Hattemakerfeiden

Kunstverk laget av den lokale kunstneren Asle Raaen som forestiller en scene fra den såkalte Hattemakerkrigen - arbeideropptøyer som fant sted i Hønefoss i 1851. Historien sier at lokale arbeiderfruer viste ræven til øvrigheten når de kom for å slå ned opptøyene, og det er nettopp dette kunstverket viser. Ute i selve fossen befinner enda et kunstverk seg, nemlig Oppgangssaga. Kunstverket symboliserer sagverksdriften ved fossen med røtter fra 1600-tallet.

Hattemakerkrigen eller hattemakerfeiden var en hendelse med arbeideropptøyer som utspant seg på Hønefoss i1851, da politiet arresterte en av thranitterbevegelsens ledere, den radikale hattemakeren Halsten Knudsen. Thranitterbevegelsen ble lokalt på Ringerike ledet av den radikale hattemakeren Halsten Knudsen. Knudsen kom til byen som hattemakersvenn under hattemaker Lars Andresen. Marcus Thrane (1817–1890) var den som startet flest arbeiderforeninger i landet. Da Thrane kom til Hønefoss i slutten av april 1849, ble den første lokale arbederforeningen stiftet. Like etterpå ble det stiftet to til i Ådal.

Arbeiderforeningenes hovedkrav var at alminnelig folk skulle få stemmerett. Arbeiderforeningenes pionerer argumenterte med at dersom arbeiderne fikk stemmerett, ville de få talsmenn på Stortinget og slik kunne endre lovene. Arbeiderforeningene mente også at skolen måtte bli lik for alle, og de ivret etter å opprette sparebanker som kunne lære småkårsfolk å spare og få orden på økonomien sin. Ved siden av sin rent politiske virksomhet drev også arbeiderforeningene et omfattende opplysningsarbeid.

I en oversikt over antall foreninger som ble publisert i Arbeider-Foreningernes Blad i september 1849 hadde Hønefoss 219 medlemmer, Ytre Ådal 79, Øvre Ådal 107, Ytre Sokndalen 50, Øvre Soknedalen 87, Storelven i Norderhov 38, og Vegårdsfjerdingen i Norderhov 12. Utover høsten og vinteren vokste foreningene voldsomt, og sommeren 1850 var Hønefossforeningen blant landets største. Ut på høstparten samme året er det senere anslått at antallet medlemmer på Ringerike trolig var nærmere 1 400, men siden det ikke finnes medlemslister kan man ikke være sikker på det riktige antallet.

Ved siden av Knudsen opererte også ringerikingene Gudbrand Larssøn Sundløkken og læreren Johan Henrik Semmen som agitatorer rundt om i hele landet. Ringerike var også sterkt representert på de store arbeidermøtene som ble holdt på Ladegårdsøen, som Bygdøy het på den tiden. Disse møtene blir gjerne referert til som «Lilletinget». Det første Lilletinget ble holdt i 1850, og det andre året etter. Det var dette siste møtet som var opptakten til den hendelsen som siden har blitt kjent som «hattemakerfeiden». I tillegg til Knudsen møtte også Gulbrand Johnsrud fra Øvre Ådal og Hans Christensen Fjeld fra Hole på Lilletinget.

Forhandlingene på Lilletinget i 1851 førte til at både Marcus Thrane og Theodor Abildgaard (1826–1884) ble arrestert. Årsaken var uklarheter omkring voteringen om bruk av makt dersom arbeiderne ikke fikk gjennomslag i stemmerettssaken gjennom forhandlinger. Både Knudsen, Johnsrud og Semmen tilhørte de som talte for bruk av makt. Trusselen om maktbruk gjorde myndighetene nervøse, noe om resulterte arrestasjonene. Myndighetenes aksjon mot arbeiderforeningene og ønsket om å kriminalisere dem var den direkte foranledningen til urolighetene som oppsto på Ringerike i juli 1851.

