Jeg fristet med fjelltur tidligere i uka. Det slo Ingrid og Sofie til på. Kenneth kunne ikke på lørdag, han skulle være flink og fikse ting på det nye huset. Det var spådd solskinn, men tåka ville liksom ikke helt slippe taket iløpet av dagen.
Vi hadde trua og la ivei oppover ved 1000 meter'n. Det var spådd litt vindvær, så det ble dress og vindtett lue på Sofie. Siden jeg er litt bedre form enn Ingrid så skulle jeg starte med å bære henne oppover fjellet.
Det virket veldig lovende en stund, men når vi kom opp der jeg trodde vi hadde hatt blå himmel. Men tåka for forbi i forholdsvis stor fart. Vi gikk vel i mer eller mindre i tåkehav hele dagen, men med glimtevis utrolig flott landskap som badet i sol.
Vi gikk til venstre når vi kom opp stien, planen var egentlig Pukla, men det viste seg jo å være tjukk tåke den retningen, så vi laget en runde ut av det med retning Harehopp og over Skardsvarden tilbake til bilen.
Slik utsikt var det vel mest av i løpet av dagen. Det var ikke fritt for formaninger om at vi ikke måtte gå oss bort. Men jeg var rimelig trygg på at det skulle gå greit. Når det blåser er det alltid større eller mindre glipper i tåka.
Vi hadde vel gått en tre kvarters tid før Snuppelura sovnet, hun hadde nemlig ikke tid til å sove i bilen oppover til tross for at det var sovetiden hennes. Men da vikk vi jo testet at den bæremeisen egnet seg til å sove i også.
Om du synes det er varmt på tur med sekk, så er det varmt på gå med bæremeis. Virkelig god sekketrening med 17-20 kilo på ryggen. Det er ikke det samme å gå tur som å gå tur med tung sekk om du ikke har prøvd. Tyngdepunktet endrer seg betraktelig,
Dua mi sov skikkelig godt, så hun snorket som en mann til tider.
Jeg storkoser meg på fjellet, og jeg må innrømme at Sørbølfjellet er en klar favoritt.
Høstfargene har så smått kommet i fjellet, nå er det bare å nyte dagene framover med solskinn.
Det var noen få andre folk i fjellet, men ikke en sau i sikte. Dårlig med fugler var det også. Sjelden å gå i fjellet om høsten uten å se ei eneste rype.
Vi bestemte oss for å gå til Sofie våknet før vi satte oss ned for å spise.
Ingrid ble veldig begeistret, for hun hadde aldri vært der tidligere, så når vi fikk glimt av utsikt så var det knallfint.
Vi var enige i å lure med oss Kenneth før snøen kommer i høst.
Sofie våknet og vi begynte å se oss om etter en lun plass å sette oss ned.
Det fine med Sørbølfjellet er at man ikke trenger stier, man kna gå hvor man vil der.
Det finnes vel ikke bedre lunsj utsikt enn det vi hadde på lørdag.
Setter stor pris på å få tilbringe dagen med disse to. Men når en er på tur med bestemor, ja da blir det litt krøll med sovetider og turene blir gjerne litt lenger enn tenkt i forkant. Men av erfaring så veit vi at det blir seint, så da går det greit. Til og med Pink blir litt sliten en times tid eller så etter tur med meg.
Det er vel ikke noe bedre enn å ha med seg noen på tur i fjellheimen, som setter like stor pris på fjellet som meg.
Blir ikke siste fjellturen med denna i høst.
Når vi hadde spist skulle Ingrid bære henne. Man blir jo ikke i bedre form om man ikke trener seg til.
Sørbølfjellet er et sted du kan parkere på samme parkeringen og få en ny tur hver gang. Du ser en topp i det fjerne, også bare går du rett dit.
Pink nyter å være med på tur. Hun tar helt av når jeg kommer og blir spinnvill og bjeffer til tross for at hun egentlig ikke bjeffer. Når jeg plukket dem opp i dag så var det samme seremonien som hver gang jeg kommer. Så hører jeg klask, klask, klask fra kjøkkenet og Sofie kommer krabbende så raskt hun klarer. Finnes ikke bedre velkomst enn det.
Det var egentlig greit at det ikke var knallsol, for da hadde det blitt fryktelig varmt å gå. Det var varmt nok å gå i turbukse og singlet.
Ingrid gikk for ull og vindtett. Hun ble litt varm i kinna før vi kom på toppen av Skardsvarden.
