søndag 16. september 2018

Hallingnatten 1315 MOH


Frihelg og valget mellom litt husarbeide, Dyrsku'n i Telemark eller fjelltur... ja så ble det fjelltur i går. Det er flere som har tipset om området rundt Imle, så da er det vel verdt å sjekke ut da. Det er alltid spennende å komme til områder man aldri har vært tidligere. 


Første fordel jeg oppdaget var at en kunne kjøre helt opp på snaufjellet, så en slapp bratt klatring med en gang en går ut av bilen. Da slipper man å bli svett før en kan gå innover der det er flatere terreng.


Det var sanking i fjellet denne helga og jeg regnet med at det var båndtvang der også, så da er det greit å ha dem i bånd. Det var ikke mange folkene jeg så på turen og ikke var det særlig mange biler på parkeringen heller.


Det var veldig vått i fjellet og første hinder var en brei bekk som måtte forseres for å komme opp på fjellet. Litt sondering så fant jeg ut at om jeg gikk litt oppover langs bekken så kunne jeg komme tørrskodd over. Greit å ikke bli våt på beina før en må. For våt blir man jo på fjelltur om man vil eller ei. 


Jeg visste at Hallingnatten lå i området, samt at det var nesten det eneste skiltet som sto ved parkeringen. Så da fulgte jeg den stien. Men etterhvert så viste det seg at stien delte seg utallige ganger både til høyre og venstre uten at det var noe skilt som viste hvor de endte opp. Men om man holder mot det høyeste punktet i terrenget så må man jo til slutt komme til topps.


Lettgått terreng hvor man slett ikke behøver å følge stiene som er der. Jeg valgte å følge stier opp til Hallingnatten for å kunne gå i terrenget tilbake til bilen.


Det var så mange flotte farger i fjellet nå, mye både rødt og gult. Det så ikke ut til at lyngen hadde slept noen av bladene sine, da da hadde det nok ikke vært mye vindvær i det siste.


Det var enormt mange varder på alle de topper eller høyder som fantes. Det går raskt sport i slikt. Folk stabler steiner når de går forbi.


Det var veldig mange forholdsvis store vann der også. Så store at det lå båter ved mange av dem.


Mellom vannene var det noe myr, så det var ikke bare å gå der en følte for. Men som regel gikk det greit å krysse mellom dem.


Det var noen jegere i fjellet, for når jeg var på vei ned mot bilen igjen så hørte jeg det smalt noen ganger.


Forholdsvis mange bekker som ble til små fosser var det også.


Jeg planla å krysse over dette fjellet på vei tilbake til bilen, og jammen så det ut til at jeg klarte det når det nærmet seg ettermiddag.


Det var ikke mange små jaktbuer en så innover i fjellet, men her var det tydeligvis jegere for det røyk av pipa.


Men å rydde opp rundt veggene er nok neste prosjekt.


Like spennende hver gang en må over en liten topp for å se hva som er på andre siden av haugen.


Det var ingen fare med at hundene skulle tørste i fjellet i alle fall.


Etter klokka skulle jeg nærme meg Hallingnatten om jeg hadde riktig retning da, for jeg hadde gått nærmere fire kilometer fra parkeringen.


At det er nydelig i fjellet det kan ikke sies for ofte. Snart kommer snøen på de høyeste toppene, da er det slutt på fjellturene for i år. Men jeg håper jeg har noen helger til til disposisjon i fjellet. Fri på onsdagene blir det slutt på framover, for det passer best med Patran at jeg jobber vanlige dager og halv mandag isteden. Det er jo bare tre år på videregående så er hun stor hun også og flagrer videre på studier. 


Jeg var litt treg til å komme i gang i dag, men jeg og pappa rakk da tur ut til Veme før det begynte så smått å regne litt. Jeg har da fått laget en liten hule av hagemøbelputene så kattungene kan ha det lunt og forholdsvis varmt om de ikke innfinner seg til jeg skal dra på jobb. Møblene er samlet pent i en haug, så utesesongen er definitivt over for 2018.  Det er da nok av stoler å sitte i om sola skulle varme og lysten til å nyten den skulle være her.


Det var stadige glimt av blå himmel, men liksom aldri helt der vi var til tross for at vi stadig gikk i den retningen.


Når en kom litt opp i høyden så ser en tydelig hvor tett vannene ligger etter hverandre som perler på en snor.


Ettersom vi nærmet oss Hallingnatten så blås det ganske friskt etterhvert.


