Merkelig hvor mange som er ute å tusler på en vanlig hverdag. Og om man da har i oppdrag og ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, få tatt noen bilder, luftet to hunder selv og i tillegg ha telefon med gps for å leite etter en liten og "usynlig" dings... ja da har jeg virkelig utfordret meg selv og tålmodigheten min.
Kroksund er sundet som skiller Steinsfjorden fra resten av Tyrifjorden, mellom stedene Kroksund og Sundvollen i Hole kommune. Midt i sundet befinner de to øyene Sundøya og Slettøya seg. Kroksund befinner seg på hovedferdselsåren mellom Oslo og Bergen og det har vært trafikk over sundet i uminnelige tider. Først var det ferge her, betjent av en sundmann. På 1800-tallet kom vegfyllingene og steinbrua. I vår tid føres E16 over sundet på en moderne betongbru som har den gamle steinbrua som fundament. Den gamle steinbrua tjener nå som gang- og sykkelvei over sundet. Her går det altså bruer i to etasjer! Våtmarksområdene rundt Kroksund inngår i Nordre Tyrifjorden våtmarkssystem, som er et ramsarområde, og er et viktig område for trekkfugler. På begge sider av brua er det derfor et yrende fugleliv.
Navnet Kroksund synes å ha bakgrunn i at sundet gjør en krok på seg her. Sundet har dermed gitt navn både til gården, kleiva og skogen bakenfor. En skog fikk gjerne navn etter stedet du kommer til på den andre siden, og folk som kom fra området rundt Viken (innerste del av Oslofjorden) kom til Kroken. Første gang Krokskogen er nevnt i en skriftlig kilde er i en islandsk annal (årbok) fra 1276, der det heter at kong Magnus Lagabøter da reiste fra Oslo over Kroka skog og videre gjennom Ringerike, Hadeland og Toten til Eidsvoll for å holde ting med bøndene der - Eidsivatinget.
Ved Kroksund var det en sundmann som satte folk over. Da den nye bergenske kongevei ble åpnet fram til Sundvollen i 1805, hadde veibyggerne med seinere statsminister Anker i spissen planene klare for å bygge bru og komme videre. I februar 1806 kom en løytnant med to underoffiserer, en murmester, en smed og 40 soldater for å ta fatt på arbeidet. Tømmeret som trengtes til brua, skulle tas i offentlige skoger. Men de militære mannskapene rakk bare å få østre fylling mellom Sundvollen og Sundøya ferdig, før krigen med Sverige satte en stopper for det videre arbeidet. Mellom Sundøya og fastlandet på vestsida måtte man fortsatt benytte ferge.
Etter at krigen var slutt i 1814, tok man fatt på bygging av vestre fylling. Der steinbrua kom i 1850-årene, ordnet man seg med en flytebro av tømmer, med en lem som kunne slås opp slik at båttrafikken kunne passere. En reiseberetning tidlig i 1840-årene forteller om en lang trebru som flyter på vannet, med stokker som er lagt tett i tett på tvers, og når en kjører over, bølger broen opp og ned. Da den nye veien langs Holsfjorden fra Sylling via Skaret til Sundvollen ble åpnet i 1854, skal den første bevilgningen ha blitt gitt til parsellen Sundvollen - Vik (langs fjorden). Det var under denne anleggsperioden at steinbrua ble bygd. Hver vinter ble det kjørt stein ut i sundet. Om våren ruvet steinhaugen over vannet, men den sank stadig. Etter hvert var fundamentet sterkt nok til at steinbrua med sine runde hvelv kunne reises.
For å takle vår tids tunge biltrafikk er det senere bygget en betongbru som har den gamle steinbrua som fundament. For å bedre vannkvaliteten i Steinsfjorden, som har et svært sårbart og stillestående økosystem, har Statens vegvesen laget en reguleringsplan for å erstatte de to fyllingene med bruer. Planene er kostnadsberegnet til omkring 180 millioner kroner. Men det er stor tvil om vannkvaliteten i Steinsfjorden vil bli bedret gjennom dette tiltaket alene.
Øya har vært bebodd siden begynnelsen av 1800-tallet, og beboerne var involvert i fergevirksomhet før brua ble laget. De tjente allerede den gang på kost og losji til reisende. Øya var husmannsplass frem til slutten av 1920-tallet. Sundøya Fjordrestaurant ble bygd på Sundøya i 1931. Dette flotte stedet, bygget i funkis-stil, har gjort den vesle holmen i sundet kjent over det ganske land. Sundøya har hatt kongebesøk. Bryske dørvakter som skulle sørge for at bare personer med tilfredsstillende antrekk og lommebok slapp inn på restauranten, kunne fort bli for ivrige i tjenesten. Ved en anledning skal kong Haakon 7. og hans adjutant ha blitt nektet adgang, da de stakk innom for å få seg en matbit, angivelig fordi dørvakta ikke kjente gjestene!
Men den storsinnede Haakon hadde tatt det med godt humør, og besøkte Sundøya flere ganger siden.Ved «Kongebordet» på Sundøya har alle de tre norske kongene etter 1905 sittet – vår nåværende regent riktignok «bare» som kronprins. Det runde tårnet rommet en vanntank, og på den andre siden av riksveien ble «Sportscafeen» bygd, den som snart fikk tilnavnet «Busserullen».
Her gikk bygdefolket, som ikke følte seg hjemme på selve Sundøya. Restauranten fikk på folkemunne tilnavnet «Hvitsnippen», fordi folk med fine vaner snart fant seg godt til rette. Sundøya var på alles lepper, og folk fra hele Østlandet valfartet dit for å nyte naturen, god mat og godt selskap. Andre bygg fra samme periode i samme stilart er restaurantene Ekebergrestauranten, Dronningen på Bygdøy samt Ingierstrand Bad og Hvalstrand Bad. I 1995 ble en hotellfløy med 65 rom åpnet. Fra å ha vært en aktet restaurant står nå Sundøya frem som et fullservice hotell. Hotellet fikk dessverre ikke noe langt liv og i 2008 ble hele det særpregne stedet revet. Planen er å bygge et nytt hotell fra grunnen av. Det lar vente på seg.
Svaneungene begynner å bli store, snart skifter de hele fjærdrakten sin.
