Ørtevatnet og ku titting

 

Etter å ha sett på kuene på Veme på fredag hentet jeg hundene og satte kursen mot Sokna. Jeg måtte innom butikken for å kjøpe litt middager til helga. Da gikk charolais kuene på et jorde helt inntil veien. Måtte jo stoppe på busstoppet og ta noen bilder av dem, før vi skulle gå tur ett eller annet sted.

Jeg kan ikke si disse er like fine som herefordkuene. Hver bonde har sine vurderinger på hva dem velger.

De tok livet med ro, og regnet holdt seg unna frem til kvelden.

Kalver som koser seg med flokken er alltid fint å se.

Før butikken dro vi til Ørtevatnet for å kikke litt der. Der har jeg aldri vært tidligere, og jeg tror nok ikke jeg kommer til å ta en runde der seinere heller. Det var ikke særlig mange steder å gå, mange hytter og mye myr langs vannet.

I ettertid så jeg at jeg godt kunne sjekket kartet når jeg var der, for det var en sti som gjorde en runde bort til en annen vei, som kom tilbake. Men det var veldig mange hytter der, så jeg trodde den stien kun gikk bort til de andre hyttene. 

Det var en som sto på ei brygge og fisket, så var det et par bilder ved et par hytter, ellers var det helt folketomt til å være fredag ettermiddag.

Termometeret ved badebrygga viste 12 grader, så bading fristet ikke.

Kanskje en dag til sommeren...

Stien svingte vekk fra vannet og satte kursen inn i skauen.

Det var mengder med myrull der.

Multeblomstene sto også rimelig tett

Noen var tydeligvis mer redd for å bli blaut på beina enn det andre var.

Vi kjørte over Havikskauen på veien hjem, da ble det et lite stopp ved Breivannsdammen så hundene skulle få drikke litt. Der var det jammen en liten mink som hoppet og spratt rundt. Den var så rask og så langt borte at jeg ikke fikk tatt noe bilde av den.

For dere som lurer på hvordan det gikk i hundeparaden som Agria arrangerte i helga. Kan lese HER

Hereford fikk beitetid

 

Jeg hadde plukket opp at noen  av dyra var sluppet på beite, mens en annen bonde har sluppet sine i utmark allerede. Det er i tidligste laget spør du meg. Rett før helga snødde det på toppen av Holleia, så direkte varmt har det ikke vært i det siste.

Det var spådd litt regnvær på ettermiddagen fredag, så da tenkte jeg at jeg like godt kunne svippe innom på beite for å se på dem etter jobb. Kamera er jo stort sett i bilen, så jeg slapp å dra hjem.

For en herlig følelse det må være å kunne løpe rundt på enga isteden for å spise silo i fjøset.

Oksen var heldig og fikk være med jentene ut på heite han også, så nå blir det forhåpentligvis kalver på nyåret.

Skikkelig staselig herremann dette her, forhåpentligvis blir det noen svarte kalver.

God trening å jogge rundt i bakkene her. Kuer liker seg best i flokk, de er rimelig samlet hele tiden.

Jeg fikk ikke lokket de til meg, så friheten sto høyere enn kosen denne dagen. Det kommer nok til å være sånn noen dager regner jeg med.

Kuer er flokkdyr, så de holder sammen

De visste hele tiden hvor jeg var, for jeg så de stadig tittet bort på meg.

Det er litt spennende at det begynner å bli ganske stor spredning i hvordan hver enkelt ser ut. Alt fra svart til lysebrun liksom.

De begynte ganske raskt å spise igjen.

Men tittet ofte opp for å se hvor jeg gikk

Jeg har ikke møtt oksen så mange gangene. De siste gangene så er det lamungene som har vært hovedfokuset.

Jeg får ta med meg Sofie en dag for å hilse på dem. 

Håper det blir litt skikkelig med regn, slik at det blir nok mat til alle gjennom hele sommeren. Ikke at graset tørker på rot og slutter å vokse.

Kanskje det blir mer kontakt neste gang, for når jeg snudde for å gå da kikket de etter meg.

Dette blir en bra sommer tror jeg. Håper den ikke allerede er over, for å si det sånn. Fjorårets sommer var over i juni. Etter det ble det kaldt og regnvær mye av tiden.

Jeg dro hjem for å plukke opp hundene så vi kunne gå en tur ett annet sted. Jeg håpet at jeg kom til å rekke det før det begynte å regne. 

Livet nytes for både to og firbeinte.

Agria Hundepromenade 2025

I helgen vil tusenvis av tassende poter gå tur til inntekt for Norske Redningshunder under årets Hundepromenade. For hver påmeldte hund donerer Agria 13 kroner til Norske Redningshunder. For åttende året på rad inviterer Agria alle hundeeiere i Norge til å gå en veldedighetstur! Hundepromenaden foregår 24.- 25. mai 2025 til inntekt for Norske Redningshunder. Åtte andre land i Europa skal ha tilsvarende veldedighetsturer. Det internasjonale navnet er Agria Dog Walk. Meld deg på her!

