Tur til Veme

Se nå har våren kommet til måsasia også. Jeg har fått igjen sola og snart drøpper det fra taket. På lørdag var det strålende vær og et par kuldegrader når jeg la ut på tur. Siden det hadde snødd mye og avsluttet med regn dagen før, så regnet jeg ikke med at det var kjørt noe løype ved Igletjernrunden. 

Sola skinte fra skyfri himmel, da er det ikke vær å sitte inne i. Søndagen var det spådd mer snø, så da må man nyte lørdagen. Jeg skulle ha vasket litt, for nå begynner ribbeinet mitt å bli rimelig bra igjen. Skulle bare mangle for det er to uker siden det skjedde. Har da ikke tid til å drive å hangle sånn.

Etter regnværet ser det ut som alle trærne er blitt glasert. Når sola skinner på dem så glitrer det.

Det var finere i virkeligheten enn det ser ut på bilder.

Ikke ofte det skinner i kvistene.

Jeg nyter utelivet mer enn endel, men noen fanatiker er jeg ikke. Jeg kan kose meg inne også, men det er aller helst etter en dag ute.

Det har kommet forholdsvis mye snø og mer er det meldt. Bare det ikke blir iskaldt igjen nå så er jeg glad.

Når brøytekantene snart dekker hele skiltet i veikanten, da begynner det å bli godt skiføre.

Det var is hele runden, så jeg var glad jeg hadde gått for piggsko og ikke vinterstøvlene.

Gleder meg til våren når det blir skare på jordene så en kan ake på ski hvor man vil, eller gå på beina for den saks skyld.

Jeg hadde bestemt meg for å gå runden om kirka før jeg gikk hjemmefra. Jeg hadde et håp om at hele runden var brøyta. Men jeg var litt i tvil om en bit over jordet ville være det. Men det hadde ikke blitt så langt å vabbe i snøen fra dagen før.

Elva tror det er vår, for vannet rant og fosselyden kunne høres.

Nå sprekker den nok opp mer og mer framover. Om det blir kaldt om natta så vil sola varme på dagtid. Er det overskyet så er det heller ikke ofte det er kaldt.

Brøytekantene langs gangveien mot bensinstasjonen var forholdsvis høye de også.  Kunne ikke klage på brøytinga heller.

Alltid like spennende å gå mot noen som står med bikkja si et stykke borte med nesa sin dypt ned i mobilskjermen. Når vi gikk mot undergangen ved kirka så vi mannen på andre siden med en malamut. Passeringa gikk greit for han fikk øye på oss og gikk videre bortover veien.

Jeg har ikke noe problemer med å møte hunder når jeg er på tur, men jeg har møtt på nok av andre som svimer i sin egen verden og ikke skjønner noe før hunden napper til.

Kirkespiret i vårsola

Når vi kom opp til kirka så var det flere biler der og et par folk som sto med ennå en malamut. Kanskje det var hyttefolk som tok seg luftepause for hundene sine.

Alle gravstøttene hadde snødd ned

Igletjernrunden var kjørt med scooter, men den var ikke sporsatt.

Det ble gamle Veme vei hjem.

Der var brøytekantene ennå høyere og halve veien lå i skyggen.

Så nådde vi til det partiet som jeg var veldig usikker på om det var spor å gå i, eller om vi måtte vabbe. Det viste seg at det hadde kjørt en traktor der i det minste.

Vi gikk i hvert vårt hjulspor og det var helt greit egentlig.

Etter noen hundre meter så var vi atter inne på en ferdigbrøytet vei igjen.

Når vi kom inn på veien som vi går når vi tar runden rundt hengebrua. Der var det dugnad med måking, men det var ikke jeg i form til. Må ta litt hensyn til ribbeinet så kanskje jeg kommer meg fortere i hverdagen igjen.

Litt lenger nede i veien kom vi over noen dompaper. Da var jeg glad for at jeg hadde dratt med meg kamera hele runden. Disse hadde ikke egnet seg for å bli fotografert med mobil.

Det er staselige fugler som skaper liv i et dødt landskap.

En pilfink satt der også.

Denne runden er omtrent ei mil, så snøtt to timer var vi hjemme igjen og kunne ta en dusj og lage litt middag.

Det var overraskende mye trafikk på veien til å være så fint vær og forholdsvis midt på dagen.

Brått dukket Otto opp midt i veien. Du husker kanskje Otto som var med å gikk tur noen ganger for et par år siden? Han er helfrelst på Bella. Virker som alle hannhunder er det.

Det var virkelig juuuuhuuuu på han og han hadde ikke veldig lyst til å gå tilbake til eieren med det første.

