Oskuldsfull

 

Finnes vel ikke noe mer uskyldig enn slike firbeinte. Gutta forventer kos hver gang jeg kommer og kos blir det. I går plukket jeg opp Sofie i barnehagen også dro vi innom butikken før vi endte opp i fjøset. Vi ble avslørt av kamera denne gangen også. 

Denne gangen var hun ikke trøtt og sliten, så nå var alt bare fryd og gammen. Sauene fikk en klapp og litt kos før vi gikk videre mot kuene.

Hun skravlet og pekte og klappet litt på flere av værene. De sto helt rolig og forventet mer kos.

Om sauene skjønner hva hun sier er jeg lettere usikker på, men mer kos var de sikre på at de skulle få.

Hun har blitt riktig så freidig i fjøset når vi er der, så nå er hun ikke så interessert i å sitte på armen eller leie. Jeg orker ikke bære lenge om gangen nå med brukket ribbein, men litt går helt greit. Men hun skal ikke bli så mye tyngre før det ikke hadde gått.

Jentene er mest nysgjerrige, de var ikke så interessert i å få noe kos. Jeg har inntrykk av at jentene er mer interessert i kos når de er ute på beite enn når de er inne i fjøset. Men følge med det er de gode på.

Så hadde vi endelig fått tuslet oss bort til kuene og kalvene. De var like nysgjerrige som sauene.

Jeg sier det vel hver gang jeg er på besøk der, det er så trivelig fjøs med utrolig selskapssyke dyr. Noen kommer for å få kos og andre ligger bare å drøvtygger videre uten å gjøre annet enn å konstatere at vi er i fjøset.

Ei som ønsker seg egen kvigekalv til bursdagen sin. Hun har stjerner i øyene og snakketøyet går, det er peking og gestikulering. Gleder meg til hun har litt mer forståelig ordforråd enn nå, da kommer hun til å ha mye å fortelle.

Kalvene er veldig nysgjerrige på oss.

De kommer listende mot gjerdet, men bare snuser på hendene våre. De tør ikke bli stående for kos ennå, men en onsdag eller to til så kan det hende.

To av mødrene var mer interessert i kosing.

Kalven gjemte seg bak mamma'n sin.

Mens noen av de andre kalvene holdt seg i kalvebingen der de har både vann og kraftfor.

Denne hadde dyttet hodet sitt bort i ett eller annet, for den luggen hennes var helt seig. Da var det bare å klø litt lenger opp på hodet.

Ansiktet var forholdsvis hvitt fremdeles, så da ble det kos og klapp der isteden. Det var to stykker av dem som nøt oppmerksomheten. Den ene var ny for meg. Hun har pleid å holde seg litt i bakgrunn når jeg har vært der, men i dag fikk hun kos av både meg og Sofie.

"Har dere tenkt å gå alt?"

Vi måtte innom og kikke litt på kvigene som går i den andre bingen også. De er litt mer skeptiske til oss.

Men slett ikke skremte, bare veldig nysgjerrige

Ikke overraskende var de like interessert i Sofie som hun var i dem.

Den ene bæsjet ei skikkelig ruke, da var det rå latter å høre fra minstemann.

Hun strekker fram hånda og låter for å få oppmerksomheten deres, akkurat som jeg gjorde. Hun lærer så fort å te seg rundt dyr av alle slag. 

De hadde litt lyst til å komme bort, men ikke helt liksom.

De holdt på å spise når vi kom, så det var ikke så lenge vi sto der. Greit at de får spise i fred når de er på utegang. Da trenger de maten før det blir mørkt.

Nysgjerrig gjeng, kanskje de vil ha kos før sommeren de også.

Når Sofie var ferdig koset, vi hadde spist middag og hun hadde turnert i badekaret for kvelden. Da var det på med pysjen og kjøre henne hjem. Når jeg dumpet ned i sofaen til kvelds kjente jeg at jeg godt kunne begrenset meg bitte litt i dag. Ribbeinet var litt vondere enn det har vært de foregående kveldene. Men jeg hadde koset meg veldig denne dagen da. 

