Ku slipp på beite

Bonden hadde en løslig plan på når han skulle slippe ut kuene fra fjøset. Når jeg hintet om at det kunne vært greit om jeg fikk bli med, siden jeg skulle ha ferie på tirsdag og dra til Bergen med Patran og Sofie. Jeg dukket opp på søndag og kuene ble satt i fanghekken for å få på seg nofence bjellene,

Slik ser en nofence bjelle ut som er til storfe. 

 * *

Ut av fjøset for første gang i år.

* *

Endelig venter 4 måneder frihet

* *

Våryre kalver

* *

Det ble mange runder på beitet før de roet seg.

* *

Noen dager på jordet for å venne seg til nofence, før de slippes i utmark.

Kalvene løper runde på runde på jordet. Kalvene er ikke så opptatt av mødrene sine som det lamungene er, når det løpes på jordet.

Kuene holdt seg i samlet flokk og løp rimelig raskt til å ha stått ganske rolig i hele vinter.

Tipper det er noen som er litt småstøle dagen etter.

Det virket som de holdt på med litt gjerdesjekking, for mødrene husker sikkert at de gikk i skauen i fjor sommer. Disse skal gå på jordet noen dager til de blir vant til nofencbjellene. Nofence fungerer som usynlig gjerde som gir kuene varsellyder. Stopper de ikke etter noen varslet får de et lite støt av strøm.

Kalvene bryr seg lite om de store og beiner på etterhverandre.

Det er forskjell både i farger og i størrelse på kalvene.

Litt synd det var spådd regn noen dager, da kunne de egentlig hatt godt av å stått under tak. Men øverst på beite er det noen trær, så de har både le og ly.

Beitet er delt i to, så kuene må på den øverste delen, så sauene kan komme seg ut av fjøset igjen.

De roet seg litt for å ta en pust i bakken, men det tok ikke lang tid før de var igang igjen.

Hvert dyr bærer en solcelledrevet GPS-klave. Du tegner virtuelle beitegrenser i mobilen, og dyra lærer å respektere dem i løpet av noen dager, for til slutt å reagere bare på lydvarselet. Systemet kjøres på GPS-satellitter og mobilnett. I områder med begrenset dekning holder HerdNet™ klavene koblet til hverandre. Ingen basestasjoner, ingen nedgravde kabler, ingen komplisert oppsett.

De virtuelle gjerdene fungerer så lenge klaven er ladet. Det trenger ikke mobilnettet for å holde dyrene dine innenfor. GPS-signaler fra flere satellittnettverk holder gjerdet aktivt til enhver tid, selv i områder med dårlig eller ingen mobildekning. Mobilnettet brukes kun til å sende oppdateringer til og fra telefonen din.

Gleder meg til å følge disse ute i skauen i sommer når jeg skal se etter dem. Bonden og bondekona skal jo forhåpentligvis ha litt ferie i sommer. Da er det bare å drive litt oppsøkende virksomhet for min del. Jeg må si jeg trives med denne sommerjobben som jeg har på 7. sommeren nå. 

Når man tenker tilbake så er 2020 veldig lenge siden. Det har vært en læringskurve år etter år. Mye av tiden er dokumentert på bloggen her. I starten var det kun sauer, nå har jeg begynt å bli ganske dreven på herforder også. 

Utmarksbeite er avgjørende for norsk matproduksjon, dyrevelferd og naturmangfold. Det gjør oss i stand til å utnytte landets enorme utmarksarealer (ca. 95 % av Norges areal) til å produsere høykvalitets kjøtt og melk, uten å konkurrere om arealer som kan brukes til menneskemat.

Ved å slippe dyr på utmarksbeite omdannes fornybare ressurser (gress, urter og løv) til mat. Siden dyrene spiser i naturen, er man mindre avhengig av importert kraftfôr, noe som styrker norsk matvaresikkerhet.

Mange sjeldne planter og insekter er helt avhengige av at beitedyr holder landskapet åpent og spiser unna gresset. Ifølge Norsk Sau og Geit, er beitemark blant de mest artsrike naturtypene vi har, og hele 24 % av rødlistearter er avhengige av husdyrbeiting.

