Hvordan en verner ble hater

Historien om Oslo-familien som flyttet ut av byen for å oppleve "berikelsen"

2. august. Livskvalitet! Min kone og jeg løfter våre rødvinsglass og skuer utover åkre og skoger utenfor vinduene. Endelig er drømmen gått i oppfyllelse! Vi har fått vårt eget småbruk, og skal leve tett på naturen. Her ute hvor alle dyr, og ikke minst ulven, lever sitt frie liv; Dette fantastiske rovdyret som så mange av våre venner i byen kjemper for. Misunnelsen deres er enorm. Vi titter opp til ungene, som sover så fredelig. Valpen vi har kjøpt, vesle Ludo, ligger i kurven sin og drømmer. For en oppvekst dette vil bli for ungene våre. For et liv for en hund! Langt unna storbyens farer, bråk og stress. Jeg klemmer kona mi godt inntil meg. Livet er vidunderlig. Vi lytter ut av vinduet i natten etter ulvenes hyl, men hører dessverre ingen ting. Jeg gleder meg til jaktsesongen også. Tok jegerprøva hjemme i Oslo, og har kjøpt en rifle. Jeg håper jeg kan bli med bygdefolka på jakt.

5. august. Det kommer naboer innom, og ønsker oss velkommen til bygds. Koselige folk! De synes det er så flott at det kommer nytt blod i bygda, og ungene deres gleder seg til å bli bedre kjent med våre. Det er bare to uker til skolestart. Vi spør dem om ulven i området, men de er veldig negative. Vi blir skuffet over at de ikke deler vår entusiasme, men de vil vel forstå etter hvert. Ting kan være litt vanskelig å begripe om man bor på bygda.

10. august. Besøk på tunet. Et par som er svært opptatt av å bevare ulven. Det er kjente fjes fra avisene. De gleder seg over at vi tenker som dem. Vil vi hjelpe til? Det finnes mørke krefter som kjemper imot dette fantastiske dyret, som ikke forstår at det var her før oss, og at det har enda større rett enn noen andre til å bo her. Ulven er en berikelse! Selvsagt vil vi hjelpe til. Vi lover å ringe om vi hører om ulovligheter. Det er en viktig kamp!

18. august. Skolestart! Bygdeskolen er for lengst blitt nedlagt, så ungene må ta skolebuss. Jeg tok meg fri fra den nye jobben, og kjørte dem til busstoppen denne første dagen, men det var også den eneste. Det er en drøy kilometer å gå fra husene og ned til veien. Den trimmen har de bare godt av. Vi slipper å være redd for dem på skoleveien. I byen var det ikke trygt!

22. august. Vi får besøk av to vennepar fra byen. De er bare så misunnelige! Ungene og vi skal leve på landet, og midt iblant ulver! Vi er utrolig privilegert. De vil forsøke å få til det samme. Dette må være selveste lykken. Sent på natten står vi alle på verandaen og lytter etter ulvene, som etter den brutale utryddelsen for mange år siden, endelig er vendt tilbake. For en berikelse i norsk natur! Vi forteller om de to som kom på besøk, og vennene våre vet godt hvem det er. Kjente fjes fra miljøet som arbeider for å hjelpe ulven. De avslører hver eneste dag hvor ondskapsfulle og uvitende mange mennesker er. Særlig bønder, samer og jegere. Slike folk er primitive, og vet jo ingen verdens ting om hvor viktig det er med naturens mangfold. Vi skåler for ulven. Vesle Ludo vår løper fritt rundt på tunet og gjør fra seg. Så godt det er å være hund på landet!

2. September. Naboene våre har vært innom igjen. De har sau, og snakker om at de er bekymret for dyra som er på beite. Det er ulv rundt oss! Jeg kikker bort på kona mi, og vi nikker megetsigende til hverandre. Tenk å slippe dyr ut sånn uten videre! De får som fortjent. Hvorfor er de ikke ute og gjeter dem? Naboene ber oss passe på hundevalpen. Og vi skal heller ikke være trygge for ungene.

For noen idioter!

