Tørken i Sogna

Jeg hadde vel ikke i min villeste fantasi forestilt meg at jeg kunne stå med et bein på hver side av Sogna. Et bein på hver bredde med en elv som ikke er så brei som det som defineres som en bekk engang. I natt kom det endelig litt regn, hele 28 mm etterfulgt av både lyn og torden opptil flere ganger.

Mens man venter på regnet som stadig er lovet, men som sklir unna gang på gang. Da er det bare å konstatere at det begynner å bli tørt nå ja. Det er ikke mye elvebrus i Sognas framtreden nå om dagen. Jeg stoppet ved brua på Veme fredag morgen når jeg skulle på jobb, for på ettermiddagen er det fult av folk som prøver å avkjøle seg litt her. 

Til sammenligning på forrige bilde så er hullet under brua helt tett av vann når det er flom. Litt stor flom så slår bølgene opp i veibanen på brua. Det er noen liter forskjell.

Du kan jo sammenligne bildene med et innlegg jeg hadde for en liten stund siden, 12. juli, elva har minket mye siden da. Hva skjer om to uker om det ikke kommer regn? Slutter det å renne vann da?

Her er de to steinene jeg står på øverste bildet. Det renner ikke vann hverken på høyre eller venstre side av dem. Elva er i teorien tørr.

Det ser ikke mye fuktigere ut i elva nedenfor meg. Så fredag ettermiddag tok jeg med meg Ronja og Hailey og gikk fra brua og opp hele fossen. Det var ikke alle steder jeg hadde kommet fram om jeg hadde hatt joggesko, men det var jammen ikke mye om å gjøre heller.

Om jeg hadde prøvd så hadde jeg nok klart å stå med et bein på hver side av elva her også. Men jeg prøvde ikke for det er litt verre å komme ned dit fra kanten. 

Selve fossen er litt breiere her enn på Veme.

Så fra brua og opp den bratteste fossen måtte jeg gå på kanten av vannet, der var det for bredt til at jeg kunne krysse elva. 

Men videre oppover kunne jeg gå akkurat der jeg følte for å gå.

I brønnen har vannstanden sunket med 40 cm, så en er litt bevisst på hva en bruker vann på om dagen. Det er liksom ikke noe vits i å tømme den, en vet ikke helt hvor stort tilsiget er i en oppkommebrønn. 

Når det er tomt for vann der det pleier å være mye, så er det mye spennende som kan dukke opp. Ikke det at jeg fant noe spennende på vår ferd oppover elveleiet akkurat. Siden det er såpass bratt der så har vel vannet sånn fart at det er veldig lite som hadde festet seg der regner jeg med.

Når det er mye vann slår vannet over muren som er satt opp i forbindelse med brøtningen i elva. Den er to meter høy, nå er det bare såvidt det sildrer forbi.

Det er endel kulper med stillestående vann, men de er ikke dype. Man kan fint vasse over.

Når vannet renner over flabergene så blir det skikkelig varmt, så det er liten vits i å gå ned i elva for å kjøle seg ned nå.

Det heter vel ikke tang og tare i ferskvann, men det gror på bunnen av elva.

Øverste delen av fossen.

Litt merkelig om den har kommet seg dit selv...

Det lysegrønne algelaget var svinglatt å tråkke på, så da holdt jeg på å bli skikkelig våt til tross for manko på vann. Så en måtte holde seg til det mørkegrønne, det var som å gå på vegg til vegg teppe inne.

Bare såvidt det sildrer.

Så nådde vi toppen av fossen ved å gå i fosseleiet. Det har jeg aldri kunnet gjøre tidligere.

Kan nesten gå tørrskodd over der også.

Videre oppover ble det litt mer vann, så da snudde vi for å gå hjem igjen.

På toppen var det vannliljer.

Da var det bare å knipse ivei før Hailey svømte dem i senk.

Noen blir litt lave i flyteevnen etter en slik oversvømming.

Men de kommer stadig høyere i vannet etterhvert og snart er de som før.

Trolig en god ide

Noe som høres ut som en knallgod ide det ene øyeblikket er ikke alltid like god ide når den skal settes ut i praksis. I går var det meldt om total måneformørkelse og blodmåne og jeg vet ikke hva som ikke skulle skje med månen. Da må man legge en plan så en kanskje kan få dette fenomenet med seg og optimalt få tatt et bilde eller to av begivenheten.

Når jeg og Patran satte oss inn i bilen for å sette kursen mot Kollsjø'n så var det kanskje ikke den beste temperaturen på å klatre oppover åssiden til Godly. Men vi fant ut at vi måtte opp i høyden for å få maksimal utsikt. 

Åse og familien var på hytta ved Kollsjø'n så vi hadde avtalt med dem å bli hentet ved bommen klokka åtte, for der er det ikke mobildekning i det heletatt. Ikke hadde vi høy nok bil heller til å fullføre helt inn der veien sluttet heller. Da er det greit med subaruen til Åse. 

Åse hadde hentet et nytt familiemedlem for en ukes tid siden, så da må man ha noen alternativer for å få bli med på tur. Una stortrivdes i buret med god utsikt og god lufting til alle kanter. Når alle hadde fått på seg sekker og rumpetasker, kamera på skuldra så kunne vi legge ivei oppover lia. Det er bare å følge stien oppover fra parkeringa så ser en hytta på toppen av haugen.

Høyt der oppe er hytta.

Krigshytte

Etter en varm tur opp på en snau halvtime kunne vi freidig slå oss ned på verandaen da det ikke var noen andre der.