Du veit det blåser friskt når det er tsunamibølger på vanndammen på toppen.


Det var bare å finne fram jakka, og det var nesten ikke mulig å få den på seg. Jeg holdt skikkelig tak i den, for i lomma på den lå bilnøkkelen. Så hadde den forsvunnet så kunne jeg fått noen kilometer som ikke var planlagt for å kunne tenke på å komme meg hjem i det minste.


Når det blåser så mye at hundene ikke klarer å riste seg omtrent. Jeg fikk nå signert boka på toppen for å dokumentere at vi hadde vært der i det minste.


Nå har jeg virkelig kommet i siget på fjellturer i ukjent fjell, så det er ikke så mange jeg ikke har vært i nå lenger etter denne høsten. Nei, hvorfor skal en gå de samme rundene som en har gjort tidligere når det er så mange nye flotte steder å dra til. Vel en time i bil hjemmefra så har en både en og to håndfuller med topper som er verdt en tur. Jeg er litt glad i høydemeter på tur, sånne skauturer er litt stusslige. Man har så dårlig med utsikt og gjerne står både mygg og hjorteflue i kø. 


På baksiden av varden var det forholdsvis lunt, så det ble litt drikke pause der. Den blei ikke lang for det var nok best å komme seg litt ned fra den høyeste toppen slik at en fikk en behagelig tur videre.


Jeg satte kursen mot nærmeste topp for å få det til å bli en runde.


Jeg måtte bite i det sure eplet etter en stund og søke tilflukt litt ned i fjellsiden da vinden ikke løyet etter en stund. Hele veien opp på toppen hadde jeg gått i le fra toppene rundt, men jeg fikk velge meg en trase lenger ned i fjellsiden på vei tilbake.


Fra Hallingnatten til Karileinnatten gikk det en sti som jeg fulgte et stykke.


Men når det ser sånn ut så trenger en ikke noen sti å følge.


Fjellet er nydelig om høsten, iløpet av turen fløy det opp to ryper rett foran oss. Så det var nok ikke mye fugl i fjellet i går.


Litt nede i lia var det så si vindstille igjen. Rart hvor sentral den vinden er på fjellet.


Jeg merket godt at jeg hadde vært en dag ute i fjellet når jeg kom tilbake til bilen og fikk opp varmen igjen. Da kom trøtten snikende og når mamma ringte for å høre om jeg var på vei hjem, da var det veldig godt å kunne takke ja til hjemmelaget pizza etter å ha foret hunder. 


Mens jeg var borte hadde mamma vært og hentet Ronja hjem til seg, så det var ikke synd på henne som måtte være hjemme. Noen fjell har høy lyng og da er det ikke enkelt å være cocker med korte bein, så i ukjent terreng er hun som regel hjemme så hun ikke skal bli helt utslitt. Her kunne hun godt ha vært med, for det var brede stier og utenom stien var det fritt fram for korte bein også.


Jeg får vel lage meg litt middag snart, og kanskje rydde i et par skap til på soverommet. Jeg har tatt av sengetøyet, så jeg må legge på nytt innen jeg skal legge meg til kvelds. Men vaskingen som jeg hadde planer om den utgår. Etter komitémøte med meg selv og meg selv ble jeg enig om at det sikkert gikk ann å ta en annen dag isteden.


Jeg krysset over i enden på vannet og satte kursen mot neste topp.


Langt der borte fra kom vi.


Dagens største vannskål, men bading blei det ikke.


Her kan det nok friste med et forfriskende bad om sommeren i det minste.


Det var mange tomter til salgs rundt der, så en må vel benytte seg av denne perlen før den blir overbefolket. Jeg gidder ikke gå i kø på fjelltur. Jeg har aldri skjønt hvorfor folk må stimle sammen på de samme toppene når det er så mange flotte turer å gå i relativt nære.


Kan ikke helt skjønne de som har hytte heller, da blir det til at du går tur i de samme områdene gang på gang da også. Tror jeg skal gå for campingbil jeg, når jeg blir pensjonist og skal feriere litt. Det er mange år siden jeg har vært på ferietur nå. Siste gangen var vel i Hellas, og det er vel 4 år siden. Kanskje jeg får det til iløpet av de fire neste årene.


Det hadde vært helt greit å ta en tur til Hellas igjen til våren. Ja om det ikke blir ny valp på meg da. Jeg kikker jo litt rundt for å finne en jeg forhåpentligvis kan ha noen valper på på sikt. Ingen av de jeg har nå kan jeg ha valper på, så det må bli noe nytt.


