La de døde sove

ISBN 978-82-02-46031-0 på 363 sider.

En flere tusen år gammel statue av en ond, for ikke å si demonisk, mann er blitt stjålet fra en grav i New Orleans. Både samlere og personer med ondt i sikte vil ha tak i den. Plutselig dukker den nåværende eieren opp i Danni Caffertys antikvitetsforretning på Royal Street, forretningen hun arvet etter sin far. Men før Danni rekker å kjøpe statuen, forsvinner den, og eieren blir funnet død. Michael Quinn, tidligere politi og nå privatetterforsker, er fast bestemt på å finne og ødelegge gjenstanden som er forbundet med så mye ondskap og blod. Han og Danni føres sammen i jakten, noe som leder dem gjennom glemte steder i Det franske kvarteret og hemmelige seremonier på nedlagte plantasjer i sumpområdet.

Ganske trå bok å komme gjennom. Ingen store overraskelser eller spenning i høysetet. Forfatteren poengterte ting flere ganger så du skjønte jo hva og hvem som var skurken og hva som kom til å skje.

Kunde fra helvete

Klokka åtte er klokka åtte. Det er ikke ti på åtte eller ti over åtte. Nei det er klokka åtte. Hadde det vært slingring mellom kvart på åtte eller kvart over åtte så hadde det vært sånn cirka åtte. Og i åtte-tida det er fra halv åtte til halv ni. Men klokka åtte, det er bare en ting og det er klokka åtte. 

Når noen har basert sitt daglige brød på at jeg er fornøyd og kommer tilbake neste gang jeg trenger noe, ja da er det første de behøver å investere i oppstartsremedier... gjett hva? Jo en klokke, en klokke som viser at klokka er åtte når den faktisk er åtte på andres klokker også og ikke på bare den ene klokka. Klokker har nemlig den egenskapen at de tusler av gårde i stort sett samme tempoet, så lenge de har tilstrekkelig batterikapasitet, eller tilgang på strøm.

Om noen velger å ikke følge klokka, så kan de heller ikke bekrefte tidspunkt. Da må de faktisk praktisere, stikk innom å vent til jeg har tid til deg. Det er helt greit det, men da må det være opplyst i forkant. Man kan ikke bekrefte tidspunkt og så dukke opp når en finner det for godt. Jeg tror ikke det bare er verksteder som praktiserer denne løsningen her. 

Etter noen verkstedbesøk siste ukene så har jeg måtte vente. Første gangen måtte jeg vente til tross for at mekanikeren hadde kommet og ikke giddi å sett på dagens oppgaver engang, men begynte å tjatre med andre om svada ting. Andre gangen så virket det som de hadde litt relativ åpningstid. Mitt tredje besøk i dag var det åpent, men ingen mekaniker. Hmmm hva sier det om et sted? De tar i alle fall ikke kunden seriøst. 

Men i dag så startet de med en gang de kom. Ikke nok med at det var en, men ikke mindre enn to mekanikere som gjøv løs på min Opel. Da ble jeg bitte litt imponert, men klart det hadde gått like raskt om en hadde startet når han skulle, klokka åtte. De svingte seg rundt og hadde bestilt noen filter som ikke hadde kommet ennå, de ble etterlyst på telefon og dukket opp etter et kvarter med en budbil. Så de berget trolig at jeg kommer dit neste gang også.

Jeg blir sikkert betegnet som en kunde fra helvete. Jeg har visse forventinger til folk rundt meg, og er jeg ikke fornøyd så sier jeg det. Om folk ikke uttrykker misnøye når de ikke er fornøyde, hvordan skal da de som utfører tjenestene vite at kunden ikke er fornøyd? 

Jeg mener at om man er like åpen med ros når en er fornøyd med ting, så kan en også si hva en mener om en ikke er fult så fornøyd. Jeg har såpass selvinnsikt at jeg veit at det er sjelden noe tvil om hva jeg mener om saker og ting. Jeg er ikke flink til å pakke inn ting heller, så sarte sjeler kan nok føle seg litt overkjørt. Men hvorfor er det alltid de sterke personlighetene som skal jenke seg etter de sarte sjelene så de ikke skal bli såret? Jeg mener at de faktisk må stikke fingeren i jorda og kalle en spade for en spade. 

