Kongsgårdskollen på Fjøsvikfjellet via Lusdalskollen

Flott tursted, bare man velger riktig sti. Jeg har vært der en gang tidligere med Åse og Mariell, denne dagen var Hege og Petter med. Jeg skulle sjekke inn i Fjelltoppjakten, Petter hadde aldri vært der tidligere og Hege hadde gått en annen vei enn det vi valgte. 

Jeg trodde jeg hadde gått der, men brått fant jeg ut at nei dette stemte ikke med det jeg husket. Når jeg kom hjem så skjønte jeg at jeg hadde blandet turen til Somddalskollen og turen til Brannvakthytta på Fjøsvikfjellet til en tur. Sånn stivalgmessig, jeg visste det hadde vært to turer.  

Egentlig kunne en bare satt seg ned her og blitt her, men da hadde det ikke blitt noe innsjekking på toppen i Fjelltoppjakten.

Varga var heldig, hun fikk løpe foran med Petter og det ble mange stopp langs stien så hun kunne spise blåbær. I starten var hun veldig fokusert på om jeg kom etter eller ei. Utover ettermiddagen ga det seg litt, men hun liker best samlet flokk på tur.

Det er en lettgått tur egentlig i småkuppert terreng som går oppover. Det blir noen høydemeter, men det er ikke bratt sånn javnt over.

Stien snor seg fram mellom haugene oppover-

Du får glimtvis utrolig flott utsikt oppover.

Det er flere stier på kryss og tvers der, så det varierer litt om stien er rødmerket, blåmerket eller de runde gule sakene som 10-på topp turene bruker.

Mengder med blåbær oppover, så Varga spiste mer enn hun hadde godt av.

Endel gamle falleferdige trær

Stadig høyere opp og vi så stadig lenger rundt i bygda.

Røsslyngen sto i full blomst.

Når man tror man nærmer seg toppen.

Turmulighetene er godt skiltet.

Dokumentasjon er viktig når man er på tur.

Varga er godt fornøyd med å posere med turkompisen sin

Ved Somdalskollen fikk vi et glimt av Samsjøen under oss.

Fra Somdalskollen går stien nedover, før den igjen klatrer oppover lia.

Stien sneier bort til Fjellsetra som står åpen. Kanskje ikke så hjemmekoselig, men et sted å søke ly om man trenger det.

Vi tok en titt inn, og det så ut som sist jeg var der.

I sin tid var det noen som hadde prøvd å gjøre det litt hjemmekoselig i det minste.

Vi var ikke framme ved turmålet så det var bare å fortsette oppover.

Været holdt seg like godt hele dagen og utsiktspunktene var til for å nytes. Jeg kjente jeg godt kunne hatt med meg litt mer vann enn det jeg hadde. Man svetter i oppoverbakkene når sola skinner.

Vi hadde ikke gått mye lenger før skiltet viste Lusdalskollen og det gikk en sti mellom buskene. Ingen av oss hadde vært der, så vi tok en avstikker fra stien vi gikk på for å sjekke ut.

På kanten av Lusdalskollen var det stup bratt ned mot Fjellsetera.

Det var forholdsvis bratt i alle retninger der.

Røsslyngen liker seg i slikt terreng

Jeg synes røsslyngen har en nydelig farge

Når det er to som er glade i å ta bilder som er på tur, da blir det fort mange bilder som blir tatt. Litt eksperimentering blir det også. Nye teknikker og litt tips fra hverandre.

Videre slynget stien seg fram gjennom gammel granskog.

Varga har godt av å være med på tur aleine innimellom. Særlig av å bli leid av andre enn meg også.

Vi kom over noen Vaniljerot, som egentlig ligner på små hattfnatter.

Stien krysser myra, men det er ikke alltid like godt å se hvor stien egentlig går.

Men vi fant da fram til Sjutjerna som ligger under Kongsgårdskollen

Er nok ikke lenge før dette tjernet er grodd helt igjen heller, man må nyte det mens man kan.

Turen bugnet ikke akkurat av sopp.

Så da måtte man ta bilde av de få som fantes

Siste kneika opp mot brannvakthytta er bratt.

Hytta sto der like fin som sist

Med utsikt mot 7 blåner

Når nista var spist så satte vi kursen mot Varden, for neste innsjekkingspunkt i Fjelltoppjakten.

Hege hadde aldri vært der, så da ble hun også med bort til innsjekkingen 500 meter lenger bort.

På veien dit åpenbarer hele Samsjøen seg

Der var det like mye tyttebær som det hadde vært blåbær lenger ned

Forskjellen var at tyttebæra brydde ikke Varga seg det døyt om

Man trenger ikke være stor for å måtte gi tapt i vindværet

Vi fant ikke stien innover, men som så ofte ellers, så fant vi den på vei tilbake.

