mandag 6. juni 2016

Titt i fuglekassa


Det er ikke bare blåmeisefamilien som har det travelt om dagen. Kjøttmeisen har også rede under taket hos mamma og pappa.



Assortert hva den byr sine små på.


Ronja har god oversikt når kjøttmeisen går inn for landing under taket. Kjøttmeisen er ikke så begeistret over å bli holdt så godt øye med, så da sitter den gjerne en stund på ledningen før den tar sats.


Flere som sitter og følger med når det er foringstid.


Det kan jo hende det dukker opp noe fristende...

* *

Hos blåmeisene venter ungene tålmodig på servering.

* *

Nå må det snart stikke en blåmor eller blåfar innom med litt mat?

* *

MAT!

* *

De har vokst en god del, men lite fjær å spore ennå.


På sånne varme sommerdager som det har vært i det siste, så er det godt med litt servering for noen og enhver.


søndag 5. juni 2016

Røysåsen 530moh


I 1911 ble Røysåsen brannvaktstasjon bygget av skogbrannvesenet i Norderhov, Den lå 3 kilometer sørvest for Veme stasjon og 511 meter over havet. Stasjonens utgifter ble betalt av skogbrannvesenet i Norderhov. Stasjonen bestod av ei laftet bu på ca. 10 kvadratmeter med vinduer på 3 vegger og dør på den fjerde og et utsiktstårn. Det første tårnet skal ha hatt fem plattinger med fire meters mellomrom og en stige mellom hver platting. Ikke rart det var utsikt til 8 kirkespir!


Stasjonen behersket store skogarealer: Soknedalen-Holleia, Sokna bygd med Havikskogene og omliggende skoger, Brekkebygda, Strømsoddbygda, og i bakgrunnen Norefjell og Trommaldfjell i Flå. I vest hadde stasjonen sikt til Strandings-Holleia og Snarumskogen med Gaustafjell i Telemark og Glomsnuten i bakgrunnen, og i øst til Haugsbygd, Ringkollen, Ytre Ådal og en del av Hadeland og Land.


I en usignert inspektions-rapport fra 12.6.1928 heter det: "Adkomst: Hovedvei gjennem Soknadalen til Heieren Pensionat ved Veme st. Derfra ca.1 times opstigning. Stationen, hvis drift bestrides av Norderhov kommune, var besat døgnet rundt. Stationen bestaar av en tømmerhytte i god stand og et ca. 80 m. fra stationen beliggende utsiktstaarn, som nu er helt råttent og farlig at bestige. Mot vest hindres utsikten av høiere åser. For en del aar siden bygget "Skogbrand" efter anmodning av Union Co. en vakthytte paa den ca. 10 km vestenforliggende Grønknuten. Denne station, som behersket det indre plataa av Holleia, som ikke sees av Røisaas, var imidlertid nedlagt. Dette punkt synes egne sig bedre for et eventuelt nyt taarn. Det burde bygges et nyt taarn av vor vanlige type og utstyrt med kartplate og sikteapparat samt kikkert som mangler paa nuværende station paa Røisaas".


Det må ha vært en sprek inspektør som kunne gå så raskt fra Kvernvolden på Verne til Røysa. Året etter var legendariske Julius Nygaard på inspeksjon. Vaktstua var i god stand. Den hadde vært bemannet i hele juni, noe Nygaard fant overflødig med tanke på de værforholdene en hadde hatt. Vaktmannen hadde kontakt med vakta på Gyrihaugen, Kongsgaardskollen og Grønknuten når de var bemannet, men det knep med bevilgninger til drift.


I 18 somre fra 1921 hadde Thorvald Liuhagen fra Veme stillingen som brannvakt på Røysåsen. Hytta var hans sommerbolig. Med kikkerten kunne han følge med i livet hjemme i Liuhagen. Spøkefullt sa han, at han kunne se hønene blunke. Hans barnebarn minnes med glede turer opp til bestefaren med proviant. De fikk låne kikkerten og kunne telle åtte kirkespir. Thorvald Liuhagen overvåket de store skogområdene med jevne mellomrom etter å ha klatret opp i tårn eller furu. Dersom han oppdaget røyk eller ild, hadde han telefonforbindelse med sentralen på Veme som varslet videre. I tillegg til telefon var kikkert hans viktigste arbeidsredskap.


