Jeg har vært på Gyranfisen tidligere for endel år siden. Jeg og Hilde gikk opp på Gyranfisen fra Vidalen. Det var nesten en finere tur synes jeg, enn det dette var. Men dette var en flott tur, med trivelig turselskap.
Jeg og Hege hadde aldri møttes tidligere, men var blitt kjent via ei gruppe på Facebook over Ådalen. Hege er stadig på tur i Ådalen og delte noen turtips. Jeg sendte en venneforespørsel, for jeg tenkte kanskje hun var på tur andre steder enn Ådalen.
Hun hadde lenge hatt planer om Gyranfisen og lurte på om jeg kunne tenke meg dit også. Jo jeg kunne jo det. Det er ikke ofte jeg er på tur på Vikerfjell, så en langtur dit kunne være greit.
Det var dårlig med høstfarger i fjellet. Det virket som de hadde blåst bort, for mye lau var borte fra trær og kratt.
Det var trivelig å være på tur med noen som er like glad i å ta bilder som det jeg er, så vi brukte dagen før vi var tilbake til bilen. Jeg er litt for runder så det ble litt alternativt på tilbakeveien for å få litt variasjon og kanskje unngå noen av de bløteste områdene.
Vi hadde ikke gått så lenge før vi kunne snu oss og nyte dagens første utsikt.
Når en først finner starten på stien er det en enkel sak å komme seg til Gyranfisen. Stien er blåmerket opp til den Store steinen og derfra er det umerket sti opp til toppen på 1127 moh.
Siden Hege hadde håp om å komme seg på Svarttjernkollen i samme slengen, tok vi den på vei opp.
Jeg har ikke tall på alle bekkene vi forserte, eller alle bløte områdene vi gikk gjennom. Jeg for min del ble våt til knærne innen vi var tilbake til bilen.
Hailey fikk være hjemme denne dagen da vi skulle på langtur dagen etter. Sånn i etterkant var vel kanskje ikke det lureste å ta to lange turer dagen etterhverandre,
Varga og Bella storkoste seg i fjellet. Her nærmer vi oss det første flate partiet opp mot Svarttjern. Vi valgte å gå opp den første stien for å klatre opp mot toppen av Svarttjernkollen.
Kjekt at det blir dokumentert litt at at jeg er med på turen også.
Siden Vikerfjell ikke er mitt turmål til vanlig vil jeg si at jeg ble litt overrasket når vi gikk innover. Det er mye pent å se om man titter litt rundt.
Stien opp til Svarttjernkollen er godt merket og det er bare å starte neste klatreetappe.
Varga ble obs på andre turgåere. Vi møtte noen andre i fjellet, men ikke så mange som jeg hadde forventet. Det var knall vær og lørdag. Også klarte ikke mange å komme seg ut på tur...
Svarttjern ligger der så idyllisk
En så flott dag i fjellet fortjener rikelig med dokumentasjon, så dette blir ett innlegg i flere deler. Mye for dere som ikke får gått der selv, dere som ikke orker, dere som bor for langt unna, eller dere som bare vil nyte andres fjellturer. Om du liker innlegg med mange bilder eller ei, er ett fett for meg. Jeg lager innlegg for min egen del.
Myrene var vel de med mest høstfarge denne dagen.
Vi begynte å klatre oppover stien mot toppen av Svarttjernkollen
Varga oppdaget ganske raskt at det kom noen jenter etter oss oppover stien,
De hadde såpass god fart at det var like greit å ta ei drikkepause før vi gikk videre. Da rakk de å passere oss.
Toppen av Svarttjernkollen og Hege fikk sjekket av det på lista si.
Det er helt brukanes utsikt fra Svarttjernkollen. Jeg og Patran var der for mange år siden, da blås det noe fryktelig.
Bella og Varga koser seg på fjellturer. Virker som de er like glade i fjellet som det jeg er. De setter også stor pris på litt varierende turselskap.
Jentene poserer villig mens vi drikker litt vann. Det går mye vann iløpet av en varm dag i fjellet.
Vel nede ved Svarttjernkollen igjen så fant vi den opprinnelige stien og la i vei videre innover mot Gyranfisen.
Varga er en tålmodig sjel innimellom. Her venter vi på at Hege skal få fotografert seg ferdig.
Langt der framme ligger Gyranfisen og det er bare å følge stien helt til den Store steinen og videre oppover lia til toppen.
Det er stusslig i fjellet i høst. Alle høstfargene har blåst av kvistene sine. Det spørs om det har vært for vått i år, så alt bare detter av kvistene og ikke gjør fjellet sprakende i både gult og rødt.
Bella holdt seg avkjølt ved hver anledning.
Det er litt surt å ha gått glipp av alle høstfargene i år, men jeg tror ikke de har vært her i år.
Vi valgte en forholdsvis bløt løype innover fjellet. Vikerfjell er jo egentlig bare ei stor myr, med noen steiner spredt utover.
Vi passerte utallige større og mindre pytter. Når stien går i kanten av disse, så sier det seg selv at det blir en våt affære.
Stien var ikke like godt merket hele veien.
Endelig så vi Steintjern og passerte en bekk. For å få litt variasjon så bestemte vi oss for å ra andre siden av Steintjern når vi skulle gå tilbake til bilen.
Ved Steintjern møtte vi noen andre som var på tur denne dagen. Det var egentlig veldig få på tur til at det var en lørdag med et helt utrolig flott vær.
Hege ble riktig så flink til å forsere blauthøl og bekker etterhvert, for de var det mange av i løpet av turen.
Steintjern er stort så det tok litt tid å runde det så vi kunne se oss om etter den store steinen.