Til helga kommer Merethe hjem igjen en tur, så kanskje jeg får lurt henne med meg på en liten kjøretur for å ta noen bilder. Det blir fårikål middag på oss på lørdag i alle fall, for det er bare vi to som liker det noe særlig i familien. Så neste helg blir en skikkelig kosehelg på oss jentene.


Tror dette blir en fin høst jeg, men mange fjellturer, fotografering, fyr i ovnen og bare kos fra ende til annen. 


Hele fjellet bugner av rød vegetasjon som bare ber om å bli tatt bilde av.


Etter litt forsering ned fra en skrent dumpet vi ned på en sti som strakte seg langs eggen på fjellet.


Midt i bildet omtrent står bilen parkert, så vi har endel høydemeter før vi kan sette oss på rumpa og åke hem.


Jeg kunne stupt rett ned skråningen og gått rett til bilen, men valgte å følge stien på toppen av fjellet et stykke. Det blås lite og jeg hadde lyst til å sjekke ut litt om jeg skulle ta en tur hit en gang til i høst. Greit med alt en veit til neste gang.


Jeg regnet med at den førte et sted i og med at den var så tråkket til og forholdsvis brei.


Til og med hundene nyter utsikten.


Mye jobb som ligger bak en slik varde.


Fossen forsvant ned i et juv.


Men så sluttet helt fjellryggen og det så ut som stien bare var en sti som gikk til et utkikkspunkt.


Jeg tenkte kanskje det gikk å snike seg ned sammen med bekken, men da så jeg jammen meg at stien snodde seg nedover fjellsiden.


Forholdsvis bratt her, men jeg tror jammen jeg velger denne veien opp på fjellet neste gang og går rett innover her isteden for Hallingnatten som mål.


Et lite stykke i bjørkeskau, men med fin sti.


Om en har forsert en bekk for å komme opp på fjellet fra parkeringen så er det veldig stor mulighet for at en må forsere en bekk for å komme tilbake til bilen igjen...


Så var det straka vegen til bilen.


Mange av sauene hadde blitt hentet ned fra fjellet og gikk på beite ved hyttene.


Det gir mer seterstemning med skigarde enn med rutenetting. Det var noen fornøyde hunder som kom i bilen og kunne hvile ut etter snaue 12 kilometer i fjellet.

Om du har lyst på en fjelltur i flott terreng så er absolutt Imlan et flott utgangspunkt.




lørdag 15. september 2018

Elle Melle


"En åpenbart forstyrret person bortfører personer i par, og gir dem et forferdelig ultimatum. En av dere overlever, en av dere dør."

ISBN 978-82-419-1803-2 på 357 sider.

Og det skal jeg si deg det var 357 sider med spenning og en avslutning som du hadde misstanke om at måtte komme etterhvert, men som av likevel var helt utrolig spennende. Lite utenomsnakk og detaljer som ikke trengtes. Lurte en stund på om hvorfor vi stadig fikk tilbakeblikk på morderens barndom, men det var innlysende etterhvert.

Dette var virkelig en bok jeg anbefaler det å lese om du liker litt spenning, for det var spenning fra første siden i boka og den holdt seg til siste siden. 

fredag 14. september 2018

På kanten av dørstokken


Småpusene er mer og mer hugen på å være ute. Når jeg slipper ut hundene på morgenen så stiller alle tre på rekke for å være med ut. De løper om kapp med hundene for å komme ut på plenen.


I dag var det bare Daisy som var kommet inn igjen før jeg måtte dra på jobb. De svinset rundt på verandaen og ellers ved garasjen, men neimen om de ville inn igjen nei. Så da var valget om jeg skulle lirke lure og ta livet med ro. Eller om jeg faktisk bare skulle dra på jobb.


Jeg valgte å dra på jobb og ringe til mamma ved et mer humant tidspunkt for å slippe dem inn igjen. Da lå de på verandaen på putene og sov. Jeg tenkte jeg skulle rydde sammen hagemøblene i morgen, så kanskje jeg må lage en miniseng de kan ha der. Jeg kan jo ikke vente på at de finner det for godt å komme inn igjen før jeg kan dra på jobb eller ett eller annet jeg skal.