I skogbrannarkivet fra 1933 er det funnet et skriv fra fungerende brannsjef i Norderhov Skogbrannvesen, Herman Oppen: "Vaktmannen på Røysåsen kan peile regnskurer dersom han har opplæring i hvordan dette skal gjøres." En del av brannvaktstasjonene hadde meteorologiske oppgaver. Om vaktmannen fikk slik opplæring og dermed ble medarbeider for Meteorologisk institutt, sier arkivet ingen ting om.


Fra slutten av 1950-tallet ble brannvaktstasjonen her overflødiggjørt av flyovervåking. Den gamle vaktstua er nå i privat eie og både modernisert og utvidet. 


Stigen som førte opp i ei furu, for å gi ekstra oversikt, finnes den dag i dag.


Etter på ha tilbragt dagen på hundeutstilling på Øvrevollgaloppbane, så kriblet det litt i beina etter at middagen var spist i dag. Patran, Tessy, Mounty og Ronja ble med på en liten kveldstur. Jeg kunne gått hjemmefra, men siden det var blitt såpass seint så ble det bil ut til bommen. Turen gikk først til Holleia view, da veien gikk så si helt fram til cachen. Bare noen hunder meter med bushing. Greit funn på få minutter. Så ble det rein bushing i 5-600 meter fram til hytta.


Nydelig kveldssol i passe turtemperatur, litt drag i lufta så myggen lot vente på seg. Like nedenfor hytta så vi en ospemår som var skikkelig nysgjerrig og stoppet opp for å titte på oss. Mye dyreliv på Holleia om en kikker litt rundt seg når en går. Dette er kjente trakter, men på utkikk punktet hadde jeg ikke vært tidligere, men gått lenger inn på fjellrabben.


Jeg må starte med å gå med kamera i hånda hele tiden, for her er det en ospemår som sitter og titter på oss. Men med kun mobil å ta bilde med på turen, så er det begrenset hva som er tydelig når en kommer hjem for å se. Hver gang jeg drar uten kamera så får jeg skikkelig nærkontakt med ett eller annet dyr.

Geocaching by night


Godt fornøyd etter dagens strabaser, nydusjet og vel plassert i sofaen til kvelds. Så tikket det jammen meg inn noen nye cacher i nærområdet. Jeg hadde misstanke til at det kom noen i løpet av helga, for Hilde hadde vært ute på sykkeltur. 


Fire nydelige skauvann ble blitt beriket med hver sin cache. Tvunderholdningen er stadig like elendig på lørdager som det har vært i årevis. Patran var heller ikke helt imot å bli med på en liten kjøretur i kveldinga. Første stopp var Rådalsbrua, da den cachen ikke var logget hadde jeg en god følelse på resten av uleggene også. Neste stopp ble Vælsvannet. Mange av cachene er et godt stykke innenfor bommer, både låste og åpne. Siden området ikke var nytt for meg, så ble det en nydelig kveldsopplevelse isteden.


Veien inn til Gåstjern er forholdsvis lang, men siden bommen sto oppe i kveld tok vi sjansen på å kjøre inn. Målet var å klare alle de nye cachene iløpet av samme dato, da nyttet det ikke å sykle de kilometrene. Nydelig med lange lyse sommernetter. 


Verre var det med den siste cachen på turen. Store Fiskelaustjern lå bak en låst bom og klokka nærmet seg 24 med stormskritt! Vi håpet den hadde like gode koordinater som resten av de vi hadde funnet, ellers sleit vi med tia. 


Siste bildet tatt og cachen logget klokka 23:59! Denne runden vil jeg nesten anbefale på kvelden, med en herlig solnedgang i horisonten. 

fredag 3. juni 2016

Klargjøring til utstilling


Jeg teller ennå på knappene om jeg skal på utstilling på Øvrevoll i morgen eller ei. Med en gradestokk som er nærmere 30 enn noe annet tall, så frister det aller mest å stoppe på verandaen i morgen. Men Lady er nå badet og klippet i det minste,så får en se når klokka ringer i morgen tidlig hva det blir til. 


