søndag 11. mars 2018

Lykken er...


Gratulerer Sognafarets Moonlight Shadow "Kodak" og Erika som godkjent besøksekvipasje hos Røde Kors. Så stolt av dere!


Ja hva er egentlig lykke? I Hønefoss åpnes et "Gledeshuset" i sommer. Sikkert praktisk da sommeraktivitetene i Hønefoss har bestått av et telt som flyttes fra sted til sted ettersom temaet for tilstelningene på innsiden av teltet har endret seg. 


Hønefoss revyen som holdt til i bakgården til Hotell Ringerike og Jailhouse Rock som holdt til i bakgården til det gamle fengslet. I jula er det Jul med din glede som er innendørs, kunne blitt kaldt i telt da gitt. Nå får alt et eget hus hvor de kan underholde folk i. Problemet med et lite sted som Hønefoss er at det er de samme menneskene som står bak alle arrangementene omtrent, da får en den samme type humoren på alle stedene. 


Jeg har ikke samme humoren som de i barnehagen, jeg synes ikke rumpehumor, eller humor hvor en gjør narr av de i salen er morsomt. Så revylivet i Hønefoss har jeg sluttført mine besøk, for å si det enkelt. Jeg har også sluttet å gå på Jailhouse Rock, da de gikk over til å spille sanger som en hører daglig på radioen. Det er ikke de sangene jeg vil betale 3-400 kroner for å sitte på en plaststol å høre på. 


Er lykke og glede det samme? Eller er det bare et definisjonsspørsmål? Et kjapt søk på google viser at lykke for andre trenger ikke være lykke for meg, eller lykke for deg. Det som gleder noen trenger ikke glede meg eller deg. 


Lykke, psykisk tilstand, filosofisk begrep, har siden antikken blitt betraktet som det største eller som en av de største verdier, men det har vært sterkt delte meninger om hva lykke er, fra ren lystfølelse til det å fungere godt som menneske. Begrepet har bare spilt en underordnet rolle i moderne etikk, da det har vist seg vanskelig å oppnå enighet om hva det betyr. 


Størsteparten av den greske etikken beskrives gjerne som eudaimonistisk. Eudaimonia oversettes som regel med lykke, men betyr snarere «det å være besatt av en god ånd». Platon og Aristoteles skiller mellom lykke og lykksalighet. Ifølge Platon består lykken i harmoni i sjelen. Hver av sjelsevnene har sin dyd eller «dygd» (arete). Tenkningens dyd er visdom, viljens dyd er mot og begjærets dyd er måtehold. Når alle disse dydene er i harmoni, blir man et rettferdig menneske, og et rettferdig menneske er ifølge Platon et lykkelig menneske.


Aristoteles har beslektede tanker. Lykke er noe langt mer dyptgripende enn nytelse. En nytelse er alltid kortvarig, mens lykken er noe som utfolder seg gjennom et helt liv (eller i det minste store deler av livet). Lykken er knyttet til at man er i virksomhet og får utfoldet sine evner til det ytterste.
Senere filosofer Augustin forstår lykke som sjelens tilstand i det hinsidige, i en ikke-sanselig skuen av Gud. Ifølge Kant er lykken så intimt forbundet med den enkeltes personlighet at den ikke lar seg definere allment. De britiske utilitaristene, Bentham og Mill, forbandt lykke med følelse av velvære og fravær av lidelse.


Glede er en følelse som setter en tilstand av lykke. Gleden er en individuell opplevelse og hva som føles som glede for en person, er nødvendigvis ikke glede for andre...


Lykke er ikke å eie alt, men å være glad og tilfreds med det man har... hevder noen. Om man er fornøyd med det man har kan jo være bra, men hva er galt i å kunne ønske seg noe da? Man blir jo glad av å endelig kunne få noe som man har ønsket seg i lang tid, noe man har spart til for endelig å kunne skaffe seg. Om man er avhengig av bil for å få hverdagen til å gå rundt, så bør man da være fornøyd med en sak på fire hjul som virker. Bør man ikke ha noen forventninger til denne saken på fire hjul, annet enn at den skal virke?


Alle må ha mat, skal man være fornøyd med tørt brød og reint vann? Ja for en trenger ikke annet for å overleve. Men akkurat mat gjør ikke meg lykkelig, men jeg vil ha litt variert mat... men lykkelig over en bedre middag... nei kan ikke si det. Men de som ikke har tilgang på daglig mat blir sikkert lykkelig av det.


