Min siste feriedag på onsdag ble brukt sammen med Kenneth og Dua mi. Planen var egentlig en liten runde i skauen for å sjekke ut blåbærtilstanden.
Jeg kom opp til dem når Sofie hadde sovet første dubben sin. Så gikk vi hjemmefra og gjennom Sokna sentrum. Vi startet på Blystadrunden med godt mot.
Det var godt og varmt i lufta, mye varmere enn det var når jeg dro hjemmefra. Der var det kjøligere og det blås.
Jeg synes det er trivelig å bo på landet når en kan gå tur forbi kuer på beite.
Vi hadde tatt med drikke til oss, og litt mat til Sofie. Ja sånn i tilfelle det ble en litt lengre tur enn vi hadde tenkt først. Vi har jo vært på tur før, så det tar fort litt lenger tid enn først tenkt.
Siden vi hadde tenkt oss til skogs, så ble vogna byttet ut med bæremeis. Hun er blitt så stor og liker å følge med på ting. Da er det greit med full oversikt på pappas rygg,
Før vi gikk hadde Pink gjemt seg i bilen min. Jeg hadde døra åpen så det ikke skulle bli så varmt for Hailey og Bella som ventet der. Det tok litt tid før jeg så at hun satt i førersetet, så hoppet hun i passasjersetet når hun ble oppdaget. Til baksetet når jeg tok etter halsringen hennes for å få henne ut. Det er ei som er vill etter å være med meg på tur.
Jeg var optimist og gikk for joggesko, mye fordi begge fjellskoa mine var våte etter helgas strabaser på fjellet.
Jeg har vært på Brøgåsen tidligere i vår, men denne gangen var det ingen tydelige stier når vi kom litt opp i bakkene.
Gjennom grinda og opp i skauen.
Vi syntes det var litt i tidligste laget å sette oss ned for å hvile allerede her. Men sikker greit med den muligheten for de som ikke er så spreke.
Etterhvert kom vi inn på veien som vi fulgte opp til snuplassen.
Der tok vi ei lita drikkepause alle mann.
Stien opp på Brøgåsen var slett ikke like hardtråkket som i vinter. Et sted på veien så misset vi noe, for vi fant aldri toppen av Brøgåsen denne gangen.
En skal ikke så høyt opp i lia for å få litt utsikt.
Jeg tipper det var rundt her det skar seg med stivalget vårt.
Vi stoppet for å spise blåbær, som det var mengder av oppover,
Kanskje det blir rein blåbærtur neste gang vi drar til skogs?
Etter hvert oppdaget vi at hjortelusflua har gjort sitt inntog i Soknas dype skoger allerede.
Det viste seg at Sofie ikke var like attraktiv for hjortelusflua som det jeg og Kenneth var. Svette lukter sikkert bedre enn nyvasket babyhud for dem.
Stier kom og gikk og etterhvert begynte vi å sjekke telefonkartet for å kanskje finne en sti eller to vi kunne følge. Men Norgeskart appen hadde dårlig med stialternativer der vi var.
Vi hadde ikke noe navnfestet mål for dagen, så vi stresset ikke med å komme oss hjem ennå.
Utrolige mengder med sopp i skauen, og så store tugger av denne soppen har jeg aldri sett tidligere.
Hakkespetten hadde inntatt et bedre måltid
Noen hadde vært veldig flink til å tynne skauen sin, så det gjorde det ikke så veldig framkommelig for oss.
Ei som har koset seg med blåbærspising fra blåbærriset på egenhånd. Hun har blitt så flink til å plukke blåbær og putte i munnen. Kenneth fikk noen nedover nakken, men jeg synes hun fikk mesteparten i magen sin.
Da utsikten var Sognevannet og ikke Moelven sagbruk, da skjønte vi at vi var litt vel langt oppover enn vi burde. Sofies leggetid for dubb nummer to begynte å nærme seg i litt raske skritt. Vi skjønte at vi rakk i alle fall ikke hjem til hun skulle sove.
Vi tok en stopp så Sofie fikk i seg litt mat i det minste. Bare blåbær metter ikke så lenge.
Etter mye bushing i løpet av dagen fant vi ut at det kanskje var lurt å følge en traktorvei fra ei hogstgruppe. Det er enklere å gå på vei enn å gå i skauen etter en stund.
Men den veien svingte så mye i feil retning, så vi fant raskt ut at det måtte bli mer bushing. Jeg bushet mer på den dagen enn jeg har bushet på alle mine tidligere turer i år.
Disse fikk stå for oss den dagen.
Skulle ikke tro at Sofie hadde gjort annet enn å bushe på tur i hele sitt liv. Hun bøyde hodet og lukket øynene og sa ikke et pip på hele turen. Snillere unge skal en leite lenge etter. Godt og vel leggetid og hun var like blid.
Vi kom ned på grusveien som ender opp ved Halvassbrua og hadde vel 8 kilometer omtrent igjen å gå på oljegrus, før vi var tilbake hos Kenneth igjen. Jammen godt at en har en sønn som ikke har blitt soffasliter når han passerte 30.
Slettene i Strømsoddbygda er lange når man kjører bil, og ennå lengre når en går. Særlig etter ei mil i skauen med bushing mesteparten av turen,
Det løser seg stort sett for snille jenter, så etter en kilometer med labbing så kom jammen skolebussen. Vi fikk haik ned til sentrum igjen og Sofie rakk nesten å dubbe i tide. Jeg var innom butikken på vei hjem og stupte i dusjen. På kvelden kjente jeg det kravlet og krislet ved øret. Og brått hadde jeg ei hjortelusflue inne i øret. Det var helt jævlig og krevde mye selvdisiplin for ikke å dytte noe inn i øret for å få den ut. Jeg prøvde å pirke litt med fingeren, men den kravlet lenger innover. Til slutt fikk jeg ristet den ut så jeg fikk tak i den på kanten av øret, og kunne puste lettet ut.
Om hjortelusflua beit meg i øret eller det bare er psykisk vet jeg ikke, men vondt i øret har jeg hatt etterpå.
