Søre Koksumbekken

På søndag hadde vi en flott turdag i nye områder i Hallingdal. Høydemeter og utsikt er vel fellesnevneren. Klart slik utsikt må dokumenteres. Varga og Lundegutta på tur. Inger Synøve var før meg på dokumenteringene denne gangen. Jeg holder jo på med endel, så da tar ting litt tid.

 

Det er nesten blitt en vane at vi må gå for plan C når vi er på tur. Det er blitt noen plan Cer i løpet av alle turene vi har hatt opp gjennom årene. Sist gang vi var på tur så ble det så si fulgt plan A med litt justeringer. Klimaendringene er reelle. Det kalles vær. Og det endrer seg. Det virker som om når de står overfor en manglende evne til å kontrollere ting rundt oss, vil noen mennesker ty til noen sprø endringer og tro at de har kontroll over ting. Og så endrer ting seg. For en gal verden!

Når Hallingene klarte å passere riksveien og kom seg over til meg og Varga så fant vi stien som skulle bringe oss en god del høydemeter. Med sist tur i minne så sitter nesten høydemeterne fremdeles i lårene. I den ene pausa ble det snakk om kroppsfiksing med operasjon og pengebruk. Vi er så fattige at vi går for høydemetere i naturen. Gratis og samme resultat som fettinnspruting i skinkene.

Vel samme farta som de firbeinte hadde vi ikke akkurat, men vi holdt et javnt tempo oppover. På firmaturen til Stavanger går det rykter om forsering av Preikestolen, så da kommer høydemeterne godt med.

Men med høydemeter og to matpauser så ble ikke kilometer tiden den store. Om jeg hadde pauset klokka når vi satte oss, så hadde vi vel ikke fått noe speedfart avlikevel.

Fordelen med høydemetere betyr utsikt. Og det skulle vise seg at vi skulle få bra med utsikt utover dagen. Plan A var Dugurdsnatten og fjelltoppjakten. Hr Yr sa snø og vind. Når jeg våknet søndag morgen stemte Hr Yr. Vi skulle møtes ved Evjuveien siteden. Den hadde vi gått en gang tidligere.

Vi var så nære plan B at vi møttes ved brua i veikrysset der vi skulle parkere i Sørbygda. Der lå det snø i veien og det regnet. Hr Yr hadde lovet opphold fra klokka 12 når vi skulle møtes. Men det stemte ikke. Klokka 12 var tidlig nok da klokka ble stilt natt til søndag.

Så vi endte opp med plan C som ble til når vi egentlig ikke hadde særlig lyst til å legge i vei innover i lyngen ved brua. Vi kom til å bli drit våte til lårene. Lite visste vi da at vi kon til å bli drit våte avlikevel. Så nå har jeg hatt årets første tur med niste i regnvær. Jeg bokstavelig talt hater tur i regnvær. Men bra turselskap hjelper på.

Været vekslet mellom opphold og yr helt til vi kom til topps der vi tok fram nista vår. Et lite stykke oppi der så sluddet det til og med. Vi visste at det ikke var noen runde, men en opp og ned tur. Jeg synes alltid det er like gøy på tur som ikke Inger Synøve har gått tidligere heller.

Det skal litt til å finne et sted hun ikke har vært på tur tidligere i Hallingdal, men når hun har andre turvenner på facebook som tipser om steder å gå. Ja da slår vi to fluer i en smekk. Ny tur på både meg og henne.

Regnvær og kamera, så blir det litt på linsa også.

Vi passerte noen bekker før vi kom til Søre Koksumbekken. Det var vått i terrenget her. Jeg skrøyt av de nye turskoa jeg fikk i erstatning for de som røyk fra Stormberg. Inger Synøve lurte på hvilket merke de var. Jeg trodde de kun het Stormberg, men det var en liten lapp som var sydd på kanten i en søm. Der stor det watherproof, men det er de ikke.

Et lite øyeblikk virket det som vi måtte svømme, men det var forholdsvis tørt helt på kanten,

Noen hadde bygget seg en trone, som Inger Synøve slo seg ned på for å nyte en tekopp. Jeg hadde pakket med meg niste og kakao, så det ble årets første tur med sekk også for min del.

Jeg nyter kakaoen, men har glemt skje, så da ble det kvist igjen.

Varga og Findus hadde ikke behov for å hvile, så de tok litt av.

De holdt på en god stund og virkelig koset seg.

Når vi var ferdige med kakaoen og thekoppen så holdt det jammen opp å duskregne og vi kunne skimte sola.

Jeg har aldri sett en buske som halve buska lever vertikalt.

Etterhvert som vi klatret oppover så ble det stadig noen bergknauser vi måtte ut på for å se på utsikten.

Jammen var vi heldige å fikk se en kvist med Tysbast langt oppe i lia der.

