Denne cachen er plassert der hvor krigsfangeleiren på Vågård lå under andre verdenskrig. Russeren Nikolai Stepanenko var krigsfange her, rømte og bosatte seg etter krigen på Jevnaker. Andre verdenskrig herjer i Europa. Stalin erklærte krig mot Tyskland som hadde erobret flere land allerede. Det tyske krigsmaskineriet er på full mars inn i Sovjetunionen over hele Østfronten og den 30. oktober 1941 starter et blodig slag i Sevastopol. Tyskerne klarer ikke å innta byen og beleirer den. Det settes i gang et massivt bombeangrep. De sovjetiske styrkene klarte å holde byen frem til juli 1942 og med dette har de klart å forsinke den tyske fremrykkingen på Østfronten mot Stalingrad og oljekildene i Kaukasus. En del av de sovjetiske styrkene blir evakuert sjøveien, mens de som er igjen kapitulerer. 97 000 sovjetiske soldater blir tatt til fange av tyskerne. En av disse var Nikolai Stepanenko.
Fra Sevastopol startet en lang fangetransport som skulle ende på Vågård tre og et halvt år seinere. Fangene ble først sendt til fots 700 kilometer til Nikolajev. Her ble de kommandert til jernbanestasjonen og stablet inn i kuvogner. Turen gikk via Polen til leiren Buchenwald i Tyskland. Nikolai satt i denne leiren vinteren 1942/43. Her var det umenneskelig og tidvis så trangt i brakkene at det ikke var liggeplass til alle. Resultatet var en meget stor dødsprosent. Utpå våren 1943 ble de overlevende russiske krigsfangene overført til en leir i nærheten av Düsseldorf.
Halvannet år seinere ble et par tusen fanger tatt ut av denne leiren og fraktet med jernbane i kuvogner til Köln. Der ble de plassert i lasterommet på en båt og fraktet til Oslo. Fangene skulle imidlertid lengre. Med tog bar det avgårde til Hval stasjon, som lå mellom Jevnaker og Hønefoss. Etter en overnatting i militærleiren på Hvalsmoen, bar det til krigsfangeleiren på Vågård. Da Nikolai Stepanenko kom til Vågård, hadde det alt vært russere der et års tid. Det var behovet for arbeidskraft for å få bygd en flyplass på Eggemoen, som gjorde at tyskerne plasserte fangene på Ringerike. De første russerne som hadde kommet, ble de første månedene plassert på Hvalsmoen, men i februar 1944 tok en til å bygge en egen leir på Vågård. Nikolai kunne fortelle om leiren på Vågård. Fangene bodde i brakker. Noen brakker hadde senger, i andre brakker lå fangene i halm som var bredt ut på golvet. De tyske og østerrikske fangevokterne hadde liten omsorg for fangene.
Kjøkkenbrakka var delt i en tysk og russisk avdeling. Maten var dårlig, men Nikolai mintes at den var bedre enn maten i Buchenwald. Der var brødet så hardt at de knapt greide å tygge det. Her var det i tillegg en slags kålrabisuppe blandet med innvollene fra slaktede dyr. Det hendte det fløt ufordøyd gras fra kumager i suppa. På Vågård fikk fangene en dagsrasjon på 3-400 gram brød pr. dag, i tillegg fikk de ei ause med kålrabisuppe når de arbeidet på flyplassen. Rundt hele leiren var det piggtrådgjerde og vakttårn. De fleste fangene var på tvangsarbeid på flyplassen på Eggemoen, men noen arbeidet også på et lite sagbruk i nærheten. En del av fangene ble også satt inn i vegarbeid i Eggemobakkene. Skotøy var det så som så med, noen hadde sko, andre brukte striesekker rundt beina. Under transport fra leiren til arbeidsstedene fulgte det med fangevoktere med schäferhunder.
