Ekebergparken

Jeg veit at det ikke dukker opp en på min veranda eller foran utgangsdøra mi, for å dumpe ned i min sofa og erklære meg for "The love of my life".  Nei man må gjøre en liten innsats selv, så jeg og Bella dro til Norges tettest befolkede by. Der må jo sjansen til å støte på noen være relativt stor.

Jeg hadde i det minste rett i en ting, Bella ble det trekkplasteret og "alle" ville bort for å hilse på henne. Men det var for det meste jenter, damer og unger. De få mennene som ville hilse hang i armen på ei dame. Så jeg skal ikke holde dere på pinebenken lenger, statusen er den samme som før jeg dro til Oslo. Men vi fikk en helt utrolig nydelig dag i Ekeberg skulpturpark. 

For et vær og ikke minst utrolig mange motiver som var plassert rundt i skauen der. Jeg koset meg nesten like mye som en fjelltur. Utrolig landlig til å være noen hundre meter fra selve gryta i byen. Nei jeg skal ikke flytte til byen, jeg har det veldig greit med at etter en times bytur så kan jeg være urban i byens parker.

Første skulpturen innenfor porten var to stenger som konstant snurret rundt. Jeg parkerte ved Ekeberg camping, for der visste jeg at det var gratis parkering. Man betaler ikke parkering om man ikke må, sånn er det med den saken. Det skulle vært lovforbud mot parkeringsavgifter. 

Ekebergrideklubb eller noe hadde ponniridning som vi dumpet borti. Bella stopper og glor hver gang hun ser noe interessant. Det er det samme om det er folk, dyr eller ting, ei åpen butikkdør uansett så stopper hun opp og ser så lenge hun føler behov for det. Må jobbe litt så følger hun etter, mer eller mindre villig.

Jeg har kun vært på Ekeberg noen ganger, men kun på sletta der "alt" foregår. Sist jeg var der var jeg på hundeutstilling og så på Haileys pappa. Bilen min kveldet på utsiktspunktet nede i bakken og jeg måtte ringe Leif for å sitte på hjem fra Oslo. 

Her var det levende bilder og lyd. Bella fikk hilse på de første folka og en hund. Jepp jeg lot henne hilse på hunder. Bella trenger det og jeg tror ikke hun dropper død om i morgen av den grunn.

Her var det gjerde rundt og advarsel om at skulpturen snurret. 

Når jeg får mange penger skal jeg kjøpe meg en skulptur, eller aller helst lage en selv. Litt seinere på dagen fikk jeg se en skulptur som jeg fikk virkelig sansen for. Ja egentlig to stykker. Og den ene av dem skulle jeg nok klare å lage en kopi av.

Bella var litt fasinert av denne dama som aldri ble ferdig med å tisse.

Jeg vet ikke om hun koblet det til meg, for det er jo ikke til å stikke under en stol at en må tisse i terrenget om en er på langtur på fjellet eller i skauen. Men jeg blir ferdig etter relativt mye raskere enn denne dama i det minste.

Litt lenger ned i gata var det en samling av noen som hadde ventet i overkant lenge.

Rimelig grotesk med marken som krabbet i alle kriker og kroker. Det er en av grunnene til at jeg skal kremeres når jeg forlater denne dimensjonen. Marken skal ikke krabbe i meg. Så om jeg dør på fjelltur så håper jeg på et raskt funn, så marken ikke får særlig tak. Liker ikke mark og har aldri likt mark i noen form. De er rett og slett heslige. Nok med dunken med matsøppel på sommeren når magotten yrer.

Her røsser beindelene og en får en liten følelse av sjørøvere.

Hva får noen til å komme på ideen om å lage en skulptur med mark?

Liten kardemommebyassosiasjon

Men jeg tror det bare er en sirkulasjonspumpe for denne skulpturen her.

Om det er noe inne her på sommeren er uvisst, eller om det bare skulle være sånn. Det fristet egentlig å ta en tur hit når det er snø. Det var en opplevelse å være i Vigelandsparken når det var snø, har du ikke vært der så ta en tur i vinter. 

