Sauesanking på Hardangervidda

For en opplevelse å få være med på sauesanking i praksis inne på Hardangervidda med Lågaros beitelag. Hvem setter klokka frivillig på kvart over fem en søndags morgen for å stå opp, forlate den varme dyna og opp i et iskaldt rom, hutre seg ut på badet etter noen klær og prøve å våkne? Jeg stilte klar nede på veien litt over seks, for jeg skulle bli plukket opp av mamman til bondekona. 

Siden bondekona er like praktisk anlagt som meg så haiket vi med to fremmede karer innover vidda. I et område uten telefondekning og med kurs rett inn i et uframkommelig terreng med en bil som du måtte bli inne i når du først hadde fått satt deg. Vi slapp å gå og bonden slapp å bli heftet med å kjøre oss ei mil før han kunne dra tilbake å gå opp fra stølen. Bonden hadde planlagt ruta for oss alle fire, men etterhvert så skulle det vise seg at hverken jeg eller bondekona hører så godt etter. 

 Det viste seg å være to trivelige karer vi fikk skyss med. De var lettere bekymret over komforten vår, da vi måtte sitte oppå bagasjen deres. De skulle nemlig mye lenger inn på vidda og stenge ned ei hytte for vinteren, så det var assortert baki bilen. Bonden var nok ikke helt komfortabel med at vi forsvant innover i intet, så vi fikk med oss en radio hver. Så om vi trengte redning så skulle bonden komme beinende etter oss. Om alt gikk etter planen skulle vi møtes inne på vidda. 

  Jeg satt på en krakk med Foss på fanget og bondekona viglet seg opp på ei kasse. Godt det var litt føyelig tak på bilen. Så om det ble for humpete ville den brått blitt kabriolet, men bondekona holdt stand og vi fikk sitte på så langt vi skulle. Før turen var over hadde vi fått tilbud om både overnatting og lån av fjøsplass til sauer. 

 Takknemlige for skyssen, men jeg skal innrømme at det var godt å kunne lempe ut sekker og hund for å krabbe ut sidedøra. Jeg hadde forholdsvis tett genser under og en ullgenser utenpå. Men disse kara var lettere bekymret for at jeg ikke hadde med meg noe vindtett. Så etter å ha forsikret dem om at jo sekken var full av diverse både nyttig og unyttige ting, deriblant vindtett foret regnjakke, så fikk vi legge i vei innover vidda. Vi gikk så langt øye kunne se og mange ganger lengre.

To mil og det er ikke akkurat flatt på Hardangervidda om du trodde det. Turen ble på litt i overkant av 37 000 skritt, jeg hadde 262 etasjer oppover og 277 etasjer nedover. Kaloriforbruket var beregnet til 3 325 på turen. Det ble omtrent sju timer gange, for det var ikke mange pausene vi hadde. På slutten av turen ble det litt hvile, for sauene begynte også å bli litt slitne.

Det var fram med kikkerten og speide etter små og store pelsdotter. Bonden hadde ikke så stor tiltro at vi fant så mange, så vi måtte klare oss med en hund, mens han selv og mamman til bondekona tok hver sin. Vi la nå i vei vi, med godt mot og håpet på topp.

Vi speidet til høyre og venstre hele tiden, mens vi prøvde å holde oss på sånn noenlunde tørt terreng. Det var ikke det enkleste, men det kunne vært mye våtere innover. Jeg kjente litt på i løpet av turen at det kanskje kunne vært lurt å snart skaffe seg noen vanntette sko til høstturer. Noen som hadde litt høyde så en kunne plumpe litt uten å bli våt oppi skoene.

Foss speidet også etter sauer.

Jeg zoomet litt rundt med kamera, men man måtte nesten ha kikkert for å få øye på eventuelle sauer. Det var nesten som å spille stein-saks-papir, men både saksa og papiret lå igjen hjemme. Så da var det bare steiner og sauer som var igjen.

