Under stjernehimmelen

 

Jeg kan ikke huske å ha sett så mye og så flott nordlys som det har vært i høst. 

Sånn som det har danset på himmelen her i det siste, er slikt man bare har sett på film tidligere. Film i fra nordnorge, i reklamesnutter, eller i dokumentarerer. 

Ikke sikkert det var like imponerende for de som er fra nord, men jeg ble imponert i alle fall.

Tidlig på kvelden var det litt skyer, men sakte, men sikkert så dukket det opp mer og mer stjerner.

Det var ikke bare i nord lyset blafret. Det strakk seg helt til øst.

Jo lenger ut på kvelden det ble, jo mer blafret det over himmelen.

Jeg tok på meg jakke og gikk ut på gårdsplassen for å få litt forskjellige bilder. Litt silhuetter gjør seg på bildene.

Det var ikke noe særlig andre farger enn grønt.

Men det var ganske intenst 

Plutselig så eksploderte det nærmest og det ble både lilla og rosa.

Bølget fram og tilbake på himmelen i flere timer

Jeg gikk å la meg før det var ferdig.

Jeg gikk en tur bortover jordet, for å ikke få med noe lys fra hverken utlys eller vinduer

Det meste som skjer på himmelen er et imponerende skue.

Både spektakulært og magisk. I dag kjenner vi vitenskapen bak nordlyset. Men forestill deg å stirre opp på fenomenet av grønne, røde og lilla lys som flimrer over himmelen og ikke vite hva de er. Det er ikke rart at nordlyset har påvirket folkeeventyr og legender gjennom tidene.

Odin var høvdingguden og herren over Åsgard, og var respektert og hyllet av alle vikingene. De trodde Odin valgte seg krigere som døde i strid på jorden, og at de skulle bli med ham til Valhall. Valkyriene, ridende kvinnelige krigere i rustning med spyd og skjold,  fikk i oppgave å føre Odins utvalgte krigere til Valhall. Vikingene trodde nordlyset som lyste opp himmelen var refleksjoner fra valkyrienes rustning på veien fra slagmarken til Odin.

Andre norrøne legender mente at nordlyset var pusten fra modige soldater som døde i kamp. I andre historier trodde de at nordlyset var Bifrost – broen som knyttet sammen Åsgard og Midgard, som tok krigerne til sitt endelige hvilested i Valhall.

For samene fortalte ikke nordlyset historier om heltemot og tapperhet. Det var noe de skulle frykte og respektere. Synet av nordlyset ble ansett som et tegn på noe ondt. De trodde det var de dødes sjeler og at man ikke måtte snakke om nordlyset. Det var også farlig å erte lyset ved å vinke, plystre eller synge under det, da det ville gjøre lyset bevisst på at du var der.

De trodde at lyset ville komme ned og bære deg opp til himmels, eller til og med kappe av deg hodet hvis det oppdaget deg! Fortsatt holder mange samer seg innendørs når nordlyset lyser opp himmelen, bare sånn for sikkerhets skyld.

Når nordlyset oppstår lenger sør i Europa, får det som regel en dyp, rød farge. Dette forklarer hvorfor mange på det europeiske kontinentet så på disse dansende, røde linjene som et ondt tegn, og et forvarsel på krig eller annen fare.

Rundt Søndre Vælsvannet

 

Torsdag ble en aktiv dag som det gikk i ett fra jeg sto opp til jeg var vel hjemme igjen etter noen mil i bil. Jeg hadde avtalt tur med Åse rett etter jobb, Wenche Lill spurte om vi ikke kunne ta utplassering av bilen da isteden for fredag ettermiddag etter jobb, Så da ble det sånn. For litt effektivitet så tok jeg med Varga på jobb. Hun trenger alenetid. 

Jeg satt på med Åse fra jobben, vi parkerte på stranda og gikk litt tilbake før vi tok grusveien inn til venstre. Da kom vi til å få sola i ansiktet på vei tilbake til bilen. 

Det kom noen regndrøpp på vei opp, men når vi begynte å gå lettet været litt. Det var jo spådd sol i kveldinga.

Jeg ble veldig positivt overrasket over denne runden rundt vannet. Åse hadde gått der noen ganger tidligere, det hadde ikke jeg. Veien går i vannkanten, og det gjorde stien rundt vannet også.

Det er godt med høsten og jammen er det godt med nye tursteder. I sommer har det blitt mange nye tursteder. De blir krysset av etterhvert liksom.

Om du har sett på Farmen så kjenner du kanskje igjen Torpet. Jeg så kun på Farmen første sesongen den ble sendt. Da bestemte jeg meg for at sånt vås kom jeg ikke til å se på en gang til. Jeg fatter ikke at noen låner ut dyrene sine til et slikt konsept med hjernedøde folk.

