Gruve titt på Holleia

Lady mener at enhver tur bør bestå av blåbærspising.

Patran hadde egentlig ikke lyst på langtur i dag, så da tenkte jeg at jeg bare skulle gå et lite stykke oppover den gamle seterveien mot Holleia.

Første drikkepost for Lady, Tessy og Mounty i dag.

Sola steika bra oppover skråningen i dag, så jeg ble god og svett iløpet av de to første kilometerne..

Under siste istid regner man med at isen lå omkring 2000 m tykk over Holleia. Ismassene presset trolig landskapet ned med omkring 200 m i forhold til dagens landskap. Da issmeltingen tok til førte vannmassene med seg store mengder løsmasser, som dannet sandmoene man finner i Holleias ytterkanter i dag. Spor etter isen finner man også over hele Holleia i form av skuringsstriper etter isens vandring.

Store deler av Holleia ligger på mellom 200 og 400 meters høyde over havet og preges av glissen furuskog på et tynt jordsmonn over grunnfjell med harde bergarter. Gneis er dominerende, men man finner også de mørkere bergartene amfibolitt og gabbro. At pH-verdiene i dette området er høye skyldes store mengder av amfibole bergarter, med amfiboliter som de mest fremtredende.

Gruvehull som er fult av vann

Hullene kommer brått på om du ikke vet hvor de er. Best å holde seg på beina, for dem er dype og iskalde.

Holleia er et cirka 450 km² stort skogkledd åslandskap som ligger mellom de store innsjøene Krøderen og Tyrifjorden, sentralt på Østlandet, delvis i Ringerike, Modum og Krødsherad kommuner i Buskerud fylke. Navnet Holleia kan ha sammenheng med de norrøne uttrykkene hóll og/eller hváll, som kan tolkes som høy ellerhøyde, underforstått høydedrag. Navnsendingen eia kan ha sammenheng med det norrøne uttrykket eiga, i betydningen en som er i besittelse av eller råder over noe. I dette tilfellet trolig jakt- og fiskerettigheter. Navnet kan imidlertid også ha andre betydninger.

Før det flater ut så ligger det tre gruver på rad og rekke, midt i skauen. Den gamle seterveien er grodd igjen og det har veien til gruvene også. Hundene syntes det passet med et forfriskende bad etter klatringa oppover Holleia. Ingen nådde bunnen da sjakta er over 100 meter dyp, men de fikk karret seg på land på egenhånd.

På et dekar stort område, omkring 300 meter øst for Grautåsvollen i Liamarka (Modum), vokser det hvit tyttebær (Vaccinium vitis-idaea). Botaniker Finn Wischmann ( Botanisk museum og Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo), som var ekspert på planter, hevdet at han aldri hadde sett hvit tyttebær før, men han hadde hørt om forekomster andre steder, men da bare om en enkelt plante med fire-fem bær. Forekomsten i Holleia er derfor enestående i landssammenheng. Bæra skal smake som vanlig tyttebær.

Vi fant flere roser som ett eller annet dyr hadde gravd seg og tydeligvis rullet seg i. Alle hundene måtte rulle seg også, for å markere at de hadde vært der.

Denne røya som sandbadet her skremte vi opp når vi kom.

På toppen av Holleia kom vi inn på veien som går innover Langedal

Ved enden av veien går det en sti mellom hyttene som du følger for å komme til de store Nikkelgruvene.

Bergverksdriftenes historie startet på Nakkerud i 1668, da fogd Jacob Luth åpnet drift av en koppergruve der. Sognedalen Jernverk ble startet i 1752 av justitsraad Vogt og Lars Braag. Braag ble etterhvert eneeier og drev verket til ca 1770. Arkitekt Jan Solgård har jobbet i mange år med å få samlet all informasjon om gruver og skjerp. Mye av den muntlige overleveringen går snart til grunne og det er på høy tid å få samlet informasjonen skriftlig på et sted. På 1800-tallet startet nikkelverket. Det har også vært forsøksdrift på bly og sink i området.

Så kommer du ned på en vei som du følger til venstre, helt til du kommer til Langdalstjern som det står på kartet. Men mange kaller det Gruvetjern.

Da ser du gruvene oppe i åssiden.

Ved denne brakka i vannkanten går det en vei opp til gruveinngangen.

Det var mengder av storvilt og fugl på Holleia i gamle dager. Helt fram til 1860 var det Ulv, og fram til disse dager er det en og annen Bjørn som streifer innom. Ulven var aggressiv vinterstid, og det var ikke sjelden 20-30 hester som var i følge over Holleia. De brukte flere måter å skremme ulven på. Noen hang et reip etter sleden. I fart så dette "levende" ut og skremte ulven, eller varg som den ble kalt på den tiden. Noen brukte lange korder som de stakk etter ulven med. Mange ble skutt. Karene lokket til seg ulven ved å sette en kasse med grisunger på toppen av lasset. Da ble ulvene virkelig nærgående når grisehylet ljomet mellom åsene.

Ved Grytingens søndere ende ble en 12-åring en gang revet i filler av ulv rett ved seterveien. Det samme skal også ha skjedd ved Rønnerstjern. Storkrigen raste ute i Europa og forekomster av slike metaller var gull verdt for søsterrikene. Kristian Kvart trengte metallene og for bygdelagene i Soknedalen og på Tyristrand betydde det arbeid og fortjeneste. Men også et enormt slit.

