Vikersundbakken, opp 1078 trappetrinn

Vikersundbakken er en skiflygningsbakke i Vikersund Hoppsenter som ligger i Modum kommune i Norge. Den er Nordens eneste skiflygingsbakke. Med K-punkt på 195 meter (K195) og en bakkestørrelse på 225 meter (HS225) er den også verdens størstehoppbakke. Bakkerekorden, som i øyeblikket er synonym med verdensrekorden, er på 246,5 meter og innehas av Johan Remen Evensen fra Norge.

Vikersundbakken er en del av Vikersund Hoppsenter. Den ble opprinnelig bygget i 1936 og ombygget til skiflygingsbakke i 1966. Samme år satte Bjørn Wirkola verdensrekord der, med et hopp på 146 meter. Bakken er om- og utbygget flere ganger, senest til Prøve-VM i 2011 og VM i 2012.

9 minutter og 6 sekunder! Med god drahjelp av Patran så ble tiden bedre enn jeg hadde tenkt på forhånd. Det var ikke melkesyre i beina, men det skortet på pusten. Siden jeg ikke driver med løping så kom jeg litt til kort der. 

Viktig med dokumentasjon når man er kommet på toppen. Patran gikk i fra meg når vi nærmet oss toppen, da hun la inn en spurt. Akkurat DET hadde ikke jeg kapasitet til.

Trappetrinnene hadde litt "rar" avstand. Litt små skritt på ett og ett trinn, en anelse for langt for to og to trinn. Turen ned igjen kunne vi tatt veien som går rundt, men vi måtte ned trappa mente Patran.

Noen planer om vinterbesøk har vi ikke.

Gjett hvem som vant???

Med mamsen på jobb



Innimellom så trenger Mounty en liten pustepause i hverdagen, så i dag ble han med meg på jobb.

Da blir det en runde rundt kvartalet i lunsjen så han får leet litt på seg.

Å ha med denne gutten på jobb!

Det er mange som lufter hundene sine denne runden, så han er godt opptatt med snuta et kvarters tid. Da sover han godt når han kommer tilbake til bilen.

Nesten framme ved bilen så sniker vi oss over parkeringa til nabobygget.

Etter jobb i dag ble det husvask, så da er hele helga fri til å planlegge noen turer. Patran skal være med også, så da får hun velge hvor vi skal tenker jeg. Leif skal nemlig delta på Oslo maraton på lørdag. Neida, han skal ikke løpe, men kjøre motorsykkel med filmmann fra NRK bak. Spørs om jeg egentlig skulle sitte på sidelinjen og sett på isteden...

Norefjell

I dag ble det langtur på Norefjell.

* *

I dag ble det bare Ronja og Mounty på tur. Lady og Tessy med løpetid og Malin ble rimelig stiv etter sist langtur. Så da ble det ungdommen på tur i dag.

Med utgangspunkt på Bøseter så håpet jeg det ble en forholdsvis stille dag, men nei da. Tror ikke jeg har vært en gang på Norefjell jeg som det ikke har blåst.

Det krydde av lemmen på fjellet og hundene jaktet ivrig på hvert enkelt individ. Ronja fantes ikke redd i det heletatt, så hun fikk en som satt fast i snuta. Skal si deg det var ei som ble rimelig paff da.

Mounty holdt godt sig innover fjellet hele dagen. Litt vanskelig å beregne tiden, da vi skulle gå en runde og ikke fram og tilbake.

Første drikkestopp på dagens tur.

Vi jaktet stadig på sola iløpet av dagen, men den stakk innom bare i bitte små doser om gangen.

Belønningen når vi kom opp var litt utsikt og mer vind.

Hundene jaktet på lemmen hele tiden, så jeg mistet raskt tellinga på hvor mange som måtte bøte med livet i løpet av dagen. Hjalp ikke mye å ha dem i bånd, for disse dumme smådyrene klarte jo ikke å holde fred. Når vi nærmet oss så hylte de av sine små lungers kraft. Ikke løp dem inn i hullet sitt i bakken eller under en stein for å gjemme seg heller.

