Operataket

Vi har fått en grønn hovedstad etter at MDG har fått makten. Finnes ikke en bil og trikken kjører på plen. Budsjettet øker sikkert litt til gartnervirksomhet, men det spiller ingen rolle. Hva blir det neste?

Nå ja, jeg og Kjersti fikk nå parkert innen rimelig nærhet til operahuset, så vi kunne ta en liten runde på taket før vi fant et sted å spise i pinsen. Det var faktisk behagelig fult av folk i hovedstasen. Tror ikke jeg har vært der ei helg som det har vært så lite folk i gatene tidligere.

Det steika godt på marmoren, og det var ganske skarp for øyene. Kjente jeg gikk og myset for å klare å holde øynene åpne, men til toppen skulle vi. Det slutter vel aldri å overraske meg, men når en er i Oslo så ligger det folk over alt for å sole seg om det er fint vær. Til og med på taket lå det et par stykker helt strøkne og steiket seg.

Det er litt stusslig når Kielferga ligger ankret opp ved feil kai. Tror jammen jeg skal ta en tur med den når den starter opp igjen. Da har en to sjanser for å ta bilde av sol opp og nedganger i havet, kanskje en måne også.

Havnelageret på Langkaia, det er et staselig bygg. Rart det ikke er omgjort til leiligheter. De kunne blitt svindyre.

Hele operataket er en eneste stor trapp med utallige kanter og høyder.

Til og med Christian Radich lå til kai uten seil.

153 kunstnere fra 23 land ville utforme kunstverket i sjøen utenfor operaen. Av de seks som gikk videre, var det den italienske kunstneren Monica Bonvicini som stakk av med seieren. 

Verket heter «She lies» («Hun ligger») og er en tredimensjonal versjon av Caspar David Friedrichs (1774-1840) maleri «Das Eismeer» («Ishavet») «Isfjellet» er plassert på en 13 x 13 meter stor pongtong og er 16 meter høyt. 

 Skulpturen er fortøyd i sjøbunnen og bevege seg i takt med tidevann og bølger. Den dreier seg rundt sin egen akse. Is må den også tåle. Den robuste stålkonstruksjonen er produsert ved det mekaniske verkstedet Sias i Horten. Stålstrukturen er delvis kledt med speilende, gjennomskinnelige flater. Delene av skulpturen som ikke er dekket av speilmaterialet, vil synliggjøre selve konstruksjonen, samtidig som en ser tvers igjennom. På den måten vil vær og lysforhold endre skulpturen og samtidig bli en del av den. I mørket blir verket belyst fra land,

Nesten som Titanic og isfjellet.

Lambda

Vår verdenskjente kunstner Edvard Munch testamenterte alt av malerier, skisser, fotografier og skulpturer som han selv eide til Oslo kommune. Det har lenge vært klart at de rundt 28 000 kunstverkenes nåværende hjem, Munchmuseet på Tøyen, er utilstrekkelig både når det gjelder å vise fram og ta vare på denne kunstskatten. I 2008 bestemte byrådet i Oslo at det skulle bygges et nytt museum for Munchs kunst og Stenersen-samlingen i Bjørvika. De utlyste en arkitekturkonkurranse, og i 2009 ble Juan Herreros' forslag Lambda utpekt som vinner.

Lambda er et tolv-etasjers, relativt smalt bygg om står på en tre-etasjers base. Basen vil huse ulike offentlige tjenester, mens den vertikale strukturen vil ha rom for utstillinger, verksteder, magasiner og kontorer. Bygget vil fungere som en motsats til byggene rundt, spesielt det vertikalt orienterte Operahuset. Lambda er designet med en fasade med mye glass, slik at fjordlandskapet bringes inn i bygget. 

Lambda er et omdiskutert prosjekt. Både riksantikvaren, arkitekter og andre har kritisert bygningens høye og dominerende form. Mange ønsker ikke at det nye Munchmuseet skal bygges i Bjørvika i det hele tatt, men at det skal forbli på Tøyen i en ny eller oppgradert versjon. Lambda var til og med skrinlagt en periode, før en overraskende politisk vending gjorde prosjektet aktuelt igjen i 2013.

Det er litt utsikt fra toppen av taket og det er helt utrolig at det ikke er ødelagt med sikringer og pleksiglass for å hindre at noen hopper ned i "avgrunnen"

Noen som tigger er det alle steder.

Ingen steder er det rett, men større og mindre snublekanter er det alle steder.

Har du ikke vært på taket så anbefaler jeg det neste gang du er i storbyen.

Du har utsikt til alle kanter.

Utsikt mot sentralbanestasjonen og Østbanehallen

Vi endte opp med lunsj på Østbanehallen, egentlig skulle vi bare på do før vi skulle finne et sted å spise. Men mat ble det her.

En snartur på andre siden av bygget for å sjekke tigeren, før vi gikk til bilen og dro hjem igjen. Har du ikke sett tigeren i full størrelse på Jernbanetorget?