Man kan undres over hva folk greide på de tider på det tekniske området. Bare ved hjelp av enkle hjelpemidler for flere hundre år siden. Det er tydelig at de hadde stort pågangsmot og ikke var redde for å ta i et tak. Langt oppe i Holleia, langt fra boliger har skjerpere funnet tegn til at det fantes jern, så gikk de løs på berget. 

Først laget de et stort bål slik at steinen ble glovarm, så slo de på vann slik at steinen sprakk. Malmen ble fraktet opp av dypet i smijernsbøtter. Svovelen ble brendt ut, etterpå ble steinen slått i passelige stykker og fraktet ned til bygda. Verkene ved Væleren (sistegang i drift 1909) og ved Gardhammer. Trolig med hest og slede den påfølgende vinteren. Etterhvert ble kruttet oppfunnet, og da gikk det fortere. Slik åt de seg innover i fjellet. Var malmen (nikkel og kobberholdig magnetkis) god ble det etterhvert svært dype og brede hull i fjellet. Disse hullene kan vi se den dag i dag, og først i de senere årene er gruveinngangene blitt sikret. De aller fleste er fylt med vann nå, slik som gruvehullet til venstre. Fort gjort å gå nedi dersom man er litt uoppmerksom. 

Vannet som kommer ut av gruvene er helt hvitt.

Bare å grave, så kanskje du finner en klump med Nikkel.

Veien til Væleren gikk over Langdalstjern, Skaugsvann, Lysingen, Setertjenn, Svarttjernene og til øvere Væleren til smeltehytta nedenfor Vælertangen. Det ligger flere gammle gruver i østhellingen av Ørtekollen øverst i Soknedalen. Bergseter gruve ligger i Slettemark. På Langedalsåsen på motsatt side av Glomshue og Flagget. Malmen ble også kjørt ned til Væleren. Sogna har de første fossefallene man kommer til på veien ned fra Holleia. Fossekraften var nødvendig for å drive belgene som skaffet luft til ovnen og til å drive stanghammeren.

Så startet klatringen oppover mot den andre åpningen.

Mounty var ikke helt sikker på om jeg mente alvor når jeg satte kursen mot toppen av haugen.

Det var 3 hovedgruver på Holleia ved Gruveåsen. Men hver av dem hadde flere nedganger. Lengst nord ligger Langedalsgruva. 500 meter sør finner du Luttergruva, eller midt gruva som den også blir kalt. 300 meter lenger sør ligger Tysklandsgruva, eller Skaugsgruva. 

Alt i alt er det mye dokumenter fra denne tiden. Bygdebøker forteller litt, Riks arkivet, Statsarkivet, men det meste er skrevet med gotisk håndskrift, så det er tidkrevende å gå igjennom.

Tessy og Lady oppe på første avsats, de venter på meg og Mounty. Steinene var såpass løse at det nyttet ikke å gå oppreist, så det var bare å bruke hendene så en ikke gled ned igjen.

Inngangen er ikke sikret lenger. Det var tregrind der tidligere, men den har råtnet bort.

Ved inngangen er det satt opp en minneplate.

Om en har lommelykt og er modig så kan man ta en tur innover. Det kommer iskald luft fra hullet i fjellet.

God utsikt til alle kanter, men det har kommet ganske mange busker de siste årene. Så det er ikke så fint som det var der.

God og svett, da er det godt med en hvil.

Før en klatrer videre til neste nivå opp.

Lady og Tessy synes vi er forferdelig trege i dag.

Så var vi på toppen og kunne se ned i en gruvesjakt som det var gjerde rundt.

Litt lavt under taket

På toppen er det en advarsel

Ikke godt å se gjerdet på toppen av stupet ned i gruvegangen, Om du ikke er kjent kan du fort gå rett forbi hele gruveområdet.

Det er ennå en god del klatring før vi er på toppen av Gruveåsen

Det var ikke bare jeg som peset når vi kom på toppen der skal jeg si deg.

Tessy 

Lady

Mange busker som lå flate, tydeligvis lenge siden dette treet hadde stått oppreist. 

Noen hadde reist en varde på toppen, sikkert så det skulle være enklere å finne gruvene om en kom fra andre siden.

Mengder med bær i skauen

Lady liker ikke tyttebær

Så fant vi en bekk, da var det ikke bare Mounty som slukket tørsten. Jeg hadde jo som vanlig ikke med meg hverken mat eller drikke når jeg er på tur alene.

Det var god fart i vannet og det smakte helt greit, så da tok jeg sjansen.

På den andre siden av bekken så vi den største maurtua jeg noen gang har sett. Da ble Lady liten gitt.

Her er nærbilde av den grå rosa litt til venstre for hodet til Lady på bildet over. De har store planer med eggflytting ser det ut til. Om de bærer dem ut så de skal få sollys på dagen og varme seg, eller hva planen var er uvisst.

2/3 deler av turen gikk skauleis, så da hender det at det ser litt mørkt ut for videre ferdsel. Lady snur seg for å se om jeg følger etter eller om jeg har funnet en annen vei som er bedre framkommelig. 

Plutselig er det en lysning i skauen med en hytte.

Endelig var vi tilbake på veien som vi kan følge for å komme hjem. Her er det ca 6 kilometer før vi er på gårdsplassen igjen.

Til slutt kom vi til tuppen, så nå er det 3 kilometer nedoverbakker hjem. 

Nydelig ferie vær! I morgen er det ny dag og nye turmuligheter. Da skal Patran være med igjen.