Vestbygda fra ende til annen

Vestbygda i Soknedalen var et stykke Olderdalen. Her var Jens von Bustenskjold, Plasbakk-kallen, Myrenggubben og a Sørine, ja alle sammen i natura. Bygda, hvis en kan kalle det ei bygd, var ei lita grend med noen få, små gårder. Et nokså stort vann fylte det meste av dalføret. Det het Langvannet, i sørenden lå tre gårder.

I forrige uke kom det en serie med cacher som Hilde hadde lagt ut i Vestbygda. Det er vel ingen som er fra Sokna som ikke har tilbragt en god del tid ved noen av vannene i Vestbbygda mot Havik og ellers skauområdene rundt i ungdommen. Både med sykkel og moped og seinere med bil når en ble gammel nok til det.

På runden i helga ble Lady og Tessy med, de satte stor pris på alle badestoppene som ble lagt inn på runden. Litt kjøring og litt gåing, for sykkel er jeg ikke veldig kamerat med for å være ærlig. 

Det var en skikkelig vårstemning i skauen, isen holdt på å bli borte fra vannene og all badetemperaturer måtte sjekkes av begge jentene. Tørsten slukket og kroppstemperaturen betraktelig senket.

Med så brede stier så klarer til og med jeg å holde meg til stien til det er på tide med nærmere sondering etter boksen. Enkelte steder var det helt greit å ha litt cacheerfaring for å plukke boksen. Litt rart å cache på kjente steder isteden for ukjente. En ser området på en helt annen måte når en leiter etter en boks, enn om en bare er der som turist, for ikke å snakke om når en er i området til daglig. Mens vi gikk å tuslet både oppover og nedover fikk jeg en ide om en ny cache serie, så får vi se hva det blir til. Har fått adventsserien litt på avstand nå som vi tross alt bikker over i mai, så nå strømmer ideene på igjen. 

Tror nok de fleste sin statistikk ser ut omtrent som min, en har mange dekte ruter øverst til venstre og mer eller mindre blankt nederst til høyre. Tenkte jeg skulle lage noen som hjalp på å få noen dekte ruter nederst til høyre. Kanskje en bonus som er 5/5...

Når vi kom så langt som til Gildredalen ventet Tessy og Lady tålmodig på at jeg skulle finne cachen så vi kunne få signert loggen. Her hadde jeg endelig første koordinat til bonus cachen, noe jeg hadde leitet etter helt siden første cachen i serien. Når jeg ikke fant noen koordinat der så måtte jeg begynne å lese noen cachebeskrivelser litt lenger utover i serien så jeg ikke fant alle boksene uten å få med meg noe vesentlig. Det hadde vært litt surt å måtte ta en runde til fordi jeg hadde vært sløv.

Stilige bein på krakken.

Hver minste mulighet ble benyttet til å ta et bad, jeg for min del sto over hver minste mulighet... tror nok jeg vil ha noen flere grader i vannet før det er aktuelt med nærmere kjennskap til vannet, men jentene klaget ikke på temperaturen.

Kan ikke tenke meg at det var særlig annet enn smeltevann de badet i noen steder.

Siden jeg hadde misstanke til hvor bonuscachen var gjemt så tok jeg den femte cachen fra andre siden enn det Hilde hadde antydet i beskrivelsen. Der er det en triveligere vei å gå og halvparten så langt som den anbefalte. Siden jeg lydig hadde fulgt alle cachene fra nummer en og oppover, så gjorde jeg det helt til slutt. Koordinatene var jo tross alt i de to siste boksene, det var ingen park and grab bokser.

+

På turen vår stakk vi opp ei røy og ei orrhøne, så det er nok av storfugl i skauen om dagen.

Ved den femte boksen ble det litt virring fram og tilbake da GPS'n ikke fikk bestemt seg. Den ville først hit og så når jeg gikk dit så ville den hit og jeg gikk hit og den ville dit. Men jeg fikk tilslutt øye på boksen i grana når jeg kom fra baksiden på en måte. Da var det bare å signere loggen og notere de siste koordinatene til bonuscachen. Mine antagelser stemte med plassering og det var bare å traske ivei noen hundre meter til.

Nye bademuligheter åpenbarte seg.

Om man er riktig så ivrig så var det stupemuligheter, men jeg passet både på stupe og bademulighetene. 

Her kunne jeg absolutt tilbragt resten av dagen, men jeg skulle ta et par bokser i Krødsherad før jeg skulle møte Åse på en mysteriejakt, aller helst skulle jeg vært hjemom en tur og byttet hunder også i mellomtiden. Med god planlegging så rekker en alt en har tenkt til tross for at dagen har dreid seg om geocaching. Nå ja, jeg måtte skippe to av cachene i Krødsherad, men de kan jeg ta neste gang jeg er på gjennomreise der.