Jeg er jo heldig som har mamma og pappa som nærmeste naboer og kan bistå som døråpnere når det trengs både for puser og hunder. Kanskje de skal få være i hundegården med hundehuset som det er varme i, når det blir vinter så har de samme muligheten.


Så langt har jeg kommet til at jeg ikke skal kjøpe katteluke, for jeg tror det potensielt kan komme mange medbragte gaver da. Oliver er en iherdig gjest i uthuset, så det er vel bare et tidsspørsmål før det blir musefangst på han tror jeg.


Daisey foretrekker fluejakt fra verandaen. Det er ikke gutta fult så opptatt av, men innimellom så slår de et slag de også.


Etter middag i dag ble det rydding i gamle klær. Jeg har tenkt å male soverommet, så da er det jo kjekt å tømme alle klesskapene før jeg går i gang. Det er jo ikke til å komme fra at det henger klær på hengere og ligger i kurver eller skuffer som ikke er daglig i bruk. Ukentlig eller for den saks skyld månedlig i bruk. Noen av dem er ikke brukt på år, og jammen er det klær i mitt skap som jeg aldri har sett tidligere! Nå ja, jeg husker dem nå i alle fall ikke. Spørsmålet er da om de fortsatt har fortjent sin plass i mitt klesskap...?


Svaret er ja, for jeg hater å kjøpe klær. Og passer disse klærne så kan jeg jo bruke dem, ikke sant? De som er litt trange burde absolutt få en svart søppelsekk og ende opp i en rød eller grønn eller blå liten metallboks med en fansy åpne/lukkemekanisme. I det siste har jeg vært veldig flink til å gjøre det, så nå er det ikke mange skapene igjen her som ikke er ryddet ut av.


Kattungene storkoser seg når jeg driver med slikt da. De må jo sjekke både det som tas ut av skapene, det som fortsatt ligger i skapet og kanskje både gjemme seg og jakte på de to andre kattepusene. Jeg var glad jeg lukket vinduet når jeg holdt på på soverommet i kveld, for da klatret alle tre opp i vinduskarmen. De hadde sikkert hoppet ut om vinduet ikke var igjen. Det er ikke så fryktelig høyt ned, men høyt nok når en har soverom i andre etasje.


Når jeg først var igang så vasket jeg opp vinterjakkene og hengte de ut på snora. Det var spådd bittelitt regn i kveld, men etterpå skulle det bli både vind og sol på morgenkvisten. Jeg har gått for fjelltur i morgen isteden for Telemark. Fjellet er nærmere og når det er spådd flott sol så vil jeg nyte det isteden for å tilbringe tiden i bil. Ryddingen går ingen vei, og jeg har ikke kjøpt maling så ting haster ikke. Det er jo ingen som tar fra meg den jobben heller, så da må man nyte høsten.


God helg!

torsdag 13. september 2018

Spesiell eller unik?


Det ser ut til at det har blitt en ny vår her, i alle fall en ny sommer. Veiskråningen blomstrer som aldri før. Om det er alt regnet som har kommet i det siste, eller om det er den tørre sommeren som gjør det vet jeg ikke. Men det er trivelig med noen blomster rundt om til tross for at kalenderen viser at det er høst. 


Det er sprøytet etter at åkeren er tresket, men det ser ikke ut til at det er noen appetitt svekker. Neste helg er det sanking av dyr i skauen så det er trygt å slippe seg løs i elgjakta for jegerne. Dem om det.


I kveld har jeg skikkelig fredagsfølelse. Jeg veit ikke helt hva det kommer av, kanskje at jeg er forholdsvis ajour på jobb som jeg pleier å være på fredager. Siden Patran er borte, så hadde jeg ettermiddagen til disposisjon. Hundene må jo ha tur så på jobb i dag fikk jeg en innskytelse på å sende en melding til ei som jeg gikk mye tur med tidligere.


Etter jobb ble det litt mat før jeg tok med meg Tessy og Hailey til Sokna for å gå en tur med henne i kveld. Men det er sånn når en nesten ikke har snakket sammen på flere år, da holdt det ikke med en liten runde på en times tid,  Det var det uhorvelig mye som hadde skjedd siden sist.


Mye småting, noen store, noen tragiske ting og litt glede. Litt rart det der at alle småtingene som skjer i hverdagen blir store når alt skal oppsummeres i løpet av kort tid. Vi ble i alle fall enige om at det ikke skulle gå så lang tid før vi skulle ut på tur igjen.


