lørdag 20. april 2019

Fiskelaustjern


Sånn går nå påsken da, den ene dagen etter den andre med flott solskinn og endeløse dager uten planer. 


Uten at det er noe nytt så henger jeg litt etter med bilder for tiden. Det blir jo så mye fotografering og turer rundt så da kan jeg jo ikke ta helt av heller. Det blir bare ett innlegg om dagen, men det er jo kjekt å ha noen bilder å gå på også da. Det er jo dager hvor en ikke drar med seg dette kamera både i tide og utide. Eller er det det?


Det må ha vært en utrolig flott høst og vinter for sommerfugllarvene, det er mange år siden jeg har sett så mange sommerfugler så tidlig på året. De er liksom i alle farger allerede, både store og små. Dette tror jeg må være en Sørgekåpe. Det passer jo egentlig bra på påskens tilstand. Når noen ber om litt tid, så gir jeg tid. Man må faktisk være på samme sted på skalaen til enhver tid for å få et samspill.


Så da må jeg finne på litt for å få dagene til å gå. Når en har fri fra jobb og noen firbeinte i hus så er det ikke akkurat det å finne på ting det skorter på her på bruket. Sist vi gikk til Fiskelaustjern var det holke og forholdsvis glatt hele veien. Litt små spennende til bake til bilen for da var det ikke lange lyse kvelder ennå. Men vi fant fram og månen dukket opp etterhvert også. I går var det så varmt at det var bare å kaste jakka når vi la i vei oppover bakkene der.


Det sto en hogstmaskin ved Stalla, så de hadde nok fortsatt store planer om å hogge mer enn de lundene som lå der. Litt klinete i veien til tider, men det var blitt forholdsvis tørt innover.


På Stalla var renoveringsjobben i gang. Det var satt inn nye dører og vinduer, så der skal det nok bli rimelig fint når de er ferdige. 


Når man har retrievere så starter badesesongen når vannet har blitt flytende igjen etter vinteren. Jeg velger å vente litt med badesesongen min.


Den hvite saken sa slett ikke nei takk den heller.


Er det noe soknasdypeskoger er full av så er det små og store hytter i forskjellig utforming.


Blåveisen tittet fram langs grøftekanten oppover lia.


På det nye kamera er det større fokusområde, så det er mer som blir uthevet enn det jeg er vant til med det andre kamera. Men jeg synes jeg stadig blir flinkere til å få fram det jeg vil og ikke alt som kamera tror jeg vil, for å si det sånn.


Men at hundene sitter midt i blåveisen er det vel bare jeg som veit det som ser. Ikke sikkert jeg hadde fått det til med speilrefleksen heller når det var så mye solskinn. Da blir alt litt blast liksom.


Men her er beviset!


Her fikk jeg lurt meg ganske nærme Sørgekåpen, da kommer de blå prikkene bedre fram enn når jeg var lengre unna.


De første bokfinkene kan komme til Sør-Norge i begynnelsen av mars, hannfuglene gjerne en ukes tid før hunnene, og i løpet av mars/april er alle tilbake. Bokfinken er en vanlig hekkefugl i skoger og parker over det meste av landet nord til Troms, samt fåtallig i indre fjord- og lavlandsstrøk i Finnmark. Arten har økt sin utbredelse i de nordlige landsdelene i de siste hundre år.


Ikke bare husdyra som røyter om våren.


Etter snaue fem kilometer så kom vi fram til Fiskelaustjern, der holder isen på å gi slipp. I alle fall nær land. Mounty var den eneste som testet badetemperaturen der, både Hailey og Tessy nøyde seg med å slukke tørsten fra land.


I dag var jeg flink og la om til sommerdekk på bilen. Tror ikke det kommer mengder med snø før til vinteren igjen jeg nå. Det er jo meldt tosifrede varmegrader hele langtidsvarslet. Merkelig nok så virket det ikke som bilen hadde problemer med å finne ut at den hadde luft i dekkene sine denne gangen så da slipper jeg innom på Opel for å fortelle den det på tirsdag. 

 
Når jeg kjørte en runde før jeg strammet til hjulboltene til slutt så var jeg en tur innom for å se på lamungene som var kommet. Jammen var de små og nydelige. Jeg og Patran var hos Kjersti og så på valpene igjen, så det ble en bunsj med bilder av dem også så det er bare å glede seg framover. Hverdagsbilder når en sitter for å sole seg blir det knipset noen av, for kattene svinser jo rundt. Patran har testet kamera også, så jeg kommer vel til å ha bilder for publisering langt ut i mai måned.


Den eneste planen jeg har i morgen er å vaske litt klær, skifte på sengene og vaske golv. Patran skal hit etter jobb, så da er det greit at det er forholdsvis reint til jeg skal hente henne. Hundene må jo få turen sin også, så dagen kommer nok til å gå til tross for at det er spådd litt overskyet. Kan være greit å hvile kroppen litt for soling, vårsola er forholdsvis skarp. Det er ikke lenge en skal sitte rolig før en har fått farge.