Flere av de russiske krigsfangene bukket under, men Nikolai Stepanenko holdt seg frisk. Utover vinteren 1945 skjedde det imidlertid ting som oppskaket han mye. Tyskerne satte nå alt inn på å få med krigsfangene i de siste krampetrekninger i krigen mot de allierte. Fangene på Vågård ble tvunget til å høre på tysk propaganda. Da noen av fangene greide å få stilt inn radioen på russiske stasjoner, som kunne fortelle at tyskerne var på vikende front, ble det rabalder og radioen inndratt. Neste steg var et fellesmøte i leiren, der en sendemann møtte opp og foredro om riktigheten av å kjempe på tysk side. Da sprakk det for Nikolai og han sa høyt og tydelig at Hitler ikke hadde sett sine kamerater dø, slik som de russiske fangene hadde, og la til. Hadde han sett at Hitler holdt på å drukne, ville han gjort sitt beste for å trekke han fortest mulig under. Reaksjonen uteble ikke. Ti minutter seinere ble Stepanenko hentet av to fangevoktere og satt i enecelle. Her ble han isolert fra omverdenen. Han fikk imidlertid komme seg ut en gang om dagen for å hente sin egen mat på kjøkkenet. Da hadde han en fangevokter foran seg og en bak.
Det hadde på dette tidspunktet vært noen rømninger fra leiren. 2. februar 1945 fikk Nikolai sjansen. Det var under turen for å hente mat det skjedde. Da de kom til matsalen, gikk den fremste vakten inn for å hente maten. Den andre vakten sto igjen og passet på. Det var kaldt vær og snøføyke den dagen. Etter å ha stått og trampet med beina en stund, for å holde varmen, falt vaktsoldaten for fristelsen til å gå inn på kjøkkenet for å varme seg. Samtidig lot han grinda stå åpen. Han trodde vel ikke at fangen turte rømme i et slikt vær. Det var nettopp det Nikolai gjorde. Han mente det var bedre og bli skutt under flukt enn inne i leiren. Han gikk fort gjennom grinda, huket seg under vinduene i kjøkkenbrakka og kom seg usett til skogs. Snøføyka dekket sporene hans. Det tok tid før rømmingen ble oppdaget. Fangevokteren trodde nemlig først at han hadde gått tilbake til cella på egenhånd. Da de ikke fant han der, ble det kommandert oppstilling og slått full alarm. Da var imidlertid Nikolai langs innpå åsen. Det var ikke den letteste tida å rømme. Med 20 kuldegrader og dårlige klær forsto Nikolai at han fort ville fryse i hjel om han satte seg ned. Han gikk derfor hvileløst omkring i sju hele døgn. Den sjuende natta hørte han noen rope. Det var en norsk motstandsmann som bodde i ei hytte ved Asperudstjern. Her traff Nikolai igjen to andre russere som hadde rømt fra Vågård tidligere. Etter 3-4 uker ble han flyttet til ei hytte lenger nord på åsen. Her hadde han god kontakt med en småbrukerfamilie.
Nikolai Stepanenko var i dekning frem til freden kom 8.mai. De russiske krigsfangene ble i Vågårdsleiren frem til midten av juni. Da ble de transportert tilbake til Sovjetunionen. Nikolai ble imidlertid ikke med den transporten. Han bosatte seg i Jevnaker og ble boende der livet ut. Småbrukerparet som Nikolai hadde kontakt med var Anton og Gulborg Rolfsbråten i Bakka. Der bodde Nikolai den første tiden. Etter freden fikk han seg jobb som altmuligmann hos Karsten Nylender på Glassverket. I og med at han ikke hadde noen familie tilbake i Russland, begge foreldrene døde før den andre verdenskrig og hans eneste bror som var flyver døde under Spanskekrigen, sa han ingen grunn til å reise tilbake til Russland. Han fikk således innvilget fem års oppholdstillatelse i Norge.
Det var på denne tiden han møtte Bergliot Brørby, som han seinere giftet seg med. De fikk tre sønner, som igjen har blitt til barnebarn og oldebarn. Nikolai var en familiemann, og ofret seg helt for barn og barnebarn. Han var ellers med på å starte Jevnaker Guttemusikkorps og var dessuten en ivrig fagforeningsmann i bygda. Etter fem år i Norge fikk Nikolai hjelp av daværende lensmann, Kåre Gundersen, til å søke om norsk statsborgerskap, noe som ble innvilget. Nikolai arbeidet ved Viul Tresliperi, Randsfjord Glassverk og Østlandske Spennbetong AS. Nikolai fikk mange gode år på Jevnaker, inntil han døde i 1995.