Siste bratte bakken før vi kom til varden.

Stor solid varde

Ved varden er det egentlig utsikt bare mot Brannvaktshytta og mot Vikerfjell

Det var bare å nyte. Klokka begynte å nærme seg at vi burde sette kursen ned til bilen igjen.

Det ligger mye jobb bak en stor solid varde.

Vi banker på, hvem tittet ut?

Multene begynner å bli modne

Så kunne vi sette strake stien mot snuplassen der vi hadde parkert. Jeg viste Hege på kartet og hun bekreftet. Det viste seg etterhvert at det er to veier ganske tett oppover som begge har en snuplass i enden.

Så langt, så godt.... men i siste stikrysset valgte vi riktig i følge planen, men feil ifølge der hvor bilen sto.

Utsikten kom og gikk, og til slutt så bare gikk den.

Til slutt ble den borte

Når Hege ennå hadde friskt mot. På kartet var det nemlig sti mellom disse snuplassene på kartet, men den var nok ikke opprettholdt siden andre verdens krig så det ut til.

Her er det snakk om å virkelig stikke kjepper i hjulene for oss.

Til og med Varga var usikker på hvor hun skulle presse seg fram i småskauen

Når vi nærmet oss riktig snuplass kom vi inn på en lastbærervei. Den hadde virkelig samlet alt regnvannet som var kommet siste uka.

Jeg skal innrømme at jeg var glad da vi skimtet bilen, og sola var i ferd med å forsvinne helt på andre siden av dalen. Takk for en flott dag med hyggelig turselskap. Skravla går og latteren sitter løst.

Godt å få seg middag og en dusj når jeg kom hjem nærmere kvart på ni om kvelden.

Når man både må og burde

Innimellom så bare må man gjøre ting man ikke har noe som helst lyst til. Jeg skal både handle etter jobb og forhåpentligvis klippe plenen.... Må vel egentlig vaske litt klær også.... x-fingrene for at de tørker ute på snora før neste regnskur. Jeg må skifte på senga også, og vaske golvene... det trengs virkelig. 

Det er liksom enklere å gjøre litt etter jobb, enn å bruke en hel fri dag ei helg, eller en dag man har ferie på sånt man burde. Ja for man må jo ikke vaske hus, klær, sengetøy... det blir bare litt vel guffent etterhvert. Plenen visner og dør utpå høsten en gang, så den trenger man strengt tatt ikke klippe. Vanne blomstene som er under tak og i drivhuset må man, ellers visner og dør dem. 

Potteplantene inne trenger absolutt ny jord og kanskje større potter. Grupper som er fått eller kjøpt til jul med julestjerner som fremdeles er røde, snart over alt kan man jo ikke kaste, men kanskje jeg skulle ha samlet alle i ei stor potte. Jeg har lyst til å skifte gardiner både på kjøkkenet og i stua, ja egentlig i alle vinduene egentlig. Verandaen skulle det også vært vasket litt og børstet av både katte og hundehår. Jeg har liksom i dag og i morgen, så har jeg ferie. 

Når jeg har ferie da har jeg lyst til å dra bort og gjøre det jeg ikke gjorde i ferieuka mi i juni. Alle planene som regnet bort den uka. Det er lov å håpe på at man gjør noe fornuftig og ikke bare siger ned på verandaen etter jobb og middag med ei bok resten av ettermiddagen. Når man får gjort alle slike ting som man utsetter, så finner man ut at det slett ikke tar så veldig lang tid, det blir veldig trivelig rundt en... OG det er lenge til man må gjøre det igjen. 

Kattene mine er rare, særlig Daisy. Om vinteren er hun ikke utenfor døra mer enn 2 minutter om hun i det heletatt er det. Men om sommeren ser jeg knapt nok noe til henne. Hun kommer på kvelden for å spise litt, eller så sitter hun på rekkverket på verandaen og venter på at jeg skal stå opp når jeg skal på jobb. Eller ser hun på musejakt, eller hva hun nå holder på med.

Lurven er mer hjemlig, men han liker å være ute om natta. atter er jo nattdyr, så de har jo snudd døgnet i forhold til folk. Olive er hjemme 2-3 dager, så er han borte 2-3 dager. Når han er hjemme maser han om kos i ett sett.