Mounty ville ikke spise lemmen, han prøvde heller å skvise dem utover bakken.

Nå er det din tur!

Hadde jeg hatt litt bedre tid i dag, så hadde jeg gått innover her, men det får heller bli i høstferien.

Litt høstfarger hadde også kommet.

Med all nedbøren i det siste så har bekken blitt en liten elv, Den kulpen der så fristende ut til bading en varm sommertur.

Leppejuvet

Dagens andre stopp

Mounty nyter utsikten

Det var godt på fjellet, selv om det blås bitte litt i dag.

Langt der i det fjerne er bilen parkert

Men det er mye å forsere før vi er tilbake på stien som fører oss til bilen.

Siste stopp før bilen

Mange nye venner

I dag ble det fjelltur som mamsen hadde lovet meg. Jeg tok med meg Mountyen min, for det er litt mer gøy enn med bare meg og mamsen. På veien opp på fjellet møtte vi på en liten tass. Aha en ny venn tenkte jeg, for denne lille pelsdotten var ikke redd for meg i det hele tatt.

Mamsen, kan jeg få den med hjem? 

Mamsen sa at dersom den nye vennen min klarte å være med oss på fjellturen i dag, så kunne den bli med hjem. Hmmm jeg og skjønte at denne lille tassen ville ikke klare å gå en mil i fjellet med farten til mamsen. Men jeg var lur, jeg ba den vente ved bilen til vi kom tilbake!

Bare ligge helt rolig og vente på oss.

Når en løper sånn rundt på fjellet får en seg plutselige overraskelser. Jammen fant jeg ikke en bekk, men jeg så den ikke... bare kjente den til å begynne med. Mamsen lo, for jeg hylte i når jeg ble kald.

Mounty hjalp til så godt han kunne med å få tørket meg.

Så var det bare å fortsette med sonderingen.

På fjellet er det mange småbusker og kjærr, men når jeg følger litt med på hvor jeg går, så plumper jeg iallefall ikke flere ganger.

Plutselig fikk jeg øye på lemmenen igjen, jeg trodde den hadde fulgt etter meg oppover fjellet isteden for å vente ved bilen, men mamsen trodde ikke det var samme pelsdotten. Ha! Jeg var overbevist om det, så jeg ville riste den skikkelig, så en kom til å høre neste gang. Jeg kan jo ikke dra med meg småkrek hjem som ikke hører!

Mamsen mente at det ikke hjalp noe videre om jeg ristet den og laget den helt våt. Hun spurte om hun ristet meg? Nei det er bare Lady som rister meg. Ikke hører jeg noe mer på Lady av den grunn heller. 

Det viste seg at denne pelsdotten døde av litt oppdragelse... godt ikke mamsen blir så sint at hun skal gi meg oppdragelse på samme måten som jeg prøver å få denne lemmen til å høre.

Det er ganske bratt når vi nærmer oss den første skikkelige toppen.

Jeg hadde lyst til å ta med denne store hvite steinen med hjem. Tenk så stilig å hatt den i hundegården min. Da hadde pelsdotta hjemme blitt missunnerlige da! Mamsen mente den var litt stor å få med hjem, vi hadde jo tross alt bur til meg bak i bilen. Og ett sted måtte jo Mounty sitte når vi skulle hjem igjen også.

Mamsen hadde jammen rett i at jeg kom til å få mange nye venner i dag, men det var ikke mange som overlevde litt leiking... enda så forsiktig jeg var med mine små nye venner.

På kanten av Leppejuvet fikk vi ikke lov til å løpe og aiere, mamsen trodde vi kom til å trille nedover skråningen.

Som om jeg ikke klarer å holde stor fart i nedoverbakkene!!!

Tenk at vi var helt på toppen der før vi snudde!