Karljohansvern

Jeg har aldri vært i Horten, så når Hr Yr sa at det skulle bli knallsol langs kysten så satte jeg og Bella bilen mot Horten.

Når en ikke har vært der tidligere og ikke lagt noe jobb i å finne ut ting om Horten heller, så blir det til at en følger første innskytelse og følger severdighetsskilt og vi endte opp på militærleiren Karljohansvern. 

I dag framstår Karljohansvern i Horten som en veletablert og levende kulturarena til glede for alle som ønsker å besøke den. Marineverftet har sin opprinnelse fra 1818 da kong Karl Johan bestemte å bygge et nytt hovedetablissement for Marinen. Det har vært 200 år med utvikling av marinen og Forsvaret, banebrytende teknologi med dampdrevne skip, ammunisjon, torpedoer og senere også sjøfly. Karljohansvern har derfor stor betydning militærhistorisk og nasjonalhistorisk. 

Forsvaret er fremdeles til stede på Karljohansvern, og er blant annet representert med en kommandant. Forsvarsbygg forvalter anlegget og de siste årene er Karljohansvern blitt en viktig lokal arena for kultur, næring og opplevelser. Utviklingsarbeidet ivaretas av Forsvarsbygg sammen med lokalt kultur- og næringsliv og andre samarbeidspartnere.

Karljohansvern er en tidligere orlogsstasjon og et nedlagt skipsverft i Horten i Vestfold. Karljohansvern verft var marinens hovedverft fra 1850 til 1968, da det fortsatte som et sivilt verft under navnet Horten Verft A/S fram til det gikk konkurs i 1987.

Jeg og Bella tuslet rundt og kikket på gammelt militært utstyr, godt og varmt i været til november å være. Jeg var overrasket over hvor stort området egentlig var og alt som var åpent i disse tider.

Kanonene sto på rekke og rad.

Det har vært litt utvikling på ubåtene iløpet av årene.

Tenk at alt dette har vært i daglig drift tidligere.

Tårnet til Norges første undervannsbåt.

Det var ikke veldig mange andre som tuslet rundt der, men vi tok oss god tid og kikket på det som var der.

Hyllemeter på hyllemeter med gamle bøker, protokoller eller hva det var,

Jeg så Langangen over til båten, men da vi kom bort så viste det seg at den var stengt med grind.

Ser ut som Rosette Askøy sliter litt i høststormen innaskjærs

Lenge siden noen har dimittert herfra

Trolig ikke fra bygget var nytt.

Synd de ikke pynter byggene lenger.

Veggene var fulle av huller

Vi tok en runde utenfor også. Siden vi hadde dratt til Horten for å se på havet, så måtte vi gå en tur på stranda.

Kråkene var forholdsvis tamme.

Lettere usikker på hva de dreiv med, men de pukket tydeligvis opp noe på havbunnen.

Hva er vel havet uten måkeskrik? Men det var ikke mye av det i Horten.

Bellas første møte med havet

Planen når vi dro hjemmefra var egentlig å ta ferga over til Moss en tur, men vi kom oss aldri til kaia før det var på tide å sette kursen hjemover igjen.

Utrolig heldige med været, hvem skulle trodd det kunne være så varmt i november?

Reine sydenstemninga

Tilbake til bilen tok vi stien gjennom skogen. Det skulle være ugler der, men jeg så ikke en eneste sak med vinger i denne skogen.

I Horten hadde de store trær en gang.

Denne hadde innebygd vannskål i armlenet.

Etter de siste dagers regnvær var skåla full av vann.

Gamle trær var det mange av, mange hadde blåst over ende.

Det var flere slike rundt på halvøya.

Vi måtte gå tilbake til stranda, for jeg hadde glemt å ta bilder av tang, tare og skjell.

Det var ikke sånn jeg lærte båtmannsknop i min tid...

Speider etter ferga når vi nærmet oss brygga etter hvert.

Blæretang som ligger igjen etter at havet var flo.

Mye som kommer fra ved lav vann.

Det er en egen verden under vannet

De klorer seg fast

Kveldsstemningen kom raskt i skyggen

Så  hørte jeg ferga komme kjørende inn mot kaia

En fra hver kant faktisk

Skyene begynte å samle seg, samt at jeg begynte å bli sulten. Da gikk vi tilbake til bilen.

Kanskje vi tar en tur til Horten en annen gang også... kanskje vi skal prøve å finne kattuglene da...

