Sandvasskollen 924 MOH

Jeg hadde tenkt å gå rundt Sandvatnet, men det gikk ikke ann. Så da var det bare å se seg om etter en alternativ rute. Jeg hadde ikke tenkt å klatre i dag, men jammen ble det ikke 924 meter på Sandvasskollen. Jeg visste jeg var nære Ådalen, men at jeg hadde vært så nære Gyranfisen visste jeg ikke. 

Tåka lå tung over Frisvatnet på morgenen, men jeg håpet jeg skulle få se sola når jeg kom litt opp i høyden.

Det ble noen stopp før jeg parkerte bilen og kunne ta fatt på turen.

Litt stemningsbilder skader ikke, naturen er nydelig!

Alt tyder på at det blir en fin dag ute i sola.

Så var det bare å finne en plass til bilen, for jeg skulle jo gå rundt Sandvatnet. Der har jeg ikke vært tidligere, og i og med at det er en så nydelig høst så kan det hende at dette ikke blir den siste turen til fjells i høst... det er lov å håpe.

Bilen parkert ved bommen og hundene ute, da var det bare å sette kursen mot Sandvatnet. Veien gikk langs med Sandvasskollen og rundt for å fortsette langs vannet.

Tror ikke de hadde planer om å hente denne med det første.

Vi fulgte en sti ned fra veien for å komme ned til vannet.

Så kom vi ned til vannet og jeg skjønte at planen min med en flat fin runde rundt vannet ikke var praktisk mulig. Om det var for høy vannstand eller om det rett og slett ikke er praktisk mulig noen sinne... Men hundene fikk iallefall litt vann og muligheten for et bad. 

En liten rast på Rigmors benk, for å legge en ny plan for dagen. En rask titt rundt viste at det var en fjelltopp i umiddelbar nærhet. Jeg fant ut at jeg skulle fortsette veien et lite stykke til innover for kanskje finne en sti mot toppen.

Varmt i sola i dag

Siste sup før vi gikk videre.

Vi fulgte en vei som hadde peiling til toppen, men vi endte opp ved en hytte litt oppi lia. Når en har hytte på et sånt sted så regnet jeg med at det var en sti oppover i lia for å komme til toppen. Men noen tydelig sti var det iallefall ikke.

Det endte opp med at jeg lot hundene lede ann, så sant de hadde peiling oppover.

Sola steika virkelig oppover i lia, så det var greit med en pust i bakken.

Mounty

Når vi nærmet oss toppen så ble det mer og mer komplisert å finne en mulig passasje for å komme helt fram.

Svetten rant og pulsen steig

Når jeg snudde meg for å nyte utsikten nedover igjen. Langt der nede ser du Sandvatnet og den bratte lia vi klatra oppover.

Sandvatnet

Men toppen er ikke toppen

Hundene begynte å bli ganske tørste, for det var rimelig tørt oppover fjellsiden.

Ronja var foran for å speide etter et sted å gå videre.

Dronninga på haugen trenger en klipp.

Så var vi endelig på toppen, da hadde jeg peiling rett over, men det skulle vise seg at ikke var så enkelt som jeg hadde trodd.

Kongen på haugen

Litt rart å se bort på fjellet jeg pleier å gå på

Over kanten er resten av Vidalen og Ådal

The edge

Andre veien så ser en Roligfjellet

Plutselig var det sånn på alle kanter. Jeg kunne kanskje kommet ned, men med to hunder så er det bare å glemme.

Da var det bare å gå tilbake for å prøve å komme rundt og ned slik at en kunne komme opp på neste haug.

Serriøst,vi kommer ikke ned her heller. Litt frustrerende når vi skal til enden i bildet. Ikke så gøy å gå stikk motsatt retning da.

Mounty er litt selvstendig og finner egne veier, han synes ikke jeg er noe flink til å komme opp med løsninger på tur. Nei nei, greit det så sant vi ender opp på samme stedet til slutt.

Når vi kom ned så jeg at vi muligens hadde klart å snike oss ned  litt tidligere enn vi gjorde, men da måtte vi forsert den tette skogen. Det hadde sikkert vært mye mer slitsomt enn å gå noen meter lenger tilbake før vi gikk ned igjen.

Helt på toppen der hadde vi vært tidligere. 

Endelig litt vann på hundene. Utrolig tørt på dette fjellet.

Slitsomt å være liten i sånn lyng. Og ikke minst slitsomt når vi kom hjem og hun var sånn nogenlunde tørr, slik at fjerning av rusk og rask i pelsen kunne starte.