Siden Patran skulle bade etter skolen i dag, så tenkte jeg at jeg skulle plukke et par bokser. Det ble ikke bare med tanken, men det ble med den ene. Jeg måtte jo handle inn litt til helga og hjem for å fore hunder. Det var trykkende og klamt, så det ble tur rett i elva med dem før noe foring. Det mørknet mer og mer før tordenværet rullet over himmelen. Rimelig grått rundt åsene, så det bar ganske raskt hjem over igjen. Jeg hadde vel ikke før satt meg på verandaen etter foring, før det kom en liten skur. 


Det ble ikke noe særlig av hverken regn eller torden, så middagen ble spist på verandaen som vi pleier. Siden jeg hadde handlet, så ble det jordbær og vaniljeis til dessert.


Må kose oss litt ekstra før alle kommer hjem på ferie. Merethe hadde siste eksamen sin i dag, men kommer ikke riktig ennå. Leif har også igjen et par uker før han kommer hjem for vel 3 uker. 


På en måte har han vært borte lenge, men på en annen måte så har tiden gått veldig fort også. Nå nærmer det seg Sankthans og det blir bare lysere og lysere om kveldene. Alt tyder på at det blir cache tur innover i Vassfaret med Nøve, Nalle og Tassen iløpet av ferien. En cache er målet, så får vi se hvor mange vi plukker på veien, Ringerikeserien skal jeg ta med Hilde, jeg må lure med meg Patran på den som Hilde allerede har plukket. Bare disse varmegradene kan gi seg bitte litte grann i det minste. Det tyder på det på langtidsvarslet, så vi får krysse fingrene.


Trenger ikke regnvær for å få til regnbue når en er med hunder på tur.


Bursdagsbarnet holder seg stadig like sprek. Nå er hun endelig veteran og kan stilles litt igjen. Jeg må innrømme at jeg er litt spent på hvordan det går i morgen. Kan ikke si jeg har stilt for Karin Brostam tidligere.


Om det er like varmt i morgen så er det nok flere enn Lady som er litt smådaff tenker jeg.


Blir noen fuglebilder i kveld også, men blåmeisfamilien skal få fri. Men jeg hadde et annet besøk på verandaen i kveld. Flaggspetten er ganske skeptisk av seg, så når jeg sitter på verandaen så er det ikke alltid den legger merke til meg om jeg ikke leer på meg. Men den minste brå bevegelse så flyr den. 

* *


Hval kirke



På Hvalshaugen ved Hval gård i Ytre Ådal, et lite stykke nord for dagens kirke, har det trolig stått ei (kanskje to) stavkirker i middelalderen. Om denne eller disse kirkene vet man nærmest ingen ting i dag, men en omtales som «gamle Hval kirke» i sorenskriver Christian M. Palludans beretning av 1744. På denne tiden må stavkirken åpenbart ha vært borte, for i 1740 skriver fogden i Ringerike og Hallingdal, Ivar Madsen Wiel, følgende:

«Oppe paa det flade av Haugen siges en Kirke at have staaet hvor han endu ser Tomtestedet og paa gaarden sees endu den Ring som have siddet i Kirkedøren og er en skjøn klingende Malm ligesom de Ringe, der endu findes paa gamle Kirkedøre. I de smaa Houger er det troligt har været Begravelses steder, og er der rimligt, at i førstningen, de begynde at begraves i Kirkegaarder, have de gjort deres Graver runde efter den forrige Maade.»

Stavkirken på Hval må har vært et anneks under Viker kirke, som tradisjonelt var den viktigste kirken i Ådal. I tiden uten egen kirke må folk i Ytre Ådal derfor ha reist den lange veien til enten Viker (ca. 22 km) eller Norderhov kirke for å gå i kirken. Av prestens manntall for 1664 kan man imidlertid se at det kun var 47 eller 48 gårdsbruk i Ådal, hvorav 72 menn nevnes. Selv om manntallet ikke var nøyaktig, var befolkningen altså svært sparsom i dalen på denne tiden. Man må derfor gå ut i fra at det ikke var befolkningsgrunnlag stort nok til å ha ei egen kirke i Ytre Ådal, siden de fleste gårdene på den tiden nok lå langs vestsiden av Ådalselva. Avfolkningen skyldes trolig svartedauden i 1349-1350. Det er imidlertid usikkert om stavkirken ble stående tom etter dette eller om det kanskje var reformasjonen i 1536 som førte til at den endelig ble forlatt. Utover på siste halvdel av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet voks imidlertid befolkningen i Ytre Ådal. Dette førte etter hvert til planer om å føre opp ei ny kirke i bygda.