Synd jeg ikke fikk fram solstrålene som glitret i isen


I dag måtte jeg på butikken, for den er jo tross alt stengt fram til tirsdag. Kjekt å ha litt melk og ikke minst middagsmat i hus for noen dager. I morgen blir det lapskaus, for det fikk jeg skikkelig lyst på når jeg handlet. Før jeg stoppet på butikken så kjørte jeg ned på Stadion så jeg og Ronja kunne ta en runde langs elva for å ta bilder av noen fugler. 


Det viste seg at det blomstret med både hvitveis og blåveis langs stien der også. Så totalt disse dagene har jeg vel nesten 400 bilder "å gå på". Da er det greit å starte fra en kant så får de komme etter tur. Men siden det snart er bart alle steder så er det ikke så farlig egentlig. 


Godt å avkjøle seg litt i snøen etter en lang tur i solskinnet.

fredag 19. april 2019

Testing av kamera


Jeg bør vel kanskje få ut noen av alle testbildene som er tatt med det nye kamera så lenge det fortsatt er snø på bakken. Men jammen har påsken tæret på snøen alle steder. Det er ikke langt nedover en skal bevege seg før det er bart på store deler av det en ser fra veien.


Hundene har fått seg et bad og skulle hatt en klipp, men de ble egentlig ganske fulle av grus igjen før jeg rakk å få fram saksa. Så nå er de forholdsvis reine, men fortsatt uklipte.


Soloppgang, men synes fargene kommer litt dårlig fram iforhold til originalen utenfor vinduet.


Det er noe med farge gjengivelsen jeg ikke helt liker, hjelper liksom ikke å prøve å redigere noe i etterkant heller. Det gjelder spesielt bilder som det er brukt endel zoom på. 


Skyggebilder blir bra med fin kontrast mot snøen til tross for hvit hund.


Det har blitt endel fine turer på skaran nå i påsken, men nå er det litt råtten til tider så det gjelds å ut på formiddagen om den skal bære meg også.


Gammelt fjøs på Holleia, godt fornøyd egentlig da det både var sol og skygge kom tømmeret fram forholdsvis bra.


Det er makrobilder jeg ikke får til noe særlig. De har lett for å bli dårlig fokuserte og lite detaljerte.


Bed beina godt planta


Men man må jo slappe av litt etter en aktiv dag ute. Oliver er iherdig fugle og fluejeger, så han kan ligge helt stille i busker og kratt i flere timer for å prøve å få en fugl innen rekkevidde. Han har ennå ikke lykkes som jeg har fått med meg i alle fall.


torsdag 18. april 2019

Svanesang


Siden påsken handler om små gule kyllinger, så er det vel ikke helt feil å komme med noen bilder av store hvite fugler heller. Med den kanllværet vi har om dagen så skjer det ikke mye her kan jeg love. Man må nyte fridager med slikt utrolig vær at en kan ligge på verandaen og slikke sol som om det skulle være juli måned.


Både jeg og Patran har testet det nye kamera litt mer, så det blir nok et litt variert utvalg av bilder her etterhvert. Men man kan ikke sitte inne og drive med bilder annet enn på kveldstid nå om dagen. Men etter lange turer med hundene, timer i sola på verandaen så blir man bitte litt trøtt når kvelden kommer. 


Det er det som er bra med ferie, lange planløse dager og kvelder...


I morgen er det planer om en ny valpetitt hos Kjersti, så får en se hvor mange bilder det blir da. 


En bondefamilie fra nord var i Oslo for første gang. Da de besøkte Steen & Strøm, pekte sønnen på en heisdør, og spurte faren hva det var.
– Veit ikkje, la oss sjå, svarte han.
Etter en stund kom en gammel dame. Hun trykket på knappen, døren åpnet seg. Hun gikk inn, og døren lukket seg. De så at tallene på skiven beveget seg raskt oppover, før tallene plutselig gikk nedover igjen, og ut kom en nydelig dame. Da sa bonden til sønnen:
– Hent mor di fort som bare det!


Når ca. 30 % av den individuelle variasjonen i livstilfredsheten beror på genetiske faktorer, sier det seg selv at miljøfaktoren på rundt 70 % er betydelig større enn den genetiske. Betyr det at vi også kan være vår egen lykkes smed?


Forskning har vist at vi kan påvirke livstilfredshet, lykke og mestring selv, ved blant annet å bruke tid på gode sosiale relasjoner, fysisk aktivitet, mindfulness og takknemlighetsøvelser.