Mange av skulpturene gjorde seg litt ekstra når sola skinte.

Her kunne du få deg en liten matbit. Utrolig flott med den havutsikten.

Har du lagt merke til at ingen skulpturer er modelltynne, nei de er runde og frodige i formene sine.

Noen er litt sjenerte, men de poserer.

Jeg var ikke inne da jeg hadde med Bella og henne setter en ikke fra seg på et hjørne. Vips så hadde hun vært borte så populær hun var når jeg var med. For det var ikke jeg som var trekkplasteret den dagen.

En av Oslos fineste utsikter synes jeg. Når jeg skal i den retningen ut av Oslo så kjører jeg alltid veien som går langs havet. Jeg skal innrømme at jeg bommet litt på veien en gang og havnet nede på Sjursøya. Da ble jeg stoppet i bommen gitt og de sa at jeg ikke kunne kjøre der. Nei, sa jeg jeg skulle ikke ned her heller, men tok litt feil gitt. Bommen ble åpnet så jeg fikk snudd og gubben gliste. 

Gravid eller bare lettere småfeit?

Med hodet under armen og armen i bind, vender jeg livet det andre kinn...

Denne hadde jeg skikkelig sans for. Et lik. Jeg måtte bort å kjenne om det var mykt eller om det var hardt. Hva tror du? Du kan gå å kjenne selv neste gang du er der.

Sånn har jeg lyst på i hagen. Må jo gå ann å lage en gips form å fylle den med betong. Så kan en jo lage et glassfiber tekke eller noe som blir laken.

På andre siden av veien lå en videregående skole i en skikkelig staselig bygning.

Trikkestopp rett ved inngangen til parken.

Frankensteins kvinnlige variant, eller er det et symbol på kvinnens mange hemmelige rom...

Litt usikker på om det var skjult et kamera i panna hennes.

Denne var den andre jeg likte veldig godt

En som tigger og ber om å bli godtatt og ikke forlatt... eller om han tigger om tilgivelse...

Jeg sto ganske lenge og snakket med ei gammel dame, hun savnet hunden sin vanvittig. Tidligere hadde hun hatt bokser, men til slutt hadde hun en showshow. Den kom når den fant det ut, og ikke når den skulle. En hunderase som minner mye om egenrådigheten og råskapen til en katt.

På toppen før hundegjordet bød det på nok en lekker utsikt.

Bella ble raskt oppdaget av de hundene som var der. Et par stykker kom for å hilse og bød litt opp til leik. Bella forble i bånd for å si det sånn. Vi skulle jo bare gå forbi og opp trappa.

Det var ikke veldig mange hunder der, men det virket på folkene som sto samlet at dette var noe de pleide å gjøre. 

Skjønner godt de som setter seg på krakken og nyter dagen her.

På toppen av trappa sto det en engel, ja fra ene siden var det en engel, fra den andre siden var det en grotesk variant.

En død engel. Etter skulpturen i sta så kikket jeg litt etter mark her også, men jeg tror ikke det var samme skulptør.

Her er engelsiden.

Jeg kom helt til utgangspunktet og hadde ikke funnet den dama som er på alle bildene fra skulpturparken. Den dama som går, så jeg måtte spørre noen som så ut til at de gikk der til vanlig om hvor hun befant seg. Jeg hadde glatt gått forbi den ene stien, så jeg måtte tilbake. Stiene gikk på kryss og tvers der, så en måtte være litt systematisk for å få med alle.

På ei åpen slette midt i parken var det noen som prøvde gjemme seg.

Minner litt om et eventyr jeg hørte når jeg var liten. Husker ikke helt hva det het, men tror det var Mumlegåsegg.

En pappa prøvde å imponere sine håpefulle om å klare å hoppe opp til denne. Han var langt unna, men ungene trodde han kom til å klare det neste gang.

Så fant vi dama på tur og vi kunne dra hjem.