Lykke er vel da kanskje å få eller oppnå noe som en ikke har ennå...?


For å være ærlig så er ikke akkurat lykke et ord jeg bruker når jeg snakker. Ei heller glede på en måte. Jeg kan glede meg over ting og bli glad av ting... men den helt store lykkefølelsen har jeg vel aldri kjent på. Noen vil vel da tolke det dit at jeg er missfornøyd og kravstor, men er jeg det? Man kan vel være fornøyd uten den store lykkefølelsen?


Godt og varme beina litt før en skal svømme igjen.


Blir man mer glad av uventet hjelp enn av hjelp en forventer?


Merethe klippet alle flatene når hun var hjemme i helga. Det var bare igjen for meg å klippe klør. Da tok jeg Hailey og Ronja også så alle var nyklippede. De har fått noen klumper i mellom potene når vi har vært ute på ski i det siste, så nå som det er meldt mildere vær så kommer det mer klumper også. Da er det godt å ikke ha så lang pels som det kan feste seg i. 


Lady haltet litt etter dagens skitur, den var ikke så lang heller. Jeg var litt treg til å komme meg ut, så det hadde begynt å snø. Da stikker det litt i ansiktet, særlig når en aker i bakkene.  Ikke allverden til kos på flat mark heller, men da har hundene fått trimmen sin i dag. For ikke å glemme meg også, for i helga har det blitt mye snopspising gitt. La liksom grunnlaget på kinoen på fredag, så gikk det liksom slag i slag videre i helga. Noe godt må man da unne seg... så lenge en er aktiv mellom slagene så har det lite å si. 


Nå som løpetiden er over så er sosialiseringsturene med Hailey igang igjen. Bare det blir et snev av sommer så skal vi på utstilling igjen. Nå skal vi ha det bart under føttene og sitte i teltet vårt neste gang. Trange haller trenger vi ikke før til høsten igjen.


Kråkene satt tett i tett ved Hønefoss skole.


Jeg skjønner ikke helt hvorfor alle gamle bygg i Hønefoss vurderes revet av kommunen. Både skole og jernbanestasjon, men de blir vel ikke enige ellers hadde de vel vært borte alt.


Tilbake over brua kom det sykebil med fulle sirener, men det stusset hun ikke nevneverdig over. Stoppet og kikket, men ikke noe mer heller.


Litt rart det der når en går den samme runden når en er på bytur, så går en forbi de samme statuene og skulpturene hver gang. Og noen bare må man ta bilde av, hver gang...


Sentrum bærer fortsatt preg av at det er skikkelig vinter med mye snø.


Bjørnene er litt skrekkblandet fryd for dem begge, enda så mang ganger de har sjekket dem.


Familieidyll 


Lurer på om denne flomsteinen får en ny strek til våren når all snøen smelter i år.


Litt lenger ned i elva er det flere svaner som prøver å finne mat på bunnen av elva.


Hailey synes det er spennende med svaner, alle fugler egentlig.


Rådhuset


Verdens beste turkompiser


Langs Schjongslunden var krakkene dekket av snø og bare venter på at våren skal komme så turgåerene med god tid kommer tilbake.


Hailey begynner å bli ganske flink til å sitte på krakker hun også, men selve oppklatringen er litt verre. Men det kommer seg sikkert med litt trening.


Ronja derimot er oppe på krakken før en får sukk for seg.


Jeg laget pizza i dag før Marius og Merethe skulle dra hjem, men det ble igjen endel når Patran hadde spist etter jobb også. Da var det bare å ringe for å høre om Kenneth hadde lyst på litt mat også. Det hadde han, for han hadde jobbet i dag og var på vei hjem. Kjekt med alt som blir spist opp. I morgen er det ny uke på gang og jammen er vi snart midt i mars også. Månene bare fyker avsted så det er vel snart jul igjen. 


Svanene træler litt for å komme seg langt nok ned for å komme til maten.


Når man er på bytur så får man litt inspirasjon til hva man kan lage til hjemme. Men mye av det jeg ser går ikke helt greit å lage hjemme, jeg har noen firbeinte som er litt hjelpsomme for likt stæsh for å si det sånn.