Tiger på Jernbanetorget er laget av kunstneren Elena Engelsen.

Test av en sauebondes hverdag

Tre dager med sauepass er over, så da er det kanskje på tide med noen sauebilder også? Pinsefri og noen trengte litt pass, så da var det bare å svare at det kunne jeg tenke meg. Kjapp opplæring i det vesentligste og vips så var jeg overlatt til meg selv og ansvaret til mange firbeinte både store og små.

Jobben kunne sikkert vært unnagjort på en halvtimes tid på stellet, men når man drar med seg dette fotoapparatet til en hver tid så tar det litt tid. Ja også må man jo kose litt med dem også, så tar det litt tid.

Sauer har litt mer håndterlig størrelse enn kuene, men jeg trives med begge raser jeg. Kan vel ikke si jeg er direkte redd noe dyr, man må bare ha litt respekt for kreftene de har og kan bruke om de vil. Sauer kan protestere de også om de ikke vil, eller skal beskytte ungene sine.

Sauene var fordelt litt på forskjellige jorder, og når sola steika fra skyfri himmel og gradestokken nærmet seg 28 grader så måtte man inspisere skyggene for å se om alle var intakte. Nei jeg telte ikke og jeg visste ikke hvor mange som gikk hvor, men man får jo ett vist inntrykk om alt er i orden.

De aller fleste lå helt rolig og koset på kveldinga når jeg tok runden til de som ikke skulle ha hverken mat eller vann.

Litt spent lørdag ettermiddag når jeg skulle ta kveldsstellet, men det gikk over all forventning. Tror ikke jeg glemte å fylle opp noen bøtter eller gi de som var inne litt høy. Har kanskje en liten misstanke om at de fikk bitte litt mer høy enn de skulle, men det var liksom ikke så godt å vite hvor mye de små spiste. 

De spiste ikke mye, så der holdt det å fylle opp to ganger, men da hadde de tilbudet i det minste. Vannbøttene var nesten tomme og melkeautomaten trengte også påfyll. Men så lenge de ikke er tomme så er de ikke sultne. 

Søndag morgen var det litt leven når jeg parkerte og gikk inn porten. Tre stykker stakk hodet opp over gjerdet og klaget på at jeg var sein. Nå ja de hadde ikke fått så lite høy heller tenkte jeg, men kanskje de spiste såpass da. Eller kanskje de er som unger som manipulerer passerne når'a mor ikke er i nærheten?

Jeg ga dem et litt tjukkere flak med høy ved seinere måltider og de virket godt fornøyd. 

Rapport ble sendt etter hver sjekk, så Anne og Lars så at alt sto bra til med de håpefulle.

Det tok ikke lange tiden før alle oppdaget at jeg var på andre siden av gjerdet, slik at utsiktene for kos var innen rekkevidde.

Andre var litt mer avventende i sommervarmen.

Mens en var helt utslått. 

Jeg ble egentlig veldig overrasket hvor tungt sauene sov. For når jeg kom på mandags morgenen var det helt stille i fjøset. Ehh tenkte jeg, nå ligger de døde alle sammen inne her. I tankene var jeg vel allerede igang med hva jeg skulle si når jeg ringte til Anne. Jeg lukket opp porten og fremdeles var det ikke en lyd å høre.

Når jeg nærmet meg bingene og snakket til dem så tittet de opp, en etter en. Men ikke noe leven, bare et par av lammene som breket. Spørs om de forventet kraftfor dagen før, men skjønte at jeg ikke hadde utdeling av slike ting.

Men når jeg kom ut på beitet etter at mat og vann var fylt opp var det en god del som kom løpende.

Da hadde de nesten ikke tid til en liten matstopp engang.

Lamma ute var ikke fult så kjælene.

Men linselusa luktet meg fra andre siden av jordet hver gang. Hun kom i full galopp og ga seg ikke før hun fikk kosen sin. Og det var til hun var fornøyd.

Resten av flokken trodde sikkert jeg bød på mer enn kos, for det var både store og små som kom løpende.

At de små beina til lammungene kunne løpe så raskt hadde jeg ikke trodd. Jeg skulle absolutt ha filmet dem mer enn jeg gjorde. Men det er nå engang bilder jeg liker best da.

Søyene løp fra lamma sine, mens de prøvde å holde følge så godt de kunne.

Jeg måtte le litt av dem mer enn en gang. 

Sakket av litt på farten når de nærmet seg.

Skjer'a?

Når det ikke var mat å få så begynte de å spise gras igjen. Trenger ikke tvile på hvem som er moren her.

Her var det bare å stille i kø.

Det er vel ingen som nyter mat mer enn unger... de skikkelig koser seg.

Minner litt om Knoll og Tott, det formelig lyser hyss ut av øynene på dem.

Snart skal de til fjells og spise seg gode og feite før de skal slaktes til høsten.

Bare å takke for tilliten og for en skikkelig energiboost denne pinsen. Jeg kommer sikkert igjen om det trengs.