Det er vel litt sånn når en har hund, da må man ut på tur uansett vær og lyst til å ut på tur. Vi har hund begge to som trenger tur om dagen, så hvorfor ikke bruke denne turen da til å dele litt hverdagsøyeblikk.


Her er jo mange av mine hverdagsøyeblikk, men det er også et hav av små øyeblikk som jeg ikke lar deg ta del i. Det er så alt for mange blogger som handler om de som har et oppgjør å ta med det offentlige, eller exer eller sykdommer og lidelser. Jeg tenker litt sånn at hvorfor skal du vrenge sjela di i det offentlige, få hundrevis av "gode råd" fra folk som ikke kjenner deg eller veit hvem du er engang?


Du kommer langt med litt selvinnsikt, fokus på det som er viktig og drit litt i hva alle andre synes tror og mener. Om alle levde sitt eget liv og ikke andres...


Spesiell eller unik?


I morgen er det fredag, så dette blir ei lang helg når jeg har fredagsfølelse både i dag og forhåpentligvis i morgen også... Lørdag blir det fjelltur, for da er det spådd solskinn, ja ennå i alle fall... så får det bli som det blir på søndag.

onsdag 12. september 2018

Djevelens punsjebolle


Jeg og Ronja møtte opp ved åtte tiden på parkeringen ved Klækken hotell for å møte Åse og hundene. Koselig å være på tur igjen, har blitt mange turer uten selskap i det siste. Vi hadde bestemt oss for å finne Djevelens Punsjebolle. Åse hadde funnet den tidligere, men jeg hadde aldri vært der. Men så har aldri Ringkollen vært mitt område egentlig.


Valbekkfossen er blant de mest dramatiske fossefall Krokskogen kan fremby, og likevel forblir den ukjent for de aller fleste. Valbekken kommer fra Femputtene (610 moh.) sydvest for Ringkollen og renner ut i Valbekkosen/Orebråtvika nordøst i Steinsfjorden (65 moh.). Underveis tar den opp sidebekker fra Langetjern og Gullontjern. Valbekken er en typisk flombekk, med små vannreservoarer (vann, myrer), og vannføringen varierer derfor raskt og mye med nedbør.


Valbekken har flere fosser. Den mest kjente etter at det var kjentmannspost der 2008-2010, er nok «Djevelens Punsjebolle», en foss i en kløft som er om lag 18 meter dyp, og som på det dypeste gjør en skarp «S». Navnet har fossen fått av speiderne i 1. Hønefoss tropp, som hadde tilhold i


«Åsahytta»

oppe ved Gullontjern, og på typisk speidervis begynte å utforske bekken nedover. I en grotte i juvet rett overfor fossen hadde «gutta i Åsa» en «kommandoplass» med vaktpost ved inngangen til juvet.


Bekken fortsetter i flere fosser og juv videre nedover. Den lange Valbekkfossen går bredt og åpent i landskapet og kan sees fra bygda ved stor vannføring. Ved Håkenrud, den øverste gården langs bekken, faller bekken om lag 20 meter i en dyp vinkelkløft, før den flater mer ut mot Steinsfjorden.


Terrenget på nordsiden av Valbekken er mye furuskog på steinet mosebunn. På sydsiden er det mer kratt. Det er en god del stier og en traktorvei på nordsiden, men for å følge bekken må man for det meste gå skauleis, og det kan stedvis være både bratt og steinet. Det er flere klopper over bekken, blant annet 100 meter nedstrøms «Djevelens Punsjebolle», og 200 meter oppstrøms Håkenrud.


Se som Una har vokst siden vi var på måneskinnstur i sommer.


Før vi dro oppover var vi innom butikken og kjøpte med oss litt drikke og en yoghurt. Sola skinte og vi skulle kose oss på tur.


Uværet hadde herjet litt med stien ned til fossen, men der en ikke kommer over så går en rundt.


Turistforeningen hadde hengt opp en postkasse der med bok i, så da måtte den signeres. Vi var dagens første besøkende, kanskje ikke så rart når vi startet ved åttetiden om morgenen.


Godt det hadde kommet forholdsvis mye regn i det siste så fossen viste deg i skikkelig brus i dag.


Det var bratt og småglatt på kanten, så det var bare å holde trygg avstand til stupet så det ikke ble bading på oss. Har en ikke badet tidligere i sommer så trenger en liksom ikke å bade midt i september.


Så endte vannet i punsjebollen!


Dagens firbeinte turkompiser. Ronja, Una og Wallace.