Hvor mange sauer ser du?

Vi så ingen vi heller...

Jeg hadde GPS klokke og bondekona hadde papirkart, så vi hadde sånn noenlunde kål på hvor vi befant oss sånn innimellom i det minste. Vi begynte så langt fra hverandre at det ikke var noe radioforbindelse, men vi fikk godt inn et annet beitelag til tider.

 Foss trålet terrenget i samme retningen som vi gikk for å sjekke om det nylig hadde gått sau der. Vi fant noe elgmøkk før vi fant sauemøkk.

Det var mange både små og store varder der, men ingen stier i mellom så jeg vet ikke helt om folk bare hadde stablet steiner når de har hvilt eller om det var et mønster i det.

Ti på elleve var spørsmålet sau eller reinsdyr?

De fire første sauene var i boks. I løpet av dagen ble jeg virkelig imponert over arbeidskapasiteten til Foss. Han hadde full konsentrasjon fra ti på elleve da de første sauene ble lokalisert til klokka var halv seks og sauene var samlet i innsankinggjerdet og grinda kunne lukkes. 

Han jobbet litt med å få snudd dem og få dem til å gå den veien vi skulle, for vi hadde skimtet flere langt borte i lia på andre siden.

Så var sauene snudd og vi la i vei lenger innover.

Da vi rundet bakketoppen så vi ennå noen som ikke var så langt unna. Jeg fikk tildelt radio og instrukser om å prøve å samle disse to flokkene så skulle bondekona ta med Foss over til andre siden og prøve å snu den flokken slik at alle tre kunne samles. Om vi fikk til det så kunne vi sette kurs mot opprinnelig møte sted med bonden. 

Så med litt finurlig border collie fakter klarte jeg faktisk å få de to flokkene sammen og holde de hos meg til bondekona og Foss kom med omtrent like mange sauer fra andre siden. 

De sauene var slett ikke like medgjørlige, dem la på sprang bare de så bondekona og Foss. 

Takket være god hjelp av noen spreke oppegående turfolk som skjønte hva som foregikk, så fikk de løpt og snudd flokken så Foss fikk tatt dem igjen og snudd dem i riktig retning.

Så dukket det jammen opp et par stykker til rundt neste bakke topp og vi hadde en flokk på 21 dyr. 

Men vi kunne jo ikke bare gå videre, vi måtte jo fortsette å speide etter sauer.

Endelig hørte vi at bonden etterlyste bondekona på radioen, og etter hva han sa tydet det på at han hadde prøvd en stund. Han lurte på hvor vi var og hvorfor vi ikke hadde svart. Eh nei vi hadde ikke hørt noe da... Hvorfor hadde vi ikke hørt radioen, vi skulle jo holde oss der det var avtalt at vi skulle gå og der skulle det være dekning mente bonden. 

Bondekona fortalte hvor vi hadde vært da og hvor vi befant oss nå. Hvorfor i all verden hadde vi gått der da? Vi hadde jo vært litt opptatt med å samle noen sauer da... Hvor mange hadde vi funnet da? Nja en henger... 

Brått var ikke bonden så missfornøyd med sine to medhjelpere som ikke hadde fulgt planen helt. Siden bonden kun hadde to sauer så skulle de gå oss i møte slik at Foss fikk litt avlasting. Han hadde hatt en stri tørn i mange timer helt på egenhånd.

Bondekona sjekker kart og signal på telefonen, har en liten pepptalk med de firbeinte så alle skal være inneforstått med retningen vi skal i. Jeg gikk ut på tuppen av haugen for å se om det var noen sauer nede i lia. Det var tross alt mange kilometer før vi nærmet oss møtepunktet ennå.

Sauene skjønte nok ikke hvor langt vi hadde igjen å gå, for de la i vei oppover fjellsiden i stor fart. Foss gjorde en helhjertet innsats for å dempe tempoet.

Flokken samlet og tempoet et par hakk ned.