Hailey synes han er i overkant masete, så kjefter litt på han, men det preller av han som vann på gåsa.

Etter en stund kom vi oss videre,

Bare å krysse fingrene for at det ville være litt sol når jeg kom hjem også. 

Det var mildere i høyda, for skauen er mye svartere der.

En liten tass fulgte veldig med på hva som skjedde utenfor når vi passerte.

Hjemme kan skimtes gjennom trærne

I løpet av vinteren har veien blitt veldig smal nedover mot brua

Brua er like brei, for der detter vel snøen gjennom rekkverket når de brøyter.

Takk for at du slo følge bygda rundt.

Sjarmør i pels

 Hei, hils på Pelle. Pelle var kontorrotte på fredag. Glenn jobber på lageret, men der er det litt hektisk til tider. Da var det kjempegreit å få lov å flytte inn på kontoret mitt noen timer etter lunsj.

Pelle er en real gutt på 4 måneder som ikke er helt besatt av Glenn. Jeg var en helt grei erstatning virket det som. Han leika litt med leika si og sovnet etter en liten stund.

Små gutter som har sovet, de må ut for å tisse litt. På fredag både snødde og regnet det, så noen fornøyelse å holde på ute var det vel ikke akkurat. Men det var stort sett opphold når vi gikk ut.

Jeg har hatt litt kontakt med puddelrasen tidligere, men det har liksom aldri vært noe alternativ for meg. Jeg har likt å holde på med utstilling, og da er ikke puddel noe særlig. Det er kjempejobb å få til utstillingsklippen selv. For man må jo gjøre ting selv om man holder på med forskjellig.

Pelle fant veldig raskt ut at det gikk ann å få løs isklumper som hadde satt seg fast i isen.

Oppfinnsom liten tass som tok alle midler i bruk for å få løs noen isklumper.

Jeg tok en runde rundt bilen min i samme slengen som vi var ute, for å sparke av noen isklumper som samler seg på innsiden av skjermene.

Pelle var litt interessert i snøklumpene som lå under nabobilen, men de le borte og løste seg opp når han beit over dem.

På vei inn igjen gikk vi forbi kantina, der er det store vinduer. Da oppdaget han at det var en hund der også. En som så akkurat ut som han.

Han jobbet veldig med å få kontakt med hunden i vinduet. Prøvde å få den til å komme ut for å leike med seg.

Han jobbet veldig med den saken.

Så kunne han sove litt til før Glenn hentet han når jeg skulle dra hjem. 

Revy fra Kryllingkrutt

 

Det har vært ei aktiv helg som startet rett etter jobb på fredag. Det var ikke mange på jobb på fredag, de ble lettere skremt av været. Jeg våknet til 20 cm nysnø med et skall av is på toppen. Når det regner i -1 så blir det svinglatt. Jeg berget meg vel mest med at de ikke hadde brøytet nevneverdig godt på riksveien, så det vare litt sørpe å kjøre på enn polert asfalt.

Jeg var bare innom en liten tur hjemme før jeg dro til Wenche Lill, så vi hadde en bil oppover til Noresund. Bjørn Øyvind og Ragnhild ble også med for å spise før revyen til Kryllingkrutt. I år skulle alt foregå på Sole Gjestegård i motsetning til tidligere revyer som har vært i gymsalen på Krøderen.

Jeg hadde fikset bord til oss, så vi kunne spise varm buffe før revyen. Maten var knallgod og det var bare å nyte god karamellpudding til dessert.

Tallerken min så vel ut som tallerkener stort sett ender opp med å se ut når du skal rundt buffebordet og tallerken ikke er stor nok. Kom ikke her å si at du aldri har hatt det "problemet"

Mens vi spiste maten og nøt solnedgangen på andre siden av Krøderfjorden. Hyggelig prat og hyggelig selskap da blir det en bra kveld.

Etter å ha vært på veldig mange av de tidligere revyene så var forventingene store til fredagens forestilling. Bygderevy er nødt til å være bra trodde jeg. De har vært knallbra tidligere. Ja du har en anelse om hva som kommer nå...

For å være ærlig var revyen rimelig elendig. En revy i Krødsherad med Kryllinger som snakker i overkant bokmål, nei det er ikke bra. De få numrene som var på dialekt var veldig bra. De holdt den gode gamle standarden. Men det var alt for mye blond og deilig aktører som snakket rein Oslos beste vestkant. Jeg synes også de kunne kuttet ned på antallet snutter og laget lengre sketsjer som var på dialekt.