Stien ble smalere og smalere oppover, men det var noen som hadde kvistet vei.

Så gikk ikke stien lenger og vi fant oss en stokk vi kunne sitte å spise på. Kjekt å ikke måtte sitte nede i den våte lyngen med snøen som smeltet.

Ny kopp kakao og nista ble funnet fram. Jeg fikk smake litt av nista til Inger Synøve. Egg og raspet ost som var stekt i vaffeljern, brettet dobbelt med salat og tomat i mellom. Knallgodt, så det skal jeg prøve meg på også.

Noen har et håp om å få smake litt av nista.

Hummøret steig når sola kom.

Alle turer har en ende, og vi satte kursen nedover lia igjen for å finne bilen. 

Jeg tror ikke de leita etter oss i dag

Et stykke var vi lit usikre på om vi fulgte en bekk eller en sti. Det var ganske ufremkommelig andre steder.

På vei nedigjen begynte vi å planlegge 17. mai turen vår. Vi får vel ha en håndfull varianter så tar vi den som passer seg best for Hr Yr.

Utsikten oppover ga oss Hallingdalen og ned på Roppe industrifelt. Oppover lia der har vi også klatret tidligere. 

Varga sov godt resten av kvelden når vi kom oss hjem. Leiter på å løpe rundt i skauen med to andre.

Tipper Findus og Tølle sov godt på kvelden også.

Det var stadig bratte skrenter

Alle slike skrenter måtte sjekkes ut.

Findus og Vatga sa ikke nei takk til en klatretur heller.

Findus kunne nok tenkt seg å bli værende på toppen der, men vi var brått nede ved riksveien igjen.

Verandaliv VS grøftekanter

 

Verandalivet går sin gang her på bruket. Oliver er like freidig som alltid og tenker ikke på at det er 3-4 meter ned i bakken fra toppen av rekkverket. Han valser fram og tror ikke han engang håper på å få gå i fred. Nei han er sikker på å få gå i fred.

Når jeg kommer hjem fra jobb og det er nesten 20 varmegrader, da er det litt tungt å komme seg videre fra verandaen og ut på tur. Er litt redd for at sommeren i år skal bli like utrygt for regnbyger som den i fjor. Så da er det bare å nyte verandalivet. Særlig middagen nytes på verandaen.

Varga er stort sett gavmild med kroppskontakten. Oliver blir både rundsnust og vasket helt uoppfordret. Han snur seg gjerne litt rundt for å bli vasket litt på andre siden også. Det er ikke noen av de andre kattene som vaser oppe på rekkverket når Varga er i nærheten. De holder seg på bakken. Men når hun er inne og sitter og kikker ut av verandadøra. Da sprader de etter hverandre så det kost etter.

Forrige uke ryddet jeg på kontoret på jobben. Varga bruker ikke buret når hun er med meg dit, så da tok jeg heller med meg det hjem. Ryddet i alt som jeg hadde hektet opp på oppslagstavla også, så nå er det ikke gamle bruksanvisninger og annet som ikke er gyldig lenger. Den ene blomsten har blitt kjempestor, så nå havnet den på golvet isteden for oppe på en hylle. 

Kalenderen er blitt ganske tettpakket utover så nå er det snart juli før jeg kan finne på noe som tar en hel dag. Kos deg videre denne søndagskvelden. Ny uke, som er den siste før påske! Da skal jeg ha ferie de tre arbeidsdagene og nyte påsken. 

Blir forhåpentligvis litt verandaliv i påsken, noen turer med gode venner og ikke minst litt Sofie kos. Patran stikker innom også, så da går no de dagan også.

Sofie har ikke så god tid til å nyte verandalivet da hun er her på onsdagene. Det er ikke mye som er mer sjarmerende enn unger som man ser har koset seg ute hele dagen.  De hadde gått ned til veien når de var i barnehagen. Barnehagen ligger på vei til et stort sagbruk, så lastebiler er fasinerende for små unger. Lykken var helt optimal når ungene fikk lastebilene til å blinke med lysene og tute. 

Det har altså ikke gått av moten, jeg husker vi dreiv med det når vi var små også. Jeg husker ennå kriblingen i magen når de virkelig tutet med kompressorhornet sitt. 

Varga og Sofie er som erteris. Der den ene er der er den andre. Når Sofie leiker så ligger Varga og venter om hun ikke er med å leiker.

Varga er blitt skikkelig fin synes jeg. Nå begynner hun å komme seg litt sånn oppførselmessig også. Begynner rett og slett å bli voksen.

Når Sofie sjekker ut grøftekanten så er det bare å slå seg til ro og være litt assistent. Når gradestokken viser nesten 20 varmegrader så er det ikke så farlig om man søler litt i vann. Grøfta her er sjelden tørr, så her blir det vel mye blasking utover sommeren.