Om folk ikke hadde blitt dullet og dillet med, fått sydd puter under armene, men måtte forholdt seg til den reelle verden fra første stund, ja så hadde det ikke blitt så jævla mange sarte sjeler her i verden. Man må faktisk yte litt selv og ha fokuset dit en vil komme seg, da ordner ting seg stort sett til det bedre på sikt.

Skardsvarden

 

Lørdagens turfølge til Sørbølfjellet

Når det er spådd knallvær og jeg egentlig hadde besøk av både Patran, Merethe og Marius i helga, ja så fikk de tilbudet om å sitte her eller bli med meg til fjells. Patran og Marius valgte å bli med til Skardsvarden 1284moh med niste i sekken og nok drikke for en runde i fjellet.

Høstfargene hadde virkelig kommet for fult og været var helt upåklagelig. Jeg gikk hele dagen i kortermet genser og jeg var svett innen vi var tilbake i bilen igjen. Det ble en litt annerledes runde enn jeg gikk sist jeg var der, men den ble på ei snau mil. Jeg var litt snein med å slå på klokka når vi gikk fra parkeringsplassen, men det er ikke så farlig sånn på millimereren heller.

Denne gangen gikk vi opp på varden på Skardsvarden, gjorde en runde bort til Harehopp og spiste litt niste, før vi satte kurs mot bilen igjen.

Høstfargene startet lenge før vi parkerte bilen på parkeringa. Vi hadde nesten ikke mer enn forlatt riksveien før det lyste både gult og rødt mot oss. 

Det ble over hundre bilder i dag, så om du ikke vil nyte fjellet i høstfarger så kan du like god klikke deg inn på noe annet med en gang. Jeg nyter nemlig både fjellet og høstfargene i all mass. Håper på en flott høst så jeg får flere fine turer før snøen laver ned.

Bella, Hailey og Ronja var med på tur. Merethe hadde selskap av de to andre hjemme her. 

Marius drømte om sykkeltur i fjellheimen, men den flotte stien fordampet som tåka i solskinnet. Stien blir liksom plutselig bare borte, så det virker som alle tar sin egen vei opp til varden.

Med mengder av vann innover så er det nok av både drikke og bademuligheter for de firbeinte. Vannet var rimelig kaldt blitt, så bading fristet ikke til tross for en svett kropp.

Vi startet på samme stien jeg pleier å starte på, så svingte vi opp slik at vi kunne gå rett mot varden.

*-/

Det var ikke mange folkene i fjellet. Vi så et par turgåere ellers var det folk som fisket rundt de største vannene. Virket ikke som de fikk all verden av fisk heller. 

All lyngen hadde skiftet farge og ingen blader hadde falt av ennå, så det var rødt hvor enn du snudde deg.

Vi så to stykker som hadde satt opp telt rett ved stien. Tror nok jeg hadde gått litt utenfor stiene om jeg skulle overnatte der slik at jeg ikke fikk folk rett utenfor teltet både på formiddagen og ettermiddagen.

Bare å nyte synet, snart kommer snøen.

Klart blått vann og ikke et vindpust.

Jeg kan ikke skjønne de som ikke liker seg på fjellet om høsten.

Første drikkestopp litt oppe i lia før vi kommer til det høyeste punktet, som er Skardsvarden.

Det fine med en sånn dag i fjellet er å komme hjem, spise middag og sige ned i sofaen etterpå. Men det ble forholdsvis kortvarig, for jeg hadde snakket om dette teltet jeg hadde kjøpt meg i fjor som jeg ennå ikke har hatt ut av posen engang. 

Marius lurte på hvilket merke teltet var og en hel rekke annet så da var det bare å finne det fram når jeg kom hjem fra turen. Det var den sige ned i sofaen kvelden. Ja for en må jo sette opp et telt før en skal på tur.