Vi fulgte samme stien en stund tilbake, men valgte å gå en runde. Vi kunne tatt en lengre runde, men fant ut at Una måtte bli litt eldre først.


Noen som venter tålmodig på frokosten sin.


Det var forholdsvis bra sti hele runden, men siste biten før vi var på veien igjen var litt tett, men fint framkommelig.


Tusen takk for turen Åse. Vi får la være å vente så lenge til neste gang.


tirsdag 11. september 2018

Selvmord på alvor


Det har startet en serie på TvNorge med Else Kåss Furuseth om selvmord. I anledning verdensdagen for forebygging av selvmord. I kveld var det episode to, og jeg tror jeg kommer til å se de to siste episodene også. Hun snakker både ut fra egen erfaring om mor og bror som har tatt selvmord, med selvskadere og andre som har prøvd å ta livet sitt. Det hele blir krydret med fagfolk som uttaler seg. Noen er psykologer og andre er forskere.


I miniserien, som går over fire episoder fra mandag til torsdag, møter vi overlevende, etterlatte og hjelpeapparat for å prøve å forstå hvorfor over 600 nordmenn årlig ser døden som eneste utvei.



116 123 er en hjelpetelefon fra Mental Helse dersom du skulle trenge noen å snakke med. Psykologen var veldig klar på at det er den som sliter som faktisk må si ifra til noen at den ikke har det greit. Det er ikke de rundt deg sin jobb å finne ut om du har det greit eller ei. Det er mange som trekker seg unna og vil være for seg selv, da er det umulig for andre å plukke opp små nyanser. Jeg fikk inntrykk av at psykologen sa det for at de som sitter igjen som nærmeste pårørende etter et selvmord ikke skulle sitte med skyllfølelse for at det har gjort for lite for denne personen.


De var også veldig klare på at det ikke var kun en eneste grunn til at folk tar livet sitt. Det er en sammensatt årsak gjerne i forbindelse med rus, så personen har en nedsatt dømmekraft eller tilbakeholdenhet.


Jeg kjente flere som har tatt livet sitt, unge gutter som statistisk sett er tre ganger så mange som jenter. I serien kommer det fram hva som får folk som har prøvd tidligere eller har vært inne på tanken på å ta sitt eget liv, til å klare å gå videre. Noen har fått det helt bra med et annet fokus i livet, andre sliter med å klare seg og tar en dag om gangen. Det er vel som jeg har skrevet utallige ganger tidligere her. Det har med din egen innstilling hvordan du takler livet ditt. Hvor er fokuset ditt? Er du villig til å endre på ting slik at du får det kipt en stund for på sikt å få det bedre? Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre og ikke gjøre, det er opp til deg hva du vil gjøre med ditt liv.


Livet er ingen dans på roser hele tiden, eller kanskje det er akkurat det. En dans på langstilklede røde roser med torner. Jeg kjenner ingen som har gått gjennom livet uten å kjent på tornene på rosen sin. Problemet er når en setter seg fast i en stor eller liten torne. Jeg sier ikke at en ikke kan være lei seg, fryktelig trist, ikke være istand til å se noen lys i tunnelen. Men har man levd en stund så veit man at det går over om man gjør seg ferdig med sorgen, lar seg selv sørge for så å bli ferdig, slik at en kan gå videre. Om noen dør eller om de bare forlater deg, det er ditt eget ansvar å ta tak i ditt liv slik at du kan gå videre. Det er stor forskjell på å ikke glemme og å dyrke andre. Man må faktisk være så realistisk at en innser at det ikke er bare du i denne verden som har det fryktelig kipt til tider. Det er alltids noen som har det litt verre enn deg.


Jeg er ikke enig i at selvmord er en egoistisk handling. Om ikke du kan bestemme over ditt liv, hvem andre har da rett til å bestemme om du skal leve eller dø? Nei jeg oppfordrer deg ikke til å ta livet ditt, men stort sett så er det en gjennomtenkt handling som har utviklet seg over tid. Så kommer du til et triggerpunkt som utløser handlingen. Eller du innser at andre kanskje kan hjelpe deg å se ting fra flere sider, et annet perspektiv på livet, la deg tenke over ting og ikke vær bastant på at sånn er ikke jeg og det går ikke for meg. En skal ikke forkaste noe før en i det heletatt har prøvd noe annet. Selvinnsikt, vilje og et mål fram i tid... da kommer man langt.