Det var ikke overvått i terrenget, det var som en normal høsttur i fjellet.
Når naturen ordner seg selv.
Hele fjellet bugnet fortsatt av multer.
Vi plukket ingen, men hundene spiste både multer, blåbær og krekling. En god dag i fjellet for dem også.
En god stund hadde vi ganske mye sikt
Så kom tåka rullende i ekspressfart igjen
Det var en som sto og fisket, men det virket ikke som han hadde fått noe fisk når vi passerte.
Ingrid blir sikkert overrasket når hun kommer hit neste gang, når hun virkelig får sett området.
Hun fikk litt inntrykk da
I det fjerne kunne Hare Hopp skimtes. Vi skrådde opp til høyre når vi kom bort til hytta for å gå i retning bilen igjen.
Det var folk ved Harehopp, så vi gikk ikke inn der.
Det er ikke så mange leselige skilt der, mange har stått ute i vær og vind i manege år. Godt en veit hvor en skal.
Vi satte kurs mot Skardsvarden for å se på potensiell utsikt. Her var det mer tåke i fjellet, så det var ikke så enkelt å orientere seg mot topper i det fjerne.
Pink storkoste seg så det ut til. Hun syntes vi var i overkant trege oppover mot toppen.
Ingrid prøver å dokumentere utsikten. Egentlig er det bra utsikt her.
Flott turfølge som ikke gir opp å være med meg på noen mer eller mindre uforutsette krumspring.
Vi gikk etter retning og ikke etter hvor vi så særlig, men det ble litt mer drag i lufta og tåka lettet litt. Pink holdt seg i nærheten og forsvant aldri i tåka.
Det trengtes justering av sokker og stramming av sko for å unngå gnagsår.
Her var det mer farge på lyngen enn der vi gikk opp.
Nå kunne vi skimte toppen i det fjerne og vi satte kursen mot dagens siste topp, før nedstigningen mot bilen igjen.
Innbydende benk å ta nista på om vi ikke hadde spist den allerede.
I de fjerne kunne vi kunne så vidt skimte varden vi skulle til.
Det kom noen glimt av sol så det ble mulighet for litt utsikt.
Det er godt å sige ned i sofaen etter dusj og middag når en har hatt en dag i fjellet. Det er noe eget med fjellufta. Vi traff på noen folk som vi vekslet noen ord med iløpet av dagen. Stort sett så er det alltid hyggelige folk i fjellheimen, der det ikke er Oslofolk som stort sett ferdes. De kan knapt nok hilse. Stort sett så har de blikket festet i bakken eller langt fram, så de skal slippe å få noe øyekontakt.
Ved Skardsvarden var det to rett foran oss på stien, de hadde tenkt å ta pausa si på toppen.
Ingrid følte seg fortsatt sprek, så hun skulle ta Sofie på nedstigningen også.
Vi gikk motsatt vei av det jeg pleier når jeg er her, så det ble litt titting på kanten for å komme seg ned fra topphaugen.
Vi måtte finne riktige dalsøkk vi skulle fortsette til bilen. Viktig å lage en runde når man er på tur, så man ikke går fram og tilbake på samme stien hele turen.
Følge kanten av steinura før vi fulgte bekken nedover lia til vi kom til vannet i bunnen. Da kommer en på stien som går tilbake til den store steinen hvor stien oppover deler seg,
Jeg stoppet klokka når vi spiste, så tiden er effektiv gange. I løpet av dagen hadde vi ei matpause og noe drikkestopp.
Naturens krefter splitter stein
Tåka lettet og da var det ikke noe problem å finne retningen vi skulle fortsette
Jeg liker best stillheten i fjellet
Skardsvarden, Sørbølsfjellets høgeste punkt.
Myrulla skaper høststemning sammen med rød lyng.
Utsikten nytes før nedstigningen starter. Det er noen høydemeter ned til vannet. Totalt hadde vi 440 høydemeter stigning iløpet av runden vår.
Nede ved vannet hadde tåka senket seg igjen.
Ingrid og Sofie valgte en slakkere nedstigning.
Pink venter tålmodig på at vi skal gå videre.
Når vi var nede så vi starten på stien som går bort til den store steinen hvor vi kom opp.
Der er det ingen høydemeter i mellom og stien slynger seg mellom små vann.
Klokka nærmet seg ny dubb for Sofie, men når vi var så nære bilen passet det best at hun ventet til vi var der.
Tusen takk for en flott dag i fjellet.
