søndag 9. oktober 2016

Gråfjell 1455 moh


Litt tidligere opp så det ble tid til en liten fjelltur på Norefjell. Første turen hit etter at jeg startet med geocaching, så det er enklest om en starter å plukke fra en kant tenkte jeg. Gulsviksetran er et flott utgangspunkt for turer om man har planer på denne siden av fjellet. 


Dagens runde ble på snaue halvannen mil og jeg var borte omtrent fem timer før jeg var tilbake i bilen. Jeg fikk plukket tre cacher iløpet av dagen, så jeg er godt fornøyd.


Ikke veldig mye vann i fjellet nå, men noen bekker renner det alltid vann i.


Det er flere stier som går oppover lia. Siden jeg skulle plukke Piggen først måtte vi svinge av stien i andre stikryss og ikke følge opprinnelige sti til Ranten. Langt der nede er bilen parkert.


Over det fjellet der skal vi gå for å komme helt til Gråfjell.


Lady, Mounty og Tessy ble turfølget mitt. Det var forholdsvis mye folk i fjellet da det er høstferie, så det ble bånd på dem. Trasig om det skulle være noen unger som blir skremt.


Fint når bare fjellet liksom åpner seg på toppen og det er nye fjelltopper så langt en kan se.


Herlig solfylt på formiddagen, men utover ettermiddagen ble det både skyer og vind.


Jeg var litt seint ute for å få skikkelige høstfarger, men jeg fikk meg en skikkelig fjelltur om ikke annet.


Så ble første cache plukket fram fra steinen, loggen signert og en blå sløyfe delt ut. Nydelig utsikt fra gjemmestedet.


Det hadde vært kaldere i fjellet noen netter enn det det har vært hjemme.


Med 679 meter i luftlinje til cachen på Gråfjell, mørke tunge skyer og mindre og mindre sol så vurderte jeg å snu, men fant ut at jeg hadde kortere vei om jeg fortsatte og gikk stien fra Ranten nedigjen isteden for å gå der jeg kom fra. Midt i bildet kan du skimte varden på Gråfjell.


Etterhvert som jeg nærmet meg ble det mer og mer blå himmel over fjelltoppen.


Langt der nede står bilen og jeg kommer ikke nærmere Gråfjell seinere i høst enn det jeg var da.


Men jo mer vi nærmet oss toppen jo mer blås det. Ørene til hundene sto bare å blafret.


Ingen av dem var særlig begeistret for all vinden.


For å slippe så mye klatring så gikk vi opp på baksiden av varden.


Hundene søkte ly på baksiden av varden når jeg leitet etter dagens andre cache. Her gikk det ann å puste. Det gjorde det ikke på andre siden.


Det var ikke langt ned i fjellsiden en skulle gå før vinden løyet og fingrene fikk følelse igjen. 


Tror det var flere enn meg som syntes det var godt å få varmen i kroppen igjen.


Skyene holdt seg rimelig nære hele veien ned igjen. 


De siste kilometerne er alltid druge. Men var godt fornøyd med dagens fjelltur. Før vi dro hjem kjørte vi innom dagens siste cache som ligger rett i hytteområdet. Kjapt funnet og signert med noen nysgjerrige naboer som fulgte med da jeg parkerte og stakk til "skogs"



Jesperpus

Stiligste pusen jeg vet om:

* *

Som han presenterer seg selv: Hei, og velkommen til min side. Jeg er en liten tigerpusongegutt født en av de siste dagene i august 2013. Ukjente far, men trivlig mor, og bor i Hedmark.


Løvet blåser av trærne


På denne dag ventes, ifølge gammel tro, sterk vind slik at resten av løvet blåser av trærne.


lørdag 8. oktober 2016

Bergenske kongevei


Helt greit å ha ferie med sånt knall vær. Med naturen rett utenfor vinduet så er det hyggelig å stå opp med slike pelsdotter rett utenfor på morgenen. 


Planen var en skikkelig fjelltur iløpet av høstferien, men noen fan av vekkeklokke når jeg har ferie er jeg ikke. Så når man sover litt lenge, som er mot normalt, så er det vel bare å nyte lange morgener. Naturen går ingen steder så det er bare å ta neste dag.


Kongeveien - eller Via Regia på latin er en veiadministrativ betegnelse som ble tatt i bruk på 1600-tallet. Kongeveier er veier som bandt viktige deler av landet sammen i eldre tid. Betegnelsen kongevei ble avløst av hovedvei i veiloven av 1824, og har ikke offisielt vært brukt etter dette. I dagligtale derimot benyttes kongeveibetegnelsen ofte om både de egentlige kongeveiene og om andre gamle veier.