Njuter

 

Ja helt klart, jeg nyyyyyyter, jeg er en livsnyter. Jeg har ikke alltid vært det, men har blitt det. Selvsentrert og egoistisk, bare å nyte. Jeg bor aleine og ungene har flyttet ut, da er det bare meg å tenke på da. Bare meg og dyra. Det er ikke bare bare det.

Jeg har en side på internett som jeg kan åpne en lykkekake, sånn kinesisk sak vet du som det er et visdomsord inni. Jeg slipper å spise kaka, bare få noe glupt å tygge på etterpå. Her er dagens kake åpnet. Klikk HER for å se hva din lykkekake blir.

Jeg har ferdig oppvarmet bil når jeg skal til jobb og hjem fra jobb. Hjem fra jobb hender det at jeg må koste av litt snø, men på morgenen er den snøfri. Da står den i garasje. Jeg nyter å sette meg på et varmt sete og holde i et varmt ratt. 

Jeg nyter å kunne plukke med meg Dua mi i barnehagen til tider. Det gjorde jeg i dag, så kanskje det blir noen bilder av henne i morgen. Rart det der... Jeg koser meg med å knipse bilder, og når hun er i nærheten så blir det vipps noen bilder av henne også.

Utenfor mitt vindu på jobben er det en flaggspett som er riktig så iherdig gjennom dagen. Den er der i flere timer så si hver eneste dag. Det hender jeg blir sittende å se på den. Den flyr mellom furutrærne på andre siden av veien og setter seg i lysstolpen på denne siden av veien. Hakker og hakker før den flyr for å finne seg ei annen kongle.

Hr Yr hadde lovet solskinn, men det varte ikke veldig lenge i går. På ettermiddagen startet det jammen å snø igjen. Det hadde kommet ganske mye snø gjennom natta også, så nå er det skikkelig vinterstemning igjen.

Med planer både fredag og lørdag, så skal nok denne helga være over nesten før den har startet. Litt løselige planer på søndag, de er litt mer væravhengig. 

Om turen i går ettermiddag var en nytelse var vel noe man kunne diskutere. Blystadrunden var ikke brøytet og det var forholdsvis tungt å gå. Jeg må si jeg ble litt etter, men ikke så mye. Raskt å glemme et lite handicap når en skravler på inn og utpust om siste ukas hendelser. Sånne regnskapsarbeidere har aktive liv serru. Litt tv får vi med oss, litt unger prates om og ellers det som måtte dukke opp.

Alle kråkene i bjørkene kom ikke fram, men det er godt å kunne gå tur etter jobb når det er lyst fremdeles. Vi nøt temperaturen også, passe kaldt på runden. Labbene til Hailey kladdet litt der det ikke var brøyta, men ellers holdt hun fin fart. 

Det er bare å slå fast... jeg nyter livet...

Lykke til, det er jo valentinedag i dag

Med Hallinger til Oppsalsåsen

Litt ribbeinsbrudd er liten hindring for en skitur. Man må bare holde seg på beina og ikke bøye seg mer enn man må. Selv jeg så at det kunne bli en bitte liten utfordring, så det endte med at vi avtalte tur på beina isteden. Jeg lempet jentene inn i bilen og dro for å møtte Inger Synøve og gutta på samme parkeringa som skiløypa startet. Greit med noen holdepunkter, for jeg er ikke akkurat lommekjent i Hallingdal rundt Gulsvik.

Turen bar litt preg av hvor det var brøytet etter de siste snøfallene, så det ble mye frem og tilbake turer. Det startet med kurs mot veien til Kringsjå, men der ble det brått mye snø, så gikk vi bortover der hvor det egentlig gikk skiløype, men som det nå var kjørt biler, før vi endte opp med å følge lastebærerspor på kryss og tvers i et hogstfelt. Lettere kupert tur, for å si det sånn.

