Når en er på tur i sentrale strøk med disse tre, ja så er det litt oppstartsproblemer. Det er jo så mye nye lukter å snuse på. Merethe hadde problemer med å komme seg hjem fra jobb i går, og jeg hadde bare planer om å sjekke av en ny fjelltopp i fjelltoppjakten. Litt sjekking av kartet og Paradiskollen dukket opp som en passelig topp man kunne lage en runde rundt.
Jeg parkerte ved Harestua jernbanestasjon og gikk opp skråningen der skiltet til Paradiskollen sto i veikanten.
Litt vanskelig å anslå tidsforbruk når en skal på tur på ukjent sted, særlig når man ser på kartet at det er noen høydemeter man skal klarte opp. Merethe sluttet i tretiden, så jeg håpet at jeg ville treffe sånn nogen lunde i det minste.
Det var litt vind, men oppover i skaukanten var det lunt, men skyggefullt.
Det var jevnt oppover i variert terreng. Stiens bredde varierte noe, men innimellom var det steiner og glatte røtter. I løpet av runden så var det så mange stier på kryss og tvers, både merkede og umerkede. Det er lenge siden jeg har sjekket kartet så mye som jeg gjorde på turen til Paradiskollen. Særlig på veien ned igjen.
Veien opp var godt merket med blåmaling og skilting hele veien.
Det er nok av vann og bekker til hundene på denne runden, så jeg trengte ikke ha med vann til dem. Det er ulempen med turer i ukjent terreng. Da må man sjekke kartet på forhånd for å finne bekker og vann, ellers må man ha med seg vann.
Et par hundre meter på veien før stien tok av opp til venstre.
Absolutt en fin runde på ei mil til sammen. Hadde jeg bodd nærmere hadde jeg nok tatt denne runden flere ganger, Skulle nok gått noen runder før en ble kjent i alle stikryssene, men en hadde alltids funnet tilbake til bilen.
Det var bruer over bekker og klopper på våte områder. Jeg møtte en gammel mann som stoppet og snakket en stund. Hann hadde funnet en ny sti denne dagen som han ikke hadde gått tidligere og han hadde flyttet til Harestua for nesten 20 år siden. Da jeg sa at jeg aldri hadde vært der tidligere og gått noe tur ble han veldig overrasket. Akkurat å gå tur i ukjent terreng er ikke noe nytt for meg da.
Varga og Hailey er stort sett i teten, Bella er ikke så ivrig på smale stier, så hun dilter bak meg som regel. Det gjorde Tessy også da hun levde.
Siste delen var forholdsvis bratt, fra bunnen av hadde det vært en javn stigning.
Lite visste jeg om at det virkelig ble bratt siste stykket opp til toppen. Men det demret om at jeg hadde lest om det når jeg kom dit.
Det viste seg at det ble taubratt oppover.
Men for en utsikt en ble belønnet med på toppen.
Paradiskollen (Paradiskollen-Svartberget) er et forholdsvis stort naturskogsområde i Romerriksåsene, sør i Lunner kommune. Området utgjør et småkupert skogsplatå med sør- og vestvendte lisider. Det ligger nesten helt inntil Rundkollen naturreservat i Nittedal kommune. Til sammen utgjør de én funksjonell økologisk enhet som vil kunne bli et av de største skogvernområdene i regionen. Området ligger i all hovedsak i mellomboreal sone med mindre partier i sørboreal sone.
* *
Nordre halvdel av området domineres av nokså gammel blåbærgranskog i aldersfase. Et par steder finnes urskognær skog. I Svartberg-delen er granskogen yngre. Her finnes også en del furuskog. Skrentene i Svartberget har innslag av rikere flora, og en interessant og verdifull utpostforekomst av gammel edellauvskog (eikeskog) med lågurtflora samt ei lita bekkekløft. Området har spredte forekomster av nær tua vedboende sopp, men mer krevende arter er sparsomt forekommende. Området har også verdier for flere lavarter knyttet til eldre og fuktig granskog, samt at det har verdi for gammelskogtilknytta fuglearter.
Det er laget en minneplate om Halvard Kauserud (1937-2012) på toppen. Med sine 670 moh. er den Romeriksåsenes høyeste punkt. Flott utsikt mot vest der man ser Bislingen, Gjerdingen, Harestuvannet og Skillingen. Tidligere stod det et tårn på toppen, og man hadde derfra en vakker utsikt i alle himmelretninger.
