Første kalven er kommet til verden

 Årets første kalv har fått navnet Alfa. Og nå går det vel slag i slag utover seinvinteren.

Årsoppgjøret for min del begynner å bli over for denne uka i det minste. Revisor kommer på mandag, så da er det å sørve de med det de ønsker. Jeg slipper å jobbe i helga, det er det de andre på økonomi som må. Mine arbeidsoppgaver er forkantjobbing og sørving med bilag i etterkant. 

Det har ikke blitt så seine kvelder denne uka, men jeg har sovet dårlig. Jeg sover aldri dårlig, så jeg håper ikke jeg  blir sånn som ikke får sove når det er fullmåne sånn plutselig. Det blir slitsomt. I går morres fikk jeg en melding om at årets første kalv var født. Så da tok jeg med meg kamera på jobb i går, så jeg kunne dra innom i fjøset etter jobben. For en gangs skyld ble det ikke overtid. Jeg har ikke mye igjen, så det rekker jeg i dag. 

De har det med å komme ut disse kalvene på Nedre Veme gård. Da er det godt å ha på kåpe de første dagene. De setter fort pels og holder seg i vigør, og når det kommer flere kalver etterhvert så blir det full fart.

Det var ei stolt mor som passet på kalven sin. Hun hadde tid til en liten snus på hånda mi, før hun snudde seg mot kalven sin igjen.

Jeg koset meg en halv times tid før jeg dro hjem igjen.

Det var flere som var interessert i litt oppmerksomhet. Man har ikke så lang tid ennå når man skal noe etter jobb. Men uten overtid så har man litt lenger tid til en god del. I går rakk jeg både fjøset og en tur oppe i havna med hundene før det ble helt mørkt. 

Så var det kjælegrisen som kom snikende. Hun pleier å se etter Sofie, men i dag måtte hun ta til takke med bare meg. 

Bli klødd under haka er det beste hun veit. Da blir du bare stående. Hun lukker øynene og koser seg, Jeg la fra meg kamera og klødde henne på begge kinna. Siden jeg sto på verandaen så måtte jeg sitte på huk for å nå ned til henne. Det var ikke akkurat ideelt, så hun syntes jeg ga meg alt for tidlig.

Det blir nok ikke så lange stunden før jeg kommer tilbake. Jeg synes kuer er veldig trivelige dyr. Gleder meg allerede til de skal slippes i utmark til sommeren. Det er veldig trivelig å bli spurt om jeg vil ha sommer jobb i år også. Da skal jeg kose meg noen uker.

Målet i år er å prøve å få med meg noen fødsler, men det er ikke så enkelt å treffe rett tidspunkt med kuer, de er ikke så mange som sauene. Men en sauefødsel bruker å gå greit å dumpe innom i løpet av våren.

* *

Slike stunder er bare å nyte

* *

Ta en titt på filmene og hør hvor stille og rolig det er i fjøset.

Stumme skrik

 

Et uskyldig offer. En dypt begravet hemmelighet. En pakt skrevet i blod. En kvinnelig rektor blir funnet drept. Hun er det første offeret i rekken av en serie grusomme drap som sjokkerer innbyggerne i Black Country. Det viser seg at alle ofrene arbeidet på en nedlagt barnehjem som brant ned for ti år siden. Da levningene av barn blir funnet på tomten, forsterkes sakens omfang ytterligere. Den tøffe og hengivne etterforskeren Kim Stone er selv preget av å ha vokst opp på barnehjem. Hun skjønner tidlig at den sinnsyke morderen begynte sine grufulle gjerninger for mange år siden. Stone må finne morderen før han slår til igjen. Men for å klare det, må hun først bekjempe sine egne demoner.

Denne leste jeg i løpet av et par dager. Tok morderen rimelig kjapt, sånn midt i boka omtrent. Men tvisten var at det var to mordere. Den andre var ikke så sannsynlig. Verdt å lese om du liker sjangeren,

Bjønnestillinga i Ådalen

Åse har lenge snakket om denne bjønnestillinga på Amundstukollen på Vestsiden av Ådalen. På disse kanter tror jeg aldri jeg har vært på tur tudligere, men det hadde Åse. Hun har flere ganger nevnt denne bjønnestillinga, så da var det bare å finne en passende dag før vinteren setter skikkelig inn.

Ved Bergsund trenes det hester, så hundene måtte gå i bånd til vi kom til veikrysset like oppe i lia der. Jeg hadde møtt Åse ved grendehuset på Skollerud, og satte igjen min bil der.  Da gikk vi fra bli til bil og slapp en fram og tilbake tur.

Det var mye istapper langs veien, så vi var litt spente på om det ble mye is i veien oppover. Selv om Åse hadde vært der en gang en sommer sammen med Tove, så var det greit å holde et øye med norgeskart på telefonen. Som alle andre steder så er det veier som er på kartet og de som ikke er der. Stier på kartet og ikke i terrenget. Men om man holder retningen er er det ikke noe problem.

Åse hadde studert litt på kartet og funnet ut at vi kunne bushe litt for å slippe ned og opp igjen. 

Det var mange snuplasser iløpet av lørdagen. Noen fortsatte avlikevel, mens ved andre så gikk det en sti videre. Eller man måtte bushe.

Før veien sluttet så fikk vi skikkelig utsikt oppover Ådalen med Sperillen i det fjerne.

