Hvor har tiden blitt av

 

I morgen blir denne lille snuppa to år allerede. Hvor i all verden har de to årene blitt av? Det kan ikke jeg skjønne. Tenk jeg har fått være så heldig å få ha så god kontakt med henne, helt fra hun ble født,

Hun dukker jo opp her fra tid til annen, så årskavalkaden som kommer på nyttårsaften har nok mye bilder av ting vi har funnet på sammen.

Når hun var her etter barnehagen på onsdag spurte jeg om vi skulle dra på ferietur til sommeren. Jaaaaa! Og et stort glis. Så da får vi sjekke om det er noe fristende å besøke da... Kanskje det blir en tur oppover Gudbrandsdalen...

Siden hun ikke har vært så mange steder og ikke har sååååå stort ordforåd, så er det vel jeg som blir stående for det meste av planleggingen. Hun dukker nok opp på onsdagene utover 

Fuglene hadde dratt ned en del rognebær i dag og de samlet hun opp for å dele med hundene,

Tåka har liggi tett noen dager nå. Og når det er rundt 0 grader så frosser den på trærne. Det blir fin stemning av slikt da. Bare man kler seg så er det greit å være ute. Stikke inn og fyre litt i ovnen så det er godt og varmt inne når vi skal inn til middag.

Vi tusler rundt og koser oss. Jeg tror ikke det er er bare jeg som koser meg disse timene på onsdag.

Ellers så går jo dagene som de pleier. Ingen store sprell som er planlagt i nær framtid. Ikke mye på sikt heller egentlig.

På torsdag ble det en tur oppover Holleia etter jobb. Litt fyr i ovnen og skiftet sko, før vi gikk oppover. Vi hadde ikke kommet så langt før vi var over tåka, men nede på gårdsplassen var det ikke antydning til at sola skulle skimtes.

Klokka er ikke mye før de lyspærene som har sensorer for lysstyrken tennes.

Tåka blir til is på kvistene

Jeg nyter høsten, vinteren kommer tidsnok med snø og skiføre.

Jobbtur til Tigerstaden

På tirsdag var det sosialt samvær med endel av de jeg jobber sammen med. Vi skulle til Oslo og spise. Vi kjørte i privatbiler innover og jeg sa meg villig til å være sjåfør til Nydalen. Sitte på med andre som jeg ikke har sittet på med tidligere er ikke min sterke side. I allefall ikke når det er forholdsvis mye trafikk.

Først spiste vi på Jonny. Der var de ikke de mest effektive, for å si det sånn. Når det kommer 12 stykker inn så må en jo steike litt mer enn to burgere samtidig og gjemme alle til felles servering. Jeg hadde crispy kyllingburger med honning, Den var knallgod, men pomfrien min var ikke varm, eller sprø, eller myk i midten. Nei den kunne dem egentlig ha spart seg.

Etter maten gikk vi over Akerselva og tilbake mot parkeringshuset og stilte oss i kø for Fangene på fortet.

Akkurat den opplevelsen kunne jeg spart meg. Det var ikke noe som stemte med Fangene på Fortet som var på tv for mange år siden. Det var 48 små escaperom med høyt tidspress. Det var liksom over nesten før en hadde kommet inn døra. Tror det var to minutter en hadde for å prøve å skjønne hva man skulle før en måtte ut igjen. I tillegg var det 700 unger som kvemet, løp og aierte rundt i gangene der. Det var nå en ting, men når de hylte konstant i tillegg. Ja så etter et kvarter så gikk jeg å satte meg i resepsjonen. Når en har sitti og tenkt hele dagen på jobb så er det ikke tenke og funderingsoppgaver på tidspress med hylende unger noe for meg. Og ja jeg har blitt så gammel at er det noe jeg ikke gidder, så gjør jeg ikke det. Hva andre synes tror og mener, nei det blåser jeg i.

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke har meldt meg på årets julebord. Treretters på hyttetur på Norefjell kan jeg dy meg for. Julebord skal være med mange trivelige folk i et lokale med greit støynivå. Det skal være buffe med mye julemat og titalls desserter. Det skal være musikk så man kan danse. Fritiden min skal være hyggelig, da gjør jeg ikke annet enn det jeg liker. 

 

Kalvehaugen ved Brovoll

 

Merethe hadde ferie denne uka, så på mandag tok jeg med Hailey på jobb. Vi skulle møte Merethe på Brovoll for overlevering. Hailey skulle på feriekolloni til Nannestad.

Jeg hadde avtalt med Merethe at vi kunne gå en liten tur når vi møttes. På Brovoll er det endel muligheter for å lufte seg litt. Jeg sjekket telefonen og jammen var det ikke et sjekkpunkt like ved parkeringsplassen på Brovoll.

Hailey maset litt til å begynne med, men slo seg etterhvert til ro. Det er jo sju år siden hun var med sist omtrent. Er de vant til bur så føler de seg hjemme når de ser et bur.