Rask konsultasjon om videre framdrift.

Varga stiller hjelpsomt opp.

Grøftekantene lyser gult alle steder nå. Det går så kort tid fra de første dukker opp til det blir store gule flater  i grøftekantene.

Middagsservering på Varga.

Ikke ofte Bella inviterer til leik, men hun er vel "våryr" hun også.

Varga er ikke vond å be, for Sofie hadde tatt seg en tur inn av soveromsvinduet der hun så oldefar. Han hadde kjøpt seg ny overtrekksmadrass til senga og klart at Sofie ville hjelpe til. Gå rundt er bortkastet tid. Så jeg løftet henne opp og beholdt støvlene, mens han tok i mot henne så hun fikk hjelpe til.

Vel ute igjen så skulle vi gå nedover jordet. Da var det bare å dilte etter da, for i enden av jordet er det tross alt ei elv.

I jordekanten fant vi maurtue. Der ble vi stående til maurene gikk til angrep på beina våre. Da trampet vi i beina og løp av gårde.

Hundene løp ned skråningen for å drikke litt. Sofie ville bade, men jeg fikk stoppet det forslaget med å konstatere at vannet var så kaldt at ikke hundene badet en gang. Det holdt nemlig ikke at det var en bratt skråning med både bringebær kjerr og kvister.

Når jeg fikk lurt henne opp igjen fra jordet så var det traktoren som sto for tur. Erfaringsmessig så tar det lang tid å få henne med seg inn igjen, Det  er så mye som må sjekkes så sulten er det dumt å være når man plukker henne opp i barnehagen,

Væleren på Holleia

 

Det er vel ikke nye områder på Holleia jeg var på lørdag, for her har jeg vært mange ganger når jeg var liten. Nå er det sikkert 25 år siden sist jeg var her. Så i praksis er det vel nye stier jeg tråkket rundt på. For langs Væleren har jeg aldri gått tidligere. 

Jeg parkerte ved bommen og tok med hundene opp til vannuttaket. Væleren er drikkevannskilde for Tyristrand og omegn, så det meste er ikke  lov der. Jeg kan ikke huske at vi gikk tur for å gå tur når jeg var liten. Men om vinteren da var vi på skiturer. 

Flere av de store friluftslivsorganisasjonene ble dannet på siste halvdel av 1800-tallet, og var med det viktige bidragsytere for å skape det friluftslivet vi kjenner i dag. For eksempel ble Den Norske Turistforening grunnlagt i 1868, Norges Jeger- og Fiskerforbund ble etablert i 1871 og Skiforeningen ble dannet i 1883. Særlig Den Norske Turistforening var en viktig bidragsyter i å skape friluftsliv som en del av den norske nasjonale identiteten, der fjellnaturen var helt sentral.

Det norske friluftslivets historiske egenart og forankring er tydelig i dagens norske friluftsliv. Det som særlig kjennetegner det norske friluftslivet er den enkle tilretteleggingen og det enkle utstyret. I tillegg er naturopplevelse svært sentralt i den norske friluftslivstradisjonen. Undersøkelser viser at stillhet og fred, naturopplevelse, å komme bort fra stress og mas er blant de viktigste årsakene til at folk driver med friluftsliv.

Sentralt i den norske friluftslivstradisjonen er også ferdsel på eget ansvar. Å ferdes i naturen forutsetter tur etter evne, både ut fra fysisk form, og det å kunne mestre de krav som terreng, vær og landskap setter. En viktig verdi i norsk natur er den relativt lave graden av tilrettelegging. På den måten kan ferdsel i naturen også være noe som setter krav til egen kompetanse og vurderingsevne, og som bidrar til personlig utvikling.

De første virkelige fotturister i Norge var britiske «oppdagelsesreisende» og fjellklatrere på 1800-tallet. Flere av disse (for eksempel William Cecil Slingsby) har skrevet interessante beretninger fra sine turer i Norge, hvor de skildrer sine opplevelser og oppfatninger av miljøet i datidens bygde-Norge. Av nordmenn var det først vitenskapsmenn, diktere og malere som begynte å søke til fjells i første halvdel av 1800-tallet. Vitenskapsmennene var i mange tilfeller studenter, som med sine grundige undersøkelser av fjellets topografi, geologi, flora og fauna gav viktige bidrag til utforskningen av de store fjellområdene i Sør-Norge.

Forholdene for fotturistene var i begynnelsen svært kummerlige. Primitive setrer, steinbuer og hellere utgjorde overnattingsmulighetene utenfor bebodde strøk; i fjellbygdene og langs de gamle ferdselsårene over fjellet kunne man ta inn på fjellgårder og skysstasjoner, men også her var standarden ganske lav.