Det ble mange bilder rundt Vælsvannet. Det er mange Vælsvann. Litt rart egentlig at de ikke har fått forskjellige navn, for de ligger ikke akkurat oppå hverandre.

Vælsvanna eller Vælsvatna er et fellesbegrep som omhandler to mindre innsjøer som ligger på hver sin side av kommunegrensen mellom Ringerike og Jevnaker kommuner. Innsjøene er forbundet gjennom en smal kanal, men kanalen er oppdemmet (Brennfudammen) og vannene har derfor en liten høydeforskjell.

Nordre Vælsvannet (340,6 moh.) ligger for en stor del i Jevnaker kommune, men de vestlige områdene, med blant annet Maureroa, Svartkovavika og Storvika nordover til utløpet av Steinbekken ligger øst i Ytre Ådal, i Ringerike kommune. Nordre Vælsvatnet er forbundet med Søre Vælsvatnet gjennom en smal kanal lengst sør i Nordre Vælsvatnet. Kanalen er oppdemmet av Brennfudammen, noe som skaper en viss høydeforskjell på disse vannene. Grensen mellom de to kommunene Ringerike og Jevnaker går nord-nordvest og sør-sørøst retning bare noen få meter nord for Brennfudammen.

Søndre Vælsvannet (337,7 moh.) ligger i sin helhet i Ringerike kommune, mellom Slåtteberget i Ytre Ådal i Ringerike og Toputthaugene og Bjørnberget i Jevnaker. Den nordøstre delen av Søre Vælsvatnet kalles Lortvatnet eller Lortvannet og er adskilt fra resten av vannet avFintangen slom strekker seg midt ut i sundet og noen småøyer og myrområder. Sør i vannet ligger Røssholmvillaen og et fåtall hytter. I utløpet der dannes også elva Væla, som drenerer sørover til den renner ut i Ådalselva ved Henstjern.

Telefondekningen rundt vannet er så som så, så om du ikke er kjent så kan det lønne seg å ha laster inn notgeskart.no før du er der.

Så møtte vi på første hint om at resten av turen kunne bli litt fuktig.

Flate furumoer er også vine å gå tur på, men jammen ble stien brått borte da... litt titting rundt så var den et par meter unna. Jeg har aldri vært særlig god på å følge stier, merkede eller ei.

Det er spredt med hytter rundt hele vannet.

Halvveis omtrent så ble det blå sprekker mellom skyene og jammen tittet sola fram. Etter hvert ble det så varmt at det var bare å ta av seg genseren og knytte den rundt livet.

Dagens bru var litt småglatt, men fult funksjonell å forsere.

Når det som opprinnelig er nærmest en bekk, ser ut som en flomstor elv. Da er det greit det er ei bru der som man kan benytte seg av.

I enden av vannet er det en flott bålplass. 

Lortvatnet var ekstremt vått i kantene, langt innover land.

Sola begynner å nærme seg horisonten, men jeg rakk mye mer før sola sa takk for seg på torsdag.

Jeg har aldri vært her tidligere, men jeg antar at fult så vått pleier det ikke å være i denne enden av vannet.

Det er liten sjanse til å gå seg bort når man skal gå rundt et vann. Det er bare å holde høyre, så ender man opp der man tok utgangspunkt.

Jeg nyter turer som går i sånne omgivelser. Går man rundt ett vann, så er det stort sett flatt. Ingen bratte bakker hverken opp eller ned.

Hundene storkoste seg når de fikk løpe løse og bade når de følte for det.

Varga ble litt sliten av å snuse på mye, passe på hvor Una og Frida befant seg og holde seg i nærheten til meg og Åse.

Jeg synes hun var riktig så flink. Hun blir øyeblikkelig 9 måneder, så nå begynner hun å bli litt hund og ikke bare pøbel.

Brått fikk vi selskap av en hund med peiler. Da satte vi bånd på våre. Helt greit at ikke alt bare blir kaos. Men nykomlingen oppførte seg veldig fint han.

Veien som gikk langs stranda sto under vann, men vi skulle andre veien, videre mot bilen.

Det er Vipps bom for å kjøre opp på stranda på Vælsvannet, men rundt vanner får du ikke kjørt om du ikke har nøkkel til neste bom.

Idyll er et ganske dekkende ord

Etter turen med Åse dro jeg rett til Nes i Ådal for å møte Wenche Lill som hadde handlet inn til hytteturen vår. Vi skulle plassere en bil i Vassfaret og kjøre provianten til hytta på Teinvassåsen. Jo mindre vi må bære med oss, jo bedre.

Vel hjemme ved titiden om kvelden, så ingen kan komme å si at jeg ikke holder dagen.