Norske Redningshunder er en frivillig redningsorganisasjon som trener hunder og førere for tjeneste under redningsaksjoner. De bruker hundens fantastiske luktesans til å redde liv. Norske Redningshunder ble stiftet i 1965, og dekker hele landet. Organisasjonen er delt opp i distrikter med tilhørende lokallag. Deres godkjente hundeførere tilkalles av hovedredningssentralene og politiet ved redningsaksjoner.

Det tar rundt 2-3 år å utdanne en redningshund. Hundeførerne har profesjonell kunnskap som er nødvendig for å kunne bidra under redningsaksjoner. Hundene kan være godkjent innenfor en eller flere av disiplinene:ettersøkning – søk i skog og barmark lavine – søk i skred katastrofesøk – søk ved naturkatastrofer og ruiner

Les mer om Norske Redningshunder på deres nettsider. Hundens dag blir arrangert 25. mai, her er en oversikt over hvor det er arrangementer.

PS oppdatering på resultatet

Byflakseter på Tømmeråsen

Greit å renske terrenget som er nærmes og som ikke er noen fjelltopper tenkte vi, så jeg møtte Hilde på Vik etter jobb på tirsdag. Vi hadde funnet egnet parkering til å klatre oppover lia i varmen. Denne dagen ble det ikke med noen hunder, da jeg regnet med at det var dårlig med vann oppover der. Det har vært tørt lenge nå, så det fosser ikke akkurat i bekkene rundt om i skauen.

Brei fin traktorvei oppover lia og vi hadde i underkant av 3 kilometer til innsjekkingspunktet.

Det var ikke lange stykket vi skulle gå før vi fikk litt utsikt når vi snudde oss.

Traktorveien sluttet ved brakka, og det var en fin sti å følge videre.

Vi kjente lukta av liljekonvall før vi så de ved siden av stien

Vi hadde kartet i fjelltoppappen, men stien var tydelig og atpå til var den blåmerket.

Til tider var stien både steinete og bratt. 

Det er på varme dager etter jobb som man svetter oppover stien at man tenker sånn litt i etterkant, at det ikke er så lurt å dokumentere alle tilstander.

"Et Blaa er siu mile," skriver Ramus. Da den nye postveien til Bragernes ble anlagt midt i 1770-årene, kan altså steinen i Manaskaret ha fortalt at det var sju gamle norske mil til et eller annet sted på denne veien. Bragernes kan det ikke ha vært. En gammel norsk mil var 11,3 km. Men kanskje den andre veien? Vandrer man den bratte veien gjennom skaret og opp til Byflakseter, stopper noen opp ved steinen og undres over innskriften. At steinen ble satt opp i forbindelse med anlegg av en postvei fra Bragernes og nordover i 1775, synes de fleste å være enige om. Veien gikk opp Lierdalen til Sylling, fulgte vestsida av Holsfjorden til Hornstua, hvor posten ble fraktet med båt over fjorden og opp til Fjulsrud. Derfra gikk veien opp Nordlandsdalen til Nessetra og Byflaksetra og ned Manaskaret til Sundvollen. 

Fredrik Schjander har slått til lyd for at veien ble anlagt av Conrad Clausen, eieren av Bærums Jernverk. I 1770- årene drev han som hardest med å bygge veier og skaffe trekøl til verket. For at leverandører fra Modum og vestsida av Tyrifjorden skulle få skikkelig transportveier, bygde han veien opp Manaskaret til Byflaksetra og videre. Mot denne teorien taler det faktum at "Moingveien" i Krokkleiva (Sørkleiva) også ble anlagt i 1770-årene, og hvorfor kunne ikke bønder fra Modum og Tyristrand kjøre opp den og få "strake veien" til Lomme-dalen, framfor den mer kronglete veien opp Manaskaret? Dessuten viser leverandørlistene til Bærumsverket i 1777 og 1779 at det ikke ble levert trekøl fra Modum og Tyristrand noen av disse årene. Inntil en ny kilde forteller noe annet, må vi derfor holde fast ved at steinen ble satt opp under bygging av postveien i 1775-76.

Etter denne innsjekken så har jeg kun igjen en eneste topp i Hole. 

Da vi nærmet oss innsjekkingen så flatet terrenget litt ut.

Vi kom inn på setervollen til Byflakseter, og den ene blomsten etter den andre stor i store tugger rundt setera.

Rødjonsokblom

Natt og dag sto tett i tett sammen med smørblomstene.

Selve setervollen var blanktskurt berg.

Fordelen med å velge samme sti ned igjen var at vi virkelig fikk nyte utsikten

Det er viktig med dokumentasjon. Takk for turen og bildene Hildem brått blir det en ny tur på oss.