Ingen egg ennå

I dag er de nok på langtur,  for jeg så ikke noe til noen fugler når jeg satt og tittet på kamera. Men det er nok ikke så lenge til når de har begynt å nappe dun av seg.

Barndomsminner

 

Alene igjen... Leif dro til bake til Danmark i dag og Patran skulle jobbe på ettermiddagen, så da ble det til at jeg tok med meg Lady og Tessy på en liten cacherunde som Hilde hadde lagt ut sist uke. I forbindelse med at jeg skulle plukke opp Patran etter jobb så hadde jeg avtalt å møte Åse og jenten slik at vi endelig kunne plukke en mysteriecache som vi har sett litt på både sammen og hver for oss. Nå hadde nemlig Åse noen koordinater som kunne tenkes å stemme med tidligere logger og hint.

Det ble en mengde flotte bilder både fra rundturen på gamle trakter fra ungdomstiden og ikke minst fra snarturen nede ved fjorden med Åse og hennes hunder. Nå er det blitt såpass seint at jeg får klare meg med bildene fra formiddagsrunden oppe i havna med Ronja.

Jeg lå på alle fire og skulle ta bilde av årets første hvitveis oppe ved bekken, og akkurat da jeg trykket på utløseren til kamera så stakk det fram en cockersnute som dekket hele hvitveisen. Hun lurte sikkert på hva jeg hadde funnet også måtte hun sjekke om det var noe interessant. 

Merkelig nok så klarte Hvitveisen seg bra til tross for fire cockerpoter som valset over den opptil flere ganger før jeg fikk tatt bilde.

Knoppene sto på rekke og rad, så snart er det et helt hvitt teppe der. 

Nå som det har kommet andre vårblomster er det liksom ikke så spennende med hestehoven lenger. Når jeg var liten var det veldig gromt å finne den aller første hestehoven og kunne plukke den til mamma og sette den i et eggeglass på kjøkkenbordet. Ennå klør jeg i fingrene etter på plukke de første hestehovene som titter fram etter vinteren.

Med sine knall gule dusker så lyser dem opp i en forholdsvis gråbrun natur.

Ikke er de så nøye på om det er helt bart heller...

Men de liker det vått!

Hestehov, en av de tidligste og mest populære vårblomstene. Hestehoven er en urt i kurvplantefamilien. Den blir mellom 5 og 20 cm høy. Den har en skjellet stengel med en enkel, gulblomstret kurv på toppen. Jordstenglene er sterkt grenet, med utløpere i flere etasjer. Stengelen med blomstene skyter opp allerede i mars–april, og først senere på våren vokser bladene frem. De er hestehovformet, derav navnet. Hestehov trives best på leirjord. I Norge er hestehov nokså vanlig i hele landet, bare noe sjeldnere på Sør- og Vestlandet. I fjellet går den opp til 1300–1400 moh. Hestehov er en gammel medisinplante, det latinske navnet Tussilago betyr hostefordriver. Bladene ble samlet og tørket. Blomstene ble også samlet og tørket av og til. Drogen inneholder slim, bitterstoffer og garvestoffer og ble særlig brukt i hostemidler. Planten inneholder imidlertid også kreftfremkallende stoffer, og hestehov brukes ikke lenger som medisinplante.

På dyrket mark kan hestehoven bli et meget ondartet ugress som helt dekker grunnen og som det er meget vanskelig å utrydde. Det kreves enten flere gangers radrensing hvert år i en egnet kultur flere år etter hverandre, eller sprøyting en gang i året i kornåkrer, der både middel, dose og tidspunkt er spesielt rettet mot hestehoven, gjerne i flere påfølgende år det også.

Herlig vårfølelse tenker noen, jeg tenkter at snart kommer pollenet i store mengder og legger seg alle steder! Atshjo!

Jeg har fått tettet noen kalenderhuller på cachekalenderen denne måneden også, det er nok ikke like greit å få tettet oktober, november og desember... Nå er det sengetid, så får en se hva morgendagen bringer... 

Vårsola er tilbake

Etter alt for mange forholdsvis rolige dager for hundene sin del ble det en skikkelig snøvabbetur oppover Holleia i dag. Sola skinte fra så si skyfri himmel og med en herlig temperatur var det bare å ha på egnet fottøy og legge i vei.

