Jeg vil bare minne om at det beste i livet er gratis. Det handler om å se ting i det store bildet. Ekte lykke i livet koster ingenting, for det kan du ikke kjøpe – det samme gjelder for det beste i livet, det er nemlig gratis.
Det beste med november er at en slett ikke trenger å stå opp fryktelig tidlig for å få bilder av soloppgangen. Dog ikke langt til fjells, men etter en liten kjøretur til Nedre Kollsjø'n. Snøen hadde kommet og gradestokken var veldig behagelig.
Fint bløtt lys på morgenen og ettermiddagen til å ta bilder i.
Den hvite engelen med den andre lille engelen var med denne dagen. Possering er ikke så gøy når det er så mye snø å base i.
Hailey var ikke helt enig i å krysse bekken der hvor jeg og Ronja hoppet over, men etterhvert så fant hun ut at det ikke var veldig mange andre muligheter.
Nydelig og fred fult langs vannet, jeg har mange timer langs vannkanten på Nedre Kollsjø'n. Vår-sommer og høst. Litt lettere vinter går også greit der. I enden av vannet, der hvor fossen er, der er liksom mitt sted. Der er det "aldri" noen der, så det er et flott sted å samle eller stokke tankene. Få ut frustrasjon og samle energi.
Før en kommer til fossen er det et par bruer en kan gå over for å komme til fossestupet. Disse bruene er flott trening for hunder, uansett alder. Er de vant til å forsere bruer de ser gjennom, så er det ikke noe problem om du skulle trenge det en dag.
Min lille engel skuffer ikke.
Når vi nærmet oss fossen så hadde sola kommet så høyt på himmelen at vi fikk et glimt av den på toppen av haugen.
Det ble mange bilder denne dagen, noen finere enn andre. Men det er sånn når en tar bilder. Noen dager kan en gå en mil uten å få tatt ett bilde, andre dager popper motivene opp som perler på en snor.
Fossen var ikke så stor, men nok vann til et skikkelig fossebrus.
Om en står på brua så ser en ikke fossen, en ser bare et stort juv.
En må passe seg for kanten, særlig når det er snø og glatt. Ja om du ikke har et dødsønske, der er sannsynligheten stor om du faller ned.
Etter en stund var det enklere å få litt oppmerksomhet for litt possering. Men de fineste bildene uansett hvem du tar av, blir når de egentlig ikke vet at en blir tatt bilde av.
En sommer når det er lite vann skal jeg gå elva oppover og ende opp i bunnen av denne fossen.
Så er det bare å følge vannkanten tilbake til veien så en finner igjen bilen. Hailey skjønte at det ikke var noe særlig godt badevann, merkelig nok.
Isen hadde nok akkurat lagt seg, for den virket ikke særlig tjukk. Om det holder seg kaldt og ikke kommer snø så kan det bli flott skøyteis. Men på onsdag er det spådd snø, men påfølgende regn på torsdag... så skøyteis blir det nok ikke med det første nei.
Hvor har tiden med vesle jenta mi blitt av? Nå er hun snart så stor som de andre, når jeg hentet henne var hun halvparten så stor som Ronja.
Stemningsfult
Det er ikke bare jeg som koser meg på tur.
Til sommeren skal Hailey være med på runden om Tjuvenborgen og Hestbrenna. I høst var hun for ung for den runden.
Der hvor veien slutter ligger det en gammel hytte og en låve. Tror egentlig den bare blir brukt til jakt, men om jeg kunne få kjøpt den.... da hadde jeg vurdert hytteliv igjen.
Men den blir nok aldri tilsalgs.
Stemningsbildene fra parkeringen har jeg visst fram tidligere,i alle fall de som jeg tok med telefonen. Jeg trodde nemlig jeg hadde litt signal der så jeg kunne vise de fram på Instagram, men det måtte jeg gjøre når jeg kom hjem isteden,
Det ble adskillig flere med fotoapparatet. Om det ikke kommer for mye snø så kan det nok hende vi tar turen en gang til i vinter. Eller så håper vi på mye snø så det blir skiløyper på Øvre Kollsjø'n
Fremdeles ingen bading.
Det er så lite som skal til å friste retrievere, men hun må nok ha skjønt at det er litt i kaldeste laget til å ta et bad nå om dagen.
Jeg må si det var utrolig godt med en langhelg, med fri på fredag. Kanskje jeg skulle bytte onsdagen min til fredag, eller mandag? Men da blir det fire arbeidsdager i ett, isteden for et avbrekk midt i uka som nå.
Rein skjær idyll... Hestbrenna og Tjuveborgen i det fjærne.