Et generelt trekk er at andelen som har gjort ulike friluftslivsaktiviteter kartlagt av SSB har vært stabil eller lett synkende over tid. For eksempel hadde 73 prosent gått på lengre fotturer eller på ski i løpet av de siste 12 månedene i 1974, mens andelen var 66 prosent i 2021. Et annet viktig funn er at frekvensen,  altså hvor ofte aktiviteter utøves, går i motsatt retning og er stabil eller økende: På starten av 1970-tallet var én av ti personer i befolkningen aktiv minst én friluftslivsaktivitet minst 3 ganger i uken, mens på starten av 2020-tallet var andelen doblet seg, til to av ti personer. Samtidig viser tallene at andelen inaktive i friluftsliv har vært stabil til lett synkende.

Snøen lå tjukk der skiløypa hadde gått i vinter. Men stort sett var det helt snøfritt,

Hovedkonklusjonen er at friluftsliv helt fra 1970-tallet frem til i dag har en solid befestet posisjon i Norge. Samtidig viser funnene at når man ser på befolkningens friluftslivsdeltakelse i lys av ulike bakgrunnskjennetegn og deres deltakelse i andre aktivitetsformer, blir bildet mer komplisert. Noen grupper er underrepresenterte, noen aktiviteter har falt i popularitet mens andre har økt sitt tilfang, og deltakelse i friluftsliv må ses i lys av deltakelse i andre fysiske aktivitetsformer.

Fotturer er viktig fordi det krever lite utstyr, kan bedrives nærmest overalt, og gir fysisk aktivitet og bedre form. I tillegg er fotturer i utgangspunktet skånsomt for naturen. En annen tradisjonsrik aktivitet er skigåing. Historisk ble ski brukt for å komme seg lett frem i skog og mark. Siden midten av 1800-tallet, da det for alvor ble utviklet en nasjonal identitet, har ski vært en populær fritidsaktivitet. På grunn av fotturenes og skigåingens kulturelle posisjon og rolle som kjerneaktiviteter i norsk friluftsliv er dette to eneste friluftslivsaktivitetene som SSB har kartlagt tilbake helt til 1970.

Ukjent terreng og mange veier og stier, så går jeg for norgeskart  Det er et uvurderlig hjelpemiddel om man skal på litt oppdagelsesferd eller man har et mål. I enden av veien til høyre skulle det gå en sti ned til Væleren.

Stien startet veldig bra. Tørr og brei.

Men utviklet seg ganske raskt til å bli sånn. 

Da var det opp med kartet igjen for å se etter noen egnede alternativer.

Det var det egentlig ikke før vi kom et godt stykke tilbake mot bilen, Så vi snudde og gikk samme stien tilbake.

Vi fant veien som gikk ned til noen hytter, men derfra gikk det en sti langs Væleren nesten helt tilbake til veien. 

Veien ble smalere og vi kunne skimte den første hytta.

Jeg lurer litt på hva du skal med ei hytte i vannkanten når du ikke kan bade der engang, bikkja di kan ikke vete potene sine heller,

Det var ikke flust med blåveis, men noen så vi langs stien.

Det viste seg at det ikke var fritt for vindfall her heller.

Det positive er at du kommer langt ved å gjøre noe så enkelt som å gå oftere på tur. Det som er viktig å huske på er at all aktivitet teller! Er du lite aktiv fra før kan det å øke hverdagsaktiviteten din være viktig, og det å bevege seg noen minutter mer om dagen vil gi deg en helseeffekt. Går du lengre og i raskere tempo, øker helseeffektene.

Tilbake der vi startet omtrent, nå kunne vi gå til høyre ved bommen også, for nå hadde alle gått sin vei. 

En britisk studie slår fast at de ikke-materielle verdiene av skog er rundt 12 ganger høyere enn verdien av tømmer. Skogen er også veldig viktig for menneskers ve og vel. I WWF-rapporten "The vitality of forests" vises det hvordan vår helse påvirkes av tilgangen til skog og de godene skogen gir oss. Trær kan fjerne mye luftforurensing, og i urbane strøk vil flere trær være gode medhjelpere for å redusere forekomsten av plager, skader og dødsfall knyttet til dette.

I Norge står friluftstradisjoner sterkt. For mange er påskeferien utenkelig uten en skitur på fjellet, høsten betyr rype- og elgjakt for mange, sommeren bringer blåbærturer i skogen og multeturer på fjellet, høsten kommer med plukking av sopp og mange har de beste barndomsminnene fra leirskolen med klassen. Dette gir naturen en kulturell betydning, som går fra generasjon til generasjon og former tradisjoner.

Kanskje vi heller bør spørre oss hva det er naturen IKKE gjør for oss mennesker? Det er på tide at vi begynner å verdsette alle de gratis tjenestene naturen gjør for oss dag og natt. Vår betaling kan være at vi begynner å bry oss om og verner naturen.