforstyrret, men holdt øye med hvor jeg var. Jeg satt i bilen og tok bilder ut av vinduet for ikke å forstyrre de for mye.

Når jeg hadde kommet meg ytterst på Rytterager så fløy det en knoppsvane forbi. Jeg håpet den fant noen andre for å slå seg ned med inne ved iskanten. Jeg skulle jo rundt odden og kunne tenke meg å få til noen fuglebilder.

Det fløy noen stokkender forbi også. Ender er veldig vare fugler i naturen, det er vel bare byender som blir matet man har helt oppe på tærne sine.

Det var et yrende fugleliv i motsetning til sist jeg var der. Da så vi ikke en eneste fugl på hele turen.

Svaner, ender og gås er ofte å se sammen når fugler oppholder seg et sted. De er ikke så sære på hvem de menger seg med. Denne svaneungen er i ferd med å bli hvit. Kanadagåsa svømte rundt med sin make.

Det var to knoppsvaneunger sammen med foreldrene sine.

Det var litt langt hold for å få noe pent gruppebilde av denne flokken. 

Svanene er veldig beskyttende overfor ungene sine.

Det gikk virkelig unna en stund

De syntes tydeligvis at disse ungene var litt vel trege med å komme seg vekk fra kanten og bort til dem.

Knoppsvanen er en majestetisk fugl.

Kanadagjess hører opprinnelig hjemme i nordre del av Nord-Amerika. Den er innført til Norge, Sverige og flere andre europeiske land. Arten ble innført i Oslo-området i 1936, men først fra 1955 i helt fri tilstand. 

Den er nå spredt på kunstig eller naturlig måte til forskjellige steder fra Vest-Agder til Nordland, og bestanden har enkelte steder blitt så stor at man har måttet sette i gang tiltak for å redusere antallet individer.

Gjennom skauen tilbake til bilen var kjøttmeisen ivrig mellom trærne både med sangen sin og på vingene. De var ikke så gode å få til noe bilder av, der de hoppet fram og tilbake i ett sett.

Men noen bilder ble det da når jeg fikk stått litt i ro.

Det er bare å nyte den trillende sangen til kjøttmeisen. Det er noen som er våryre, for å si det sånn.