Jeg har egentlig tenkt å prøve å få tatt en god del forskjellige kommuner i fjelltoppjakten, men det viste seg at denne toppen lå i Lunner den også. I Lunner er det bare 10 topper så da har jeg vel igjen bare 8 da.
Jeg hadde lest at det gikk en sti fra toppen ned på baksiden, så jeg kunne lage en runde av denne turen. Litt lenger bort så jeg noen turskilt, så jeg regnet med at de viste et sted jeg kunne gå.
Noen hadde startet jobben med å lage en varde, men det gjenstår endel stabling for at denne skal bli stødig. Eller så har den vært stor og rast ned.
Det var ikke noe problem å følge en umerket sti ned fra kollen, for stien var veldig tydelig.
Det overrasket meg at jeg ikke møtte flere turgåere på denne runden. Kanskje det blås for mye for folket på Harestua?
Ulempen med å gå denne stien ned igjen var at det var skygge. Så seint på året er det lav solgang og da er det mer skygge tidligere på dagen enn det er på sommeren.
De gangene vi møtte noen så merket Varga det først. Hun er veldig var på både dyr og mennesker rundt seg.
Vi kom ned på en vei som vi skulle følge noen kilometer.
Veien gikk langs Langpiperen. Hundene fikk en tur helt ned til vannet, før vi fortsatte veien langs vannkanten. Det var ikke så mye å se til vannet selv om veien gikk nære. Det var en kant med busker i mellom.
Stort vann med bilvei og ingen hytter. Det er imponerende vil jeg si.
Bella røyter vanvittig om dagen. Hver gang jeg børster henne så er det mange never med pels som jeg subber opp fra golvet. Det synes ekstra godt når vi er på tur da båndet glir over ryggen hennes og liksom napper med seg pelsdott for hver gang.
I enden av Langpiperen gikk det en sti ned til venstre som det sto Harestua på. Jeg hadde først tenkt å gå bort til Solobservatoriet som jeg har vært på besøk tidligere og gå veien ned igjen. Men når det finnes en sti, så er det å foretrekke. Turen ble kortere også da tiden begynte å bli litt knapp.
Brått åpnet skauen seg og Stormyra åpenbarte seg.
Stormyra var ekstremt fuktig og bløt, så hadde det ikke vært klopper over den hadde det ikke vært mulig å gå der.
Vi måtte krysse en bekk som rant gjennom myra
Det var fallskjermslipp her på Stormyra 5 ganger under andre verdens krig. Det var forsyninger til hjemmestyrkene. Flyet 9. november i 1944 forulykket på grunn av tåke.
Stien forsvant ned i skauen og en stund mistet jeg hele stien. Sola var lav og rett i øynene mine, så jeg diltet vel mest etter hundene før jeg fant ut at det var mer dyretråkk enn sti vi fulgte.
Vi havnet inn på en gammel kjerrevei som vi fulgte ned til et virvar av stier igjen. Det var bare å gå etter kartet på telefonen til vi fant veien som skulle gå på tvers der. Samme veien som vi hadde fulgt et stykke tidligere på dagen.
Denne gangen skulle vi bare krysse veien og fortsette med ny sti rett over veien.
Stien hadde glimtvis blå merker, men det var ikke samme stien som jeg fulgte oppover.
Brått skimtet vi en tømmerstue gjennom skauen. Da tok vi oss tid til å stikke innom gårdsplassen til Nordre Lauvlia. Var nok en stund siden den hadde vært i bruk.
Stien gikk rett nedover lia
Vi fant skiløypa som vi fulgte et stykke før vi kom inn på veien som endte opp ved bilen akkurat klokka tre. Det ble et kvarter å vente for Merethe, men det får så være. Synes det var god planlegging jeg.
Ja jeg veit det høres merkelig ut at jeg har vært på Røyse og leitet etter fjelltopper. Røyse er rimelig flatt, men jeg huket av tre "blå?" på kartet etter jobb. Det var forholdsvis fint vær og antydning til sol på Hensmoen når jeg og Varga dro derfra. Men når vi parkerte på Røyse så lå tåka tjukk som graut. Vet du ikke hva Fjelltoppjakten er kan du jo lese denne artikkelen i Askøy24
Jeg har vært der et par ganger før i forbindelse med stolpejakt og geocaching, så jeg visst at jeg burde rekke disse tre på den timen med dagslys jeg hadde til rådighet etter jobb. Jeg hadde tatt med meg lommelykt i jakkelomma i tilfelle det skortet på tiden.