Siste sjekk av kartet og kommunikasjon med bonden som igjen påsto at vi ikke var der vi trodde vi var. Vi sto hardnakket på vårt vi hadde jo tross alt en GPS klokke med kart som det sto stedsnavn på og papirkartet bekreftet at det var en vei et bitte lite stykke borte som vi skulle møtes på. 

En sekshjuling hadde kjørt forbi bonden, men vi så ingen sekshjuling. 

Vi satte flokken i bevegelse igjen for vi kunne umulig være langt unna bonden, men han kunne ikke se oss. Så da var det bare å fortsette i retning veien som vi så i det fjerne.

Foss venter på kommando.

For når den ene lamungen er litt på feil sted, så er det vel bare å være litt tålmodig så den ikke hopper ned på feil sted.

Så fikk vi høre at bonden så oss i kikkerten og så slo vi flokken sammen med de to de hadde funnet. Nå fikk Foss litt avlasting av både Zett og Lotta og vi kunne sette kursen mot bilen med henger for å dra hjem.

Dagens første organiserte mathvil. Lotta venter på å bli satt igang igjen. De spreke oppegående turgåerne passerte oss og vi fikk takket for hjelpa.  

Så satte bonden og mamman til bondekona flokken i bevegelse. Jeg og bondekona dannet baktroppen og lot de to andre ta sjarmøretappen til bilen. 

Sauene begynner å bli slitne og de går enkleste veien som er rett og slett å følge veien. Så da klarer Foss flokken helt på egenhånd.

Vi hadde ikke en eneste regnskur på hele dagen mens vi labbet rundt, noen få drøpp kom det, men ellers helt ypperlig temperatur å gå i. For bare en nevner sekk, så blir jeg svett.

Dagen nærmer seg ettermiddag, men vi har mange timer igjen. Dagens siste matpause for litt væskepåfyll og sjokolade i sola foran ei steinhytte som noen pusset opp. Jeg må få takke for at jeg fikk lov å bli med på en fabelaktig dag i fjellet sammen med arbeidsomme hunder som gjør bedre jobb enn 10 mennesker ville klart.

De rosa bjellene har blitt avskallet i sommer, men mange synes fortsatt på lang avstand. Vi fant noen sauer som ikke var til bonden og bondekona også. To av de leverte vi på veien hjem. Da oppdaget vi at vi kun hadde lammene, og ikke søyene. Så to søyer var altså blitt borte fra flokken helt uten at hverken vi eller Foss hadde catcha dem. 

Etter nærmere resonnement fant vi ut at de må ha lurt seg unna da vi hadde siste stopp aleine på toppen ved varden. Vi var vel så opptatt av at denne lamungen ikke skulle gjøre noe sprell og brekke beina. Da lå Foss i ro, så det var egentlig eneste muligheten de hadde på hele turen til å smette bort.

Jeg og bondekona dannet fortsatt baktroppen, for vi hadde ikke samme mars tempoet som de to andre eller de firbeinte, men vi holdt da sånn noenlunde følge i det minste. Man må jo nyte naturen litt også når man har det så fint rundt seg.

For at bondekona skulle få kikket litt ekstra så ble det til at jeg leide Zeth tilbake til bilen.

Han kunne godt tenkt seg å jobbe litt, men Foss hadde stålkontroll på de sauene som var igjen og skulle bli med hjem til gården.

Nærmere halv seks om kvelden kunne vi lukke grinda til samlekveet, og sauene la seg ned for å hvile.

Det var flere enn oss som satte pris på at dagens siste gå etappe var over, nå gikk bonden for å hente bilen så alle sauene skulle få bli med hjem. Ikke alle som er like heldige der, noen blir kjørt videre til slakteriet i Oslo. 

Bondekona hadde snakket om Mc Donald mat på Flå hele dagen, så når vi fikk signaler på telefonen igjen så ble åpningstider googlet og det ble konkludert med at det var god tid til de stengte.