#28 Sårbarhet

 Det største problemet med sårbarhet er engstelsen for å vise seg sårbar. Når vi viser oss sårbare, frigjør vi oxytocin hos andre. Dermed styrkes tillitsbåndet mellom oss. Våg å vis deg sårbar, det gjør deg mer robust. Fotografer en bekjent som er det motsatte av deg. Enten sårbar eller robust...

Høre etter...

Jeg tenker det er noe som heter psykisk helse også. Man kan ikke mure seg inne og knapt nok være ute. Det er et bredt spekter mellom å bare gi blaffen og sitte i sofaen å få dårlig samvittighet for å måtte lufte bikkja. Jeg velger å ha et liv. Hadde jeg måtte holde meg i ro og sitte inne helt siden i mars når dette startet, da kan jeg med hånda på hjertet si at da hadde ikke jeg levd i dag. Når en bor aleine så trenger man litt luft rundt seg til tider uten å få dårlig samvittighet for noe.

Det er alt for mange som henger seg opp i ting de ikke får gjort noe med, engster seg uten grunn og overtenker alt før de kanskje tar skrittet. Man har bare et liv og da må man nyte det. Hvorfor tror folk at om de sprer på facebook at nå må vi bidra til dugnaden og sitte hjemme. Nå må vi ta oss sammen. Hvorfor tror de at folk skal høre på det de ber om, når de driter i hva myndighetene anbefaler og befaler. Nei de detter ned i bezzervizzer boksen for meg. 

Jeg blir litt oppgitt når folk er overhysteriske, spriter i hytt og pine, men så i neste øyeblikk gjøre noe som ikke henger på greip. Det sprites bord og stoler, benker og hender. Men dørhåndtak de hopper de glatt over. De har ting i hendene, så spriter de hendene og griper tak i de samme tingene som de kom bærende på. Tror dem at de er flinke og pliktoppfyllende eller er de rett og slett dumme?

Jeg tror ikke dette går over, jeg tror dette er noe vi må lære oss å leve med. Skal vi fortsette i samme tralten nå så blir det samme tilstander som det har vært over dammen i valget. Det kommer til å bli splittelse i befolkningen. Det er ikke noe logikk i restriksjonene, når de bare kan komme og gå over grensa om de kan kalles arbeidsinnvandring, jobbpendling eller hva for noe fansy saker. Yrkessjåfører kan være innom butikken når de kjører lastebilen sin fra og tilbake over grensene, men når de er hjemom og bytter til privatbilen sin, så er de brått i karantene fordi de har vært i utlandet. 

Når lover og regler kommer med en haug av unntak, så ser jeg ikke helt hensikten. Enten så er ting lov eller så er det forbudt. Nesten som om ting er lov for de som har musefletter, men er ulovlig om du har hestehale.

Jeg murer meg ikke inne for jeg har vel for det meste interesser som gjør seg forenlig med uteaktiviteter uten mange folk, så livet mitt er ikke veldig endret det siste året. Jeg er ute på litt show og ikke minst på kino. I helga var jeg og Kenneth på kino og så den siste Burning filmen. Jeg synes det var den beste av de tre filmene. Det hadde vært knallgøy å sitte på en runde på Nürnberg banen, eller prøvd seg selv. Kanskje litt i seineste laget for meg å slå meg opp på den yrkesstien. Men hobbyer kan vi alle ha...

Det er et lite paradoks at jeg for første gang på mange år har skaffet meg pass, bare noen uker før alt ble nedstengt, så jeg håper de åpner grensene for vanlige folk innen det går ut. Men det er ikke godt å vite. 

"Alle" sitter og venter og drømmer om hva de skal gjøre når verden blir normal igjen. Hvorfor ikke ha fokuset på alt du faktisk kan gjøre nå når det er som det er . Det er nå hverdagen er og det er nå livet går videre. Skal dere virkelig parkere livet deres og bare vente på at ting blir annerledes og normalt igjen. Særlig de som tror at alt blir som tidligere når det kommer en vaksine. Tror ikke alle er like hipne på å ta denne vaksinen. Hastverk er som oftest lastverk. Vi husker vel alle både fugleinfluensaen og svineinfluensaen som fikk vaksiner og alt rabalderet det medførte i mange år etterpå. Men menneskehjernen glemmer veldig raskt. 