Mounty trenger en klipp han også. Bare disse jentene blir ferdig med løpetiden sin så blir det bad og klipp på hele bunten.

Man må nyte øyeblikkene når en nærmer seg nedstigningen. Putten med en vanvittig blåfarge.

Vidalen med Fellesbeite og Ådalen mot Hedalen dekket av tjukk tåke. Dette er et vernet område. Bevaring av bjørnestammen var et utgangspunkt og hovedtema fra 1920-tallet og til 1950-tallet. Bjørnens leveområde måtte vernes, og landskapsvern fikk større vekt de neste 30 år med endelig verneplan vedtatt i 1985.

Stortingsmeldingen kom i 1981 og delte vernet opp i to landskapsvernområder: Vassfaret–Vidalen og Indre Vassfaret. En grunn til skillet var at jordbruksinteressene stod sterkt i Vidalen med start av fellesbeite i 1980. Dessuten ble det tillatt å føre opp driftsbygninger og nye skogshusvær i Vassfaret–Vidalen. I tillegg til Bringen, inneholdt meldingen forslag til flere nye naturreservater, med de mest kjente hiområdene for bjørnen. 

Fortsatt lokal motstand og regjeringsskifter, gjorde at saken stadig ble utsatt og først i 1985 ble stortingsvedtaket gjort, altså hele 20 år etter Gudmund Harlems svar i Stortinget. Det var ikke bare, men mest bjørnefredningen, som ga bakgrunn for vernet av Vassfarområdet. For å verne bjørnen, var det vesentlig å verne leveområdet, om det nå var høyereliggende og bratte, men ofte frodige skoglier eller blåbærgranskog av god bonitet. Sendrektigheten i vernesaken har gjort at bjørnen nærmest har gått ut, men noen av skogliene og de fine dalene med vann og vassdrag har vi fått tatt vare på for etterslekten.

* *
Vidalen og Ådalen, Storrustefjell, Sandvannet, Soknedalen og Roligfjell

Langt der nede er bilen parkert.

Når vi kom til den riktige toppen var det en sti vi kunne følge, denne stien endte opp i en vei. Det ble en liten omvei, men det er raskere å gå veien enn å gå skauleis i tett granskog i bratt terreng. Ikke er det enkelt å orientere seg eller finne fram.

Langs veien var det dinosauregg.

Endelig kom vi ned til bunnen av dalen og kunne leite etter veien som førte til bilen.

Til en forandring så hadde jeg med meg telefon i dag og kunne sjekke kartet. Hadde jeg ikke det så hadde jeg nok ikke turt å følge veien så langt som jeg gjorde. For den gikk rett i feil retning enn der bilen sto. Men jeg kom til et veikryss til en blindvei lenger nede som jeg kunne gå tilbake.

Ved denne hytte sluttet veien, da skulle jeg bare skrå litt til høyre så var veien ifølge kartet. Men kartet på telefonen hadde ikke dette vannet på sitt kart. Etter størrelsen så hadde det ikke akkurat dukket opp i går heller liksom,

Det gikk en sti langs vannet og det var lagt stokker i myra, så jeg tok sjansen på å følge den stien siden retningen var riktig.

Vannet var demt opp midt i myra.

Sandvasskollen, tenk helt der har vi kommet oss fra.

Som du ser, ikke helt enkel å ta seg fram på.

Øverst til høyre er Gyranfisen. Jeg har prøvd meg på den tidligere fra Ådalssiden, men neste gang så vet jeg at jeg skal ta Vidalvarianten. På vei ned igjen fra tur så så jeg hvor stien gikk opp til Roligfjellet og derfra så er det jo bare å gå mot høyeste toppen.

Bytur i mørten...

I går kveld når jeg satt for å vente på at Merethe skulle komme av bussen fra Oslo fant jeg en ny dings på telefonen min. Telefonen bruker jeg kun til sms, ringing og ta bilder med når jeg ikke har med meg kamera. Så selv om det er en skikkelig smart telefon, så utnytter nok ikke jeg de mulighetene den har, for å si det sånn.

Jeg var litt tidlig ute og det var mørkt med noe regn, så det fristet ikke å gå ut av bilen for å ta i mot henne. Men knote telefon kunne jeg jo bruke tiden til. Jeg fant Lumia Cinemagraph på menyen, knipset i vei og redigerte etter beste evne. Der kunne en legge inn at visse deler av bildet ble animert, men det fungerte tydeligvis ikke andre steder enn når en så på bildet i telefonen. Men de ble ganske stilige som still bilder også da.