Den bergenske kongeveien går tilbake til før 1700-tallet da veien fra Christiania gikk over Hadeland til Etnedal og deretter over fjellet til Bergen. I dag er det E16 som er hovedveien mellom øst og vest i landet vårt. E16 går fra Oslo til Hønefoss, gjennom Begnadalen til Fagernes, Lærdal, Voss og Bergen. Kongeveien er ikke bare en vei mellom øst og vest i Norge, men fortsetter videre østover og binder Bergen og Oslo sammen med både Stockholm, Helsinki og St. Petersburg.


Veien mellom øst og vest som senere skulle bli betegnet som kongevei, eller hovedvei, har sannsynligvis vært i bruk så lenge folk i dette landet har hatt noe særlig behov for å flytte seg mellom øst og vest. Ruten om Valdres, over Filefjell, nevnes flere ganger i sagaene, og konger som Halvdan Svarte, Harald Hårfagre, Olav den hellige og Kong Sverre skal ha krysset landet langs denne leiden.


Den gamle Ringeriksveien brukes nå mest til tømmertransport på vinterføre og som turistvei. Den går over Krokskogen fra Lommedalen i Bærum (Bærums Verk) til Sundvollen ved Tyrifjorden. Den ender i Krokkleiva ned gjennom et skar i bergveggen. Den gamle riksveien over Krokskogen var en viktig etappe av Den bergenske kongevei som ble åpnet i 1805. Selve Krokkleiva er fredet. 


Den første beretningen om veien over Krokskogen har man fra Oslobiskopen Jens Nilssøn, som 2/9-1594 reiste på visitas til Ringerike, men man vet ikke nøyaktig hvilken vei han fulgte. i 1716 kom Karl den 12.'s hærmenn over Krokskogen fra Lommedalen frem til Nordkleiva. Der stod slaget på det stedet som i dag heter Tavleskaret, etter det oppsatte minnesmerket der.


Mange veier ble anlagt i forbindelse med kjøring av trekull til Bærum Jernverk på 1700- og 1800-tallet. Restene av disse veiene finnes i dag igjen som gjengrodde stier. Etter hvert krevde forbindelsen Christiania-Ringerike en bedre veistandard, og i 1791 besluttet Peder Anker å bygge ut strekningen mellom Johnsrud i Lommedalen og Sundvollen i Hole. Veien ble ferdig rundt 1805, og lå etter datidens veikrav som en rett strek over Krokskogen. Traséen fulgte terrenget mer enn den veien vi i dag kjenner som Krokskogveien, Gamle Ringeriksvei eller Bergenske kongevei. Likevel hviler det fortsatt en stemning av historisk idyll over Krokskogveien fra Sundvollen til Lommedalen. Krokskogveien var hovedforbindelsen fra Christiania til Ringerike frem til 1859-60, da nyveien over Sollihøgda og Skaret ble åpnet.



Her ser du den berømte "Malesteinen"


Hele kleiva er stigning fra første meter og vel en kilometer opp. Siden vi skulle helt til Kongens Utsikt i dag ble siste del av løypa forholdsvis flatt. Langt der nede er E16.


Så var vi oppe på Kleivstua og dagens tredje cache kunne lokaliseres. Jeg hadde plukket eventcachen på Sundvollstranda og mysterien som ble publisert på tirsdag før jeg plukket cachen ved parkeringen der vi startet. Jeg endte opp med så mange sporbare saker etter eventet, men nå begynner det å minke på dem etter turen til Kongens Utsikt.


Kleivmannen

Kleivmannen holder til på toppen av Krokkleiva ved Sundvollen og skal ved hjelp av sin pengebøsse bidra med midler til vedlikehold av veien opp kleiva. Det har tidligere eksistert flere varianter av maleriet, og opprinnelig sto tavla nærmere husene på Kleivstua. H.O. Christophersen siterer i sin bok «Krokskogen i Gamle dager» F. O. Juell's bok «En gammel Jægers Meddelelser» fra 1875: «I anledning til at yte en Skjærv til Udgifterne, er der opsat et Maleri ved Klevstuen - en stor Jernplade, hvorpaa malet en Arbeidsmand, som med Spaden i Haand taler saalunde til Forbigaaende ..» Det har eksistert flere utgaver av Kleivmannen opp gjennom årene. Dagens utgave ble malt i 1952 av Harald Hauge. Det var Petter Grantopp (1871-1957) som sto modell når Hauge malte. Peter Grantopp bodde på plassen Grantopp på Krokskogen, og var gift med Hilma (1872-1942). Hilma sto modell for tavla Kleivkona som nå står ved inngangen til Sundvolden Hotell.