5. september. Ulvevennene kommer på besøk igjen. Denne gang har de med seg en spesiell hund. Forteller at den er trent til å finne gift og feller. Det er visst ikke måte på ondskap her på bygda, men heldigvis finnes det ildsjeler som dem, som redder ulvene. Da vi forteller at naboene ber oss om å passe ungene, ler de godt begge to! Hvor mange mennesker har ulven tatt i Norge de siste hundre år?

Denne kvelden hører vi for første gang ulver som hyler. Det må være flere som snakker med hverandre. Fantastisk! Vi tar opp lyden med mobilene våre. Sender til våre venner i byen. De synes det er utrolig. Vi er verdens heldigste.

11. september. Vesle Ludoen vår ble borte i går kveld. Den var bare ute på tunet som vanlig. Vi har ropt og lokket i hele natt. Ungene får ikke sove. De griner. Jeg må kjøre dem til skolen i full fart, og kommer for seint til jobben.

12. september. Naboene kommer på besøk. De har med seg det vesle halsbåndet, fullt av blod. De fant restene av lille Ludo. Den ligger bare to hundre meter fra tunet vårt. Det er et grusomt syn. –Ulv, sier naboen. – Nytter snart ikke noe lenger her ute. Før hadde vi gaupa, og kanskje en bjønn. Nå er det mye verre. Ulven dreper alt! Veldig leit med valpen, men vi får kaste oss rundt og kjøpe en ny. Unger glemmer heldigvis fort. Og så dumt av oss og ikke passe på hunden, her langt ute i skauen.

15. september. Det som skjedde med valpen har gått hardt inn på ungene. Vi har bestemt oss for å kjøre dem til bussen. De føler seg utrygge, og vi vil ikke presse dem. Kona mi må ta seg fri for å kjøre dem ned den ene dagen, jeg den andre. Vi får ta annenhver dag til det gir seg.

20. september. Naboene har fått ned de siste sauene fra beite. Det er så koselig å se dem rundt på jordene. Vi er glade for at ungene får oppleve slikt. Helt annerledes enn i byen. Vi hører ulvene igjen denne kvelden. De høres veldig nært! Ungene blir litt redde.

25. september. Naboene ringer og ber oss komme for å se. Sier at djevelskapen har vært på besøk.

Det er et forferdelig syn. Døde og skadede dyr spredt rundt om på jordene. Ulven har vært tett ved husene i natt. Samme kveld kommer de to ulvevernerne innom igjen. Sier at det nå koker i bygda. Har vi hørt noe? Er det noen som snakker om å jakte ulv ulovlig? Vi må bare fortelle dem, så skal de bringe det videre. De er myndighetens hjelpere. Dette er en viktig kamp! Nei, det er ingen som snakker om sånt! Og jeg synes de to virker helt gale og fanatiske. Går det ikke inn på dem, det som har skjedd? De stakkars dyrene var jo inne ved husene. Er de ikke trygge der heller? Det virker som de to er helt følelsesløse. Det er bare ulv som gjelder.

28. september. På jobben til kona er støvelen satt ned. Hun må følge arbeidstiden. Kan ikke kjøre ungene til bussen annenhver dag. Jeg må ta det der.

4.oktober. Det er problematisk, dette med å kjøre til skolen. Sjefen min er lut lei at jeg kommer seint hver eneste dag. Nå forlanger ungene at vi også skal hente dem ved skolebussen om ettermiddagen, så jeg må gå tidligere. Og de er redde om kvelden. Vil sove med lyset på. Ny valp vil de ikke ha. Sier den bare vil bli drept.

5 oktober. Det er elgjakt i bygda. Jeg tenker ikke engang på å spørre om å bli med. Må kjøre ungene hver dag. De to ulvevernerne er på besøk igjen. Sier det er viktig å ha øyne og ører oppe nå. Det er nå det kan skje! Bygdefolka skyter ulv under jakta, sier de. Ulvevernerne har fått med seg en bil til med folk. De følger med på jaktradio, og noterer seg bilnumre mens de kjører rundt på skogsveier. Rene agentene. Jeg driter egentlig i dem. Har mer enn nok med mine egne bekymringer. Ungene er ikke som før, og kona mi er sur støtt. Sier hun begynner å bli lei av alt sammen. Det er mørkt om morran når skolebussen kommer, og det er mange foreldre som kjører ungene. De tar ingen sjanser. 