Det er ikke langt oppe i lia en skal før en har litt utsikt. Krøderen for våre føtter, men dårlig sikt oppover dalen på søndag. Vi begynte å tenke etter når vi sist hadde vært på tur, og jammen begynte det å bli noen måneder siden sist. Høsten bar jo preg av så mye regnvær, så det ble vel overnattingsturen i Vats som var siste sprell sammen. Det var i slutten av august. Vi får ikke la det gå like lenge til neste gang.

Vi møtte ingen biler, men brått var ikke veien brøytet lenger, men det var bare nattens snø som ikke var fjernet.

Bom over veien kunne fort blitt en stor hindring. Men den var ikke så lav, så jeg fikk kreket meg under den, til Inger Synøves store fryd. Fjellgeita føltes brått ikke ut som noe fjellgeit lenger. Jeg var jo fullstendig klar over at jeg måtte under en gang til for å komme tilbake til bilen.

Hjortedyra blir foret nede i bygda, så det var ikke et dyrespor å se i mils omkrets. Da slapp vi hundene så de kunne løpe litt. Brøytekantene var jo så høye så det var ingen fare med at de skulle jumpe over og forsvinne inn i skauen.

Det ble endel snusing på Tølle og Findus. Jentene tissa litt og det er jo ikke så lenge siden de hadde løpetid. Spennende på tur med jentene igjen.

Bella legger seg ned til lundehund gutta og vil gjerne leike med dem.

Brått ble det veldig mye snø i veien og vi måtte snu og fortsette mot bilen igjen. 

Det var tydelig å se at hundene satte stor pris på å treffes igjen for å leike sammen. 

Bella sjekker at alle er med.

Det er synd at det er så få steder å stoppe langs riksveien oppover til Gulsvik, i år er det mengder med istapper, nesten hele isbreer som henger over kanten ned mor riksveien.

Når vi nærmet oss bilen satte vi bånd på dem igjen, så gikk vi innover der hvor skiløypa pleide å gå. Men denne gangen var det kjørt biler innover. Klart dette måtte sjekkes ut. Alt som ikke er som det pleier må jo ha en årsak.

Etter nærmere studering av sporene i veien, fant vi ut at alle som hadde gått innover hadde også gått tilbake igjen. Inkludert akebrettet. Så da fikk de løpe litt igjen.

Findus var mer opptatt av å kline med Bella

Det var ikke så langt innover veien før vi skjønte hvorfor de hadde kjørt bil der og veien hadde vært brøytet i vinter.

Gutter og store maskiner slår ikke feil.

For å få litt lengde på turen fulgte vi lastebærersporene på kryss og tvers av hogstgruppa oppover. Utsikt er aldri feil når man er på tur. Da må man gjerne karre seg opp noen bakker. Tåka hindret den lange utsikten, men vi så de et lite stykke.

Ikke sikkert det er like pent her til sommeren, men vi krabbet oss nå oppover Oppsalsåsen.

Det var ikke den helt store farta på meg, men Inger Synøve klaget ikke. Det var vel egentlig ikke sti eller terreng for stor fart  heller, men man går litt og binder seg når man veit at man for all del ikke må snuble og dette i bakken.

Vi så etter elg, men det var ikke antydning til noen andre enn oss i mils omkrets.

Vi nærmet oss toppen av hogstfeltet, og skjønte at lastbæreren ikke hadde kjørt lenger.

Det er mye istapper i naturen i år.

Så var det bare å nyte utsikten før vi satte kursen mot bilene igjen. For siste gangen denne gangen. Det gikk greit å komme seg nedover igjen uten å skli eller snuble. Søndagens nedtur kom da vi parkerte ved Hallingporten og så at det var to turbusser der. Køa møtte oss når vi lukket opp døra, så det ble hjemreise uten middag. Da er veien hjem lang når man er litt småsliten og sulten.