Skardsvarden

 

Lørdagens turfølge til Sørbølfjellet

Når det er spådd knallvær og jeg egentlig hadde besøk av både Patran, Merethe og Marius i helga, ja så fikk de tilbudet om å sitte her eller bli med meg til fjells. Patran og Marius valgte å bli med til Skardsvarden 1284moh med niste i sekken og nok drikke for en runde i fjellet.

Høstfargene hadde virkelig kommet for fult og været var helt upåklagelig. Jeg gikk hele dagen i kortermet genser og jeg var svett innen vi var tilbake i bilen igjen. Det ble en litt annerledes runde enn jeg gikk sist jeg var der, men den ble på ei snau mil. Jeg var litt snein med å slå på klokka når vi gikk fra parkeringsplassen, men det er ikke så farlig sånn på millimereren heller.

Denne gangen gikk vi opp på varden på Skardsvarden, gjorde en runde bort til Harehopp og spiste litt niste, før vi satte kurs mot bilen igjen.

Høstfargene startet lenge før vi parkerte bilen på parkeringa. Vi hadde nesten ikke mer enn forlatt riksveien før det lyste både gult og rødt mot oss. 

Det ble over hundre bilder i dag, så om du ikke vil nyte fjellet i høstfarger så kan du like god klikke deg inn på noe annet med en gang. Jeg nyter nemlig både fjellet og høstfargene i all mass. Håper på en flott høst så jeg får flere fine turer før snøen laver ned.

Bella, Hailey og Ronja var med på tur. Merethe hadde selskap av de to andre hjemme her. 

Marius drømte om sykkeltur i fjellheimen, men den flotte stien fordampet som tåka i solskinnet. Stien blir liksom plutselig bare borte, så det virker som alle tar sin egen vei opp til varden.

Med mengder av vann innover så er det nok av både drikke og bademuligheter for de firbeinte. Vannet var rimelig kaldt blitt, så bading fristet ikke til tross for en svett kropp.

Vi startet på samme stien jeg pleier å starte på, så svingte vi opp slik at vi kunne gå rett mot varden.

*-/

Det var ikke mange folkene i fjellet. Vi så et par turgåere ellers var det folk som fisket rundt de største vannene. Virket ikke som de fikk all verden av fisk heller. 

All lyngen hadde skiftet farge og ingen blader hadde falt av ennå, så det var rødt hvor enn du snudde deg.

Vi så to stykker som hadde satt opp telt rett ved stien. Tror nok jeg hadde gått litt utenfor stiene om jeg skulle overnatte der slik at jeg ikke fikk folk rett utenfor teltet både på formiddagen og ettermiddagen.

Bare å nyte synet, snart kommer snøen.

Klart blått vann og ikke et vindpust.

Jeg kan ikke skjønne de som ikke liker seg på fjellet om høsten.

Første drikkestopp litt oppe i lia før vi kommer til det høyeste punktet, som er Skardsvarden.

Det fine med en sånn dag i fjellet er å komme hjem, spise middag og sige ned i sofaen etterpå. Men det ble forholdsvis kortvarig, for jeg hadde snakket om dette teltet jeg hadde kjøpt meg i fjor som jeg ennå ikke har hatt ut av posen engang. 

Marius lurte på hvilket merke teltet var og en hel rekke annet så da var det bare å finne det fram når jeg kom hjem fra turen. Det var den sige ned i sofaen kvelden. Ja for en må jo sette opp et telt før en skal på tur.

Jeg trodde jeg hadde kjøpt et lite blått telt. Jeg visste det var tre manns telt, men det teltet jeg hadde på plenen når ungene var små var et fire manns telt og det var forholdsvis lite. 

Om du har meg på snap så fikk du et lite glimt av seansen. Teltet tok halve stua og det var god plass til meg og Marius, Bella, Hailey og Ronja. Problemet er vel kanskje å finne et så stort rett sted i fjellet så en får slått det opp. Jeg trodde det var et sånn som sto av seg selv. Men det gjorde det ikke til tross for tre bøyler. Det måtte strammes opp i hver ende. 

Overnattingen må en nok ta til neste år. Kan jo ikke forhaste seg med slike teltprosjekt. Kjøpe det ett år, sette det opp året etter, så kan en overnatte til neste år. Da er Bella stor nok til å bære det som kløv, samt maten sin, så blir ikke sekken min så tung.

Stein og lyng, det er det som er fjellet liksom.

På toppen ble det ei pause for å ta oss litt drikke. Planen var å gå ned til Harehopp for å spise i solveggen der. Men når vi kom nærmere så var det mange folk der allerede, så vi gikk litt lenger før vi slo oss ned med nistepakka.

Det er bare å bestemme seg for hvilken retning en vil gå og legge ivei.

Det er praktfullt uansett retning en snur seg.

Jeg endte opp med å bære sekken hele runden i og med at Marius har knekt kragebeinet og operert i sommer. Men ei nistepakke og litt drikke blir det ikke noe tøngde å snakke om, men sekk er varmt å gå med.

På andre siden av vannet gikk vi på vei tilbake til bilen.

Harehopp, hytta med egen Facebookside til og med.

Så vi slo oss ned på en stor flat stein for å nyte nistepakka.

Matpakka ble spist og beina strekt en god stund i sola før vi gikk videre. 

Hailey satte pris på ei hvil i lyngen, Ronja var vel mest opptatt av å tigge til seg litt ekstra.

Imponert over de små beina der som travet nesten ei mil i både lyng og steiner. Hun virket ikke mer sliten enn de andre firbeinte som var med på tur.

Bella er så grei å ha med seg, hun tar livet med ro alle steder hun. Det er så godt å ha en hund som veit å utnytte pauser til å hvile seg og ikke mase om at vi må gå videre.

Varden i det fjerne til venstre i bildet.

Vi fulgte vannkanten til det var på tide å svinge over haugen for å prøve å finne stien som gikk tilbake til bilen.

Egentlig kunne vi bare fulgt den ene vannkanten etter den andre, for vannene ligger veldig tett i det området.

Kan jo ikke si annet enn at med slikt terreng så friser det bare å gå og gå innover i fjellet. Man skulle ikke behøve å snu.

I dag ble det både klesvask og tur oppover Holleia med hundene. De som ikke var med på tur i går har godt av å få strekt litt på beina de også. Mounty virket litt sliten oppover, så vi gikk ikke helt til toppen, men svingte ned den gamle seterveien, så vi fikk en runde ut av det.

Egentlig er jeg litt usikker på om han er skikkelig sliten, eller han bare er lat. Men det er ikke så fryktelig stor fart når vi skal hjemover heller.

Plutselig fikk Patran øye på ei rype som tusla rundt i lyngen.

Like bortenfor var det jammen ei til også. Etterhvert skilte de lag og suset seg hver til sitt, før den ene tok vingene fatt.

De var ikke videre skvetne til tross for at vi hadde med oss tre hunder og Ronja klarte ikke å holde helt fred.

Til slutt var den gått så langt at det ikke ble noe bra bilde av den, men vi ble stående å kikke en stund.

Vi satte kursen mot Vassfarstien som går mellom turistkoiene i Vassfaret.

Det så ut til å være ganske lite vann noen steder.

Takk for turen, kanskje vi rekker en tur til før det blir vinter.

Neste gang går turen andre veien, der har jeg aldri vært tidligere...