Hvor jeg hørte om dette juvet, eller Fønhusstien er jeg ikke sikker på, men regner med at jeg dumpet innom en link på nettet for noen år siden. Jeg har en mappe jeg legger nettsider i når jeg kommer inn på noe spennende. Mappa heter rett og slett "Turmål".
Det ligger mange veibeskrivelser rundt på nettet, men vi gikk for den som ligger i UT-appen. Svingte av riksveien til Sæterbygda og brått var parkeringa der. Informasjonsskiltet var skrevet med en R, men når en googler så står det med 2 R. Ikke har jeg lest boka så jeg veit hva som er riktig heller.
Stien var ikke så brei og nedtråkket som den blei etter hvert. Det var jevn stigning hele tiden, helt til vi kom til toppen.
Fra uminnelige tider har Begnaelva sust gjennom Sør- Aurdal. Gjennom den trange elvedalen med en kjøvd og kald tone om vinteren. Med en linnere og mjukere tone i sommerkveldene. Kanskje var elvesusen noe av det første den vesle gutten hørte, som ble født i landhandleriet ved elvekanten i Hølera- bygda 14. mars 1894. I så fall var det noe nesten symbolsk i dette, for suset fra naturen sjøl og det store skaperverket var noe som skulle følge denne gutten fra vogge til grav og føre han inn på veger som ikke var vanlig i denne vesle skogsbygda. I voksen alder, når han stod ute på Nissebakkin og så utover elva, sa han ofte: Det e noko rart med denna elvesusen, det e både det fyste og det siste mø høre her i bygde. Og det var nettopp slik det skulle gå…
Villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus debuterte som forfatter i 1917 med romanen «Skoggangsmand» Han var også småbruker og skogeier. Han jobbet en kort tid som journalist i Norske Intelligenssedler i 1920. Fønhus fikk kunstnerlønn fra 1952. Fønhus hadde flere hjertesaker som natur- og dyrevern, rovdyrfredning, avholdssaken og distriktspolitikk.
Kverrvilljuvet ligger rett opp for der Mikkjel Fønhus bodde i Hølera i Begnadalen. Dette juvet het Hølerajuvet helt til Mikkjel skrev «Det skriker fra Kverrvilljuvet», ganske sikkert med førstnevnte i tankene.Kjør ca. 10 kilometer sørover fra Bagn på E 16. Avkjøring fra E 16 rett før Fønhus bru på høyre side, skiltet mot Sæterbygda. Etter ca 100 meter er det en stor parkeringsplass på høyre side. Skiltingen av Fønhusstien begynner her. Kommer du E16 fra Hønefoss kjører du over Fønhus bru og tar første avkjøring til venstre mot Sæterbygda.
Stien består av grusvei, gammel kjerrevei og smal sti. Gode sko er alltid lurt, men i tørt vær er dette en tur undertegnede gjerne går i joggesko. Under vårflommen er det viktig å være forsiktig på grunn av store sidebekker som må krysses og glatte svaberg.
Turstien ”Kverrvilljuvet-en vandring i fotsporene til Mikkjel Fønhus” ble åpnet av den daværende generalsekretæren i Den Norske Turistforening, Kristin Krohn Devold i 2010. Gudbjørg Fønhus Stenstud leste stemningsfulle tekster, med felespill av Bente Ingholm Hemsing som akkompagnement. Ole Martin Høgfoss fra Ringerike Turistforening orienterte om planene for en ny DNT-hytte i Vassfaret. Den skulle hete Fønhuskoia og to år seinere stod den ferdig. Ca 200 personer ble med på turen opp til Hølerajuvet, eller som Fønhus kaller det i bøkene sine, ”Kverrvilljuvet”. Langs stien er det satt opp mange informasjonstavler med sitater fra bøkene til Fønhus.
Stien var stort sett brei og fin når vi kom oss litt oppover.
Litt oppe i lia så ser en rett ned på Fønhusgården
På et informasjonsskilt var det piler ned på kjente steder og fjelltopper.
Stien fulgte elva Hølera oppover lia, så det var mange flotte store lange fosser å se på de få kilometerne turen tok.
Så tørt som det har vært alle steder vi ellers har vært på tur, Så regnet vi med at denne vannstanden her var sånn passelig til å være høst. Vi var nysgjerrige om vi kom til Trøllstugu som visstnok skal ligge nede ved vannkanten og være tilgjengelig ved passelig lavt vann.
Det var mange stier ut i fossen etter hvert som stien nærmet seg toppen. Det er trivelig å gå i fossebrus og glimtevis med solskinn. Det ble varmt nok oppover.
Jeg er imponert over vannmengdene som kaster seg nedover fjellsiden.
Bella nyter utsikten.
Jeg er fristet til å ta meg en tur til sommeren når det er badevann.