Så er det bare å sette kursen mot bilen og dra hjem. Ny uke rett rundt hjørnet og påskeferien nærmer seg med stormskritt! Skal bli godt kjenner jeg, for våren kommer stort sett sammen med påsken. Bikinikroppen skulle en vel snart ha startet på, men med over en meter snø ute så føles det som en har riktig god tid til akkurat den jobbingen. 



lørdag 10. mars 2018

Veien kulturminnepark - hringariki


Siden jeg var så heldig å bli trukket ut for å kunne bidra med et eksemplar av mine bilder til bildedutstillingen ved Veien kulturminnepark. Ja så må man jo nesten titte innom en tur. 


Jeg har aldri vært inne her tidligere, så jeg var litt spent. Åpenbart så hadde jeg litt høye forventninger. Dette stedet kunne en fått mye mer ut av spør du meg.


Mange flotte bilder var utstilt, men ingen wow følelse for noen av dem egentlig. 


Når jeg først var der så måtte jeg ta runden for å se hva stedet hadde å by på. 


Veien Kulturminnepark – bli med tilbake i tid og besøk det fantastiske langhuset på Hønefoss. Bli også med inn i museet for de mange skiftende utstillinger, eller den nydelige faste utstillingen fra tidlig jernalder. Veien Kulturminnepark - bli kjent med vikingenes forfedre.


På Buskeruds tusenårssted ligger et rekonstruert langhus fra romertiden - en hall - og fylkes flotte arkeologiske museum tett opp til et av Østlandets største gravfelt fra forhistorisk tid.
I 1500 år var Veien et hellig møtested hvor prestinner ofret til gudene, og konger rådde fra sine storslåtte haller. Over 60 generasjoner gravla sine døde i gravfeltet, mange i gravhauger, i et område som utgjør i dag over 100 dekar. Gjennom den nye faste utstillingen ved museet vil du gjennom arkeologiske funn fra hele Buskerud vandre fra istidens slutt til vikingtiden, få vite hvordan mennesker brukte og formet landskapet rundt seg, se hvordan samfunnene over tid ble gradvis mer komplekse gjennom revolusjonerende innovasjoner som jordbruket, og vid og langstrakte kontaktnettverk.


Museet huser også skiftende utstillinger gjennom året, og med audioguide kan du oppleve Veien i eget tempo. Det er aktiviteter for hele familien både i utstillingen og i langhuset, hvor en kan prøve alt fra å kutte med flintkniver til bueskyting og spydkast.Museumsbutikken har mye spennende å by på for både liten og stor, og i kafeen fås et varierende tilbud som kan nytes mens en tar inn den storslåtte panoramautsikten som strekker seg fra gravfeltet i nord til Tyrifjorden i sør. Vi organiserer gjerne gruppebesøk og omvisninger av museet og langhuset, så vel som catering.
I løpet av året har de faste aktiviteter som Eventyrspill, publikumsarrangement og konserter.


Gammelt langhus, her kunne du bruke kostymet og ta en selfi.


Vikingtiden, både voldelig og spennende.


Ned trappa så var det en kunstutstilling



Jeg fant hele utstillingen i overkant provoserende, men alt er vel lov å si bare man kaller det kunst og ytringsfrihet kanskje?









fredag 9. mars 2018

Spillefilmen UTØYA 22. JULI


Jeg tror med hånda på hjertet at alle vet hva de gjorde og hvor de var når 22. juli 2011 led mot ettermiddag og utover kvelden. Jeg tror alle fulgte med på TV, radio og i nettaviser. Vi gjorde oss alle opp våre tanker og følelser. Når noe slikt skjer i Norge, men ikke bare i samme landet du bor, men i nærmiljøet. Ja, for Utøya er ikke mange milene hjemmefra. I ukene som fulgte var ALLE bare gode venner og konkurrenter og fiender masjerte og kjørte konvoier og gud vet hva de ikke gjorde for å vise at ting ikke var greit. Det ble i alle fall en skikkelig opptur for blomsterforhandlerne og Norge gikk tom for roser. 


En stor mengde fakta fra AUFs sommerleir 22.juli 2011 er allerede gjengitt i rettsaker, bøker og media. Men de færreste av oss vet mye om den ufattelige panikken og forvirringen som oppstod, eller de umulige valgene ofrene ble stilt overfor. En terror som påførte så mange en frykt og sorg de må leve med resten av sitt liv.