Da Ådal ble eget prestegjeld ved kongelig resolusjon i 1857 ble naturlig nok Viker sognekirke, men etter at nye Hval kirke sto klar på Hasalhaugen ved Hallingby 1. oktober 1862 tok etter hvert denne over som sete for sognepresten i gjeldet. Det har den vært siden. Hval kirke ble bygget etter de samme tegninger som Nes kirke på Nes i Ådal, opprinnelig tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Kirken er oppført som en enskipet oktogonal sentralkirke i laftet tømmer og har oktogonalt telttak som bærer en takrytter som understøttes av fire stolper fra gulvet i skipet. Klokkestua er betydelig lavere enn ved Nes kirke. I øst har skipet et smalere kortilbygg med samme vegghøyde, og i vest et våpenhus som også har samme vegghøyde. Både koret og våpenhuset har sadeltak. Inntil korets østside står et lavt sakristi med brudte østhjørner og telttak. Opprinnelig hadde kirken synlige tømmervegger utvendig. I 1902 ble imidlertid veggene avstivet med strekkfisker og utvendig kledt med hvilmalt stående panel. Kirken ble restaurert i 1924, samtidig som et nytt gravkapell i bindingsverk ble oppført og innviet i 1925. Under restaureringen ble det innvendige malte tømmerveggene kledt med rupanel over et brystpanel med slanke, stående fyllinger. Rupanelen ble deretter tapetsert og malt. I 1962 ble kirken dessuten utvidet mot øst.

Skoklefallsdagen

Snø i skokkfall (betyr: «store mengder») er et godt merke – sommeren blir god.
Midnattsol synelig i Bodø.

Skoklefallsdagen, merkedag på Østlandet, egentlig den dagen da skoklene (skjækene) faller, dvs. den dagen man var ferdig med våronna. Datoen varierer; i innlandsbygdene var det som regel 3. juni, men i kystbygdene, hvor våren kommer tidligere, ble skoklefallsdagen lagt til en dag i slutten av april eller begynnelsen av mai.

torsdag 2. juni 2016

Sommer og sol


Det er nå det er sommer og sol,virkelig alt for varmt. Mye enklere om det er så varmt i syden og mer passelig hjemme her. 


Når gradestokken drar seg opp mot 30 varme grader da er det bare elva som gjelder for litt mosjon av de firbeinte. Jeg fungerer ikke i slik varme, i det hele tatt. I dag er det ikke så plagsomt mye pollen heller, så det går ann å sitte på verandaen og nyte kveldssola.


Nå som ferien nærmer seg så har ferieturen så smått begynt å ta litt form i hodet i det minste. Blir nok en topp eller to på Hardangervidda, overnatting på Bukollen for å se soloppgangen, Bergen eller Kristiansand... vi får se hvor det bærer.


Eller om en rett og slett bare skal være hjemme og nyte verandaen og elva...


Ved en ørliten sjekk på yr.no i kveld så viser det seg å bli knallvær i helga. Siden Lady skal inn i ringen som aller siste på lørdag, kan det nok bli litt dårlig tempo tenker jeg. Spørs om jeg må ha med både kaldt vann og parasoll til oss.


Godt jeg bare har meldt på en hund, da kan vi komme litt utpå dagen og bare stikke innom liksom.


Så kan vi campe i elva etterpå.


Ser på en blogg jeg følger om Nalle og Tassen, de har vært på knalltur i Vassfaret, så nå begynner det å bli bart der. Da spørs det om det blir Vassfaret på meg på onsdag. Kan plukke et par bokser samtidig.  Der er det sikkert ikke 30 varmegrader iallefall. Levelig på tur i fjellet.