De to siste kveldene før jeg tok ferie gjorde jeg en skikkelig innsats. Jeg handlet etter jobb før jeg dro hjem. Siden jeg hadde klippekort på bilvasken og den er åpen for siste gang 17. august, så måtte jeg få brukt opp den siste vasken min. Torsdagskvelden vasket jeg huset, skiftet på senga, tok ned stuegardinene og ommøblerte litt. Fikk vasket badet og alle golvene. Sat bort noe som bare hadde endt opp et sted det egentlig ikke sulle stå.

Jeg fikk tømt skittentøyskurven som var mer enn full for øyeblikket. Jeg liker å tørke klærne ute om sommeren, så da må det være oppholdsver i det minste. 4 maskiner ble det med sengetøy og en god del håndklær også.

Fredag etter jobb kunne jeg egentlig dra rett hjem, men jeg var en snartur innom butikken som ligger på veien og kjøpte meg en pakke med knekkebrød for en eventuell niste om jeg skal på tur i ferien. Fant ut at jeg skulle feire at det var ferie, så kjøpte med de berlinerbollene som var igjen i brødskuffen på butikken. 

Da jeg kom hjem startet jeg med å klippe plenen. Da jeg vasket dagen før så hadde jeg tatt ut alle blomstene og satt de på bordet på verandaen. Så nå var det klart for å kaste de som så ut som de så si hadde avgått med døden. De som så bra ut fikk ny jord og noe større potter. Håper de setter pris på omtanken og holder seg i live litt til.

Jeg tenkte jeg skulle dratt på hengekøyetur, men så badet jeg hundene med shampoo isteden, for jeg fant ut at jeg skulle på tur dagen etter isteden. Og da er det breit å ligge hjemme, så man slipper å hjemom etter å ligget ute. Verandaen så ikke særlig bra ut etter at jeg hadde holdt på med blomstene, så jeg kostet og banket putene. De var fulle av små fra fra bjørka etter at det hadde blåst i tillegg til alle de tørre bladene fra blomstene.

Et par dager tidligere hadde det kommet en skikkelig regnskur, så da fikk jeg testet den nye regnmåleren. 10 millimeter kom det på kort tid. Denne dagen rakk jeg å få tørket alle klærne, så jeg satte likegodt på et par maskiner på fredagen med hundetepper og noen filleryer. Da var det min tur i dusjen og klar for å varme opp litt restemiddag fra dagen før. Ei pakke med fløtegratinerte poteter blir litt mye når bare jeg skal spise. 

Når det regner så slipper man  å vanne, men dråpene på blomsten er ikke vanning. Det er fra regnværet. Jeg holder på med så mye, så da er det noen bilder som ligger på vent til en brukanes anledning. Noen må liksom bare vises fram.

Jeg har nettshoppet litt, så på torsdag hentet jeg to pakker i pakkeboks. Pakkeboks er en genial oppfinnelse synes jeg. Da kan man hente pakke helt uavhengig av åpningstider og andre folk.

Den ene pakka var ei bok jeg kom over på facebook, der forfatteren slo av 100 kroner om man bestilte raskt. Jeg har sett på boka flere ganger, men har ikke fått suset meg til å bestille den. Men nå slo jeg til. Var sikkert ei mening med at jeg skulle vente med å bestille. Som regel er jeg kjapp til å klikke på kjøp når jeg finner noe jeg skal ha, eller har lyst på. 

Den andre pakka var vannspeil med fontene. Det var riktig så fint når jeg fikk montert det sammen. Fontena er solcelledrevet og det fulgte med tre forskjellige varianter av tut. Jeg synes det er finest med mange hull i dysa, isteden for bare ett.

Jeg visste det skulle være lys om kvelden, men jeg hadde ikke fått med meg at det skulle være farget lys. Ikke nok med at det var farget lys, det vekslet mellom rødt og grønt lys i tillegg.

Varga tror at jeg har kjøpt en ny fancy vannskål til hunder, så jeg må stadig fylle på med vann der. Hun elsker vannslangen, så det er kanskje ikke så merkelig at hun er fristet av fontenen. Fredag kveld og jeg er nydusjet og skal nyte ferielivet. Da blir det ikke verandaliv på dagtid, men turer. Så får verandaen nytes på kveldstid. Kanskje det blir en overnattingstur eller to også. Stay tuned som de sier i utlandet.

Sokna Hjort del 8

Se så store de har blitt i løpet av veldig kort tid. Nå er de mer nysgjerrige og holdt seg i ro når jeg gikk bort til gjerdet. Ikke var de spesielt opptatt av moren sin heller, kun når de trengte en sup melk. 

Bukken lå helt rolig hele tiden jeg var der. Han gadd ikke å passe på damene sine, de fikk klare seg sjøl for å si det sånn.

Det var vel ikke mye reaksjon på noen av dem egentlig. Det er vel sånn det er da å ha nok av alt man trenger og litt til.