Zeth ble satt på saken med å få alle sammen inn på hengeren.

Lykkelig over å få jobbe litt igjen.

Tror sauene satte pris på å bli kjørt hjem også, de var nok litt møre i beina etter vel ei mil i forholdsvis raskt tempo.

Godt vi hadde med henger som hadde to flater slik at de slapp å stå som sild i tønne nederst.

Det eneste som var synd, var at vi var akkurat litt tidlig ute til å se høstfargene i all sin prakt,

Om du lurte så ble det middag på Mc Donald på Flå og når jeg kom hjem etter en liten luftetur på mine, så endte jeg opp i badekaret med ei god bok og en boks med blå Battery. Nei, det virket ikke som om det var noe energidrikk nei. Jeg sovnet tvert jeg la meg og hadde ikke veldig lyst til å stille vekkeklokka på ti på seks. Men alt går når en er innstilt på det.

Soloppgang over Hønefoss

Uka startet med at jeg tok meg en feriedag, ikke mye ferie egentlig, men jeg slapp vekkeklokke i det minste. Det er egentlig det aller beste med ferie, ingen som vekker meg. Ikke det at jeg sover lenge for det, men jeg slipper å bli vekket. Greit å drøye litt med å stå opp når en våkner også synes jeg. Bare ligge under den varme dyna og kose seg.

Uka bar preg av uheldig kuleiting. Når sånne fancy apper ikke oppdaterer seg mer enn en gang i uka eller så, så er det ikke så enkelt å finne dem. På mandag var vi ganske nærme dem, men da var det en som jaget dem med noe smell greier, så de løp innover i skauen. Vi hørte rammelen av bjeller i lang tid, som bare forsvant innover. Da snudde jeg og Patran for å gå til bilen igjen. Jeg vabber ikke innover skauleis etter kuer som løper. Da må en fort gå langt med bøtta si med kraftfor.

Onsdag hadde jeg med kamera når jeg kjørte til jobb. Etter å ha slept av Patran i byen, reiste jeg samme veien opp igjen for å ta bilder av soloppgangen over fossen. Som regel kjører jeg gjnnom byen til jobb etter bussstasjonen, men da hadde jeg ikke fått tåka som lå over elva. Jeg skulle tatt slike bilder i fjord også, men man må ha litt flaks med både temperatur og sola for å få det til. Om tåka ligger litt for tett så klarer ikke sola å skinne gjennom. Da blir det bare grå bilder. 

Det blir en litt trolsk stemning om man tar seg tid til å gå litt langs elva, slik at en får sola fra riktig vinkel. Tenk å vært fotograf på heltid med nok oppdrag så en kunne levd godt med fine dager. Det hjelper liksom ikke med bare sol oppgang, en må ha litt rundt også så en får laget en helhet.

Konfirmanten forrige helg var så godt fornøyd at de lurte på om jeg kunne ta flere bilder om et par uker, da skulle de pynte seg til en annen konfirmasjon. Klart en må jo prøve å få til det. Håper på bra vær så en får knipset løs ute. Inne blir så kjedelige bilder.

Det at jeg ikke fant kuene når jeg har kikket etter dem har egentlig plaget meg litt. Jeg hadde jo lovet å holde øye med dem, men de var ikke i nærheten på nesten ei uke. På torsdag sjekket jeg denne appen og jammen var det ikke en av senderne som var oppdatert et par timer tidligere bare. Så jeg tok sjansen på at de ikke hadde gått så langt og at de var i følge.

Dro innom fjøset for å hente ei bøtte mjøl og la i vei med bilen innover mot bommen. Stoppet ved javne mellomrom for å høre om det var noen bjeller inærheten. Hørte svak bjelleklimpring, men tenkte at jeg kunne kjøre helt inn til Flismoen når jeg først var på veien, i tilfelle det var feil kuer denne gangen. Ikke så jeg flere kuer og ikke hørte jeg noen flere bjeller heller. Så jeg stoppet på vei tilbake der jeg hadde hørt noen bjeller.

