Det begynner å bli en stund siden vi hadde vært på tur, så gjensynsgleden med Simba var stor. Jeg hadde invitert til en tur i ukjent terreng og o terrenget er kjent eller ukjent spiller egentlig liten rolle. Det ble nok en dag uten sti et stykke på turen. Stien ble liksom borte og ble til en bekk isteden. Rart det der.
Det var liksom ikke en sånn tur jeg hadde invitert til, men Simen hadde kalde føtter og takket nei til tur på bakgrunn av tidligere turbeskrivelser her på bloggen. Simen følte ikke for å ta med tursekk, ti liter vann, tau og klatreutstyr, langstøvler og fjellsko, redningsvest og hjelm for en rusletur i nærmiljøet som vi aldri hadde vært på tur i tidligere. Christine som har hatt noen turopplevelser med meg tidligere slo til med godt mot. Godt utstyrt med vannflaske og joggesko.
Vi møttes på pendlerparkeringa ved Sykehuset, la i vei nedover gangveien og svingte opp bak høgskolen. Der hadde jeg nemlig sjekket ut stistart etter tips fra Vibecke på jobben. Poenget med turer er å gå rundt, ikke sånn frem og tilbake tur. Hva kan gå galt med tur på slik brei fin sti? Jeg hadde hentet turinspirasjon fra Morten Synstelien sin turblogg Tur1.
Vi var veldig enige om at det sikkert var lurt å følge stien som gikk langs elva et stykke først, svinge oppover lia og komme igjen på Tanbergmoen, så si på parkeringa.
Det er idyllisk å gå elvelangs. Det er satt opp noen stolper på Hovsenga, så det blir en liten tur elvelangs seinere i år også. Akkurat når er ennå ikke helt bestemt. Greit med sånn innfallsmetode.
Om stien ikke er like brei etter hvert, så er den i det minste tydelig.
Hundene benyttet alle anledninger til å bade samt slukke tørsten.
Som regel går vi jo på andre siden av elva når vi går rundt Sjongslund og videre elvelangs. Denne ettermiddagen ble det altså på andre siden av elva enn vi pleier.
Når stien brått svinger til høyre og ser sånn ut, da veit du at alt er som det pleier når en legger i vei på tur.
Når Christine henger etter og antyder at dette var da litt bratt...
Brått sto vi i jordekanten og var litt usikre på hvilken jordekant vi skulle følge. Det var liksom ingen naturlig jordekant som så ut som sti. Vi valgte dermed å gå rett fram, for vi trodde vi skimtet en skogsbilvei på andre siden av jordet.
Der vokste det både blåveis og hvitveis side om side.
Skogsbilveien viste seg å stemme.
Vi antok at de nye husene skulle bygges op toppen av denne haugen. Fossen utvikling har mange nye planer.
Klart det er fin utsikt, men i denne leirehaugen hadde jeg vel ikke bygget meg noe hus. Med tanke på Gjerdrum, så er det helt greit å tenke seg om to ganger før man bruker mange penger på en ting.
Med både stier og lettere småveier på kryss og tvers her, så kunne det vært et flott turterreng. Vi valgte vel stier litt på måfå og fulgte retningen vi skulle i tilbake til bilen sånn nogenlunde bra.
Ennå er det håp om å fullføre runden på bra underlag og tydelig sti.
Hailey satte pris på å få være med på tur med Simba, så det var en bra gjeng.
Stien var lettere kupert hele veien.
Med gjerde langs stien så skjønte vi at vi nærmet oss sentrale strøk.
Bare dokumenterer at vi fremdeles har flott si å følge og målet er innen rekkevidde uten problemer.
Når en kommer til et slikt pilegrimsmerke langs stien og det ligger to damer rett ut på tvers av stien, da kan en lure på om det har skjedd en alvorlig ulykke. Men nei da, da var bare så slitene at det ikke orket å gå lenger. De hadde gått fra Bønsnes og skulle overnatte på Klækken hotell. De var nok ikke kjent for de lurte på hvor langt det var igjen. Jeg sjekket kartet på mobilen og fant ut at det var ca en kilometer for dem å gå. Fatter ikke at turfolk ikke har kart på tlf så de vet hvor de er når de legger av gårde i ukjent terreng.
Langs hesteinnhegningen hørte vi bilene fra veien til Haug.
Nå gikk det straka vegen til bilen regnet vi med.
Når vi sto ved nok en jordekant tok vi et bevisst valg på å finne en sti vi kunne følge isteden for å følge jordekanten ut til gangveien ved riksveien fra Eplehagen. Til høyre i bildet gikk det en forholdsvis grei sti nedover.
Ikke veldig godt opptråkket, men jeg vil nå kalle det en sti. I allefall ennå...
Stien ble etterhvert egentlig litt våt. Direkte bløtt var det der egentlig.
Kort fortalt så var det ikke bløtt der så var det tett. To onder å velge mellom for to stykker i joggesko.
Etter en stund fant vi ut at det sikkert var lurt å komme oss opp fra denne sompa vi hadde havnet ned i.
Området var fult av slike trær, det positive var at jeg ikke var allergisk mot disse i det minste. Så da kunne vi legge ivei rett gjennom skauen.
Bolig til leie... ledig ennå i det minste.
Forholdsvis bratt, men Christine sa at det var sunt med rumpetrening. Så da ble det litt av det.
Etter bitte litt rådslagning så fant vi ut at vi skulle følge denne stien når vi endelig kom til å dumpe innom denne igjen.
Det ble mer rumpetrening innen vi fant bilene igjen, for å si det sånn.
Du kan kalle det kald beregning, eller du kan kalle det flaks... Vi kom fram til tomtene som vi hadde planlagt å komme innom på runden vår. Så kan ikke klage på det. Det ble ingen fram og tilbake, men en runde ut av det på nærmere 8 kilometer. At vi brukte en tre timer på dette trenger en ikke å snakke så høyt om.
Det så ut til at det var en del planer for området.
Kanskje de skal lage en aktivitetspark eller noe?
Tipper de skal sette ut krakker langs turstiene.
Hagemøbler det ikke bare er å nappe med seg under armen.
Gatebelysning er tydeligvis veldig viktig for folk
Vi var veldig enige i at her fristet det ikke å bo, utsikt får være utsikt.
Litt lenger ned var det stor byggevirksomhet og mange brakker.
De som hadde flyttet inn i disse fuglekassene så ikke ut til å ha det særlig trivelig. Hva er forskjellen på rekkehus og kjedet enebolig? Har de bare funnet opp et nytt fansy navn på samme bygget?
Utsikt så en kan skimte Tyrifjorden i det fjerne.
Takk for turen, det blir nok snart en ny...