Men det er vel sånn med de yngre, de kan vel ikke sin egen dialekt engang. Så er det denne retningen denne revyen skal ta på neste forestilling... nei da har jeg nok sett min siste Kryllingkruttrevy.

Quantico av White Arctic Mist

  

Hvit gjeterhund skal være livlig og balansert, liker å være i aktivitet. Den er oppmerksom og med god læreevne. Den er vennlig og omtenksom, sosial og sterkt knyttet til sine eiere. Rasen står nærmere sitt opphav som gjeterhund enn den moderne tyske schäferhunden, og det er i dag store forskjeller mellom hvit gjeterhund og schäferhund, både mentalt og eksteriørt. Rasen har behov for moderat fysisk og mental stimuli. Dette er en glad og lettlært sportshund som kan læres det meste! Dens sosiale karakter gjør at den kan tilpasse seg de fleste situasjoner. Det er en mild type hund, som egner seg til de aller fleste hundesportene.

Denne har jeg ventet lenge på. Jeg venter stort sett lenge på mine valper. Jeg vet hva jeg vil ha og venter på å få det som jeg vil. Man har så lite igjen for å bare kjøpe det første og beste man ser. Skal du ha deg hund, gjør hjemmeleksa di og ikke fir på kravene du setter deg. Bedre uten enn å ha noe halvveis. Nå blir det Trondheimstur for å plukke opp Sognafarets nye håp etter Heidii og Sjaman. Jeg gleder meg til hun er gammel nok til valpeshow. Det er en genialmåte for sosialisering blant mange andre hunder. Tusen takk Mette og Trude for muligheten til å få denne frøkna i hus.

Mamman til valpen min, den fineste hvite gjeterhund tispa jeg har sett. Jeg har trålet internet, instagram og mye annet lenge før jeg dumpet inn på henne. Så er jeg så heldig å få hente en av valpene etter henne!

Blant hundene som betraktes som opphavet til den tyske schäferhunden forekom det individ med hvit pels. En av disse var «Greif», som ble stilt ut i Hannover 1882. Han var bestefar til den legendariske hannhunden «Hektor Linksrheim» også kalt «Horand von Grafath», som siden har blitt betraktet som schäferhundens stamfar. «Horand» var bærer av genet for hvit pels. 1933 ble den hvite fargen hos schäfer forbudt, og de hvite individene forsvant stort sett fra Europa, men ble avlet videre på i blant annet Canada og USA.

Varga 5 uker

I begynnelsen av 1970-tallet ble de første hundene importert til Sveits og den amerikanske hannhunden «Lobo», født 5.mars 1966, kan betraktes som rasens stamfar i Sveits. Med Lobos avkom og flere importer fra Canada og USA økte rasen sakte men sikkert i antall. Det er nå bedrevet avl i mange generasjoner og det finnes i dag et stort antall hvite gjeterhunder over hele Europa. Sveits søkte til FCI (den internasjonale kennelklubborganisasjonen) om å godkjenne hvit gjeterhund som selvstendig rase og i 2002 ble søknaden godkjent. Genet som sørger for den helt hvite fargen, er fra begynnelsen av en naturlig del av schæferens arvemateriale, som har blitt fremtredende i den hvite gjeterhunden. Rasen har ikke blitt krysset med andre raser for å få fram den hvite pelsen, og selv om man skulle tro det er disse hundene faktisk ikke albinoer. De skal ha mørk hud, mørk snute og være mørke rundt øynene. ”Vinternese” er lov, men andre varianter regnes som diskvalifiserende feil.

Når hun er 7 uker har ørene reist seg og hun er snart klar for å komme til sitt nye hjem. Neste helg drar jeg og Patran på dagstur til Trondheimstraktene for å hente henne.

Pärleporten

Fred Blom skrev i 1917 en vakker lovsang som på folkemunne går under navnet «Han skal åpne perleporten». Uttrykket «perleporten» er malerisk, det fester seg lett i sinnet og danner bilder. I åpenbaringsboken fortelles det om «Det nye Jerusalem» som kommer fra himmelen, som en brud pyntet for sin brudgom. Byen er beskrevet i kap 21, og det heter om den at den ikke har noe tempel og heller ikke sol eller måne, for Gud Herren er selv dens tempel og dens lys. 

Det dreier seg altså om «Gud immanent». Det etterlengtede møtet mellom himmelen og jorden, hvor Gud bor hos menneskene. En hovedsak ved byen er de 12 portene i bymuren(v.21): «Og de 12 porter var 12 perler; hver av portene var en perle….» Hver port er en perle. Det er vel en av disse perleporter sangen minner oss på. Det er også det eneste stedet hvor en port sies å være en perle.