Vi smatt gjennom grinda i gjerdet, men når vi datt over den høye dørstokken så husket jeg brått at det var veldig mye lenger ned på andre siden av gjerdet. Jeg og Marius hadde jo gått der sist vi var på tur rundt Avalsjøen. Jeg og Merethe måtte gå veien tilbake til parkeringen, for låsen var plassert så ikke unger skulle stikke gjennom ... for å si det sånn.

Det hadde helt klart vært kaldere her enn hjemme, for det var ganske hard vei. Men brått var det noen skikkelig klinete områder som ikke hadde frosset helt ennå.

Jeg fant ut at det begynte å skumre rimelig tidlig allerede. Så da jeg var på vei hjem en times tid seinere, begynte det å skumre. Halv seks var blitt til halv fem siden sist gang jeg var på tur etter jobb.

Innsjekkingspunktet, og vi gikk litt lenger så vi kom oss på toppen av Kalvehaugen. Håpet var litt utsikt og ikke bare skau og parkeringsplassen.

Utsikt ble det til flere kanter.

Jo lenger innover vi kom jo bløtere ble terrenget. Hailey prøvde seg på noen SPAbad, men Merethe var ikke helt enig i det. Det var jo hun som skulle ha henne med seg hjem.

Solnedgang over Avalsjøen er stemningsfylt.

Ha det bra Hailey, ser deg på lørdag! Lykke til med ei uke i sentrale strøk i Nannestad.

Statistikk gjør at man har noe å strekke seg etter.

Innsjekking på Lagmannskollen

 

Patran jobbet i helga og da er hun hjemme. Siden hun ikke skulle jobbe på søndag tok vi en liten tur opp på Lagmannskollen. Ja om du lurte på om det var et sjekkpunkt der, jupp det var det. Jeg har tenkt å plukke de i nærheten før snøen kommer. Med alle de varmegradene som er om dagen, så er det ikke fare for snø ennå.

Vi skimtet noen oppe i veien, så når vi hadde passert dem så fikk hundene løpe som de ville. 

Jeg husker vel aldri hvor bratt der er der mellom hver gang jeg har gått opp der. Jeg veit ikke akkurat hvor mange ganger jeg har vært på toppen der, men har vel blogget en fem seks ganger i det minste.

Disse to viltkameraene har stått her i mange år og er merket med en plakat med QR-kode som man kan sjekke. Om du ikke er i nærheten kan du sjekke linken her.

Når veien tar slutt har det blitt tydelig sti videre som er merket med røde bånd. Det er derfra det er bratt oppover. 

Herfra så begynner det å bli litt utsikt om man snur seg rundt. De ca to kilometerne opp er det en høydestigning på vel tre hundre høydemeter.

Der er toppen av Lagmannskollen.

Vi hadde fjellsko, det hadde vi ikke trengt oppover, men på baksiden på vei ned var vi veldig glade for at vi valgte det skotøyet.

Hailey, Bella og Varga synes vi er litt trege.

Hvem trenger vel å dra til Vikersundbakken for å trene når man har Lagmannskollen i nærheten?

Og oppoverbakken bare fortsetter.

Jeg klarte å holde følge oppover, godt fornøyd med det.

Svett ble jeg på tur på lørdag og søndag var heller ikke noe unntak. 

Så var vi på toppen og kunne gå bort til varden.

Her var det stor forskjell fra sist jeg var der. Nå var all skauen på baksiden hogget ned. Jeg veit ikke når de hadde gjort det, for jeg har ikke vært der siden 2021 da jeg og Wenche Lill var der. Egentlig burde man gå dit en gang i uka...

Det var nesten sånn at det fristet å ta en tur for å svinge til høyre på toppen neste gagn en er der.

Denne gangen skulle vi bare lufte oss litt før middag og sjekke inn på Fjelltoppjakten i samme slengen.

Nesten ikke ei buske så langt man kan se

Søndagens turgjeng samlet

Litt poseringer ble det på toppen, det er jo god utsikt mot Sognevannet og resten av Strømsoddbygda.

Vi valgte å gå baksiden mot bilen til tross for all hogsten.

Vi peilet oss inn på lastbærer sporene som gikk på kryss og tvers på gruppa der.

Ja for resten av hogstgruppa var ikke veldig framkommelig egentlig

Når det har vært så varmt nå, så har Bella finni ut at pelsen skal røytes av. Den faller av i digre dotter, så det kan bli kaldt for henne om vinteren finner ut at den skal komme for fult.

Jeg og Patran måtte velge en annen strategi enn å følge sporene. disse hjulsporene satte bare hundene pris på.

Nei det var nok enklere å krysse ned i skauen og gå i den enn her

Så da så vel veien ned til bilen mer eller mindre slik ut.

Det ble litt sikk og sakk gåing da det var noen bratte partier vi ikke kom ned.

Bella nyter utsikten

For den utsikten var rimelig rett ned

Jeg fant kun ei hjortelusflue når jeg kom i bilen, så den sesongen er nok på hell.