Dyr som går ute i utmarka får mosjon, et variert kosthold og utløp for naturlig adferd. Dette gir generelt mer robuste og sunnere dyr. Forskning fra blant annet Agropub antyder at metanutslippene fra drøvtyggere kan reduseres når de beiter på naturlig utmark fremfor å spise ensilasje og kraftfôr innendørs.

Velkommen til en ny beitesesong i Vemes dype skoger...

Sauesanking på jordet

Kuene skulle slippe ut av fjøset på søndag og da måtte sauene inn i fjøset igjen først. Kunne lett gått litt hardt ut over lamungene om kuflokken kom trampende rett over dem. Det er ikke til å komme fra at det er litt fart når de slipper ut for første gang på våren.

Mumi skulle prøve seg sammen med bondekona. Så de gikk øverst på jordet for å komme bak sauene.

Sauene sto og tittet på dem, mens de gikk oppover veien.

Det blei tid til en liten matpause til og med. Nå er lamungene blitt så store at de nesten må ligge på magen for å komme lavt nok.

Mumi går systematisk til verks

Sauene legger på sprang, de skjønner veldig godt hviken retning de skal.

Til og med de innerst på beite blir med nedover.

Lamungene holdt seg tett inntil søya. 

Det er ikke alle som har fått med seg at det var samling på gang.

Men Mumi er mest som et snikende ullteppe i ytterkanten av flokken.

Hun er blitt veldig flink siden sist jeg så henne gjete.

Det er ikke enkelt å få med seg en stor flokk inn i fjøset igjen, nå som de har fått smaken på beitelivet.

Hun får beskjed om å vente, og hun venter til ny ordre blir gitt.

Ganske ivrig, så det er ikke alltid like enkelt å ikke løpe etter. Men det gikk stort sett greit.

Så nærmet de seg grinda og det ble kø foran luken i veggen.

* * 

Mumi er litt eldre enn Varga og her viser hun hvor flink hun har blitt til gjeting. Å ha sauehold uten hund må være mye slit og frustrasjon. Ja for sauer er ikke så flokk dyr, annet enn de løper i hver sin retning om de finner det for godt.

* *

Når det fremdeles er igjen en gjeng nederst på jordet, ja så må noen benytte anledningen til å stikke ut fra fjøset igjen.

Date night

 

Her har jeg ryddet plass til fremtidig date partner. Blomster er allerede fikset, så det holder å møte opp til avtalt tid. Kan bli hyggelig med tur i fint vær.

Neida, jeg fikk blomster av Kenneth og Ingrid når jeg hadde passet Ludvig noen timer lørdag kveld. Patran hadde lånt med seg Sofie til Horten, så da benyttet de anledningen til en tur på byen for å spise en bedre middag. 

Jeg og Ludvig storkoste oss en fire timers tid vi. Det gikk mye i spising og soving, men når det var bleieskift så var det skravling. Skikkelig mye skravling til den store gullmedalje.

Jeg tror ikke helt han skjønte at det var han som var gutten i speilen.

For han kikket veldig når jeg var ved siden av han og jeg var i speilen samtidig. Da ble det mye titting fram og tilbake og veldig lite prating.

Skikkelig alvorlig ble han da, og det er det ikke ofte han er.

Så etterpå at jeg godt kunne ha pusset speilen på badet før jeg knipset løs i vilden sky. 

Små gutter er ikke våkne så lenge av gangen, og når man har tørr bleie, og fylt opp magen med melk. Da er det bare å rape litt, finne smukken og kose seg i armkroken.

Det er ikke ofte han ligger på armen min, så da er det bare å benytte anledningen for litt skikkelig bestemorkos. Som regel er jo Sofie i nærheten, da må jo hun få oppmerksomhet også. Nå kunne jeg kose meg bare med han. Små babyer som grynter fornøyd og puster tungt i dyp søvn. Da koser jeg meg da.

Noe mer uskyldig enn små babyer finnes ikke. Håper han vil sette like stor pris på meg når han blir litt eldre som det Sofie gjør.