Jeg burde egentlig lure meg opp på Haverstingen for å bli ajour med Hilde sin caching. Så vi får plukket disse 5 cachene  for Ringerike. Spørs om jeg rekker alt jeg har planlagt før det kommer snø i fjellet til høsten.


Når man er i elva med kamera, så blir det fort veldig mange bilder.


Mange bra bilder og noen som ikke er fult så bra, og noen ble bare sprut på linsa.


Bare i morgen nå, så er det helg!

* *

Dagen er ikke over før jeg har tatt en liten titt hos blåmeisene. I kveld var det skikkelig rydding på barnerommet for å si det sånn.

Den som gir seg har tapt!


Tålmodighet som en katt på musejakt.


Erfaringsmessig når Malin er så fiksert og knapt leer et øre, bare en vift med halen når hun hører navnet sitt... da er det greit å sjekke hva hun egentlig driver med.


Jeg skjekket i kummen, men så ingenting. Hadde misstanke til at ett eller annet gjemte seg i stikkrenna som kommer ut der, men ingen ting som tittet ut når jeg tittet ned i alle fall.


Da var hun brått ikke gammel og stiv lenger nei...


Brått ble det en levende sjel mindre her...

onsdag 1. juni 2016

Hvordan finner vi lykken?


Juni måned og den første sommermåneden. Denne måneden skal jeg kjenne på takknemligheten for hva jeg har og la meg inspirere av hva andre kan få til. Jeg får det ikke verre om andre har det bra. Jeg skal glede meg over andres lykke og jeg vil etter all sannsynlighet bli lykkeligere selv.

Dersom jeg synes det er vanskelig å unne andre noe jeg selv drømmer om, så må jeg i det minste innrømme det for meg selv. Så må jeg bli kjent med disse følelsene og finne ut hva de gjør med meg.

Månedens ord AKTIVITET

Tja denne inspirasjonskalenderen blir jeg mer og mer sikker på at jeg ikke skal la meg inspirere av til neste år. Da får en finne på noe annet å sjekke datoer og hva en skal på.


Det ble bare 68 cacher i mai, men jeg er godt over hva jeg satte meg som mål for 2016. Juni blir det kanskje flere, i alle fall mange som er på adskillig flere meter over havet. Da er det ferie og fjellturer som står på planen.


Eggene klekket

* *

Endelig er eggene klekket. Ventetiden har vært lang, men nå kommer det til å skje noe i kassa hver dag. Ikke så godt å si hvor mange de er ennå, men Blåmor og Blåfar er engasjerte foreldre, med fult opp ser det ut til. Kanskje jeg må kjøpe litt bittesmå fuglemat nå...

* *

Siden jeg har fri i dag og pappa har startet opp på badegolvet, er det helt greit å titte innom kassa i ny og ne iløpet av dagen. Elektrikeren var innom i dag tidlig for å ta mål til ny matte som skal legges ned, slik at det blir varme på badegolvet igjen. Så var det lemping av de gamle flisene ut, samt do og badekar. Siste hengeren med ved er lempet inn i vedskjulet og hundene har fått en runde i havna. Hadde planer om litt langtur i cacheriket i dag, men det får drøyes til det ikke er så mye som må gjøres. Håper på litt mindre med varmegrader også.  

tirsdag 31. mai 2016

Hen Jernbanehotell


Hen var tidligere et viktig knutepunkt i kommunikasjonen til Valdres. Hen Jernbanehotell har senere skiftet navn til Hen Gjestgiveri, og her går det an å overnatte i 1800-tallets atmosfære fortsatt. Gjestgiveriet leier også ut rom i stasjonsbygningen.