Den 21. juli 1851 startet bråket i Hønefoss. Sorenskriver Jørgen Meinich holdt rettslig forhør av holeværingen Christian Fjeld i Madame Glatvedts gård på Norsida. Bakgrunnen var at Fjeld hadde vært Hole Arbeiderforenings representant til sentralstyremøtet i Christiania, og der hadde det blitt tatt opp endel radikale punkter, som Stortinget besluttet å gripe inn mot. Dagen etter skulle hattemaker Knudsen avhøres, og da ble det bråk for alvor.

Hattemakerens våpendragere.

En av hattemakerens våpendragere, den velvokste Helge Gunbjørnsen Tytodden, ropte ut til folk som hadde samlet seg: «Det må værra uråd å la øvrigheta ta Knudsen!» Da hattemakeren fikk fri for å spise, benyttet han anledningen til oppfordre folk om ikke å svikte han, for da mente han at han ville bli arrestert. Flere kom til, og nå hadde Knudsen opp mot femti mann som støttet han. Det var amper stemning da sorenskriveren gikk ut på trappen for å roe gemyttene. Da ørvrigheta skulle føre Knudsen til arresten i Norderhov kom det til håndgemeng. En Nils Kittelsen ropte: «Hurra for Knudsen!». Kittelsen var svoger til politibetjent Peter C. Aas, som var en av de som skulle føre Knudsen til arresten. De to andre var politiassistent Syver Sonerud og lensmann Robsahm. I håndgemenget som fulgte sprang Tytodden fram og frigjorde Knudsen. Han ble imidlertid snart arrestert igjen, men nok engang frigjort av sine venner. Lensmannen var nær blitt kastet i Hønefossen under håndgemenget, så han innså at det ikke lot seg gjøre å arrestere hattemakeren på denne måten.

Hattemakeren arresteres.

Om kvelden 26. juli 1851 ankom derfor to kompanier fra det Norske Jegerkorps til Klokkergården ved Hønen i Norderhov. De hadde blant annet med seg to 6-punds kanoner. Straks etter ankom dessuten også et kompani fra Modum. Knudsen forsto at det begynte å brenne under ham, og dro derfor opp i Ådalen på kvelden den 22. juli. Der mobiliserte han mer enn hundre trosfeller fortelles det, som etter å ha hørt hans flammende tale marsjerte mot byen. De skal ha vært bevæpna med møkkagreip, hakker og kjepper. Vel framme hevdet ådølingene at de ikke hadde brutt noen lov, og forlangte å få være til stede da under avhørene av formannen deres, Johan Henrik Semmen. Dette ble innvilget og situasjonen roet seg. Hattemakeren følte seg imidlertid ikke like trygg, og dro straks oppover Ådalen igjen. Der samlet han pånytt en horde med trosfeller, men denne gangen ville han at det skulle bryte ut bråk for alvor. Det hjalp ikke at folk forsøkte å roe ned Knudsen, som klarte å mobilisere nær 300 mann ved at han lovet hjelp fra både Vestlandet og Trøndelag. På vei ned dalen fikk de imidlertid høre at militære avdelinger med kanoner ventet på dem i Hønefoss, og motet sank brått. Knudsen forsøkte å oppildne flokken igjen, men den snudde allikevel. Slaget var tapt for hattemakeren, som sammen med flere andre ledere snart ble arrestert. De ble låst inne i kornmagasinet ved Norderhov kirke og sendt videre til Akershus festning den 2. august. Etter dette ble Thranebevegelsen satt under lupen av myndighetene.

Tiltale og dom.

Ett år senere ble det reist tiltale mot 149 av bevegelsens medlemmer, hvorav flere kom fra Ringerike. Saken endte til slutt i Høyesterett, som avsa sin dom våren 1855. Opprinnelig ble Knudsen og Semmen dømt til henholdsvis 15 og 10 års tukthus av kommisjonen, men begge fikk redusert straffene i Høyesterett. Knudsen fikk 9 år og Semmen 3 år. Marcus Thrane fikk til slutt 4 års tukthus, og utvandret til USA etter soningen.