Rett ned for utsiktspunktet i veikanten så står bilen parkert. Greit å ha tråklet seg litt sikk sakk oppover, så det ikke blir rett oppover. Har vel hatt nok turer opp gjennom årene som jeg har valgt korteste veien. Og korteste veien er stort sett rett opp.

Så var vi oppe så si alle de høydemetrene vi trengte iløpet av denne turen.

Nesten alle bjørnejegere hadde sin egen bjønnestiling i gamle dager. Noen hadde flere. Ei bjønnestilling er ei laftet, enkelt og lavt kamuflasjehus oppå en skrent eller et høyt berg med en glenne i skogen ned til ei åte, Åta var ofte en gammel hest som ble skutt der, og kadaveret ble lessa ned med stokker og steiner. Deretter måtte en gå hver dag for å registrere «oppkast» som det heter. 

Hadde det vært besøk av bjørn, så hadde han åpnet opp og kasta vekk stokk og stein og ete seg god og mett. Ofte grov han noe over restene for å komme igjen neste natt, men besøket var lett synlig. Påfølgende natt måtte jegeren legge seg i stillinga med børsa klar. Det var helst om nettene bjørnen kom, og jegeren kunne skyte når han hadde lys nok. Bjørnen kunne holde seg på åta i flere timer og være en stor og rolig blink. Kamuflasjehytta ble plassert på en skrent av sikkerhetsgrunner. 

En skadeskutt bjørn blir rasende, og jegeren har da litt tid til å lade og forberede seg før bjørnen oppfatter situasjonen og kommer byksende. Bendik Amundstuen var Ådalens største bjørnejeger. . Men det var i bjønnestillinga si oppe ved Amundstukollen i Flaskerudmarka han hadde mest suksess. Det sies at han skjøt 17 bjørner på den stillinga.

Veien tok slutt og vi satte kompasskurs for bushinga vår så vi skulle få en litt kortere vei ved å holde oss på samme høydedraget.

Så åpnet det seg et nydelig terreng med flere myrer som lå på rad og rekke. Det var bare å holde retningen og tråkle seg mellom dem.

Ei av myrene var forholdsvis bløt så der var det mye is. Erfaringsmessig så er myrvannet litt sein på å ise til i forhold til reint vann.

Sola prøvde å stikke gjennom skylaget, men den fikk ikke tak liksom.

Vi fulgte høydedraget mellom myrene for å komme tørrskodd over.

Det var bare Varga og Bella som var med på turen i dag. Hailey var igjen hjemme i og med at vi regnet med at turen ble litt ulent og i lengste laget for henne.

Brått åpenbarte bjønnestillinga seg mellom granbuskene, 

Om du har tenkt å finne bjønnestillinga så er den i bua ved 7 tallet. Ved 8 tallet går du av veien og opp på en sti som er merket med røde bånd nedover lia.

Det er litt vanskelig å få fram hvor bratt det egentlig er bak denne bjønnestillinga

Hundene smatt inn med en gang vi åpnet døra. 

Stien går nedover på andre siden av juvet, så vi måtte noen meter tilbake før vi kunne sette nedover lia.

Vi kom inn på en vei som vi fulgte et godt stykke nedover.

Vi tok av og inn på Elgtjernveien

Med litt godvilje så er det en sti nedover med noen røde bånd fra tid til annen.

Så endte vi opp i en trase som var litt diskuterbar om var bekk eller sti.

Så si åpent terreng, til det ble helt åpent. Det var hogget veldig mye mange steder. Det gir mer utsikt, men potensielt mer kvist å tråkke i.

Herfra og ned til bilen var det hogget. Men her kom vi inn på stien fra Igletjern, så her var det ryddet for kvist i stien i det minste. Snart er en ny tur planlagt... 

Når man jobber med økonomi og regnskap er aldri årets første uker noe gøy. Da er det månedsavslutning for desember og ikke minst årsoppgjør. På mandag ble det jobb fra 7 til 1630. Sånn blir vel resten av uka også tenker jeg, for på mandag kommer revisorene på besøk og vi skal opp til "eksamen". Man må huske og kunne forsvare hvorfor man har gjort sånn og hva man tenkte i januar for et år siden.

Tåketur på Langvannet

Når vi hadde vært i fjøset så skulle vi møte Ingrid og Kenneth på Langvannet på samme stedet som i romjula. Når jeg og Sofie kom så hadde allerede Kenneth fått to aborrer.

Jeg har ikke den største tålmodig så jeg tok en runde på isen med hundene isteden for å sette meg ned for å pilke. Det var ingen andre der denne dagen, så da kunne hundene løpe løse.

Hailey og Bella  likte seg best på land, de var ikke så veldig ivrige når jeg satte kursen utover vannet.

Tåka lå tungt over vannet.

Skaper litt trolsk stemning

Ting er ikke lang unna før det blir mer eller mindre borte i råka.

Når hundene skjønte at jeg hadde tenkt meg bortpå øya midt i vannet, da kom de løpende og løp forbi meg,

Det satte Hailey stor pris på.

Øya er forholdsvis stor og har et par bålplasser.

Jeg holdt meg på isen med piggskoene mine.

Langvannet er fult av små og litt større øyer.

Vi rundet et par øyer og tok baksiden tilbake.

Bella sjekket øya nøye

Varga var mer spenstig og luffet rundt på isen.

Bella ble litt mykere i gangen etterhvert

Sofie pilket videre og jeg sa jeg skulle dra hjem igjen, Tålmodigheten hennes er lengre enn meg.