Lørdagstur til Høgnipa

 

Høgnipa var lørdagens turmål. Det var spådd sol så når jeg sendte ei melding til Hilde så ble hun med på tur. De to siste gangene som jeg har vært der har det vært tåke og ikke utsikt. Så nå satset vi på at vi kunne se litt mer enn de forrige gangene vi hadde vært der. 

Jeg og Hilde har vært der fra begge kanter, men denne gangen valgte vi å gå fra Redalen. Det er en litt mer knevennlig tur enn å klatre opp fra Bergsjø. Om trent på dagen 10 år etter første gangen jeg var der oppe, så da er det 10 år mellom hver gang jeg har hatt utsikt der. Turen er absolutt verd det, når været er bra.

Det er ikke lange biten, fram og tilbake blir det en 7-8 kilometer bare.

Når grusveien slutter så er det også slutten på hyttefeltet og man følger stien innover langs vannet.

Midtre Tretjenn er forholdsvis dypt ser det ut som, da de har laget ei brygge de kan bade fra i enden av tjernet.

Det er bare å krysse fingrene for at en får til mange slike turer i løpet av sommeren. 

Ja ikke spesifikt til Høgnipa, det er så veldig mange skogstjern man kan bade i på sommeren. Ja for i sommer har jeg lyst til å bade masse. Sole meg og kose meg på tur.

Langs stien som gikk ved myrene sto det tett i tett med multeblomster. Så kommer det ikke noe hagleskurer så tyder det på mye multe på seinsommeren.

Ved Øvre Tretjenn så er det ei pil opp til høyre. Der går stien blåmerket videre oppover i lia.

Lyngen blomstret rosa så langt øyet kunne se.

Det begynner å bli bart på fjellet også nå.

Før du er framme er det en liten åskam, den heter Bikkjemyråsen og har en innsjekk i Fjelltoppjakten.

Det er noen kubber til å sitte på, og en gang har det kanskje vært brukbar utsikt her også.

Gapahuken på Bikkjemyråsen trenger virkelig et nytt tak.

Det blei ei lita pause i skyggen, før vi tok fatt på siste motbakken.

Greit å komme seg til toppen for å nyte utsikten. Det er så kort tur at vi hadde ikke med oss noe matpakke. Nei det var greit å komme seg hjem igjen da dette er en tur retur tur.

Det er forholdsvis ulent og bratt der, så det blir litt balansering på kryss og tvers før en er helt på toppen.

Så var vi på toppen og kunne signere turboka i kassa, før vi satte oss ved varden.

Med Bergsjø og Havikskauen for våre føtter ble det en halvtimes til på rumpa for å nyte utsikten.

Det er utsikt i alle retninger på toppen der

Mange store flater som har blitt snauhogd. Ikke noe man egentlig legger merke til før man kommer litt opp i høyden.

Takk for turen Hilde, så spørs det om vi får til flere turer i sommer.

Jeg har lovet Wenche Lill en tur hit i sommer, så det er bare å finne en ettermiddag med bra vær og gjøre reprise.

Grei sti å gå ned igjen også, den er ikke for bratt så det går uten klatring og kruking.

Det ble mer blomsterbilder enn bilder av utsikten på vei tilbake til bilen. 

Hvitlyngen og multeblomstene sloss om plassen.

Det var ikke så mye som en søledam på toppen, så når vi kom ned igjen til Midtere Tretjern så stupte hundene ut i vannet og avkjølte seg samtidig som de drakk seg utørste. Jeg gledet meg til jeg kom til bilen, for der hadde jeg plassert drikke mitt.

Jeg kjente ikke på vannet, men det hadde vært godt med en dukkert.

På vei ned til bilen igjen passerte vi en hoggormunge. Dette er den eneste giftige ormen vi har i Norge, og godt er det. Det er estimert at mellom 150 og 300 personer bites av hoggorm årlig i Norge. Det reelle tallet er usikkert, da mange tilfeller er milde og ikke blir rapportert. Alvorlige reaksjoner forekommer, men dødsfall er svært sjeldne i Norge. Flest bitt skjer på våren og forsommeren (særlig mai) når hoggormen er mest aktiv etter vinteren. Det er anslått at nærmere 2000 hunder blir bitt i året.