Håper ikke de tar seg bryet med å rake løv før onsdag, for da skal jeg til byen og ta bilder i solskinn. I kveld skal vi på restaurant og nyte et bedre måltid alle sammen!

Eksamen bestått!

Så satt jeg der da, på kurs med 30 andre bønder for å dokumentere min kunnskap om sprøytemidler og fornuftig bruk av dem.

Det var en blandet masse av både de som syntes det var interessant og lære nye ting, diskutere litt erfaringer og kunne spørre folk om litt av hvert. Der var jeg da, artig å spørre andre om hva de driver med og hvordan de gjør det. Jeg satt ved siden av en som drev med rosenkåldyrking. Tenk å kunne leve av å kun dyrke rosenkål. Det hadde vært noe det! Ja kanskje ikke rosenkål, men å kunne leve av det en gjør hjemme. Kunne styre hverdagen helt selv.

Med nye regler 1. juni og lærebok fra før 1. juni så ble det noen korrigerings ark som ble utdelt. Det nye er integrert plantevern i 8 punkter. 

Så det så!

En er ikke en, og to er iallefall ikke to...

Tellere kan ha forskjellige tidssoner. Bruker du en amerikansk tjeneste vil ikke nødvendigvis datoen skifte når klokka er midnatt i Norge, slik at besøk i bloggen din mellom kl. 00 og 06 kanskje ikke ligger på samme dato i tjenestens database og i statistikken din, selv om den visuelle framstillingen av statistikken din er satt til å bytte dato på "riktig" tidspunkt. Besøk på cachede/mellomlagrede sider kan enten bli telt eller ikke telt. Det er helt opp til hver enkelt tjenesteleverandør hvordan de velger å gjøre det. Statistikkvisninger oppdateres ikke likt. Noen tjenester viser oppdateringene "live", mens andre kanskje oppdateres hver time, hver 6. time, eller sjeldnere.

I tillegg kan forskjellige tjenester ha forskjellige definisjoner og mål på ting. Sidevisninger betyr vanligvis det samme overalt, men "besøk", "besøkende" og "unike besøkende" kan ha forskjellig betydning fra en leverandør til en annen. "Unik" kan hos noen bety at en IP telles bare den aller første gangen den besøker nettstedet, hos andre kan det bety at den telles på nytt dersom den kommer innom igjen etter minimum 24 timer og hos en annen igjen kan det være datoskiftet som er avgjørende for om den telles på nytt.

Det har altså ingen hensikt å sammenligne tall fra forskjellige analysetjenester fordi alle har sin egen måte å telle på, og alle har sin egen måte å presentere resultatet på. Eksempelvis vil Google Analytics alltid vise høyere tall enn statistikken hos blogg.no fordi Google Analytics teller på en annen måte og fordi de henter ut sine egne tall på en annen måte, og blogglisten.no viser lavere tall enn blogg.no igjen fordi blogglisten teller på en annen måte enn både Google og blogg.no. Alle tre teller like riktig innenfor sitt system, men tallene er ikke sammenlignbare mellom de forskjellige tjenestene.

Kjøttmeis

Så sidevisninger er på nettet er like enkle å telle som småfugler på fuglebrettet...

Reddet fra selvmord

Den siste tiden har jeg slitt med dyp depresjon. Ta sitt eget liv er det eneste lyspunktet i tilværelsen.

Hva annet kan jeg gjøre enn å legge meg ned på togskinna og vente på toget? Da er det raskt overstått regner jeg med.

Ronja derimot syntes ikke dette var noen god ide.

Men det varte og det rakk, det virket som siste tog var gått fra perrongen før vi ankom i skinnene. Jeg kunne ikke akkurat ligge der helt til våren når sesongen til Krøderbanen starter opp igjen. Da ville jeg nok sultet i hjel isteden, og det ville tatt lang tid!

Da er det bare å karre seg på beina igjen, tusle etter Merethe for å finne bilen og dra hjem isteden.

Ingen som døde i Deadwood denne gangen.

Men hva skjer egentlig når du dør litt brutalt?