Jeg har alltid parkert her når jeg har gått i området, så jeg stoppet her i går også. Stien var litt småsleip oppover da alt løvet var falt av buskene og skjulte leira på bakken.
Geocachinga var jeg og Hilde på tur mener jeg. Det var vel omtrent denne runden som jeg gikk i går. Vi gikk den når det var kvelden, for det var en runde som var merket med reflekser.
Greit å følge litt med på kartet, for der er det veier og stier på kryss og tvers. Det er det de fleste steder med turområder. Merkelig det der.
Tåka holdt seg ganske lenge. Det er ikke utsikt her, men et jorde. Jeg er så lei av å gå tur i tåke. Man ser jo ingenting noen steder. Men jeg var vel ikke der for utsikten, men for å rydde kartet. Nå har jeg ikke så mange igjen i Hole. Der er det stort sett lite snø, så jeg kan rekke endel av de som jeg har igjen selv om vi skulle få bitte litt snø.
Til resten av fjelltoppjaktens topper i Hole er faktisk litt oppoverbakke Jeg kan lage en runde fra Kleiva opp på Kongens utsikt og ta den siste på veien tilbake ved Rørvik. Så er det både Mørkgonga og Gyrihaugen. Toppene i Krødsherad som jeg har igjen skal jeg ha fint vær på, for der er det utsikt.
Her så jeg en hvit bakstuss som forsvant mellom buskene, men det fikk ikke Varga med seg.
Det er litt trolsk stemning i slikt tåkete landskap.
De hadde ikke unngått vindværet her heller, men det var ikke så mange vindfall som jeg hadde forventet.
Tåka lettet lenger inn når vi kom inn på veien som passerer Bjønnemyr.
I følge kartet heter det Bjønnemyr her, men jeg har aldri sett at det er ei myr. Her har det alltid vært mye vann de gangene jeg har gått her tidligere. Ingen endring denne gangen.
Jeg øynet et håp om solnedgang på vei tilbake til bilen.
Vi tok av veien og fulgte stien opp til Leinåsen.
Når alle bladene ligger på bakken så ser man andre detaljer tydeligere.
Siste høydemetrene før innsjekk på første Fjelltoppjakten denne dagen.
Vi sjekket inn og tok et bilde for dokumentasjon i appen.
Stien snor seg framover på toppen av åsen, men vi skulle ta en sti som gikk til venstre for å komme oss bort til neste sjekkpunkt som var ved vanntårnet.
Har du vært på tur i Hole tidligere har du sikkert sett slike skilt langs stien. Det er liksom slike eller Pilgrimsleden som dukker opp der.
Herfra var det fin tørr sti helt bort til neste sjekkpunkt
Vanntårnet var mindre enn det jeg husket. Men i mørket virker vel alt større enn i dagslys?
Vi tok stien som gikk på venstre side av vanntårnet, den gikk rett ned på veien som passerte Bjønnemyr.
Veldig mye rognebær som fremdeles satt godt fast på buskene.
Det var ikke folksomt der. Vi møtte kun en gammel mann på hele runden.
Rett før bilen ble det en antydning til solnedgang, før tåka kom sigende igjen .
Siste rest av dagslys nytes
Nede ved bilen var det fremdeles tåke
Ha ei skikkelig flott helg! Nyt den, nå er det snart advent.
Generasjon kan også referere til et tidsrom på om lag en tredjedels århundre (30-33 år) og er da synonymt med menneskealder. En generasjon er en eller flere modeller som representerer et stadium i utviklingen av et produkt, kjennetegnet ved spesiell design, teknisk standard eller lignende. Ordet generasjon har egne betydninger i en del fagfelt. Innen biologi er generasjon et stadium i livssyklusen hos en organisme med generasjonsveksling, hvor organismen skiller seg fra andre stadier i måten å formere seg på.
Om noen år har vi opptil fem generasjoner i arbeidslivet samtidig. Den raske utviklingen i samfunnet gjør at det kun er noen få år mellom hver generasjon. Dette kommer til å by på utfordringer, men også muligheter. Tidligere var det et helt liv mellom hver generasjon. Nå er det mindre enn ti år, og det er også store forskjeller mellom de eldste og de yngste innen hver generasjon.En stor fordel er at de kommende generasjoner ikke er redde for noe. De har vokst opp med nettet, og deler villig på alt. De er ikke redde for dataene sine, og derfor blir det lettere for bedriftene å nå dem som konsumenter. Dem kaller vi bare for Alpha og de er fortsatt barn, så dem kjenner vi ikke så godt. Men vi vet at de er superdigitale, og veldig flinke.