Det har blitt hevdet at Knudsen i sin dype fortvilelse over dommen tok rennefart og stanget hodet i en kakkelovn så han døde, men dette er ikke tilfellet. Knudsen døde riktignok natten før han skulle overføres til fengsel den 4. juli 1855, men av kolera. Halstein Knudsen ble begravet på kolerakirkegården ved Tøyen i Oslo.

Andre ringerikinger som ble dømt var Anders Larsen Sundløkken (3,5 år), Anders Gulsplads (2 år), Gulbrand Johnsrud (1 år), Elling Semmen (1 år), Ole Mælingen (9 måneder), Hans Olsen Holt (8 måneder), pottemaker Nils Andersen (7 måneder), Anders Kristiansen Marigaard (30 dagers vann og brød), Fredrik Hvalseie (30 dagers vann og brød). I tillegg ble Ole Ingebrigsten Semmen, far til Johan Henrik Semmen, dømt til 2 års fengsel. Han var blind og hadde diktert fullmakten sønnen fikk til Lilletinget i 1851. Helge Gunbjørnsen Tytodden, som kommisjonen opprinnelig dømte til 7 års fengsel, druknet i fløtningsulykke før saken hans kom opp i Høyesterett, slik at retten avviste saken hans. En rekke andre personer ble dessuten dømt til kortere fengselsstraffer.

Det skulle gå mange år før det ble ny fart i arbeiderbevegelsen igjen, men i 1887 ble sagbruksarbeideren Anders Andersen (1846–1931) fra Hønefoss valgt til Det norske Arbeiderpartiets første partiformann. Man kan kanskje hevde han var en produkt av hattemakerfeiden.

Røyserundt - del 2

Etterhvert som søndagen nærmet seg ble formen stadig bedre, så når Hilde lurte på om jeg ville være med på en liten runde for å plukke noen ? cacher på Røyse, så slo jeg til. Det var jo bare å dra hjem igjen om det ikke fungerte noe særlig. 

Våren sto i kø for å vise seg fram, med store Gåsunger på selja.

Hilde plukket meg opp og ferden gikk mot Hønebyen for å prøve å plukke noen «?» Det er litt gøy å se om det er en boks på koordinatene en har prøvd å regne seg fram til. Den første kikket vi bare litt rund, for 0 punkt viste midt i en hage så det var lite trolig. Neste var vi så si 100% sikre på koordinatene, men noen cache fant vi ikke. Roterte rundt til andre småhus innen rimelig feilmargin uten hell. Plukket på det meste, men noen som var løst fant vi ikke. Ikke fant vi noen flat sak heller. Siden det er ? uten beskrivelse av type sak så vet en heller ikke hva en egentlig leiter etter. Etter å ha snudd for å gå til bilen 3 ganger, så var ikke det så fristende heller. En siste sjekk og brått så hadde jeg den i hånden og vi kunne signere loggen!

Siden det er søndag så ble det en kort stopp ved ? som Hilde hadde funnet ved hjelp av sin 6. sans. Jeg har leitet utallige ganger etter denne når jeg fikk lurt ut av Hilde hvor hun hadde parkert når hun fant den. Hintet var lavt inni, så har jeg stukket fingrene inni alt som var lavt i en radius på 100 meter uten lykke. Så min 6. sans kan jeg altså ikke skryte nevneverdig av. Men i dag fikk jeg litt mer hjelp enn valg av parkering og cachen kunne endelig logges. 