Det er trivelig å kunne stå ved gjerdet og flokken bare fortsetter med det de holdt på med når jeg kom gående. Noen titter litt mer nysgjerrig enn andre, men de snur ikke rumpa til å løper i det minste.

Kolla går drektig i snaut åtte måneder (ca. 230 dager) og får vanligvis en kalv hvert år. Kalving skjer i månedsskiftet mai-juni og ved fødsel veier kalven 8-10 kilo. De tre-fire første ukene er den næringsrike morsmjølka helt avgjørende for kalven. I denne perioden legger den på seg gjennomsnittlig 500-600 gram pr. dag og etter tre til fire måneder er fødselsvekten femdoblet. 

Mesteparten av de unge bukkene blir kjønnsmodne som 1 ½-åringer. Blant kollene kan denne andelen variere noe mer. Kjønnsmodning er nært knytta til kroppsvekt, og dyr med gode vekstforhold kan bli kjønnsmodne som 1 ½-åringer. I løpet av sin tredje høst vil nær 100 % av kollene komme i brunst og bli paret. Kollene når full størrelse rundt fem års alder og de veier da mellom 80 og 120 kilo (levende vekt). Skulderhøyde og kroppslengde frå snute til halerot er henholdsvis ca. 100-120 og 170-190 cm. 

Bukkene blir større enn kollene og har en lengre vekstperiode før de er ”utvokst”. Først ved seks til åtte års alder når de full kroppsstørrelse (opp mot 235 kilo). Skulderhøyde og kroppslengde for en voksen bukk er omkring 120-140 og 210-230 cm. Den eldste viltlevende bukken en kjenner til i Norge ble 16 år, mens eldste hodyr tilsvarende ble 25 år. 

Høy alder resulterer gjerne i redusert kroppsvekt og nedsatt reproduksjon. Voksne individer har svært lav dødelighet utover jaktuttaket. Som følge av jakt er det få hjorter som blir eldre enn 10-12 år i norske skoger.

Mye av hjortens tid går med til å beite og hjorte (tygge drøv). Hjorten har liten vom i forhold til kroppsstørrelse sammenlignet med andre drøvtyggere (dåhjort, elg, sau, storfe). Hjorten beiter gjennom hele døgnet, men sees sjelden i åpent terreng på dagtid. 

At hjorten observeres beitende fra skumring til grålysning, og ikke på dagtid, gir rom for å tro å hjorten er et nattaktivt dyr. Tilfellet er nok heller at beitingen på dagtid skjer i områder der hjorten finner skjul, altså i skogen. Om sommeren er det vanlig med 4-6 beiteperioder gjennom døgnet, og beiteaktiviteten øker noe utover dagen mot skumringen. Det er likevel liten forskjell i aktivitetsnivået mellom natt og dag. Om vinteren reduseres antallet beiteperioder til 2-3, og hjorten er da mest aktiv når det er lyst. Når vintermørket faller på går tiden mest med til hvile og hjorting.

Ett typisk kjennetegn hos hjorten er den mørke hårstripa fra nakken og langs hele ryggen. Denne er tydelig både i den rødbrune sommerpelsen, og i den mer gråbrune vinterpelsen. Innsiden og baksiden av lårene har et lysere hårlag, og dette utgjør det karakteristiske speilet. Blir dyra skremt eller advart blir disse hårene ofte sperra, og den lyse overflata gir skarp kontrast mot den øvrige pelsen. Til forskjell fra de voksne, har nyfødte kalver lyse prikker på ryggen og langs sidene. Flekkene forsvinner gjerne utover sommeren, men hos enkelte kalver kan de sees gjennom hele vinteren.

Den første tida etter fødsel ligger kalven og trykker mens mora holder unna. I denne perioden oppsøker kolla kalven bare i korte perioder for å la den die. Kalven vokser raskt, og etter en ukes tid er den sterk nok til å følge mora. Fra nå av er kalv og kolle sjelden langt fra hverandre, og kalven lærer matvaner og atferdsmønster som vil prege kalven resten av livet. 

For hannkalver varer dette nære bandet omlag fram til to års alder. Hunnkalver kan derimot holde sammen med morkolla i flere år, og derfor dannes ofte faste grupper av nært beslekta individer. De unge bukkene finner seg vanligvis nye tilholdssteder utenfor mora sitt leveområde. 

Ofte holder unge bukker sammen i små grupper for en kortere eller lengre periode. På denne måten er koller og bukker atskilt fra hverandre gjennom det meste av året utenom brunsttiden.

Noen lutre nok på om jeg hadde tenkt å gå snart.