Tettstedet Hen har navnet sitt etter den gamle storgården med samme navn. Trolig stammer navnet av norrønt Hávin, som kan bety stille (vann) og ha sammenheng med hvordan Ådalselva (nedre del av Begnaelva) flyter på dette stedet. Hen var det før i tiden et viktig knutepunkt og industrisentrum på Ringerike, ikke minst med tanke på trafikken opp dalføret mot Valdres. Selve grunnlaget for tettstedet var Hensfossen og tømmerfløtingen på Ådalselva, som også hadde både sagbruks og treforedlingsindustri i tidligere tider. Hensfossen er dessuten utbygd som kraftverk - Hensfoss kraftverk. Hen Stasjon sto ferdig i 1868 da Randsfjordbanen åpnet, noe som i seg selv var selve grunnlaget for båttrafikken opp dalføret. I 1868 ble DS «Bægna» satt inn i person- og godstrafikk på Ådalselva og Sperillen. Dampbåten anløp en rekke plasser langs både elva og i Sperillen, først opp til Nes i Ådal, men fra 1869 også opp Begna fra Nes til Sørum i Begnadalen. Hen Jernbanehotel ble bygget i 1870-årene på en gammel skysstasjon. Hotellet ble som jernbanestasjonen bygget i sveitserstil og var et populært overnattingssted. Her var det kort vei til både jernbanestasjon og dampskipskai. Hen fikk eget poståpneri fra 1. januar i 1871, men den 31. oktober i 1972 ble dette nedlagt.


Den 20. juli 1921 vedtok Stortinget å bygge Sperillbanen, som ble åpnet for trafikk fra Hen til Finsand ved Sperillen den 31. juli 1926. Samtidig ble person og godstrafikken med båt på elva nedlagt. Man skulle kanskje tro at Hen da var sikret en lysende framtid, men slik ble det ikke. Alt den 1. juli 1933 ble det besluttet å legge ned persontrafikken på Sperillbanen, som fortsatte med godstrafikk fram til 1957. Da ble også denne nedlagt. Noe av årsaken var sikkert økt persontrafikk på Valdresbanen, som fra 1906 gikk helt til Fagernes, men også bilen ble stadig mer aktuell på denne tiden. På Randsfjordbanen ble persontrafikken nedlagt fra 26. mai 1968.


Om det går ann å gjøre ting komplisert så klarer jeg det. Siden jeg jobber på Hensmoen skulle dette være en enkel boks etter jobb i går. Men med gravearbeider på Hen og veien stengt, så ble det noen bakveier før jeg enkelt fant fram til gjestgiveri og oppslagstavlen. Godt oppslukt i letearbeidet, med mobil, penn og papir kom det en mann i porten inn til gestgiveriet. Jeg hoppet himmelhøyt av knirkingen og han fikk seg en god latter. Etterpå konstaterte han at jeg drev med geocaching. Jepp. 

Med siste siffer notert, vel tilbake i bilen og klar for å plotte inn koordinatene slik at jeg kunne finne boksen. Jeg stusset litt da jeg fikk treff nesten 3 kilometer unna der jeg hadde parkert. Hmmm tenkte jeg, sjekket koordinatene igjen for sikkerhets skyld og fikk samme resultat. Jeg skulle på andre siden av elva... Ja, ja CO pleier å finne fine plasser så det var bare å reise videre da. Siden jeg skulle på andre siden av elva, så måtte jeg helt til Hallingby for å komme dit. Tja kan jo plukke med meg noen ordinære på veien tenkte jeg, jeg har jo endel på de kanter. 

Når jeg nærmet meg 0-punktet så gikk det av en vei til skogs, med parkeringsplass til og med. Jeg parkerte og fulgte veien de siste 200 meterne. Kompasset ville til venstre 75 meter og der gikk det en fin sti oppover til en åskant. Flott utsikt til alle kanter et sted jeg aldri hadde vært tidligere, til tross for et forholdsvis kjent område. Typisk CO tenkte jeg og startet letingen "under" som hintet var. Fikk 0-punkt og der var det jammen et hull under en ansamling av bitte små tette juletrær. Du verden som jeg leitet! Men ingen boks var å oppdrive. Slukøret og lettere sulten tuslet jeg ned til bilen igjen. Dobbelt sjekking av koordinater igjen... for å finne ut at jeg hadde vært så oppslukt i de tre siste tallene i hver himmelretning, at de to foregående sifrene var slett ikke riktig. Så igjen skulle jeg på andre siden av elva.

Lettere oppgitt dro jeg hjem, og satset på et enkelt funn etter jobben i dag isteden. Og det ble det! Lengste multien jeg har løst, skikkelig runde over to dager!

Sommerværet

Slik været er i dag skal det være frem til onsdag etter «Korsmesse» (14. september).