Ulven har tatt to hunder til i bygda, og fire jakthunder er drept i nabokommunene.

11. oktober. Vi ser skygger på jordet utenfor vinduet om kvelden. Jeg skulle egentlig ut i vedskjulet, men det får være til i morgen. Vi kan bruke varmeovnene. Kona mi sjekker at dørene er låst. Vi sier ingen ting til ungene.

16. oktober. Det er andre kvelden på rad nå at vi hører ulvene. De høres uhyggelig nær ut. Må være rett borti åsen her. Ungene blir redde og kommer ned til oss i stua. Synes det er kjempeskummelt. Jeg må love at jeg står klar når de kommer hjem med skolebussen i morgen ettermiddag. Ellers går de ikke av bussen!

17. oktober. Det er nysnø når jeg kjører ungene til busstoppen. Det går digre spor langs veien. Jeg stanser for å se. Det må være ulv! Den kan være like ved oss! Jeg setter meg fort inn i bilen og kikker rundt meg, men ser ingen ting. Ungene vil ikke vente alene på busstoppen. Jeg må vente med dem i bilen til bussen kommer. Kommer enda seinere på jobben. Sjefen er dritt forbanna!

18. oktober. Ulvevernerne ringer. Om jeg har hørt noe? Nei, jeg har ikke det!! Og de kan bare glemme å spørre meg mer! Jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre! Jeg sier det rett til dem.

2. november. Ulven tok en elgkalv i utkanten av jordet til naboen. Tre ulver rev i kalven da han sto opp. Den var ikke ordentlig død engang. Han filmet med mobilen, og sto fram i lokalavisa. Filmen blir sett av tusenvis av mennesker og kommer på TV2. I kommentarfeltet blir han latterliggjort fordi han sier at folk i bygda frykter for ungene, og at gleden ved å være sauebonde er blitt borte. Mange skriver at ulven er et fantastisk dyr, og at han får flytte et annet sted om han tror på gamle skrøner eller ikke greier å passe på dyra sine! Bondeidiot! Ulven har større rett til å bo der enn han! Naboen blir ringt opp og skjelt ut, så han må slutte å svare på ukjente nummer.

11. november. To ulver angrep uten forvarsel bikkja til en annen nabo mens han gikk kveldstur med den. Det var på veien rett nedenfor huset vårt. Bikkja ble bitt, men han fikk den med seg. Løp opp til meg med bikkja i armene. Den blødde veldig fra ryggen og magen. Ynket seg og ristet. Ungene ble helt hysteriske. Kona låste dørene. Jeg prøvde å få tak i dyrlegevakta, men bikkja døde før jeg fikk svar.

12.november. Jeg har fått sparken på jobben. Sjefen vil ikke ha folk som ikke kan følge arbeidstida.

13. november. Kona har tatt ungene med og reist til byen. De kommer aldri tilbake.

14. november. Jeg finner fram et telefonnummer jeg har notert. Det er til de to idiotene av noen ulvevernere. Jeg ringer dem, og rekker å be dem dra til langt inne i innerste hælvete og bli der, før de bare ler av meg og legger på røret. Den kvelden slukker jeg lysa inne i huset og rigger meg til med rifla i vinduskarmen. Jeg har tappet i et digert glass med rødvin, og skåler med et djevelsk blikk ut mot jordene, som ligger badet i måneskinn. Nå må «berikelsen» bare komme!

Tekst : John Kyrre Fjeldvik

Hønefoss jernbanestasjon

Nesten som Sesam stasjon...? Hønefoss stasjon ligger 96,8 meter over havet. Avstanden fra Oslo S er 89,57 kilometer regnet over Roa og 112,8 kilometer over Drammen. Stasjonen ble åpnet i 1868 da Randsfjordbanen sto ferdig. Nåværende stasjonsbygning ble tatt i bruk i 1909 ved Bergensbanens åpning. De fleste av Bergensbanens tog har blitt kjørt over Drammen i stedet for over Roa siden slutten av 1980-tallet. Selv om avstanden er ca 23 kilometer lenger til Oslo over Drammen er kjøretiden omtrent den samme for begge strekningene. Billetter må kjøpes på togene, bestilles via NSBs kundetelefon.