Jeg har hørt litt etter da, jeg har startet med julegaver. Snart ferdig faktisk, så da er det bare å vente på postmann som kommer med varene. Og før du blir forbannet, jeg har ordnet 4 gaver lokalt også. Ja ikke lokale butikker, men veldig lokale forhandlere. Så håper mottakerne bli fornøyde da. 

I dag har jeg vært på ny fototur, så dette blir bra framover med mange bilder fra både lørdag og i dag. Nå er det en ny arbeidsuke som står for tur, så ligger jeg bra ann så er det kanskje en feriedag på fredag.

Tro meg når jeg lyver

 

Tro meg når jeg lyver er en psykologisk krimroman som spenner et vidt lerret fra øst i landet til ytterst i vest. Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten?

Denne boka var ikke akkurat spennende, det gikk det alt for mye i langdrag til å bli. To stykker som det handlet om, som hadde sin vinkling gjennom kapitlene. Så var det en ukjent, trolig morderen som hadde noen sider innimellom uten at en egentlig fikk greie på noe nytt. Litt hopping fram og tilbake i tid og alt for mange detaljer etter min smak.

Mot slutten så ble det mer rot enn spenning og det var til tider så det kunne vært to separate bøker. Virket som forfatteren skulle ha med mest mulig handling i boka uten at hun fikk til å bygge opp spenningen. 

Ringmerking av fugler

Jeg har merket min aller første blåmeis, og håper på å få være med flere ganger.

Når jeg er bitte litt nysgjerrig på hvordan ting foregår, ja da må man finne ut det man lurer på da... Så jeg sendte en melding på Facebook til Norsk Ornitologisk Forening avdeling Buskerud for å spørre om det var mulig å få bli med på ringmerking av fugler ved en anledning. Jo da, det var det. Det ble litt forskjøvet for Hr Yr var ikke særlig medgjørlig. Litt jobbing og litt annet som foregår, så ble det avtalt på torsdag så skulle det bli satt opp nett.

Foringsplass og lokkesak var på plass, så var det bare å vente på den første fuglen som skulle gå i garnet. Det vil si ikke den første, for Marius hadde fanget fugler en god stund før jeg kom. Men det gikk ikke lange stunden før den første kjøttmeisen var fanget og klar til å merkes.

Marius viste meg hvordan man forsiktig løsgjorde fuglen fra nettet. Hvor man skulle enklest plassere både egne fingre og fuglebein. Før man til slutt lirket garnet over ryggen på dem for å få dem løse. 

Det var veldig interessant å høre på alt han fortalte, så jeg lærte masse i går ettermiddag. Jeg ante faktisk ikke at man måtte ha lisens for å få fange og merke fugler, at det var egen lisens for å bruke nett til å fange de i. At det var egen oversikt på nettet over fargekoder på hvilke ringer hver art skulle ha på beinet sitt. Norske fugler har ring på venstre fot og svenske har på høyre fot. 

Jeg kan si med en gang at å stokke fingre og små tynne bein er ikke så enkelt som det ser ut til! Første fuglen jeg skulle få prøve meg på fikk nok en bitte litt uornitologisk håndtering.

Rett før jeg kom så hadde han befridd en blåmeis fra nettet som fikk en liten hvil i en transportpose. Når kjøttmeisen hadde fått fri ferdsel igjen så ble posen åpnet og nestemann sto for tur til merking.

Det var en ung fugl da den fortsatt var veldig blå i fjærene sine. 

Så var det min tur til å prøve meg. For å si det sånn så er det sikkert enklere med bitte litt mer erfaring enn å redde svaler fra vindusposten. Men jeg prøvde etter beste evne.

Men når de bitte små "tærne" tviholder seg fast i nettet og etter å ha basket litt rundt med både hodet og vingene, så ble det litt tugge. Marius klødde bitte litt i fingrene etter å hjelpe til, men jeg fikk nå laus begge beina på den på egenhånd.

Med litt hjelp for å få løs hodet og litt hjelp til å stokke fingrene riktig, så bar det inn for min første ringmerking. Bitte liten blåmeisring ble smettet inn på det syltynne venstrebeinet, klemt forsiktig igjen så den ikke datt av, før jeg brukte tang til å klemme den sammen helt. Så ble "monteringen" sjekket av Marius som godkjente og jeg kunne slippe fuglen fri igjen. 

Tusen takk for at du tok deg tid til at jeg skulle få være med på dette. Det satte jeg stor pris på Marius.