Sånne kontorrotter er litt systematiske av oss, så et kart med grønne bokser må systematisk gjøres om til gule smilefjes. Resten av dagen skulle brukes på Røyse. Vi startet opp der vi avsluttet sist vi var i området, slik at vi kunne plukke cache for cache langs veien. Ikke alltid vi fulgte helt de angitte parkeringsalternativene, eller kjøreanvisningene i området. Man er da litt i overkant praktisk når man har mye å gjøre. Ikke alle veiene var noe særlig bedre enn gode kjerreveier heller. Ingen grunn til å ha nyvasket bil, eller nyvasket klær når man er på slike utflukter. På sånne snarveier med vinterføre, så er det best å holde tunga rett i munnen og klore seg fast i fjellveggen etter beste evne. Hilde sto trygt igjen nede på stien og dirigerte meg bortover fjellhylla for å finne mulig hule i fjellet som kunne skjule en liten boks. 

I løpet dagen fant vi ganske mange for oss nye varianter å gjemme en logg inni. Jeg delte ut en blå sløyfe helt nede i strandkanten. Denne cachen ga oss en unik sjanse til å vise hvilke «handywoman» som bor i oss. Godt HildeMB hadde lest seg litt opp på denne kassa så egnet verktøy var medbragt på ferden fra bilen. Genial løsning! 

Dagen ble avsluttet med Biliåsen runden. Der var det en vi slett ikke fant, til tross for iherdig leiting både ved 0 punkt og i rimelig stor radius rundt til tross for at hintet var hjørne. Med en tilbakemelding fra CO på den så skal vi tilbake og ta refleksløypa samtidig. I dag var det nemlig helt greit å komme seg hjem før det ble mørkt.

Eventyrputten som ligger litt for seg selv var siste funn i dag. Vi regnet med at vi kunne bli litt våte på beina der… siden vi allerede kunne vri sokkene våre så var det praktisk å ta denne også. Rimelig rette kompasslinjer ble det mot boksen. Godt isen ikke hadde gått på vannet ennå, men den føltes ikke så trygg heller. Listet oss rundt på kanten og nærmet oss raskt 0 punkt. Der var det skikkelig vått og isen sprakk under beina på oss. Cachen ble raskt lokalisert, fisket av kroken sin og signert. Takk for mange flotte cacher!

Her var hintet 2,5 meter opp, helst stige, men klatrere må utvise stor aktsomhet. 

Hva gjør man så? Jo den autorisertehelsepersonalet står på bakken og dirigerer, mens den syke halvt skadde blir sendt oppover fjellveggen for å utføre ærendet. Signering i logg.

Kvelds hilsen fra Sørlandet!

Einmánuður

Einmánuður - Fra 14. Mars til 13. April. 

Einmánuður er den sjette vintermåneden. Månedsnavnet betyr ganske enkelt én-måned. 21. mars er vårjevndøgn og da er en god skikk å holde blot for å feire fruktbarheten. Einmánuður er guttenes måned, mens Harpa er jentenes måned på samme vis som Þorri og Gói er henholdsvis dedisert til mannen og kvinnen.

Justervesenet

Justervesenet er en statlig etat, underlagt Nærings- og handelsdepartementet, med ansvar for nasjonale normaler for målenheter samt for kontroll av måleredskaper som brukes ved økonomiske oppgjør m.m.

Justervesenet representerer Norge i de internasjonale traktatene Meterkonvensjonen og International Organization of Legal Metrology, OIML.

Hovedvirksomheten ligger på Kjeller utenfor Oslo. Dessuten finnes fem distriktskontor på følgende steder: Kjeller, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Hvert av disse har ansvar for måleteknisk kontroll i sitt distrikt.

Justervesenets historie i Norge kan føres tilbake til Kristian Vs forordning av 1683 om ensartet mål og vekt i Danmark-Norge. Et eget norsk Justervesen ble etablert ved Kgl. res. av 6. juli 1832. Navnet Justervesenet kommer fra justering i betydningen måleteknisk kontroll.

Gregorsmesse

I dag har kråkene tingdag.

Dersom kråkene kommer innover landet og inn

i fjellbygdene, blir det en tidlig vår.