Det var ikke langt oppover Holleia en skulle før snøen lå og det var is på dammen. Men nå håper jeg virkelig at det ikke kommer mer snø. Det er tross alt snart mai måned og da er jeg godt fornøyd med snø. Nå vil jeg ha varme og sol.

Det var ikke mye spor å se etter store fugler, men i grustaket var det en som hadde tatt seg en tusletur.

Hundene satte stor pris på all snøen oppover og tok utallige snøbad. Sola steika og gjorde det godt og varmt, så det var nok godt for dem å kjøle ned både snuter og mager.

Det var dårlig med andre spor oppover i veien, så det spørs om de fire rådyrene og den ene hjorten som har hatt tilhold på jordet har tatt seg en tur et annet sted etter den siste snøen som kom.

Som alltid når en går oppover Holleia er det bare å kle av seg, det blir alltid for varmt på vei opp, men godt å ha opprinnelig påkledning på vei ned igjen. Om varmen som er spådd kommer, så kaster vel alle hundene pelsen regner jeg med.

Da vi nærmet oss toppen der det begynner å flate ut, så var snøen nesten kant i kant med militærstøvlene jeg hadde på meg og det begynte å bli ganske tungt å vabbe seg framover.

Det virket som om hundene begynte å få nok av snøvabbing også, for på slutten dannet de lang rekke isteden for å gå ved siden av hverandre. 

Jeg hadde håpet på litt mindre med snø så jeg kunne sjekket om barhytta sto og om det hadde vært noe aktivitet på myra. Nå begynner det å bli riktig tid på å gå på fugleleik.

Jeg må innrømme at dette var skikkelig fristende når vi snudde. Men jeg holdt meg på beina...

Lady sklei nedover på magen et langt stykke.

Best å sjekke om det er noe som en kan gå glipp av i veikanten.

Det kan jo ha gått ei mus eller to i lyngen. I morgen drar Leif tilbake til Danmark og Patran skal jobbe, så da får jeg vel ta meg en liten tur for å sanke noen bokser igjen... 

Du vet du er gravid når...

...du må stå sidelengs for å bruke kjøkkenvasken.

...du må ut av dyp søvn for å få snudd deg om natten..

...yndlingspålegget smaker skikkelig merkelig.

...du lærer å bruke tærne for å plukke opp ting fra gulvet.

...det er usannsynlig trist å se på The Big Bang Theory.(?)

...lunta er kortere enn normalt.

...det du er skikkelig fysen på smaker salmiakk.

...kjæresten må steke koteletter på primus på trappa.

...huden og håret ditt gjør eksakt motsatt av det du ønsker.

...du går glipp av alle de planlagte jenteturene.

...du må opp 2 - 3 ganger hver natt for å tisse.

...du tror du må tisse mye, men så kommer det bare pittelitt.

... sjokolade blir en viktig del av kostholdet.

... du ser andre gravide OVERALT:

...du synes det er nusselig med statuser på Facebook som omtaler babyer og hva de spiser, samt hva som kommer ut igjen, og i hvilke kvanta. Normalt ville dette ikke truffet rett hjem, for å si det sånn.

...når nyinnkjøpte truser minner om telt.

...gifteringen nesten må klippes av pga økt vannmengde i kroppen.

...når støvlettene ikke passer av samme grunn.

... når du leser ukeblader, og elegant hopper over sesongens mote-reportasjer, fordi det minner om at INGENTING i klesskapet passer lenger, og at det sannsynligvis ikke kommer til å passe resten av året.

Fristende med geocaching?

Hva får deg til å velge akkurat den boksen du velger å gå på leiting etter? Noen ganger er det planløst å gå på bokse jakt, andre ganger er det nøye planlagt og tilrettelagt ned til minste detalj. Det skjærer seg som regel hver gang. Noe mer uforutsett tidsmessig enn geocaching skal du leite lenge etter. 

Opprinnelig plan om Bygdøy ble for andre eller tredje gang skrinlagt da Åse plutselig fikk noe dårligere tid enn planlagt til disposisjon. Ny plan ble Bærumsverk, men med ukas snøfall så måtte vi replanlegge en gang til når vi kom fram. Så da sto vi der da med en GPS full av koordinater til to områder vi ikke var i... Kolsås ble dagens redning, men vi følte oss konstant som "Kjærringene mot strømmen" der...

Det var ikke bare ett sånt skilt i skiløypene nei, de sto i hvert eneste kryssningspunkt mellom løypene.  Men når Åse er en eminent kartleser og jeg en ikke fult så eminent sjåfør så ble det da noen funn på oss. 