* *
Når man er på tur så går skravla rimelig jevnt. Jeg har vært rimelig sosial i det siste, så det er kanskje på tide med en tur aleine igjen. Det har blitt turer aleine hjemme her da, med hundene. Men langturene må en få til når været klaffer. Virre var ikke med denne gangen, for han var med Bjørn Øyvind på jakt.
Hr Yr lover ikke knallvær med det første, men håper det blir noen flere flotte dager før vinteren kommer. Informasjonstavlene kom ganske tett, men ikke alle inneholdt fakta ting. Noen hadde bare utdrag fra Fønhus litteratur. Jeg hadde satt pris på mer fakta ting egentlig.
Med en tørr sommer så tror jeg det hadde vært en flott tur å gå elva oppover i elveleiet.
Jeg tror aldri jeg har gått tur langs en så flott elv over så lang tid tidligere. Elver kan ha fine partier, men ikke over så mange kilometer i strekk.
Bella leder ann oppover i gryende høstfarger.
Så var vi rimelig nære turens første delmål, Trøllstugu. Vi var lettere usikker på både veien til hula og selve hula. Men det var ikke innlysende at man skulle klare å komme seg til Trøllstugu, det var noe vi hadde fått med oss. Eneste glimtet fra det uvisse var noen få bilder på instagram.
Bratt var vel bare fornavnet, men vi la nå ivei nedover lia mot elva. Bella var vel kanskje ikke den mest anvennelige hunden på denne turen her. Men jeg fant ut at hun fikk være med så langt det gikk, så fikk jeg binde henne i en buske når vi kom til tauet. Det var ikke direkte folksomt der, så sjansen for at hun skulle bli stjålet var ikke så stor.
Om vi trodde det var bratt, så ble det vel ikke akkurat slakkere på vei nedover. Etter hvert ble det mer og mer steiner også, ikke så rart egentlig når vi skulle ned til elva.
Det demret litt bak i hodet at man ikke skulle gå rett ned, men at det var et stikryss som ikke var så tydelig. I det krysset skulle man ta til høyre om det var lavt nok vannstand i elva.
Brått sto vi i vannkanten, uten å ha sett noe tau eller stikryss... Vi tittet oppover elva og nedover elva, men noe hule i en bratt fjellvegg, det så vi ikke.
Men driftige jenter fra bygda lar seg da ikke stoppe av mangel på hjelpemidler som sti og tau... gjør man vel? Nei driftige jenter fra bygda som er vant til å klare seg selv, de ser etter alternativer. Vassing var første tanke som slo oss, men midt i september til fjells med høy vannføring... det tilsier vel ikke akkurat til badetemperatur.
Etter bildet på nettet som vi hadde funnet så antok vi at vi måtte oppover elva, eller kanskje over elva. Husket ikke helt hva som sto i turbeskrivelsen, men nede i hullet der så var det ikke ringesignal på telefonene engang, langt mindre nett dekning.
Fant en nogenlunde flat plass så Bella kunne sette seg i det minste, mens vi forsøkte å løse saken.
Wenche Lill var mer giret på en løsning som innebar vassing over elva, enn det jeg var. Vi kastet noen steiner og fant ut at det var forholdsvis dypt mellom de store steinene.
Jeg kikket meg litt mer nøye rundt, for vassing over elva hadde jeg svært dårlig følelse for. Så fikk jeg øye på en hyssing som hang og slang. Ja for å kalle dette tau, det var litt i meste laget egentlig. Kunne vel minne om flaggstangsnor med noen knuter på.
Ingen av oss er dilter, så vi gikk for hver våt løsning. Steinene og fjellet var fryktelig sleipt, så det var ikke så enkelt å bevege seg. Steinen som dama på instagram hadde stått på for å nå opp til tauet var under vann. Selv om jeg også tok av meg sko og bukse etter hvert, så var jeg for kort til å nå opp til denne flaggstangsnora. Da var det bare å bite i det sure eplet og håpe at vannet ikke var fryktelig dypt langs land.
Når Wenche Lill sto mist i elva ropte hun at hula var rett rundt fjellknausen jeg måtte forbi, den som tauet hang over. Snora forsvant bare over kanten så jeg hadde ingen anelse om hvordan det så ut på andre siden av kanten. For alt jeg visste måtte jeg svømme. Alternativet om ikke å inn i hula, det var ikke noe tema lenger, for å si det sånn.
Steinene var fryktelig sleipe, så vi valgte å beholde sokkene på begge to under prosjektet "vassing". Jeg vet ikke om det betegnes som vassing lenger når vannet når nederst på magen? Men jeg svømte ikke i det minste. Det tror jeg ikke jeg hadde klart, for jeg kjente krampefølelsen krype oppover leggene.