Alle har vel hør om den berømmelige Ringeriksbanen? Stasjonen planlegges for bruk i 50 til 100 år. Utformingen må derfor være langsiktig og fleksibel. Når Ringeriksbanen er ferdig møtes fem jernbanelinjer på Hønefoss stasjon. Med persontog på flere av banene i fremtiden blir Hønefoss et naturlig byttepunkt. Det er i dag bred enighet om at en bærekraftig by- og tettstedsutvikling ikke kan basere seg på privatbilisme. Det gjelder både utslipp og arealbeslag. Det er ikke mangel på arealer, men en bærekraftig bystruktur er avhengig av korte avstander. Vi står derfor på solid faglig grunn når vi anbefaler å utvikle stasjonen i Hønefoss sentrum, hevder Börje Karlsson planleggingsleder Hønefoss Fellesprosjektet Ringeriksbanen og E16.

Jeg har ikke stor tro på at noe Ringeriksbane kommer egentlig, men bare vi får en ny vei som er funksjonell over Sollihøgda skal jeg være fornøyd. De har vel snart skjønt at landsbygda ikke egner seg til kollektivtransport, og retning Sokna er ikke noe unntak. Jeg er avhengig av bilen min, uansett hva jeg skal.

Med 8 avganger fra Sokna på ukedagene klokka 0550 som første og klokka 1630 som siste. Om jeg skal hjem så har jeg 8 andre avganger og velge mellom. Den første klokka 0800 og den siste klokka 1715. Det sier seg selv at de eneste disse bussene passer for er skoleunger og pensjonister.

I 1854 fikk Norge sin første jernbane. Hovedbanen var 68 kilometer lang og gikk fra Kristiania til Eidsvoll. Dette er faktisk den samme strekningen som også har landets mest moderne jernbane, Gardermobanen som åpnet i sin helhet i 1999.

Største stigning/fall: 55 o/oo på Flåmsbana

Høyeste punkt i dag: 1237 m.o.h. inne i Finsetunnelen på Bergensbanen

Lengste tunnel: Romeriksporten på Gardermobanen, 14580 meter

Lengste rette strekning: I Kvineshei tunnel på Sørlandsbanen, 9020 meter rett spor

Lengste jernbanebru i dag: Bru over Strømsøløpet i Drammen, 454 meter lang

Laveste punkt: 14,9 meter under havoverflaten i Bærumstunnelen

Nordligste punkt: Ved Ofotbanens kilometer 6,80 mellom Narvik og Straumsnes stasjoner, 68 gr. 27,6" nord

Tettest trafikkerte enkeltspor: Bergen - Arna

Tettest trafikkerte dobbeltspor: Oslo S - Skøyen

Norsk Jernbanemuseum ble etablert i Hamar i 1896 - 42 år etter at den første, norske jernbanestrekningen ble åpnet. Museet har en unik samling fra norsk jernbanehistorie.

Det var et diesellokomotiv som kjørte fram og tilbake når vi var der. Flott bråk for Hailey som fulgte fascinert med når det leet seg uten at hun oppdaget lokføreren. Ble to små bjeff for å forsikre seg om at det ikke bjeffet tilbake.

Jeg hadde et håp om at det hadde kommet et ordentlig tog, men så flaks hadde jeg ikke. Til tross for at jeg har bodd side om side med Bergensbanen hele livet så har jeg ingen anelse om når det kommer et tog den ene eller den andre retningen. Neste gang skal jeg sjekke rutetabellen før vi drar hjemmefra.

Fra stasjonsområdet har du en utrolig utsikt ut over byen.

Lykken er...

Gratulerer Sognafarets Moonlight Shadow "Kodak" og Erika som godkjent besøksekvipasje hos Røde Kors. Så stolt av dere!

Ja hva er egentlig lykke? I Hønefoss åpnes et "Gledeshuset" i sommer. Sikkert praktisk da sommeraktivitetene i Hønefoss har bestått av et telt som flyttes fra sted til sted ettersom temaet for tilstelningene på innsiden av teltet har endret seg. 