Cachebeskrivelser er det også stor variasjon på, men når en dumper innom en forseggjort beskrivelse med en humoristisk vri, så fortjener den boksen å bli leita etter. Da den i tillegg har endel stjerner så må man gi saken en liten sjanse for å få en signatur i loggen sin. Det viste seg å kreve litt innsats for å få til dette.

Mellom en bruktbilforretning og en heller uskjønn industriinstallasjon, midt i Lomma, nedenfor brua over Brynsveien og litt øst for gamleveien til Lommedalen, sånn cirka vest-nordvest for midt i Bærum, der ligger det en øde øy. Ikke bor her folk, for det tynne laget med skrinn jord er ikke brukandes til noe som helst. Dyreliv er det smått med, bortsett fra en og annen tilfeldig småfugl som har fløyet feil, og soltimer er det heller ikke mange av. Med andre ord et perfekt sted å gjemme en skatt!

Akkkurat her er Lomma litt slapp og doven, som om den hviler seg og leker flod etter å ha rent hele veien ned fra bekkene på Krogskogen og Steinsskogen, passert den strabasiøse fossen etter Glitredammen og vært en tur innom rørene i kraftstasjonen oppe ved Belset. Om man lukker ørene kan man fort tro man er i Amazonas, men lukker man øynene er man definitivt tilbake i den vestbærumske delen av sivilisasjonen. Jeg anbefaler å lukke ørene ... en liten stund.

Som på enhver annen øde øy finner du en skatt her, dog er den hverken nedgravd eller gjenglemt. Kart og piratstøvler kan være nyttig, og den nødvendige og tradisjonelle røde X-en finner du sikkert på medbrakt elektronisk utstyr. Geocachen er omgitt av rennende, kaldt vann på alle kanter, og anbefales IKKE forsøkt logget på vinterstid når elva er full av ustabil skru-is som kan være tynnere enn silkepapir og lumsk som en bakfull saksbehandler i Skattedirektoratet. Se opp for joggemugglere (joggeranere finnes bare i nabofylkene, heldigvis), hundeluftere med Birken-ambisjoner og Brødrene Dal. Vi er tross alt på en elv. Ved høy vannføring (april/mai/juni) kan du legge en ekstra stjerne til terreng-ratingen. Minst.

Elvebredden i dette området er også noe for seg selv. Flere steder er berget slett og glatt som et stuegulv etter elvas ustanselige sliping og pussing. Begrepet "tidens tann" får plutselig en fysisk mening her ...

Begynner å bli endel gule smilefjes, men har fremdeles mange å ta av i området... Blir nok ikke ferdig med det første tror jeg...

Tanketom

Noen ganger har man hodet fult av tanker, andre anger er det helt tomt. Noen ganger er det så fult av tanker at det egentlig bare blir for fult så det ikke blir noe ut av noe så det egentlig bare blir tomt. På mandag kom det snø, ikke bare litt snø heller. Mengder med snø kom fallende fra himmelen og la seg i våte klæsser over alt. Med sommerdekk på bilen så ble det ikke noe jobbing på meg. Det ble en dag som ble tilbragt i sofaen uten noe fornuftig gjort i det hele tatt. Absolutt ingenting! Ikke engang en liten tur med hundene. Var bare i skjulet og hentet ved. 

På kvelden ga det seg såpass at jeg fikk bilen ned på riksveien for der var det bare vått utover dagen og ikke snø i det minste. Jeg kunne ikke ha to dager i sofaen uten å gjøre noen verdens ting. Siden jeg hadde time på sykehuset for utredelese av skruene jeg har i ankelen. Det viste seg at to av de seks skruene hadde begynt å skru seg ut og sammenlignet med opprinnelig bilde etter operasjonen var det nærmere en cm ut fra opprinnelig posisjon. Så i samråd med legen så skal jeg opereres igjen slik at både platen og de seks skruene skal tas ut. Det gikk nemlig ikke å bare ta ut de to som er vonde, nei det var alt eller ikke noe. Siden de ikke ville slutte å krabbe ut av posisjon så hadde jeg i realiteten ikke noe valg.

Fuglebrettet bugner av både nye og gamle kjenninger i den overraskende snøen. Det har blitt fargerikt ikke bare gult og svart med en blålugg innimellom. 

Svaret fra ultralyden av leveren kom i posten og det var ikke så oppløftende som jeg hadde ønsket meg. De hadde funnet endringer i høyre del av leveren, som de ikke hadde noe forklaring på hva var, så det var søkt om CT/MR for å kunne konkludere med noe. Så nå er det bare å vente på to nye brev fra sykehuset, nå som jeg akkurat var ferdig med de tre innkallingene jeg hadde fått hittil. Venting er ikke jeg veldig glad i for å si det mildt.