Trøllstugu hadde rosett i taket og var vel verdt utfordringen med å komme fram.
Kjenner meg selv så godt at jeg hadde tatt en tur seinere om vi ikke hadde kommet inn i Trøllstugu ved første forsøk.
Jeg hadde trodd hula var dypere innover, men den var både vid og høy.
Om jeg skal dit igjen så må det bli når det er bade vann.
Folk kunne godt tatt med seg søpla si hjem. Kanskje de håpet på mye vann så det kom til å forsvinne nedover elva?
Store begivenheter må dokumenteres, men det var ikke enkelt å finne en flat nok stein i passelig avstand og rekke fram på skarpe steiner før selvutløseren hadde brukt sine tilmålte sekunder. Men bilde av oss i døra til Trøllstugu fikk vi til.
Wenche Lill hadde ikke lyst til å begi seg ut på ferden midt i elva på tilbakeveien og det fristet ikke mye å senke seg ned til livet omtrent der jeg hadde kommet smygende heller. Vi bestemte oss for å se om det var enklere å få tak i tauet fra denne kanten. Bella hørte at vi snakket, men så oss ikke, så hun begynte å bli lettere utålmodig. Men når jeg sa navnet hennes og ba henne vente litt til, så tidde hun stille i det minste.
Hula er ikke så enkel å få øye på, ved litt avstand.
Når vi veit hvor bratt og glatt fjellet er over kulen her, så var det litt fram og tilbake på hva beste løsning var. Det var ikke mye tupper, humper og sprekker å holde seg i eller ta spentak på for å få en vellykket ferd til klærne våre.
Om det er problemer å komme opp et sted... ja så er det sikkert at NED kommer man, om man vil eller ikke. Ingen garanti for at ferden blei behagelig eller ukomplisert. Om taket glapp på fjellet og snora ikke holdt av nappet når vi falt... ja så fikk vi skrubbet rumpe og lår og endevende i elva vel en meter lenger ned. I vann som ikke var fult så dypt, men iskaldt.
Imponert over akrobatikken til 50 åringen, men ikke fult så klar for å utføre det samme stykket etterpå.
Endelig i "sikkerhet" i enden av tauet, men som du ser så er ikke buska så grov at det gjør noe. For ikke å snakke om den smale stien rundt den siste fjellknausen for å komme helt ned. Steinen til høyre for den smale brune midt i bildet er mange meter ned, så bildet lyver egentlig. Vi måtte balansere på en kant som var like brei som beinet.
Før vi kom ut på ei fjellhylle som var en anelse breiere.
Man kommer seg alltids ned igjen, bare å håpe på at en ikke brekker noe. Noen skrubbsår overlever man glatt. Glad jeg hadde sokker på, for det var ikke særlig behagelig å gå der. Vi endte opp med to sokker med flere huller under begge to når vi kom ned til klærne igjen.
Bella var overlykkelig når vi var innen rekkevidde igjen. Helt klart en ferd det var greit å være to på. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det aleine. Om det skulle skjedd noe nede i hullet der, eller i elva så er det ikke akkurat stedet man gambler på at det skal komme noen turgåere, selv om det var søndag.
På med klær og fjellstøvler igjen, krabbet oss oppover stien igjen, så kom vi til krokfurua.
Turens andre mål, Kverrvilljuvet, og vi var klare for nistepakka.
Jeg vil anta at kulpen mellom fossene er den de snakker om at alle bader i på sommeren. Da må man nok gå elva oppover, for jeg fant ikke noen sti ned dit.
Turboka må signeres og utsikten nytes, mens matpakka spises.
Det er ikke ofte det er bilder av meg når jeg er på tur.
Instagrambilde må tas i en spektakulær vinkel.
Mens vi satt der og tittet over på andre siden av elva, fikk jeg øye på et ekorn som spant opp og ned i fjellsiden. I en imponerende fart og akrobatikk. Jeg så noen røde blader i ei rogn som leet seg, så begynte jeg å følge med så jeg skulle se hva det var. Ikke fult så enkelt å ta bilde av, men jeg prøvde i det minste.
Ekorn i Kverrvilljuvet
Ser du det midt i bildet, mellom grana og rogna?
Vi satt og så på det ganske lenge før vi pakket sammen og gikk samme vei ned igjen til bilen.
Tusen takk for turen Wenche Lill, vi får ta flere turer når du er ferdig med fugle- og elg jakt. Den aktiviteten har ikke jeg tålmodighet til.
I etterkant fikk jeg vite av en på jobben, at vi snudde for tidlig til å få med oss ennå en flott foss. Det blir helt klart en tur til, helt opp til den andre fossen! Det blir omtrent som å gå opp Fjellelva og stoppe ved Trollfossen. Det gjør man jo ikke...