Det blir kald vår, dersom de kommer før 

Gregormessen, blir det et fruktbart år.

Drypper det fra taket blir det et godt ullår.

Blir det regn i dag, er det like godt som 10

høylass.

Er det godt vær i dag, så blir det en fin vår

Gregorsmesse var en viktig kirkehøytid til minne om pave Gregor den store. Noen primstaver har en fugl som merke, og det er rimelig å tolke denne som en due, et av St. Gregors helgenattributter. I folketroen ble fuglen oppfattet som en kråke, fordi kråkene gjerne kommer innover i landet på denne tiden og blir regnet som vårtegn. Over hele landet blir kråka tillagt hermet:

Gregorsmesse må de venta meg,

Marimess kjem eg visst,

kjem eg ikkje før Sommardagen,

då skal eg koma om det er på ein stav!

Folk tenkte seg vårjevndøgn ved Gregorsmesse, og en vanlig tradisjon er at nå er det blitt så lyst at man kan legge seg uten å tenne lys. Mildvær Gregorsmesse tydet godt for årets høyavling; nordavind spådde kald vår (Gaular); frost gav sen vår (Nordhordland). Som været var dagen etter Gregorsmesse, skulle vårværet bli, sa man i Sogn. På Jæren var Gregorsmesse flyttedag for tjenere. Enkelte steder gikk barn, utkledd som «gregoriusbrud» og «gregoriusbrudgom», rundt og tigget.

Kjeller Flyplass

Kjeller flyplass er en flyplass som ligger på Kjeller i Skedsmo kommune i Akershus. Flyplassen ligger rett nord for Lillestrøm. Kjeller var Norges første flyplass. Den første flyturen fra Kjeller fant sted 21. september 1912. Einar Sem-Jacobsen var flypionéren på Kjeller. Flyplassen eies av Forsvarsbygg og drives av Forsvarets Logistikkorganisasjon. Forsvaret benytter i hovedsak flyplassen for fly og helikoptere som skal til og fra vedlikehold hos AIM Norway. Kjeller flyplass er også den største basen for småfly i Norge. På Kjeller finnes en stor samling av flygedyktige veteranfly i Norge, samt flere flyklubber og organisasjoner. Flyplassen brukes av blant annet Oslo Flyveklubb og Nedre Romerike Flyklubb. Av organisasjoner med tilhold på Kjeller er Experimental Aircraft Association, Chapter 573 Norway og Kjeller Flyhistoriske Forening. Av kommersiell virksomhet finnes flyverkstedet Aeromech og avionikkforhandler og serviceinstansen Hovet & Co samt helikopterselskapet HelikopterDrift. Statens havarikommisjon for transport holder til rett utenfor gjerdet på vestsiden av plassen.

Hold av lørdag 11.06 og søndag 12.06 2016. Da avholdes den tradisjonelle Flydagen på Kjeller med mye flott flyvning, statisk utstilling og salg av flyrelaterte varer og tjenester. Det vil også bli muligheter for an luftetur i Dakota og helikopter. Velkommen!

Roa stasjon

Roa stasjon ligger på Gjøvikbanen og ble opprettet i 1909 da Roa-Hønefosslinjen ble bygget og tilsluttet Gjøvikbanen. Gjøvikbanen het opprinnelig Nordbanen og ble åpnet i årene 1900-1902. Lenge gikk togene til Bergen over Gjøvikbanen, og da var Roa stasjon punktet hvor togene tok av fra Gjøvikbanen over mot Hønefoss.

Kenneltreff avlyst!

Kennel Treff ER AVLYST GRUNNET SYKDOM!

Oppmuntring

Når Merethe var hjemme i helga hadde hun med en morsdagsgave til meg. Jeg har to utflyttede som er ferdig med tenårene, og de store prøvelsene har uteblitt. Snille unger. Sistemann har blitt tenåring, og det har ikke været noen store prøvelser der heller. Ikke enn å i allefall. Tror nok mye av det kan takkes en bra oppdragelse fra de var små. Klar og tydelig, samt en liten dose av oppbacking. 