Jeg trodde jeg hadde kjøpt et lite blått telt. Jeg visste det var tre manns telt, men det teltet jeg hadde på plenen når ungene var små var et fire manns telt og det var forholdsvis lite. 

Om du har meg på snap så fikk du et lite glimt av seansen. Teltet tok halve stua og det var god plass til meg og Marius, Bella, Hailey og Ronja. Problemet er vel kanskje å finne et så stort rett sted i fjellet så en får slått det opp. Jeg trodde det var et sånn som sto av seg selv. Men det gjorde det ikke til tross for tre bøyler. Det måtte strammes opp i hver ende. 

Overnattingen må en nok ta til neste år. Kan jo ikke forhaste seg med slike teltprosjekt. Kjøpe det ett år, sette det opp året etter, så kan en overnatte til neste år. Da er Bella stor nok til å bære det som kløv, samt maten sin, så blir ikke sekken min så tung.

Stein og lyng, det er det som er fjellet liksom.

På toppen ble det ei pause for å ta oss litt drikke. Planen var å gå ned til Harehopp for å spise i solveggen der. Men når vi kom nærmere så var det mange folk der allerede, så vi gikk litt lenger før vi slo oss ned med nistepakka.

Det er bare å bestemme seg for hvilken retning en vil gå og legge ivei.

Det er praktfullt uansett retning en snur seg.

Jeg endte opp med å bære sekken hele runden i og med at Marius har knekt kragebeinet og operert i sommer. Men ei nistepakke og litt drikke blir det ikke noe tøngde å snakke om, men sekk er varmt å gå med.

På andre siden av vannet gikk vi på vei tilbake til bilen.

Harehopp, hytta med egen Facebookside til og med.

Så vi slo oss ned på en stor flat stein for å nyte nistepakka.

Matpakka ble spist og beina strekt en god stund i sola før vi gikk videre. 

Hailey satte pris på ei hvil i lyngen, Ronja var vel mest opptatt av å tigge til seg litt ekstra.

Imponert over de små beina der som travet nesten ei mil i både lyng og steiner. Hun virket ikke mer sliten enn de andre firbeinte som var med på tur.

Bella er så grei å ha med seg, hun tar livet med ro alle steder hun. Det er så godt å ha en hund som veit å utnytte pauser til å hvile seg og ikke mase om at vi må gå videre.

Varden i det fjerne til venstre i bildet.

Vi fulgte vannkanten til det var på tide å svinge over haugen for å prøve å finne stien som gikk tilbake til bilen.

Egentlig kunne vi bare fulgt den ene vannkanten etter den andre, for vannene ligger veldig tett i det området.

Kan jo ikke si annet enn at med slikt terreng så friser det bare å gå og gå innover i fjellet. Man skulle ikke behøve å snu.

I dag ble det både klesvask og tur oppover Holleia med hundene. De som ikke var med på tur i går har godt av å få strekt litt på beina de også. Mounty virket litt sliten oppover, så vi gikk ikke helt til toppen, men svingte ned den gamle seterveien, så vi fikk en runde ut av det.

Egentlig er jeg litt usikker på om han er skikkelig sliten, eller han bare er lat. Men det er ikke så fryktelig stor fart når vi skal hjemover heller.

Plutselig fikk Patran øye på ei rype som tusla rundt i lyngen.

Like bortenfor var det jammen ei til også. Etterhvert skilte de lag og suset seg hver til sitt, før den ene tok vingene fatt.

De var ikke videre skvetne til tross for at vi hadde med oss tre hunder og Ronja klarte ikke å holde helt fred.

Til slutt var den gått så langt at det ikke ble noe bra bilde av den, men vi ble stående å kikke en stund.

Vi satte kursen mot Vassfarstien som går mellom turistkoiene i Vassfaret.

Det så ut til å være ganske lite vann noen steder.

Takk for turen, kanskje vi rekker en tur til før det blir vinter.

Neste gang går turen andre veien, der har jeg aldri vært tidligere...