Jeg klarte ikke helt å slippe tanken på dette reinsdyret jeg hadde gått i fra når vi var på tur for et par helger siden. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt det med meg, til tross for at jeg ikke hadde stor nok sekk til å binde det fast, eller for at det krydde av maggot. Ikke hadde jeg noe å ha rundt det heller, så da var det ikke noe annet å gjøre enn å la det ligge.
Jeg pleier å være veldig flink til å kutte ut å tenke på ting jeg ikke vil bruke energien min på, men her må jeg innrømme at jeg sleit litt. Dette reinshodet lå å gnagde i bakhodet. Og jeg visste at om jeg skulle ha det så hadde jeg ikke mange helgene på meg før det trolig ligger snø så høyt oppe i fjellet. Om det skulle ligge til våren var det stor sjanse for at noen andre hadde plukket hornene, eller musa hadde gnagd på det.
Helga etter var det ikke sikkert maggotten var ferdig, da var det også et fryktelig uvær med storm og regnvær i fjellet. Snøen som hadde kommet hadde smeltet bort igjen og jeg fikk med meg Hilde som turfølge innover forbi Reinsjøfjellet og i retning Hallingnatten.
Det ble betraktelig bedre vær på starten av dagen, enn det Hr Yr hadde varslet. Da skulle det være helt grått og vind rundt 11 m/s med 20 i kasta. Men værmeldingen slo ikke til før vi sjekket inn i Fjelltoppjakten på toppen av Reinsjøfjellet. Der var det ikke trivelig oppå!
Jeg hadde lånt med meg Pink for anledningen, for jeg regnet ikke med å få plass til både Varga og Bella om jeg skulle være så heldig å finne igjen geviret.
Alle bladene var blåst bort, men fjellet hadde farger som imponerte ennå.
Bekken var breiere og dypere enn sist, så vi måtte et stykke oppover enn der stien krysser for å komme over.
Sola ble borte og vinden økte litt og litt etterhvert som vi klatret oppover høydemeterne. Hilde var stadig nede i sekken sin for å plukke fram både lue og vanter etterhvert. Jeg blir svett bare jeg ser en ryggsekk, så jeg gikk i en litt tett genser med ullgenser hele veien, både opp og ned. Fryser man på tur så går man ikke fort nok...
All snøen var ikke smeltet, det satte Pink stor pris på.
Reinsjøen lå uten en krusning på overflaten,
Det vi ikke visste akkurat da, var at det faktisk var det siste stille kvarteret på resten av turen.
Pink diltet foran stort sett hele tiden. Det var ikke en sjel i fjellet før vi var på vei tilbake til bilen.
Hun syntes vi var litt trege opp bakken, men vi skjønte hvor det bar vindmessig. Hr Yr hadde jo lovet 22 s/m i kastene og det var det vel egentlig på vei opp mot toppen.
Pink vurderte nok om hun var like begeistret over å bli med på tur lenger. Hun begynte å legge ørene flatt, for å unngå vind i ørene. Stoppet stadig for å sjekke hvorfor vi ikke spratt fra stein til stein som hun gjorde.
Det er fristende å sammenligne med turen opp hit for to uker siden.
Steinen hadde ennå ikke vippet over kanten.
Det er ikke mye snø som ligger noen steder. Jeg hadde vel egentlig regnet med at det var litt mer snø når vi nærmet oss 1200 moh.
Får man tatt nok bilder på fjelltur?
Vi hadde solglimt til tider og kunne nyte omgivelsene
Innsjekken på toppen av Reinsjøfjell var langt fra noen fornøyelse for noen av oss. Hilde fikk sjekket inn og jeg gjorde også det siden jeg var der igjen.
Jeg sto ikke på toppen mange minuttene, og Pink var ikke sein med å bli med nedover lia hun heller.
Pink satte også pris på litt mindre vindvær enn på toppen.
Da var det bare å sjekke trackingbildet fra forrige gang vi var der og peke ut retningen. Kula til venstre i bildet kjente jeg igjen og tok vel egentlig resten som det føltes på magefølelsen.
Vi plumpet inn på en sti som vi fulgte i riktig retning.
Is på pytten, man kan vel ikke akkurat kalle det en sølepytt.
Brått så dumpet vi på reinsdyrskallen som hele turen handlet om.
Opp med søplesekken og jammen fikk jeg stappet hodet i sekken, mens hornene stakk til alle kanter.
Da var det bare å snøre hele reinsskallen delvis oppi og utenpå sekken og sette raskeste kurs mot milen. Det blås såpass mye i fjellet at det ikke fristet å være der lenger enn nødvendig.
Jeg merket raskt at jeg hadde fått stor sekk. Den var ikke tung, men jammen tok vinden skikkelig tak i den. Det ble noen ekstra steg til siden innimellom og litt flere tråkk i bløte partier enn det som var ønsket.
Himmelen ga ingen indikasjon på om det ble solskinn eller det kom ei regnskur,
Det ser hyggeligere ut enn det var,
Vi kom oss forholdsvis raskt inn på en sti som viste seg å ende opp midt mellom stien vi gikk opp og stien vi gikk ned igjen et par uker tidligere.
Etter hvert som vi nærmet oss bilen ble det mer og mer sol.
Hilde holdt styringa på kartet så vi ikke skulle bomme så mye på parkeringa. Pink pendlet fram og tilbake for jeg holdt ikke samme farta hele tiden, da vinden tok så ta i sekken en stund. Da ble det litt støttesteg.
Jeg tror Pink virkelig koset seg i fjellet denne dagen, til tross for at det blås på toppene.
Pink skjønte ikke hvorfor vi ikke bare spratt over bekken som hun gjorde.
Kommer nok ikke hit mer i år, men kanskje til neste år.
Når det er så mye vann alle steder så blir bekker som elver. Godt det ikke var elver i fjellet opprinnelig.
Pink var ikke særlig imponert når hun måtte dele plass med hornet på vei hjem. Takk for hyggelig tur selskap i vindværet Hilde.
Nå gjenstår det bare å koke hodet og montere det på et trofeskjold.