Personligheten består av emosjoner, kognisjon og atferdsmessig tendenser, og vi er interessert i hvordan trekk og andre sider ved personligheten kan måles og studeres. Psykometri og statistisk modellering har en viktig plass her. Femfaktor-modellen er sentral i forståelsen av personlighetstrekkenes underliggende struktur. Videre er vi opptatt av hvordan personligheten påvirker ulike livsområder som fysisk og psykisk helse, livskvalitet, og sosiale relasjoner. Personlighetspsykologi er også viktig for å forstå utvikling av personlighetsforstyrrelser, psykiske vansker og lidelser, og i klinisk behandling.


Ha en fortsatt god påske!


onsdag 17. april 2019

Rådyrflokk


Rådyr er Norges minste hjorteviltart, og voksne individer veier vanligvis mellom 18 og 36 kg. Hannen kalles råbukk, hunnen rå eller geit, mens avkommet kalles kje, lam eller kalv. Rådyr har lange, spinkle lemmer og spisse, smale klover. Halsen er lang og hodet smalt, med store øyne og ører. Medregnet hale kan rådyr bli inntil 140 cm lang og vanlig skulderhøyde er mellom 63 og 75 cm. Sommerpelsen er rødbrun, mens vinterpelsen mer går i gråbrunt. Som hos hjort er hårene på innsida og baksida av lårene lyse og danner et «speil» når en ser dyret bakfra. Pelsen til et rådyrkje er gråaktig, brunsort til rødbrunaktig, med rekker av hvite flekker langs kroppen. Midtlinjen er uten flekker.


Geviret til råbukken er kort og enkelt med inntil tre tagger per horn. Dette felles årlig mellom oktober og desember, men vokser hurtig ut igjen. Under veksten er det dekket av tynn basthud med tette, korte hår som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst stopper blodtilførselen til basthuden, som da gradvis tørker og faller av. Bukken fjerner selv restene ved å gni geviret mot trestammer og busker; bukken «feier» geviret, noe som vanligvis skjer i april-mai. Både bukk og geit kan utstøte varsellyder som minner om et kraftig hundebjeff når de blir skremt. Rågeitas kallelåt er en høy pipetone.


Rådyr spiser et stort utvalg av gress, urter, knopper og skudd, og er vanligvis mest aktiv kveld og tidlig morgen. Arten foretrekker løv- og barskog i nærheten av jordbruksområder. De kan også komme inn i villahager i bynære strøk. Siden de er svært tilpasningsdyktige kan de også slå seg til i fjellbjørkeskog i nærheten av setervoller. Arten klarer seg imidlertid dårlig på steder med mye snø.


Rådyr lever enten alene eller i små familiegrupper. Om sommeren er det for eksempel vanlig at ei geit med avkom går sammen. Om vinteren kan rådyr ofte opptre sammen, og det er ikke uvanlig å se flere bukker tett ved hverandre. Enkelte steder kan rådyr også danne mindre flokker. Mot våren sprer dyrene seg mer, og bukkene tåler dårligere å ha andre bukker i nærheten.


I mai etablerer bukkene territorium. Bukkene som kontrollerer de beste områdene får gjerne selskap av flere geiter og har dermed anledning til å pare seg med flere. Geita hevder ikke territorium, men er svært trofast mot hjemmeområdet. Hun vil derfor mest sannsynlig føde i samme område hun ble paret.


Både geit og bukk er kjønnsmoden når de er ett år, men hannene vil normalt ikke formere seg før de er nærmere tre år. Paringstida er i juli og august. Rådyr har forlenget drektighet – også kalt forsinket innplanting. Dette betyr at det går en viss tid etter paringen før det befruktet egget fester seg i livmora slik at fosterutviklingen starter, noe som vanligvis skjer i november eller desember. Avkommet kommer derfor til verden på en tid av året når mora har god tilgang på energirik mat, og kan derfor produsere rikelig med melk til ungene.


Normalt får ei geit to eller tre kje i mai-juni. De veier 1,5 - 2 kilo ved fødselen, og er ganske hjelpeløs den første tida. Rådyrgeita gjemmer ungene mens hun beiter, og kommer bare tilbake i korte perioder slik at kjeene kan die. Selv om mora ofte kan være borte fra ungene i opptil 12 timer, holder hun seg de første ukene etter fødselen innenfor et område på 10 til 20 dekar. Hun tolererer ikke at det kommer andre geiter inn på dette område. Denne adferden skyldes antagelig at rådyrkje i starten er kontaktsøkende mot alle artsfrender. Ved å jage vekk andre geiter hindrer hun avkommet i å knytte seg til andre, samtidig som hun reserverer ressursene på området til seg selv og ungene.


Det er viktig å la kje som ligger alene være i fred. Når kjeene ligger gjemt på denne måten vil de ikke flykte uansett hvor nær en fare kommer. I stedet trykker de seg mot bakken, og slutter nesten å puste. Denne forsvarsmekanismen gjør at mange nyfødte kje hver vår drepes av fôrhøstere, i og med at åker og eng er populære gjemmesteder.