I går var jeg på kontroll med armen hos lege, den så bra ut. Men jeg fikk henvisning til hudlege for å være på den sikre siden, som hun sa. Jeg så ikke helt hensikten, for jeg har vel større forutsetning til å se endringer selv enn en som aldri har sett armen før operasjonen eller etter.

Vår målet for dagen, men det var lite med sol i dag, så det fikk bli noen gårværsbilder av vinterkunst. Det kommer i eget innlegg, for det var overraskende mye selv om det både er vinter og stengt der. Det er en multiboks der i geocachingen, så jeg tenkte å samle inn litt informasjon så jeg kan regne ut litt hjemme før boksen sankes. Lite brøytet, men hoved stien var framkommelig.

Når vi først var nede ved elva så gikk vi bort til Bergerfoss. 

Dette er det første kraftverket langs Randselva hvis du følger elva nedover fra utløpet av Randsfjorden.

Den boksen fant jeg heller ikke, så i dag var det ingen vellykket rundtur. Konklusjonen på dagen var kun en boks, så det er vel bare å vente til det blir mindre snø rundt omkring. 

Førti riddere

Førti riddere, var en katolsk kirkehøytid til minne om 40 romerske soldater som døde som martyrer først på 300-tallet. Bare sjelden er dagen avmerket på nordiske primstaver. Vanlig over hele landet var det å si at som været var på Førti riddere, skulle det bli i 40 dager.

Den internasjonale kvinnedagen

Den internasjonale kvinnedagen feires hvert år den 8. mars. En nasjonal kvinnedag ble først arrangert i USA i 1909, mens en internasjonal dag ble vedtatt året etter på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, der over 100 kvinner fra 17 ulike land deltok. Dagen ble etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner.

Etter FNs internasjonale kvinneår i 1975 ble dagen i 1977 gjort til FN-dag, og en av flere av organisasjonens årligemerkedager.Idéen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første markeringen ble avholdt 28. februar 1909. I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i Jagtvei 69 (senere kjent som Ungdomshuset) i København, og den tyske marxisten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag den 8. mars. Dagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinnelig stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontai holdt tale i Oslo.

I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for «brød og fred» i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februar-revolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet gregoriansk kalender, når februar-revolusjonen begynte 23. februar, tilsvarer dette 8. mars. I 1922 besluttet Lenin at dagen skulle være en kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen.

I Norge var markeringene knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden. Arbeiderpartiet tok opp markeringen av 8. mars fra 1921, men fra 1929 forsvant markeringen.

Under andre verdenskrig fant kvinner hverandre i motstandsbevegelsen og i konsentrasjonsleirer og markerte dagen i all hemmelighet. Etter krigen var det så det nystartede «Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund», senere «Norsk Kvinneforbund», som holdt dagen i hevd gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i 1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.

Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8. mars i 1972. Da tok en gruppe fra Kvinnefronten ved Universitetet i Oslo initiativ til en felles markering med de andre kvinneorganisasjonene. Siden ble dagen en viktig markeringsdag – landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8. mars 1978 gikk 20 000 kvinner og menn i tog i Norge. Markeringen av kvinnedagen var nede i en bølgedal på 1990-tallet. I de senere år har oppslutningen økt, og det avholdes mange arrangementer og markeringer i forbindelse med 8. mars. 8. marskomitéen i Oslo holder tradisjonen med demonstrasjonstog i hevd og markerer årlig dagen.

I Norge

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen feiret første gang i 1915. Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet avholdt et folkemøte for fred denne dagen.Men den regelmessige, offisielle feiringen kom først i gang etter annen verdenskrig. Dagen hadde sin storhetstid på 1970-tallet, og spesielt i 1978 da over 20 000 kvinner og menn gikk i tog over hele landet. I Oslo gikk det to konkurrerende tog.