Hjorten er et typisk skogsdyr, og vill hjort viser seg sjelden i åpent terreng på dagtid. Lukt og hørsel er derfor viktige sanser og de som er best utviklet. I øyet sitter det to ulike typer synsceller, staver og tapper. Stavene har høy følsomhet for lys, men gir liten sanseskarphet. Tappene har lav følsomhet for lys, men kan registrere farger som gir godt skarpsyn i godt lys.

 Hjorten har mye staver og lite tapper på netthinna. Dette gjør at nattsynet er bra, mens synet i dagslys er lite skarpt (skjelner dårlig mellom farger). Hjorten kan derfor ha vanskelig for å oppdage en urørlig person, så lenge lukt eller lyd ikke avslører vedkommende.

Tenåring med antydning til gevir som skal bli stort etterhvert, ja om den ikke blir slaktet til høsten.

Hjorten er klassifisert som en så­kalt intermediærbeiter. Dette vil si at den plasserer seg mellom de artene som beiter mest selektivt (eksempelvis rådyr), og de typiske grovfôrbeiterne (sau og storfe). Dette er knyttet til dyrets vomstørrelse og dermed kapasitet til å fordøye fiberrikt fôr i vomma. 

Rådyr og hjort trenger altså ”kvalitetsføde” med relativt høyt innhold av sukker/stivelse og protein. Sau, storfe (til dels dåhjort) er mer ”kvantitetsbeitere” som kan bruke lenger tid på fordøyelsen, og dermed nyttegjøre seg av f. eks fiber/cellulose. Generelt kan vi si at hjorten velger ferske og saftige planter framfor eldre, tørrere planter. Våren er i så måte en fin tid for dyra. Over alt spirer nye, grønne skudd. I denne tidlige fasen vil svært mange arter være attraktive, men mengdene av kvart slag er små. 

Hjorten beiter derfor de første spirene av mange ulike planter, i mange ulike vegetasjonstyper. Utover sommeren blir det mer av hvert planteslag, mens andelen protein og sukker i plantene reduseres. Hjortens naturlege respons på dette er å spesialisere dietten i noe større grad, og de beste plantene blir mest beita. På ettersommeren og høsten minker tilgangen på gode beiteplanter, og menyen blir igjen mer variert.

Her var det noe som var virkelig godt så det ut til.

Ta deg tid til å se på videoene, det er veldig trivelige små snutter,

* *

Bare bukkene utvikler gevir. Geviret er viktig både for sosial status og som våpen i kamper mellom bukkene. Gevirutviklingen er en årlig syklus. Det er tilstedeværelsen av hormonet testosteron som gjør at geviret faller av om våren (april), og at ny gevirvekst starter umiddelbart.

 Geviret vokser da fram fra vekstpunktet (rosenkransen) på hodets to geviranlegg (rosenstokkene). I vekstperioden er geviret omgitt av et hudlag (bast). Basten inneholder et rikt nettverk med nerveceller og blodårer, og sørger på denne måten for vern og tilførsel av oksygen og næring i vekstperioden. Etter ca. fire måneder er det nye gevirsettet på plass. 

I slutten av august er geviret utvokst, og igjen er det hormonet testosteron som sørger for at geviret hardner (kalsifiserer). Basten tørker ut og fjernes ved at bukken feier geviret mot tre og busker. Hjorten bærer geviret helt til det kastet i april. Gevirdannelse er som nevnt en årlig syklus, til forskjell fra horndannelse der hornet sitter på dyret hele livet. Gevir er heller ikke bygget opp av keratin (et protein som er hovedbestanddel i negler, hår, nebb etc) slik som horn er. Det første gevirsettet starter å vokse ved ett års alder. Dette består som regel av to rette stenger, og har gitt opphav til ungbukkens mange navn (spissbukk, stilk, tappar, beinhorning m.fl.). 

Med alderen får bukken større og kraftigere gevir, men det er ikke slik mange tror, at hjorten får en ny gevirtakk for hvert år. De største gevira blir utvikla ved sju til ti års alder, og hver gevirstang har då vanligvis mellom fem og sju takker. Selv om hjorten på Østlandet ofte kalles kronhjort, brukes dette navnet også om en bukk som har gevir med 6-greiner på hver side (12 takker). 

De tre øverste greinene danner da en krone. Bukker som er passert 10-12 år får gradvis spedere gevir, der både volummasse og antall gevirtakker blir redusert. Slike bukker kalles gjerne returbukker.

* *

Om du vil se flere besøk hos Sokna Hjort kan du se

Del 1 Del 2 Del 3 Del 4 Del 5 Del 6 Del 7