Soloppgang over Hønefoss

Uka startet med at jeg tok meg en feriedag, ikke mye ferie egentlig, men jeg slapp vekkeklokke i det minste. Det er egentlig det aller beste med ferie, ingen som vekker meg. Ikke det at jeg sover lenge for det, men jeg slipper å bli vekket. Greit å drøye litt med å stå opp når en våkner også synes jeg. Bare ligge under den varme dyna og kose seg.

Uka bar preg av uheldig kuleiting. Når sånne fancy apper ikke oppdaterer seg mer enn en gang i uka eller så, så er det ikke så enkelt å finne dem. På mandag var vi ganske nærme dem, men da var det en som jaget dem med noe smell greier, så de løp innover i skauen. Vi hørte rammelen av bjeller i lang tid, som bare forsvant innover. Da snudde jeg og Patran for å gå til bilen igjen. Jeg vabber ikke innover skauleis etter kuer som løper. Da må en fort gå langt med bøtta si med kraftfor.

Onsdag hadde jeg med kamera når jeg kjørte til jobb. Etter å ha slept av Patran i byen, reiste jeg samme veien opp igjen for å ta bilder av soloppgangen over fossen. Som regel kjører jeg gjnnom byen til jobb etter bussstasjonen, men da hadde jeg ikke fått tåka som lå over elva. Jeg skulle tatt slike bilder i fjord også, men man må ha litt flaks med både temperatur og sola for å få det til. Om tåka ligger litt for tett så klarer ikke sola å skinne gjennom. Da blir det bare grå bilder. 

Det blir en litt trolsk stemning om man tar seg tid til å gå litt langs elva, slik at en får sola fra riktig vinkel. Tenk å vært fotograf på heltid med nok oppdrag så en kunne levd godt med fine dager. Det hjelper liksom ikke med bare sol oppgang, en må ha litt rundt også så en får laget en helhet.

Konfirmanten forrige helg var så godt fornøyd at de lurte på om jeg kunne ta flere bilder om et par uker, da skulle de pynte seg til en annen konfirmasjon. Klart en må jo prøve å få til det. Håper på bra vær så en får knipset løs ute. Inne blir så kjedelige bilder.

Det at jeg ikke fant kuene når jeg har kikket etter dem har egentlig plaget meg litt. Jeg hadde jo lovet å holde øye med dem, men de var ikke i nærheten på nesten ei uke. På torsdag sjekket jeg denne appen og jammen var det ikke en av senderne som var oppdatert et par timer tidligere bare. Så jeg tok sjansen på at de ikke hadde gått så langt og at de var i følge.

Dro innom fjøset for å hente ei bøtte mjøl og la i vei med bilen innover mot bommen. Stoppet ved javne mellomrom for å høre om det var noen bjeller inærheten. Hørte svak bjelleklimpring, men tenkte at jeg kunne kjøre helt inn til Flismoen når jeg først var på veien, i tilfelle det var feil kuer denne gangen. Ikke så jeg flere kuer og ikke hørte jeg noen flere bjeller heller. Så jeg stoppet på vei tilbake der jeg hadde hørt noen bjeller.

De gikk ikke langs veien, men ute i skauen der jeg aldri hadde vært tidligere, så jeg tenkte jeg fikk gå rett fram bare, så jeg hadde sjans til å finne igjen bilen langs veien. Plutselig dukket det opp et kjent fjes, med blå halsring. Jeg ristet på bøtta og da kom jammen meg alle ti tuslende for å få servering. Filmet en liten snapp og sendte bondekona som var på fjellet for å sanke sau. Da var det to stykker som var letta for at alle hadde det bra og holdt seg samlet.

Jeg hadde ikke med meg fotoapparatet på jobb den dagen, for jeg hadde ikke tenkt å se etter dem akkurat. Men når det var stor sjanse for å støte på dem, så bare måtte jeg.

Jeg hadde gledet meg til fredagen, men fredagen ble ikke som jeg hadde tenkt i det heletatt. Våknet sliten med vondt i nakken og hodet, og lik fortsatte det utover dagen. Når en våkner trøtt og skulle aller helst bare snudd meg rundt og sover resten av dagen. Men når en veit at en skulle vært innom butikken etter jobb og vasket golver, skiftet på senga og ja det nevnes i fleng... 

Litt opp og ned skal det gå her i livet, men jeg kommer meg liksom aldri helt opp igjen. Det blir litt trøstesløst å fokusere på det positive og se på alt som er bra. Noen ganger må man rote litt rundt i sumpa, bare man ikke blir der for lenge av gangen. Etter jobb på fredag handlet jeg meg masse smågodt, potetgull og endel jeg trengte til turen på søndag. Trenger både drikke og niste når en skal til fjells. Den turen gleder jeg meg til, så får vi se om den står til forventningene da. 

Det ble ingen telttur på meg på fjellet i år heller, men mange av de andre målene mine klarte jeg å få gjennomført og høsten har bare så vidt begynt.

Oppgangssaga i morgentåke, det er stemningsfylt å være ute når det er soloppgang.

Lørdagskvelden dro jeg til Merethe og Marius, da stoppet jeg på Coop Prix på Jevnaker for å kjøpe med en bukett roser til henne. Men jeg skulle nok ristet litt i buketten, for når jeg leverte den og hun satte de i en vase. Ja så lå halve buketten igjen på benken. Jeg tok bilde av den og tenkte jeg skulle innom der en dag uka etter for å klage. Dyre nok roser om de ikke skal være noe å glede seg over mer enn noen timer.

Merethe disket opp med hjemmelaget pizza med rømmedressing, så det ble mye kos. Litt tidlig hjemmover, for jeg måtte pakke til fjellturen søndag morgen. Det skulle være avreise klokka seks, da er det greit å ikke legge seg for seint.

Jeg hadde håpet på knallsol på turen, men Hr Yr var ikke helt enig i den diagnosen, så da var det bare å pakke vindtett og varmt tøy. Matpakke og nok drikke, samt en pose med tørre klær og tørre sko til hjemturen søndag kveld.

Søndag hadde jeg en utrolig flott tur på Hardangervidda. Vi hadde god uttelling på sauesanken og hadde nesten full henger på vei hjem. 

Med to mil i fjellet og tidlig oppstart, sein hjemkomst så blir det bilder og en fyldigere omtale av den dagen i morgen tenker jeg. Med nesten to hundre bilder, så er det sikkert halvparten som er ganske brukanes er jeg redd. Gleder meg til å ta fatt på den redigeringen.

Men så lenge får du kose deg med soloppgang over Hønefossen. Ha en flott uke! Det har jeg tenkt å ha, for å si det sånn.

 Bare å nyte høsten