Wallace satte pris på en pust i bakken når vi kom opp og kunne nyte utsikten.

En måneformørkelse oppstår når Sola, Jorda og Månen er på linje i verdensrommet og Månen ligger helt eller delvis i skyggen fra Jorda. Hvis hele Månen befinner seg i helskyggen (også kalt umbraen), får vi en total måneformørkelse. I tilfellene der helskyggen bare dekker en del av Månen, er formørkelsen delvis/partiell. Hvis Månen utelukkende passerer gjennom Jordas halvskygge (penumbra), får vi en såkalt penumbral formørkelse. Jo lenger sør du befinner deg den 27. juli, desto mer av forløpet får du med deg. Den totale fasen varer svært lenge, bortimot 1 time og 44 minutter, men den kan ikke sees i sin helhet fra Norge.

Formørkelsen starter før Månen kommer over horisonten her til lands. Månen står denne kvelden opp kl 21:49 i Oslo, 21:49 i Kristiansand, 22:15 i Bergen, 22:20 i Trondheim, 22:52 i Bodø og 23:25 i Tromsø. Klokkeslettene angir tidspunktet da Månens øvre rand blir synlig forutsatt at du har perfekt horisont i sørøstlig retning. Det vil gå ytterligere ti minutter før hele måneskiven har kommet over horisonten. Det er følgelig bare den sørligste halvdelen av landet, i praksis fra midtre Nordland og sørover, at man kan oppleve deler av den totale fasen, som starter kl 21:30 og slutter kl 23:14. Selv helt sør i Norge vil Månen stå svært lavt på himmelen under totaliteten, så det er avgjørende å ha fri horisont mot sørøst.

Etter kl 23:14 dukker mer og mer av måneoverflaten fram idet Månen glir ut av Jordas helskygge. Man kan tydelig se at jordskyggen er buet – for øvrig et godt bevis på at planeten vår er rund. Denne delvise fasen, som absolutt er verdt å få med seg, avsluttes 19 minutter over midnatt. Merk at den penumbrale fasen («halvskyggefasen») helt til slutt er vanskelig å få øye på ettersom Månen ikke blir spesielt mye mørkere enn den er til vanlig. Slike måneformørkelser varer lenge. Denne juli-formørkelsen tilhører faktisk en eksklusiv gruppe formørkelser der totaliteten varer mer enn 100 minutter. Den er den nest lengste totale måneformørkelse (nesten 1 time og 44 minutter) i hele dette århundret, bare slått av formørkelsen 16. juli 2000, som var tre minutter lengre.

I Månens avstand spenner Jordas kjegleformede helskygge om lag tre månediametre. En total måneformørkelse er derfor ikke et like sjeldent eller kortvarig fenomen som en total solformørkelse, der skyggen fra Månen bare dekker et ørlite område på Jorda. Dessuten er måneformørkelser synlige fra hele Jordas nattside. De inntreffer alltid ved fullmåne. Månen skinner fordi den reflekterer lyset fra Sola. Under en formørkelse skygger Jorda for Sola. Men selv ved en total måneformørkelse vil ikke Månen bli kullsvart. Det svake og ofte rødlige lysskjæret skyldes at sollyset blir avbøyd og rødfarget ved å passere gjennom jordatmosfæren før det treffer Månen. Det er hovedsakelig mengden støv i atmosfæren, men også skyene langs jordranden, som avgjør hvilken farge nabokloden vår får under den totale fasen. Den kan være alt fra grå og brunaktig til oransje eller dyp rød.

Mens vi ventet på månen så kunne vi nyte solnedgangen.

Una holdt koken en god stund før hun sluknet i fanget på Erika og havnet i buret sitt.

Man blir bitte litt valpesyk når en kan kose med sånne små på en 8-9 uker bare.

Det ble en god stund å vente på månen, den gjemte seg bak horisonten til nærmere klokka ti, men da kom også disen etter en varm dag sigende og skyene samlet seg mot sør.

Hans Martin hadde en app på telefonen sin som viste hvor planeter og stjerner er på himmelen, men han hadde ikke med seg telefonen. 

Da var det bare for oss andre og laste ned dette vidunderet (skyview) som viste hvor månen befant seg til enhver tid.

Månen nærmer seg horisonten med mars hakk i hel. Stjernebilde skytten med saturn på toppen.

Vekten med Jupiter på toppen. Nå gir plutselig himmelen en mening med alt som en kan i teorien.

Det er ikke mange apekatter jeg har på min telefon, men denne tror jeg at jeg skal beholde.

Wallace syntes dette tok uhorvelig lang tid over mattiden hans. Nå måtte det da være hans tur mente han.

For å få tiden til å gå fikk jentene låne fotoapparatet mitt, da er det alltid spennende å sjekke bildene dagen etter. Noen ble veldig fine, mens andre var litt i overkant ute av fokus.

Høsten har kommet for fult ser det ut til, i alle fall fargene.

Nå skal egentlig månen komme over horisonten, men der er det skyer og dis.

Solnedgangen er snart over og seks tålmodige sjeler begynner å bli litt utålmodige.

Mørket senket seg og nå skulle det være total formørkelse, så da hadde den ikke sjanse til å skinne gjennom diset.

Så ga vi opp og pakket sammen for å sette kursen mot bilen igjen.

Om vi ikke så noen måne, så kunne vi nyte en lekker kveldshimmel.

Du och jag Wallace

Vi så den på vei hjem, så da var det bare å stoppe midt i veien, for dette skulle foreviges!

Når vi kom hjem var det ikke noe måne i det hele tatt, den hadde gjemt seg bak Holleia.