Åse har lenge snakket om denne bjønnestillinga på Amundstukollen på Vestsiden av Ådalen. På disse kanter tror jeg aldri jeg har vært på tur tudligere, men det hadde Åse. Hun har flere ganger nevnt denne bjønnestillinga, så da var det bare å finne en passende dag før vinteren setter skikkelig inn.
Ved Bergsund trenes det hester, så hundene måtte gå i bånd til vi kom til veikrysset like oppe i lia der. Jeg hadde møtt Åse ved grendehuset på Skollerud, og satte igjen min bil der. Da gikk vi fra bli til bil og slapp en fram og tilbake tur.
Det var mye istapper langs veien, så vi var litt spente på om det ble mye is i veien oppover. Selv om Åse hadde vært der en gang en sommer sammen med Tove, så var det greit å holde et øye med norgeskart på telefonen. Som alle andre steder så er det veier som er på kartet og de som ikke er der. Stier på kartet og ikke i terrenget. Men om man holder retningen er er det ikke noe problem.
Åse hadde studert litt på kartet og funnet ut at vi kunne bushe litt for å slippe ned og opp igjen.
Det var mange snuplasser iløpet av lørdagen. Noen fortsatte avlikevel, mens ved andre så gikk det en sti videre. Eller man måtte bushe.
Før veien sluttet så fikk vi skikkelig utsikt oppover Ådalen med Sperillen i det fjerne.
Rett ned for utsiktspunktet i veikanten så står bilen parkert. Greit å ha tråklet seg litt sikk sakk oppover, så det ikke blir rett oppover. Har vel hatt nok turer opp gjennom årene som jeg har valgt korteste veien. Og korteste veien er stort sett rett opp.
Så var vi oppe så si alle de høydemetrene vi trengte iløpet av denne turen.
Nesten alle bjørnejegere hadde sin egen bjønnestiling i gamle dager. Noen hadde flere. Ei bjønnestilling er ei laftet, enkelt og lavt kamuflasjehus oppå en skrent eller et høyt berg med en glenne i skogen ned til ei åte, Åta var ofte en gammel hest som ble skutt der, og kadaveret ble lessa ned med stokker og steiner. Deretter måtte en gå hver dag for å registrere «oppkast» som det heter.
Hadde det vært besøk av bjørn, så hadde han åpnet opp og kasta vekk stokk og stein og ete seg god og mett. Ofte grov han noe over restene for å komme igjen neste natt, men besøket var lett synlig. Påfølgende natt måtte jegeren legge seg i stillinga med børsa klar. Det var helst om nettene bjørnen kom, og jegeren kunne skyte når han hadde lys nok. Bjørnen kunne holde seg på åta i flere timer og være en stor og rolig blink. Kamuflasjehytta ble plassert på en skrent av sikkerhetsgrunner.
En skadeskutt bjørn blir rasende, og jegeren har da litt tid til å lade og forberede seg før bjørnen oppfatter situasjonen og kommer byksende. Bendik Amundstuen var Ådalens største bjørnejeger. . Men det var i bjønnestillinga si oppe ved Amundstukollen i Flaskerudmarka han hadde mest suksess. Det sies at han skjøt 17 bjørner på den stillinga.
Veien tok slutt og vi satte kompasskurs for bushinga vår så vi skulle få en litt kortere vei ved å holde oss på samme høydedraget.
Så åpnet det seg et nydelig terreng med flere myrer som lå på rad og rekke. Det var bare å holde retningen og tråkle seg mellom dem.
Ei av myrene var forholdsvis bløt så der var det mye is. Erfaringsmessig så er myrvannet litt sein på å ise til i forhold til reint vann.
Sola prøvde å stikke gjennom skylaget, men den fikk ikke tak liksom.
Vi fulgte høydedraget mellom myrene for å komme tørrskodd over.
Det var bare Varga og Bella som var med på turen i dag. Hailey var igjen hjemme i og med at vi regnet med at turen ble litt ulent og i lengste laget for henne.
Brått åpenbarte bjønnestillinga seg mellom granbuskene,
Om du har tenkt å finne bjønnestillinga så er den i bua ved 7 tallet. Ved 8 tallet går du av veien og opp på en sti som er merket med røde bånd nedover lia.
Det er litt vanskelig å få fram hvor bratt det egentlig er bak denne bjønnestillinga
Hundene smatt inn med en gang vi åpnet døra.
Stien går nedover på andre siden av juvet, så vi måtte noen meter tilbake før vi kunne sette nedover lia.
Vi kom inn på en vei som vi fulgte et godt stykke nedover.
Vi tok av og inn på Elgtjernveien
Med litt godvilje så er det en sti nedover med noen røde bånd fra tid til annen.
Så endte vi opp i en trase som var litt diskuterbar om var bekk eller sti.
Så si åpent terreng, til det ble helt åpent. Det var hogget veldig mye mange steder. Det gir mer utsikt, men potensielt mer kvist å tråkke i.
Herfra og ned til bilen var det hogget. Men her kom vi inn på stien fra Igletjern, så her var det ryddet for kvist i stien i det minste. Snart er en ny tur planlagt...