Frykt er det første som slår inn. Frykt er en kognitiv reaksjon som setter deg i beredskap når du står overfor fare. Rett og slett kjemiske prosesser som forteller kroppen om å komme seg til helsike unna. Adrenalinet begynner å pumpe i kroppen og leveren skiller ut glukose, som gir deg en ekstra boost med energi. Cortisol pumpes ut for å holde alt i sjakk og sørge for at du er i såkalt flykt- eller kamprespons.  Men la oss se for oss at du verken klarer å flykte eller ta opp kampen med øksemorderen.

Du blir tatt.

Det er ta skrikene begynner.

nyere forskning viser at vi oppfatter skrik på en helt annen måte enn tale. Dødsskrik går rett til den delen av lytterens nødsenter i hjernen: Amygdala, nesten som om vi forsøker å varsle andres hjerner om den umiddelbare faren. I dette tilfelle er det en drapsmann som som hører skrikene dine, og siden denne personen åpenbart ikke reagerer på samme måte som normale mennesker, vil ikke hylene hjelpe deg stort. Tiden er inne. Drapsmannen hever øksen, og slår med alle krefter. Øksebladet borer seg inn i kroppen din.

Hva skjer nå?

Funksjonen til smertesenteret Thalamus er å hindre at det skrekkelige som skjer med kroppen din, ikke skal skje igjen. Du kjenner med andre ord smerten fra et øksehugg eller knivstikk klart som krystallglasskår. Men du kommer det jo ikke unna. Du skal dø, og kan bare håpe på at det skjer raskt. Hjertet stanser og du puster ikke, men nyere forskning tyder på at hjernen nå går inn i en hyperaktiv fase. Det er foreslått at dette kan være forklaringen på det mennesker beskriver som"nær døden"-opplevelser. Typiske nær døden-opplevelser blir beskrevet som gjensyn med avdøde pårørende, at livet passerer revy, kraftig lys eller ut av kroppen-opplevelser. Noen beskriver at de ser seg selv på operasjonsbordet mens legene jobber med å redde livet deres.

Forskere tror dette skyldes hallusinasjons effekt forårsaket av at hjernen dør.

Hvor er mamsen?

Godt det er noen som venter på at jeg skal komme hjem fra jobb...

Patrans fugleprosjekt

Man skal være snill med småfuglene om vinteren. Blåmeisen ligner på kjøttmeisen, men er tydelig mindre og gjennomgående mer intenst blå. De viktigste forskjellene i utseende finner vi i hodet: Den er blå på issen og har en svart strek fra nebbet gjennom øyet og bak i nakken. Over denne går det en tilsvarende hvit strek. Vinterstid forsyner den seg av frø, talg og meise boller.

Kjøttmeisen har et karakteristisk utseende med grønn rygg, blålige vinger med en hvit tverrstripe, blå hale, gul underside med en bred svart langsgående stripe, svart hode/strupe og store hvite kinn. Beina er blålige, nebbet er relativt lite og svart. Kjønnene er forholdsvis like, men hannen har bredere svart stripe i brystet og mer svart i buken.

Å mate utefuglene på fuglebrettet er noe du kan gjøre hele året, men det er spesielt viktig når gradene går under frysepunktet. Mange av småfuglene er nemlig avhengig av deg for å overleve vinteren.

Enkelte småfugl trenger å opprettholde en kroppstemperatur på 44 grader og det krever energi. For å klare dette er de avhengig av å finne bær i buskene eller spiselige ting på bakken. Mat på fuglebrettet blir da et viktig supplement. Fôring av utefugl fører også til økning av fuglebestanden i mange områder. Kjøttmeisen hekker nå tallrikt i tettsteder, og i enkelte områder ser man også svarttrost om vinteren.

Det er veldig viktig at det aldri blir helt tomt for mat på fôringsplassen om vinteren. Ikke alle fugler hamstrer mat, og energireservene til de fleste småfugler varer knapt mer enn en natt med sterk kulde. Har du først begynt å legge ut mat om høsten, må du sørge for å fortsette frem til våren. Fugler opparbeider vaner og blir gjerne knyttet til et område. Når det viser seg at matkildene blir borte, selv i kortere perioder, så kan resultatet være fatalt.

Om våren starter hekkesesongen og det er den mest energikrevende perioden for fuglene. De er da i konstant aktivitet med å bygge rede og mate sultne unger. Dersom fuglebrettet blir borte, mister de en viktig matressurs, og de bruker mer tid og krefter på å lete opp mat. Gir du fuglene mat hele året bidrar du til å skape et rikt dyreliv som også hjelper deg med å holde insektene i sjakk om sommeren.

Det har vært et par andre slag her også innimellom, men de har vi ikke fått tatt bilde av ennå.