Hønefoss revyen som holdt til i bakgården til Hotell Ringerike og Jailhouse Rock som holdt til i bakgården til det gamle fengslet. I jula er det Jul med din glede som er innendørs, kunne blitt kaldt i telt da gitt. Nå får alt et eget hus hvor de kan underholde folk i. Problemet med et lite sted som Hønefoss er at det er de samme menneskene som står bak alle arrangementene omtrent, da får en den samme type humoren på alle stedene. 

Jeg har ikke samme humoren som de i barnehagen, jeg synes ikke rumpehumor, eller humor hvor en gjør narr av de i salen er morsomt. Så revylivet i Hønefoss har jeg sluttført mine besøk, for å si det enkelt. Jeg har også sluttet å gå på Jailhouse Rock, da de gikk over til å spille sanger som en hører daglig på radioen. Det er ikke de sangene jeg vil betale 3-400 kroner for å sitte på en plaststol å høre på. 

Er lykke og glede det samme? Eller er det bare et definisjonsspørsmål? Et kjapt søk på google viser at lykke for andre trenger ikke være lykke for meg, eller lykke for deg. Det som gleder noen trenger ikke glede meg eller deg. 

Lykke, psykisk tilstand, filosofisk begrep, har siden antikken blitt betraktet som det største eller som en av de største verdier, men det har vært sterkt delte meninger om hva lykke er, fra ren lystfølelse til det å fungere godt som menneske. Begrepet har bare spilt en underordnet rolle i moderne etikk, da det har vist seg vanskelig å oppnå enighet om hva det betyr. 

Størsteparten av den greske etikken beskrives gjerne som eudaimonistisk. Eudaimonia oversettes som regel med lykke, men betyr snarere «det å være besatt av en god ånd». Platon og Aristoteles skiller mellom lykke og lykksalighet. Ifølge Platon består lykken i harmoni i sjelen. Hver av sjelsevnene har sin dyd eller «dygd» (arete). Tenkningens dyd er visdom, viljens dyd er mot og begjærets dyd er måtehold. Når alle disse dydene er i harmoni, blir man et rettferdig menneske, og et rettferdig menneske er ifølge Platon et lykkelig menneske.

Aristoteles har beslektede tanker. Lykke er noe langt mer dyptgripende enn nytelse. En nytelse er alltid kortvarig, mens lykken er noe som utfolder seg gjennom et helt liv (eller i det minste store deler av livet). Lykken er knyttet til at man er i virksomhet og får utfoldet sine evner til det ytterste.

Senere filosofer Augustin forstår lykke som sjelens tilstand i det hinsidige, i en ikke-sanselig skuen av Gud. Ifølge Kant er lykken så intimt forbundet med den enkeltes personlighet at den ikke lar seg definere allment. De britiske utilitaristene, Bentham og Mill, forbandt lykke med følelse av velvære og fravær av lidelse.

Glede er en følelse som setter en tilstand av lykke. Gleden er en individuell opplevelse og hva som føles som glede for en person, er nødvendigvis ikke glede for andre...

Lykke er ikke å eie alt, men å være glad og tilfreds med det man har... hevder noen. Om man er fornøyd med det man har kan jo være bra, men hva er galt i å kunne ønske seg noe da? Man blir jo glad av å endelig kunne få noe som man har ønsket seg i lang tid, noe man har spart til for endelig å kunne skaffe seg. Om man er avhengig av bil for å få hverdagen til å gå rundt, så bør man da være fornøyd med en sak på fire hjul som virker. Bør man ikke ha noen forventninger til denne saken på fire hjul, annet enn at den skal virke?

Alle må ha mat, skal man være fornøyd med tørt brød og reint vann? Ja for en trenger ikke annet for å overleve. Men akkurat mat gjør ikke meg lykkelig, men jeg vil ha litt variert mat... men lykkelig over en bedre middag... nei kan ikke si det. Men de som ikke har tilgang på daglig mat blir sikkert lykkelig av det.

Lykke er vel da kanskje å få eller oppnå noe som en ikke har ennå...?

For å være ærlig så er ikke akkurat lykke et ord jeg bruker når jeg snakker. Ei heller glede på en måte. Jeg kan glede meg over ting og bli glad av ting... men den helt store lykkefølelsen har jeg vel aldri kjent på. Noen vil vel da tolke det dit at jeg er missfornøyd og kravstor, men er jeg det? Man kan vel være fornøyd uten den store lykkefølelsen?