Rådyr er utsatt for predasjon fra mange rovdyr, spesielt gaupe. Imidlertid kan både ulv, bjørn og jerv ta voksne rådyr, mens kongeørn og rødrev tar kje. Katter og hunder kan også være en trussel for små kje om våren. Som andre hjortedyr er rådyr utsatt for parasitter og sykdommer. Rådyr er mellomvert for skogflått, som kan være bærer av flere bakterier og virus. Det er grunn til å anta at tette bestander av rådyr øker flåttmengden og dermed øker risikoen for flåttbårne sykdommer både hos mennesker og dyr. Hvor mye rådyr som bidrar til slik spredning er imidlertid usikkert. I enkelte avgrensete områder, bl.a. på mindre øyer, har en gått til det skritt å skyte ned rådyrbestanden for å bekjempe forekomsten av flått.

tirsdag 16. april 2019

Traner langs veien


Kjenner at jeg blir litt mer fornøyd med dette kamera når jeg har brukt det litt. Om en har litt tid så er det sikkert brukbart. En får faktisk litt bedre bilder på langt hold enn jeg trodde etter første dagen. Det går seg nok til ser det ut til.


Trane, fugleart i tranefamilien. Eneste hekkende art i sin familie her i landet. Den er større enn stork, med meget lang hals og lange ben. Den er vanligvis meget sky og har et trompetlignende skrik. I flukten er halsen rett utstrakt, mens den noe mindre gråhegren flyr med s-formet hals.


 Fjærdrakten er jevnt grå, ofte med noe rustbrun rygg. Halsen er svart og hvit, og hodet har en rød isseflekk. Den hengende, litt strutselignende «halen» består av de forlengede, indre armsvingfjærene. Hekkeområdet er stort sett begrenset fra det nordøstlige Europa til Ural.


I Norge hekker den spredt på myrer i Østlandets lavere og høyere skogtrakter til Nordland og dessuten i Pasvik. Enkelte reirfunn er også kjent fra Sørvestlandet og Vestlandet. Har utvidet sitt hekkeområde og økt i antall de siste 20–30 år. 


 Norske traner overvintrer hovedsakelig i Spania. Reiret er stort og består av plantedeler. De to eggene ruges av begge kjønn i ca. 30 dager. Ungene blir flygedyktige etter vel to måneder. 


Under vårtrekket og den første tiden etter at paret ankommer hekkeplassen utfører fuglene en rituell atferd kjent som «tranedans». 


Denne innbefatter strekking og bøying av framkropp og hode, slag med vingene og spenstige hopp mens fuglens kraftfulle trompetlignende skrik hyppig høres. 


Tranedans i små grupper kan observeres overalt langs fuglenes trekkrute, men den best kjente – og mest spektakulære – oppvisningen finner sted ved Hornborgasjön i Sverige, hvor rundt 10 000 traner kan være samlet tidlig i april.


«Tranen er en meget sjelden fugl i Norge. Den hekker på Dovrefjell i Trøndelag og i Pasvikdalen i Finnmark, ellers spredt på øde fjellmyrer». Slik sto det i fuglebøker på 1950-tallet.


Tranen er en av artene som har hatt kraftigst tilvekst i Norge. Det har vært en kolossal stigning, og tranen tøyer grensene. Nå hekker den helt ned til kystområdene. Her har det vært traner så lenge jeg kan huske.


Tidligere overvintret tranene i Nord-Afrika, der de ble jaktet på, men så ble det etablert store, fredede områder i Spania der de begynte å overvintre.


Tellingene ved de store rasteplassene i våtmarksområdene i Spania har vist en økning på 50 prosent siden 2008 og frem til årets telling, hvor hele 225.000 individer overvintret i landet. I tillegg overvintrer fugl i Frankrike og noen få i Portugal. Rundt 2000-3000 fugler drar også over Gibraltarstredet til det nordlige Afrika.


Flyttingen fra Afrika til Spania er trolig også årsaken til at tranene kommer tidligere til Norge de årene det er en varm og tidlig vår. I Spania kan den kjenne på vindene at det er på tide å starte reisen mot nord. Det klarer de ikke i Afrika.


Tranebestanden i Norge anslås i dag til å være rundt 3000 par, tre ganger så mange som i 1976. I tillegg kommer alle ikkehekkende fugler, tranen er rundt fire år før fuglene danner par. Teller man med disse unge fuglene, må man regne med at det kan være ca. 10.000 individer i Norge i dag.


133 traner i Norge er blitt fargemerket, og på disse er det nå foretatt 6500 avlesninger. Disse fuglene har gitt oss spennende informasjon om trekk og levesett.