Det ble en vellykket dag i fjellet i dag sammen med beste turvenner en kan tenke seg. Jeg trenger en fjelltur i helga for å lade opp til en arbeidsuke. Bli litt småsliten, svett på ryggen og bare nyte den klare lufta og stillheten. I dag ble Bukollen målet. Høyt der oppe, så da veit en at det ikke er flat sti dit en skal... Men man kommer ikke til tops på flatmark, ergo må man slite litt. Liker det, til tross for at det kan bli litt vel bratt til tider om en velger en annen vei enn dit stien, som alle andre velger, går.
Jeg må jo få si at jeg ikke er særlig imponert over Hr Yr denne helga. Han lover "gull og grønne skoger" i alle fall fint vær fra knallblå himmel hele helga. Men på lørdag så blås det skikkelig surt, så da ble det ikke tur. I dag tenkte jeg at det fikk bli tur åkke som, for den samme Hr Yr har jo lovet snø rimelig kjapt.
Når vi nærmet oss tregrensa så fikk vi litt glimt av sol innimellom, men det var litt småkaldt i skyggepartiene. Til tross for at jeg hadde kledd meg som sist helg virket det kjøligere, ennå det ikke blås.
Ikke noe problem å ha med seg hunder som er vant til det meste, alle tre balanserte på tømmerstokkene over elva uten problemer.
Det ble glimtvis mer og mer sol utover dagen, så jeg hadde håp om at det kunne bli riktig så bra etterhvert.
Så kommer valgets kval, skal man gå til Fjellelva eller legge ivei oppover lia mot Bukollen med en gang? Jeg bestemte meg for Fjellelva og om jeg kom over på toppen der så kunne jeg gå i retning Naustegardfjellet.
Jeg skjønte veldig raskt at jeg etter all sannsynlighet ikke kom til å komme over elva der jeg hadde tenkt å gå over. Joggesko og is med litt lettere snøkorn over bringer opp minner fra noen år tilbake. Det endte med brekt ankel og skruer for å holde det på plass i ettertid.
Men for et nydelig skue fjellelva viste seg fra i dag. Isen lå i skulpturer og du hørte vannet rant under isen.
Til tross for at det ikke er båndtvang og jeg hadde eneste bilen på parkeringen så holdt jeg hundene i bånd oppover. Det var jeg glad for når vi kom opp her, hadde de suset seg ut på isen kunne de sklidd langt før de stoppet.
Når runden ble over så viste det seg at det ble i overkant av tohundre bilder jeg måtte gå igjennom. Det forteller om en virkelig flott dag i fjellet. Det er ikke hver gang jeg kommer hjem med så mange bilder på kamera.
Opp til Trollfossen må man gå utenfor sesongen, ellers går en i kø opp og ned. Ikke mulig å få tatt noen bilder uten at det er et utall ukjente hoder og kropper som sniker seg med på bildene.
Det var ikke så enkelt å gå langs elva oppover, så det ble litt skauleis for å komme opp til Trollfossen som ikke hadde den største vannføringen.
Jeg holdt meg klokelig på land og ikke ut i fossen for å ta bilde med den som bakgrunn.
I fare for å gjenta meg selv, men det finnes faktisk ikke noe finere sted enn fjellet om høsten.
Den friske fjellufta, kuldegradene som biter i nesetippen. For ikke å snakke om stillheten som er på fjellet.
Vannet som spruter på speilblank is.
Hele elva var islagt og var en opplevelse. Slik har jeg aldri sett den tidligere.
Bare å nyte når man var der
Tørsten må slukkes på tur.
Om du får det til før snøen kommer så er det vel verdt turen nå.
Men det kommer vel alltids en sjanse til neste år også.
Enkelte bilder trenger ikke kommenteres, det er noe i den kommentaren om at et bilde sier mer enn tusen ord.
Om du ikke liker isdekte fosser så har du sikker scrollet deg forbi disse bildene for lenge siden og kanskje klikket deg ut av hele innlegget for den saks skyld. Men for dere som er her ennå...
Det er bare å nyte.
Sola kom mer og mer etterhvert og det tegnet til å bli en skikkelig flott dag i fjellet.
Der var dagens mål, men det må nok vente til neste år.
Lady, Mounty og Hailey var turfølget denne dagen.
Jeg skjønner ikke at alle stopper i Trollfossen for så å gå ned igjen til bilen. Det er fra Trollfossen og oppover det virkelig er flott natur innover.
Neste sommer, neste sommer...
Jeg må bare finne en mann som vil bære mat og telt, for så tung sekk vil ikke jeg bære...
Siden jeg ikke hadde sett en levende sjel hele dagen så fikk villdyrene slippe løs. Det var noe Hailey satte stor pris på i alle fall. De andre to holdt egentlig samme tempoet fremdeles.