De gikk ikke langs veien, men ute i skauen der jeg aldri hadde vært tidligere, så jeg tenkte jeg fikk gå rett fram bare, så jeg hadde sjans til å finne igjen bilen langs veien. Plutselig dukket det opp et kjent fjes, med blå halsring. Jeg ristet på bøtta og da kom jammen meg alle ti tuslende for å få servering. Filmet en liten snapp og sendte bondekona som var på fjellet for å sanke sau. Da var det to stykker som var letta for at alle hadde det bra og holdt seg samlet.

Jeg hadde ikke med meg fotoapparatet på jobb den dagen, for jeg hadde ikke tenkt å se etter dem akkurat. Men når det var stor sjanse for å støte på dem, så bare måtte jeg.

Jeg hadde gledet meg til fredagen, men fredagen ble ikke som jeg hadde tenkt i det heletatt. Våknet sliten med vondt i nakken og hodet, og lik fortsatte det utover dagen. Når en våkner trøtt og skulle aller helst bare snudd meg rundt og sover resten av dagen. Men når en veit at en skulle vært innom butikken etter jobb og vasket golver, skiftet på senga og ja det nevnes i fleng... 

Litt opp og ned skal det gå her i livet, men jeg kommer meg liksom aldri helt opp igjen. Det blir litt trøstesløst å fokusere på det positive og se på alt som er bra. Noen ganger må man rote litt rundt i sumpa, bare man ikke blir der for lenge av gangen. Etter jobb på fredag handlet jeg meg masse smågodt, potetgull og endel jeg trengte til turen på søndag. Trenger både drikke og niste når en skal til fjells. Den turen gleder jeg meg til, så får vi se om den står til forventningene da. 

Det ble ingen telttur på meg på fjellet i år heller, men mange av de andre målene mine klarte jeg å få gjennomført og høsten har bare så vidt begynt.

Oppgangssaga i morgentåke, det er stemningsfylt å være ute når det er soloppgang.

Lørdagskvelden dro jeg til Merethe og Marius, da stoppet jeg på Coop Prix på Jevnaker for å kjøpe med en bukett roser til henne. Men jeg skulle nok ristet litt i buketten, for når jeg leverte den og hun satte de i en vase. Ja så lå halve buketten igjen på benken. Jeg tok bilde av den og tenkte jeg skulle innom der en dag uka etter for å klage. Dyre nok roser om de ikke skal være noe å glede seg over mer enn noen timer.

Merethe disket opp med hjemmelaget pizza med rømmedressing, så det ble mye kos. Litt tidlig hjemmover, for jeg måtte pakke til fjellturen søndag morgen. Det skulle være avreise klokka seks, da er det greit å ikke legge seg for seint.

Jeg hadde håpet på knallsol på turen, men Hr Yr var ikke helt enig i den diagnosen, så da var det bare å pakke vindtett og varmt tøy. Matpakke og nok drikke, samt en pose med tørre klær og tørre sko til hjemturen søndag kveld.

Søndag hadde jeg en utrolig flott tur på Hardangervidda. Vi hadde god uttelling på sauesanken og hadde nesten full henger på vei hjem. 

Med to mil i fjellet og tidlig oppstart, sein hjemkomst så blir det bilder og en fyldigere omtale av den dagen i morgen tenker jeg. Med nesten to hundre bilder, så er det sikkert halvparten som er ganske brukanes er jeg redd. Gleder meg til å ta fatt på den redigeringen.

Men så lenge får du kose deg med soloppgang over Hønefossen. Ha en flott uke! Det har jeg tenkt å ha, for å si det sånn.

 Bare å nyte høsten

#10 Møt mysteriet

Ta bilde som er et spørsmålstegn mer enn et svar. Et som inneholder mystikk, og som får betrakteren til å gruble over hva som foregår. Noe som forvandles til noe magisk gjennom oppmerksomheten vår.