UTØYA 22. JULI er skrevet på bakgrunn av vitneskildringer og kjente fakta, og skapt i tett dialog med flere overlevende. Av respekt for ofrene og deres pårørende, er karakterer og enkeltopplevelser oppdiktet. I filmen møter vi Kaja (18) og hennes venner på sommerleiren, og ser hendelsene slik de kunne ha sett ut for noen på øya. Filmen starter når ungdommene, sjokkerte over bombeangrepet i Oslo, betrygger sine pårørende med at de er langt unna. Den trygge atmosfæren brytes da skudd høres. Så følger vi Kaja i hennes kamp for å overleve - minutt for minutt.


Mye av det som har vært skrevet og sagt i media har handlet om terroristens manifest, dom, soningsforhold og navnebytte. Med spillefilmen UTØYA 22. JULI har regissør Erik Poppe ønsket å beskrive ungdommens kamp for å overleve det ubegripelige, og bringe oppmerksomhet tilbake til ofrene; de drepte og de som overlevde, deres pårørende, familier og etterlatte:


"Deres opplevelse av denne politiske terroren kan vanskelig beskrives med ord. Jeg håper filmen kan bidra til vår medfølelse og omsorg for dem som er tilbake, og skape større forståelse for hvordan tilfeldighetene rådet over alles skjebner i det kaoset som oppstod da ondskapen slo ned." ERIK POPPE


Når jeg hørte at det skulle lages en film om hendelsen, det var jo bare et tidsspørsmål før den første filmen dukket opp, så var jeg veldig sikker på at det var en av de få filmene jeg skulle få med meg. Tror det var lurt å vinkle den fra ungdommenes side og ikke fra Anders sin side. De filmene dukker tidsnok opp, og de filmene kommer jeg trolig ikke til å se. 


Jeg regnet med at det hadde vært stor pågang for å få billetter til premieren i kveld, så jeg kikket stadig etter for å kjøpe på nettet. Det varte og det rakk, somregel så blir de lansert en ukes tid i forveien, men ikke denne gangen. Jeg sendte til slutt en mail til kinoen for å høre. Jo på tirsdag var dagen. Men jammen så varte og rakk det utover tirsdagen også før de ble tilgjengelige. Jeg og Helle var enige om at dette var en film en måtte se først, før andre begynte å snakke om den etter å ha sett den. Jeg tror det ville ødelagt mye av opplevelsen. Helt ubevisst så påvirker det andre sier om en ting som du ikke har sett selv. Dette var en film vi møtte opp til med helt blanke ark, da kun ett eneste bilde er sluppet som trailer i forkant.


"Utmattende, trist og dramatisk, men også verdig og respektfull. Filmen «Utøya 22. juli», som har premiere i dag, gjorde sterkt inntrykk på førpremierens publikum lørdag. I dagene etterpå er det likevel først og fremst en følelse som bygger seg opp hos meg: Sinne. Samfunnet sviktet ungdommene på Utøya. Tiden er filmens viktigste karakter. Angrepet på AUFs sommerleir varte i 72 minutter. I filmen varer det nøyaktig like lenge. Det oppleves som ulidelig lenge i kinosalen, det må ha føltes uendelig for dem som var der. 72 minutter er utilgivelig lang tid."


Uten å røpe for mye av filmen så kan jeg si at det var en veldig spesiell film. Den startet med originalbilder fra varebilen ble parkert i Regjeringskvartalet, bomba smalt og så forflytter vi oss til Utøya. I og med at alt er tatt i en tagning uten klipping så før en en merkelig følelse av å være der. Jeg er glad for at det ikke er noen trailer av filmen, det gjør at du går inn i kinosalen med åpent sinn. Mye av filmen er i det uvisse, i og med at en følger en persons ferd for å kanskje rekke friheten, samtidig med en desperat jakt etter søsteren. Det overrasket meg at det var såpass mye pauser i skytingen. Når rulleteksten startet var det fremdeles helt mørkt i salen og alle satt fortsatt helt rolige og tidde stille. Det var lang rulletekst og ingen gjorde en mine for å gå. Det er den stilleste og roligste kinoforestillingen jeg noen gang har vært på.  Og ja, de 72 minuttene var utrolig lange...


 Om du vil se en annerledes godt laget film så ta deg en tur på kino. Den er vel verdt å se og skaper ettertanke for hva som egentlig skjedde der. Det er ingen makabre scener du trenger å være redd for.