Jeg krabbet meg opp over lia, vekk fra elva og i retning litt til venstre for Bukollen. Jeg har gått den runden en gang tidligere, men da gikk jeg den andre veien. Jeg tenkte å lage runden litt lenger denne gangen så det ikke ble klatring, men litt fornøyelse også.
Det viste seg at det slett ikke bare var å gå som en ville, for alle bekkene var også dekket av is. Så en måtte se seg litt for når en skulle over fjell og steiner. Noen var nemlig helt polerte av is som ikke var så enkel å få øye på som denne isen her.
Hundene hadde et par episoder på stive bein og klærne helt ute så de laget hvite striper i isen.
Holder meg ved siden av deg jeg...
Fjellet er slett ikke rensket for høstfarger ennå.
Når vi var kommet så si på toppen skrådde vi til høyre i retning Bukollen. Toppen i det fjerne er ikke Bukollen. Bak der er det nemlig en skikkelig hump som jeg alltid glemmer hvor dyp egentlig er mellom hver gang jeg er her. Men høydemeter jeg jo digg på tur. I dag ble det 867 høydemeter som vi forserte.
Ikke fult så saftige lenger, men de klorer seg fast i riset.
Vi fulgte bekken oppover et stykke før vi skrådde mer i riktig retning.
Her var de igjen ute på stive bein på glattisen.
Sola steika riktig så bra etterhvert, så jeg kjente jeg ble riktig varm i kjakan når jeg kom hjem til kvelds. Man tenker jo ikke på solkrem i slutten av oktober.
I skyggesidene var det litt snø å gå i.
Godt å klø seg på ryggen
Tessy
Bare å nyte, et lite vinddrag var det på toppen, men slett ikke surt og kaldt.
Myrene var islagte, men om den isen holdt meg hadde jeg ingen planer om å sjekke ut. Våt på beina i oktober er ikke noe å stå etter. Da kan det fort bli langt til bilen.
Hundene sto ofte å været innover fjellet.
Så var det fult driv igjen.
Men det er tydeligvis noe som kommer med vinden fra den kanten.
Lykken er å løpe løs i fjellet med gode venner.
Siste humpa før vi kan ta fatt på selve Bukollen. Her er det brattere enn det ser ut til.
Det ble mer og mer blå himmel utover dagen.
En titt over skuldra på hvor vi kom fra.
Endelig på toppen og vi kan skimte Bukollen i det fjerne. Når jeg så den hvite streken så hadde jeg vel en misstanke til at stien var full av snø, eller i verste fall is. Når vi nærmet oss fikk jeg se at jeg hadde rett. Så jeg valgte å gå utenfor stien for det meste. Det er så fort gjort å skli når det er snø på is.
Jeg så folk ved varden på toppen, så jeg tok hundene i bånd igjen. Det er ikke alle som er begeistret for løse hunder og om disse folkene også hadde med seg hund, så synes jeg at det er greit å ha mine under fullstendig kontroll i alle fall.
Minner fra istiden.
Her kunne en nok gått på skøyter
På toppen av Bukollen. Det viste seg at de som var ved varden hadde med seg en hund som var løs. De hadde god kostus på den de, så jeg kunne fint passere dem for å ta en runde over tuppen før jeg fant stien ned til parkeringen igjen.
Her var det litt mer snø enn tidligere på turen.
Siden det var blitt så bra vær så regnet jeg med at jeg kanskje kom til å møte noen på vei ned igjen, så hundene forble i bånd.
Bukollen med sin flotte utsikt trill rundt.
Jeg skulle valgt å gå skauleis på vei tilbake også, for stien var snødekt helt ned til stiskillet jeg hadde tatt tidligere på dagen. Bratt nedover og uvisst om det er is under snøen gjorde ferden ganske spennende. For å si det sånn, jeg gikk mye utenfor stien. Det ble endel henging i busker når de dukket opp langs stien.
Her var det bare is som ikke bar noen. Godt en har med hunder så en slipper å plumpe selv, for den så ganske solid ut.
Is blir en aldri lei å ta bilder av, hver pytt er unik.
Her vegret til og med hundene seg for å sette utfor på glattisen, så det endte med at vi gikk på hver vår side av isen nedover.
Forsering av brua gikk helt greit på vei tilbake også, godt den ikke var dekket av is.
Vi møtte en fire fem stykker før vi var tilbake til parkeringen, ingen av dem tok noe initiativ til å klappe hunder som folk ofte gjør når du møter dem. Så da var det greit å ha dem i bånd. Retrievere er jo i overkant hyggelige med folk en møter, både kjente og ukjente.