* *
Se bare på ni år gamle Evan som tjente opptil 1,3 millioner dollar i året på sin egen YouTube-kanal der han legger ut filmer om lekene sine.
Generasjon Alpha (født etter 2010)
Generasjon Alpha er generasjonen etter Generasjon Z, og omfatter dem som er født fra begynnelsen av 2010-årene til midten av 2020-årene. Dette er en generasjon som aldri har kjent en verden uten smarttelefoner, sosiale medier og umiddelbar tilgang til informasjon.
Generasjon Z (født mellom 1996-2010)
Generasjon Z er generasjonen født etter millenniumsgenerasjonen og før Generasjon Alfa. Mennesker av generasjonen har ofte brukt moderne teknologi og internett store deler av livet, og har dermed god kjennskap og kompetanse på teknologi og sosiale medier.
Generasjon Y (født mellom 1980-1996)
Generasjon Y er preget av deres teknologikyndighet, fleksible tilnærming til arbeid og liv, og deres fokus på bærekraft og sosial rettferdighet. De har en betydelig innvirkning på hvordan samfunn, økonomi og kultur utvikler seg.
Generasjon X (født mellom 1965-1979)
Generasjon X, også kalt post boomers og slacker-generasjonen, er en betegnelse som blir brukt om generasjonen født tidlig på 1960-tallet og frem til tidlig 1979. Slutten av andre verdenskrig og etterkrigstiden førte til en massiv økning i fødselsrate blant den vestlige befolkningen.
Babyboomere (født mellom 1946-1964)
Babyboomere er et begrep for generasjonen født i årene etter andre verdenskrig fra og med 1946 til rundt 1964. Generasjonen har navnet fra den såkalte babyboomen, en periode med økte fødselstall i etterkrigsårene. Baby boomers brukes både som et demografisk og et kulturelt begrep.
Den Stille Generasjonen (født mellom 1928-1945)
På mange måter har den mye til felles med den foregående generasjonen: De fulgte reglene, jobbet innenfor systemet og protesterte aldri.Sentralt for denne generasjonen var selvoppofrelse. De levde i moderasjon, reparerte alt og kastet aldri noe. Ikke få av dem er blitt overivrige hamstrere som eldre.
Krigsgenerasjonen (født mellom 1902-1927)
Denne generasjonen skulle bli preget av både det store krakket i 1929 og andre verdenskrig 1939–1945. Så til tross for at mange over tid skulle få oppleve en betydelig materiell fremgang (de første med biler, radio og telefoner), ble det ikke nødvendigvis en udelt lykkelig tid for alle.
Den tapte generasjon dem som ble født i intervallet 1883–1900. Det som bandt dem sammen, var først og fremst opplevelsen av første verdenskrig (1914–18) i oppveksten og på vei mot voksen alder.
Jeg er en generasjon som aldri kommer tilbake.
En generasjon som gikk til skolen og deretter gikk tilbake.
En generasjon som gjorde leksene sine alene for å komme seg ut så fort som mulig for å leke ute.
En generasjon som tilbrakte all sin fritid i gatene med vennene sine.
En generasjon som lekte gjemsel i mørket.
En generasjon som lagde sølekaker.
En generasjon som samlet på sportskort og glansbilder, klistremerker og steiner.
En generasjon som fant, samlet og vreturnerte tomme cola flasker til den lokale dagligvarebutikken for å kjøpte godterier for pengene.
En generasjon som lagde papirleker med hendene sine.
En generasjon som kjøpte vinylalbum for å spille på platespillere.
En generasjon som samlet bilder og album av utklipp av livserfaringene deres som barn.
En generasjon som spilte brettspill og kort på regnværsdager.
En generasjon hvis TV gikk av ved midnatt og hadde 25 minutter med barne-tv.
En generasjon som hadde foreldre som var der.
En generasjon som lo under dyna i senga så foreldrene ikke visste at vi fortsatt var våkne.
En generasjon som går forbi og dessverre kommer den aldri tilbake uansett hvor hardt vi prøver.
Jeg elsket å vokse opp når jeg gjorde det. Det var den beste tiden.