På 1980-, 1990- og 2000-tallet sank oppslutningen. Men i 2014 ble det rekordstor oppslutning på bakgrunn av abortloven. Hovedparolen var «Forsvar abortloven – nei til reservasjonsretten». Bakgrunnen for oppslutningen var i hovedsak motstanden mot høyre-regjeringens planer om å innføre reservasjonsrett for leger i abortspørsmål.På selve Youngstorget var det samlet 10.000 mennesker og i nærliggende gater rundt 5000 (10 ganger så mye som året i forveien). Også i Trondheim, Bergen og flere andre byer deltok rekordmange. I Bergen samlet 4.000 mennesker seg på Torgallmenningen, nesten dobbelt så mange som rekorden fra 1970-tallet, og i Trondheim samlet 3500 seg, noe som ble beskrevet som det meste siden 1970-tallet.

Jeg kan bare se...

Kråkedagen

Dagen i dag kalles for Kråkedagen og den er til minne om Perpetua og hennes trellkvinne som het Felicitas.

I Sverige kalles dagen Perpetua-dagen, og denne dagen tok man varsler fra kråka over hele Norden: Flakset kråka voldsomt med vingene, jublet bonden - for nå skulle det bli mye poteter, kål og andre grønsaker til høsten. På kråkedagen skal kråka hoppe på skaren.

Blir denne dagen grønn, blir det tidlig vår og den

blir flott.

Fra gammelt av bestemte kråkas oppførsel denne dagen hvordan årets vær og avlinger skulle bli.

Det var mye rart folk trodde på i gamle dager. De fulgte med i naturen og tydet tegn på hvordan vær og vind ville bli. Dette var noe som hadde gått i generasjoner, de gamle lærte opp de yngre. Nå er denne lærdommen gått i glemmeboka. Med dagens moderne teknologi blir gamle værtegn og varsler bare noe vi synes er en kuriositet og ler litt av.

Jevnaker kirke og prestegård

Jevnaker kirke ble innviet i 1834. Opprinnelig stod det en steinkirke her som trolig ble bygget på slutten av 1000 tallet av Olav Kyrre. I 1723 tallet var den norske kongen så blakk at han solgte kirka for å prøve å rette opp igjen økonomien etter "Den store nordiske krig". Den ble kjøpt av 6 bønder som fikk eiendomsretten til all jord som tilhørte kirka, og fikk også rett til å innkassere skatt.

For dette måtte de forplikte seg til å holde kirke og innventar i hevd. Noe som var ganske enkelt i starten fordi steinkirken var i god stand.

Tidlig på 1800 tallet ble steinkirken derimot for liten, så man forsøkte å utvide den. Murerarbeidet som ble utført var så slett at det resulterte store skader på kirka. Dette medførte at bøndene som eide kirka nå sto foran en så stor økonomisk utfordring at de valgte å gi fra seg retten til jord og skatteinnkreving, og menigheten overtok ansvaret eiendomsretten igjen.

Etter mye diskusjon ble det besluttet å rive den gamle steinkirka, og bygge en ny.

Rivingen skjedde i 1832, og 2 år etter kan den nye åttekantede laftede kirken altså innvies. Grunnmuren består av steiner fra den gamle kirken, og med sine to gallerier er det totalt 700 sitteplasser i kirka.

Jevnaker prestegård har røtter tilbake til middelalderen. I dag er det 4 fredede hus inne på gårdstunet her. Forpakterboligen (Drengestua) består av to sammenbygde hus, hvor den delen med åpen svalgang er fra 1600 tallet. Hovedbygget er påbygd rundt 1850, men opprinnelig ifra 1713.

vognskjulet her er bygget på 1700 tallet. Det var her fra prestegården at man hadde den første produksjon av teglstein her på Jevnaker (ca 1776). Selve produsksjons stedet lå noen 100 meter unna. Jevnaker historielag har sine møter i Drengestua her på prestegården.