Teksten under bildet antas å være en forkorte bokmålsvariasjon av diktet «Mannen paa Krokkleivi» som Asmund Olavsson Vinje publiserte i avisen «Dølen» i april 1866:Paa Jord eg vide vankad,
og ingen Stad eg fann
so stor og væn Naturen,
som her i dette Land.
Og her fraa denne Kleivi
so stort eit Syn du fær,
at knapt kring heile Landet her.
Maken til det er:
her ser du Fjord og Bygdir
og myrke Skogar mest,
og Fjell du ser - sjaa Goustad,
som blaanar der i Vest.
At ymta um en Skilling
paa slik ein Stad er Skam.
Men Vegen vert forfallen,
og folk lyt koma fram.

Kleivmannen var opprinnelig malt på en 4 mm tykk stålplate. Malingen festet veldig dårlig til stålet, falt av i større flak og har medført at man måtte jevnlig gjøre restaurering. Senere er bildet avfotografert og festet til en aluminiumsplate. Den opprinnelige platen er festet bak et pleksiglass på en av bygningene på Kleivstua.


Tyrifjorden


Der Steinsfjorden og Tyrifjorden møtes.


Til all forrundring så var vi alene nede på verandaen, men det var en barnefamilie i gapahuken på toppen av haugen. Det var litt variable GPS forhold så jeg måtte leite litt diskre for ikke å tiltrekke seg noe særlig enkelt. Men det viste seg at jeg var på feil side av hintet til å begynne med. Vel logget og lagt igjen en sporbar sak, så kunne vi ta fatt på hjemveien igjen. Totalt litt over 6 kilometer med skikkelig stigning til å starte med, så ble det en bra tur.


Litt tidlig ute for solnedgang, så det får bli neste gang isteden.


Nyt kvelden...




fredag 7. oktober 2016

Britemesse


Denne dagen går bjørnen i hi.


Britemesse har navn etter den hellige Birgitta. Primstavmerket er en bok eller et hus, som begge peker mot klosteret i Vadstena. I Telemark heter det at da graver bjørnen hi og sanker lyng til det. Et annet primstavmerke er derfor to lyngkvister. Ved Britemesse skulle man også høste kålen, og derfor ble dagen også kalt Kåldagen.


Frosten har kommet for å bli på morgenen, men når sola klarer å stikke fram blir det i alle fall varmegrader.


Bringebær


Jordbær


Her sitter de å venter på at kjøttmeisen skal fly bort fra meisebollene.


Høsten kommer krypende...


torsdag 6. oktober 2016

På tur i minefelt


I går ble oppdraget å finne en runde med cacher jeg ikke hadde logget som potensielt besto av så store bokser at jeg kunne bli kvitt noen sporbare saker etter evetet på tirsdag. Jeg ble kvitt nesten halvparten så nå må jeg finne noen flere store bokser så jeg blir kvitt resten.


Jeg trodde egentlig at jeg hadde sett mer "fint" på denne runden. Men det var mye forfall og nedgrodd. Her er bilde av en borg... Skulle likt å se den når den var beboelig.


Ved den gamle vannforskyningen var det ingen cache å finne, for med sånt spregningsskilt så frister det ikke veldig å oppholde seg der lenge med to hunder. Spørs om jeg må ta en tur seinere uten hunder på en dag de ikke sprenger. Da har en litt bedre tid å leite.


Her et sted er det altså en cache som er festet til en stein. Det sier seg selv at en må ha litt tid for å få leita litt systematisk her. Til tross for at jeg fulgte den hardtråkkede stien fra bunnen av, så delte den seg ganske vilkårlig etter noen meter opp i fjellsiden.


Siden jeg hadde dagen vurderte jeg å gå til neste cacheområde i Heradsbygda, det var bare en snau kilometer i luftlinje. Men som du ser, det er kjempebratt ned og opp igjen før du kan begynne å cache. Så er det samme gropa å forsere på vei tilbake til bilen. 


Det ble til at jeg tok bilen rundt og parkerte oppe i byggefeltet for å finne veien til gapahuken i Heradsbygda.


Ronja og Mounty venter mens jeg leiter etter cachen. De er ikke like tålmodige på venting som Lady og Tessy, men det går rimelig greit etter en stund. Så satte vi kursen mot den gamle gruva.


Også i Heradsbygda har det foregått leting etter de edlere metaller. På toppen av Oppenåsen, i enden av det som heter Gråsteinveien i dag, ble det på 70-tallet søkt etter Nikkelforekomster.


I området hvor denne cachen ligger, anslås det at det på 20-30 tallet var forsøk på å starte opp en sølvgruve. Ryktene sier også at det var ved hjelp av sølv som ble funnet her, Oppen-slekta ble rike. På sommerstid kan man i området rundt gruveåpningen (som er fylt med vann), skimte konturene i bakken av det som en gang har vært en oppdemmning og renne for vann for utvasking av mineraler.


Litt lenger ned i lia ble det mer venting på dem ettersom jeg måtte bedrive litt treklatring for å rekke opp til boksen.