Allehelgensdag

Allehelgensdag, også kalt helgemesse, er en minnefest for alle helgener og martyrer. I den katolske kirken er allehelgensdag 1. november. I Den norske kirke er allehelgensdag lagt til første søndag i november og blir også kalt helgemesse.



Det betyr at den norske allehelgensaften ikke nødvendigvis faller på samme dag som den amerikanske Halloweenfeiringen, som alltid feires natten til 1. november. Allehelgensdag blir det ofte tent lys ved gravsteder. Allehelgensdag oppstod i den katolske kirken på 600-tallet, og på 800-tallet la Gregor 4 den til 1. november. I den gresk-ortodokse kirken feirer de allehelgensdag første søndag etter pinse.

Primstavmerket for allehelgensdag har vært ett eller flere kors, men også et skip. Skipet skulle symbolisere den kristne kirken, men i folkelig tradisjon ble det også oppfattet som et tegn på at skipsfarten skulle opphøre for året.



I hele Sør-Norge ventet man helgemesseflommen til allehelgensdag, en mildværsperiode med regn og sludd. Kom den ikke da, mente man i Solør at den kunne ventes julekvelden, og i Telemark mente man at den ville komme til våren. I Østfold mente man at hvis det regnet på allehelgensdag, ville det vare i sju uker.

I Hordaland mente man at hvis snøen la seg før helgemesse, ville det bli sen vår. I Trøndelag mente man at solskinn på helgemesse varslet om et godt år. På Voss ble dagen kalt for aldersmesse og var regnet som den første vinterdagen og den første jaktdagen. I Hordaland hadde den som fant husdyr i fjellet etter allehelgensdag, rett til finnerlønn. I Nord-Norge het det at man var sanndrømt natten til helgemesse.

Vi knytter Halloween til utskårne gresskar og til barn som er utkledt som hekser, spøkelser og andre uhyggelige vesener. Halloween feires alltid 31. oktober og kom trolig til USA sammen med etterkommerne etter de hedenske kelterne. På samme dag rundt år 800–900 feiret nemlig kelterne nyttår, som de kalte "Samhain" – og det var en dag full av redsel og uhygge for den keltiske befolkningen. For kelterne mente at på denne siste dagen i året sto de døde opp fra sine graver for å hjemsøke de levende og finne veien til dødsriket.

Derfor gjorde kelterne det de kunne for å skremme gjenferdene. Om kvelden kledte de seg ut for å narre de onde åndene. Masker og annen forkledning skulle få de hvileløse døde til å tro at kelterne på samme måte som de selv hadde oppstått fra de døde, og derfor ville la dem være i fred. De tente på neper og brukte dem som lykter for å holde åndene på avstand, og de satte mat på de dødes graver, slik at de ikke bosatte seg andre steder på jorden.

Selv om kelterne var grepet av uhygge denne kvelden, var feiringen også en fest da man tok farvel med det gamle året og hilste det nye året, alt nytt liv og de lysere tidene velkommen. Derfor tente de store bål – som riktignok også skulle tjene til skremme bort de uøskede åndene.

De irske immigrantene og kelternes etterkommere tok tradisjonene med til USA dit de ankom på 1800-tallet. Der måtte de revurdere nepetradisjonen. Amerika kunne nemlig slett ikke levere så mye neper som irene hadde vært vant til hjemmefra. I stedet kom de nye bosetterne over gresskaret, og dermed var tradisjonen med å skjære ut gresskar og sette lys i dem 31. oktober blitt lansert.

Ifølge enkelte overleveringer har gresskaret en helt spesiell betydning. Irene trodde nemlig at en hodeløs mann ville reise seg fra en grav og hugge hodet av en levende for å sette det på seg selv. Derfor plasserte irene gresskar med lys i på gravene for å skremme bort den hodeløse mannen.

Allehelgensaften blandes ofte sammen med Halloween, og ikke uten grunn. Ordet Halloween er avledet av "All-Hallow-Even" som faktisk betyr "alle helgeners aften." I den katolske middelalderen kom alltid allehelgensaften kvelden før allehelgensdag som er 1. november. Dermed havnet allehelgensaften på samme dag som Halloween ligger i dag.

I middelalderen trodde folk fullt og fast at på denne dagen ville de døde stige ut av skjærsilden og hjemsøke Jorden. Selv om de to dagene har flere likhetspunkter, må man ikke forveksle dem – for Halloween stammer fra kelterne og ikke fra kirken. Dessuten var allehelgensaften en festdag for alle de helgenene som ikke var blitt tildelt en egen feiringsdag, og derfor kalte man det "alle helgeners aften". I 1770 ble allehelgensdag flyttet til første søndag i november, og er blitt til en minnedag for de kristne døde.

Uansett hvor skikken stammer fra, har den alltid tilhørt de voksne – det er først senere at den ble en barnelek. Det samme gjelder de uhyggelige kostymene som irene hadde med seg til USA på 1800-tallet. På den tiden var USA sterkt splittet i forskjellige samfunnslag, og de voksne så utkledning som en mulighet til å ta seg en fest og avvike fra normalen. Men også der overtok barna tradisjonen. Etter hvert som USA ble mer likestilt, trengte ikke lenger de voksne masker for å kunne slå seg litt løs.  Først på 1990-tallet fant Halloween veien til Norden, og i dag handler kvelden ikke lenger om å holde onde ånder på avstand som i den keltiske tradisjonen. Det er bare en festdag som så mange andre opp gjennom året.

Middelalderen var overtro og uvitenhet, mektige adelsmenn, blodtørstige religioner og pest. Og så var det Gud. Overalt, og på godt og vondt. Spør bare heksene, misjonærene, korsridderne og kjetterne.