Selvmord på alvor

Det har startet en serie på TvNorge med Else Kåss Furuseth om selvmord. I anledning verdensdagen for forebygging av selvmord. I kveld var det episode to, og jeg tror jeg kommer til å se de to siste episodene også. Hun snakker både ut fra egen erfaring om mor og bror som har tatt selvmord, med selvskadere og andre som har prøvd å ta livet sitt. Det hele blir krydret med fagfolk som uttaler seg. Noen er psykologer og andre er forskere.

I miniserien, som går over fire episoder fra mandag til torsdag, møter vi overlevende, etterlatte og hjelpeapparat for å prøve å forstå hvorfor over 600 nordmenn årlig ser døden som eneste utvei.

116 123 er en hjelpetelefon fra Mental Helse dersom du skulle trenge noen å snakke med. Psykologen var veldig klar på at det er den som sliter som faktisk må si ifra til noen at den ikke har det greit. Det er ikke de rundt deg sin jobb å finne ut om du har det greit eller ei. Det er mange som trekker seg unna og vil være for seg selv, da er det umulig for andre å plukke opp små nyanser. Jeg fikk inntrykk av at psykologen sa det for at de som sitter igjen som nærmeste pårørende etter et selvmord ikke skulle sitte med skyllfølelse for at det har gjort for lite for denne personen.

De var også veldig klare på at det ikke var kun en eneste grunn til at folk tar livet sitt. Det er en sammensatt årsak gjerne i forbindelse med rus, så personen har en nedsatt dømmekraft eller tilbakeholdenhet.

Jeg kjente flere som har tatt livet sitt, unge gutter som statistisk sett er tre ganger så mange som jenter. I serien kommer det fram hva som får folk som har prøvd tidligere eller har vært inne på tanken på å ta sitt eget liv, til å klare å gå videre. Noen har fått det helt bra med et annet fokus i livet, andre sliter med å klare seg og tar en dag om gangen. Det er vel som jeg har skrevet utallige ganger tidligere her. Det har med din egen innstilling hvordan du takler livet ditt. Hvor er fokuset ditt? Er du villig til å endre på ting slik at du får det kipt en stund for på sikt å få det bedre? Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre og ikke gjøre, det er opp til deg hva du vil gjøre med ditt liv.

Livet er ingen dans på roser hele tiden, eller kanskje det er akkurat det. En dans på langstilklede røde roser med torner. Jeg kjenner ingen som har gått gjennom livet uten å kjent på tornene på rosen sin. Problemet er når en setter seg fast i en stor eller liten torne. Jeg sier ikke at en ikke kan være lei seg, fryktelig trist, ikke være istand til å se noen lys i tunnelen. Men har man levd en stund så veit man at det går over om man gjør seg ferdig med sorgen, lar seg selv sørge for så å bli ferdig, slik at en kan gå videre. Om noen dør eller om de bare forlater deg, det er ditt eget ansvar å ta tak i ditt liv slik at du kan gå videre. Det er stor forskjell på å ikke glemme og å dyrke andre. Man må faktisk være så realistisk at en innser at det ikke er bare du i denne verden som har det fryktelig kipt til tider. Det er alltids noen som har det litt verre enn deg.

Jeg er ikke enig i at selvmord er en egoistisk handling. Om ikke du kan bestemme over ditt liv, hvem andre har da rett til å bestemme om du skal leve eller dø? Nei jeg oppfordrer deg ikke til å ta livet ditt, men stort sett så er det en gjennomtenkt handling som har utviklet seg over tid. Så kommer du til et triggerpunkt som utløser handlingen. Eller du innser at andre kanskje kan hjelpe deg å se ting fra flere sider, et annet perspektiv på livet, la deg tenke over ting og ikke vær bastant på at sånn er ikke jeg og det går ikke for meg. En skal ikke forkaste noe før en i det heletatt har prøvd noe annet. Selvinnsikt, vilje og et mål fram i tid... da kommer man langt.