Hølkollen 483 moh

Det er mange fine plasser oppover i Strømsoddbygda, og Frisvatnet er en av dem. Jeg skulle teste hvordan det var å ha med Bella i bånd på tur med resten av flokken tenkte jeg. Så etter jobb en ettermiddag dro vi i vei til Frisvatnet og målet var en liten kolle ved siden av vannet. Hølkollen er litt bratt, men når en kommer opp så er det en nydelig utsikt. 

Bella er ikke så dreven på gruppebilder ennå, men vi øver ved enhver anledning. Det var litt skummelt ute på brua, for vannet synes gjennom plankene innomellom og det bråker litt fra fossen. Bella er flink til å finne seg i ukomfortable ting, blir litt gjesping, men protesterer ikke. Så jeg er godt fornøyd med det.

Etter hvert begynte hun å slappe av så jeg kunne justere hvor hun skulle sitte uten at hun flyttet seg før jeg fikk gått til bake og knipset bildet.

Noen som kjørte forbi lot seg imponere stort. Når jeg hadde tatt bilder og snudde meg for å gå tilbake over brua så jeg at de hadde stoppet på veien og satt å glante på oss. Jeg hadde ikke hørt bilen for fosseduren, så jeg ble litt overrasket. Når vi passerte så sveivet de ned ruta og sa hvor flinke og fine de syntes hundene var før de kjørte videre. Ikke første gangen flokken min imponerer folk. Det som forundrer meg er at folk ikke skjønner at en må ha kontroll på hundene når man har flere enn en. Kan jo ikke ha med seg en bunsh som ikke hører.

Bella vokser for hver dag og en skulle ikke tro at hun bare er fem måneder. Nå er hun javnstor med Mounty og protesterer til tider mot de andre hundene. Hun finner seg ikke i hva som helst lenger, men Mounty er sjefen uten å manne seg opp.

Vi kunne gått over brua og tatt stien derfra, men jeg gikk tilbake til bilen som sto ved søppeldunkene og gikk veien derfra.

Om du ikke har vært der er det ikke så vanskelig å finne fram, sti start er skiltet fra veien.

Litt småbratt oppover, men vi tok det rolig så Bella skulle få en god opplevelse av å gå i bånd med de tre andre.

Jeg ble imponert over hvor greit det gikk med fire i bånd uten at de viklet seg inn eller tråkket der de ikke skulle. Ronja er jo så liten at hun kan gå under magen på alle de andre, men hun holdt seg på plassen sin.

Etterhvert som en nærmer seg toppen blir stien smalere og da dannet Ronja baktropp.

Så kunne utsikten nytes fra krakken. Bukollen i det fjærne sto helt rød av høstfarger.

Jeg hadde håpet på en fin solnedgang, men det kom endel skyer i vest, så det ble ingen spektakulær nedgang med flotte farger. Vi kan prøve igjen seinere vi, om ikke snøen legger seg metersvis med det første.

Hadde jeg drevet med samme prosjektet som Inger, så hadde nok en av stedene vært her. Ingen gapahuk, men plenty av trær å henge opp hengekøya i.

Alle topper med respekt for seg selv har en postkasse. Det er det her også, med siste signatur i juli. Da var det på tide med en ny i oktober.

Skulle nok vært her tidligere på dagen så sola lyste opp høstfargene rundt vannet, men det er begrenset hva en rekker etter jobb. Snart er det mørkt når jeg kommer hjem fra jobb.

Turen ned til bilen igjen gikk kjapt. Det går alltid raskere å gå nedover enn oppover. 

Så er det bare å følge grusveien noen hundre meter før vi er tilbake i bilen. Som du ser så er ikke båndet særlig tuggete til å ha vært på tur en times tid med en nybegynner. Flinke Bella det!