Godt og varme beina litt før en skal svømme igjen.

Blir man mer glad av uventet hjelp enn av hjelp en forventer?

Merethe klippet alle flatene når hun var hjemme i helga. Det var bare igjen for meg å klippe klør. Da tok jeg Hailey og Ronja også så alle var nyklippede. De har fått noen klumper i mellom potene når vi har vært ute på ski i det siste, så nå som det er meldt mildere vær så kommer det mer klumper også. Da er det godt å ikke ha så lang pels som det kan feste seg i. 

Lady haltet litt etter dagens skitur, den var ikke så lang heller. Jeg var litt treg til å komme meg ut, så det hadde begynt å snø. Da stikker det litt i ansiktet, særlig når en aker i bakkene.  Ikke allverden til kos på flat mark heller, men da har hundene fått trimmen sin i dag. For ikke å glemme meg også, for i helga har det blitt mye snopspising gitt. La liksom grunnlaget på kinoen på fredag, så gikk det liksom slag i slag videre i helga. Noe godt må man da unne seg... så lenge en er aktiv mellom slagene så har det lite å si. 

Nå som løpetiden er over så er sosialiseringsturene med Hailey igang igjen. Bare det blir et snev av sommer så skal vi på utstilling igjen. Nå skal vi ha det bart under føttene og sitte i teltet vårt neste gang. Trange haller trenger vi ikke før til høsten igjen.

Kråkene satt tett i tett ved Hønefoss skole.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor alle gamle bygg i Hønefoss vurderes revet av kommunen. Både skole og jernbanestasjon, men de blir vel ikke enige ellers hadde de vel vært borte alt.

Tilbake over brua kom det sykebil med fulle sirener, men det stusset hun ikke nevneverdig over. Stoppet og kikket, men ikke noe mer heller.

Litt rart det der når en går den samme runden når en er på bytur, så går en forbi de samme statuene og skulpturene hver gang. Og noen bare må man ta bilde av, hver gang...

Sentrum bærer fortsatt preg av at det er skikkelig vinter med mye snø.

Bjørnene er litt skrekkblandet fryd for dem begge, enda så mang ganger de har sjekket dem.

Familieidyll 

Lurer på om denne flomsteinen får en ny strek til våren når all snøen smelter i år.

Litt lenger ned i elva er det flere svaner som prøver å finne mat på bunnen av elva.

Hailey synes det er spennende med svaner, alle fugler egentlig.

Rådhuset

Verdens beste turkompiser

Langs Schjongslunden var krakkene dekket av snø og bare venter på at våren skal komme så turgåerene med god tid kommer tilbake.

Hailey begynner å bli ganske flink til å sitte på krakker hun også, men selve oppklatringen er litt verre. Men det kommer seg sikkert med litt trening.

Ronja derimot er oppe på krakken før en får sukk for seg.

Jeg laget pizza i dag før Marius og Merethe skulle dra hjem, men det ble igjen endel når Patran hadde spist etter jobb også. Da var det bare å ringe for å høre om Kenneth hadde lyst på litt mat også. Det hadde han, for han hadde jobbet i dag og var på vei hjem. Kjekt med alt som blir spist opp. I morgen er det ny uke på gang og jammen er vi snart midt i mars også. Månene bare fyker avsted så det er vel snart jul igjen. 

Svanene træler litt for å komme seg langt nok ned for å komme til maten.

Når man er på bytur så får man litt inspirasjon til hva man kan lage til hjemme. Men mye av det jeg ser går ikke helt greit å lage hjemme, jeg har noen firbeinte som er litt hjelpsomme for likt stæsh for å si det sånn.

Så er det bare å sette kursen mot bilen og dra hjem. Ny uke rett rundt hjørnet og påskeferien nærmer seg med stormskritt! Skal bli godt kjenner jeg, for våren kommer stort sett sammen med påsken. Bikinikroppen skulle en vel snart ha startet på, men med over en meter snø ute så føles det som en har riktig god tid til akkurat den jobbingen.