Den internasjonale kvinnedagen

Den internasjonale kvinnedagen feires hvert år den 8. mars. En nasjonal kvinnedag ble først arrangert i USA i 1909, mens en internasjonal dag ble vedtatt året etter på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, der over 100 kvinner fra 17 ulike land deltok. Dagen ble etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner.

Etter FNs internasjonale kvinneår i 1975 ble dagen i 1977 gjort til FN-dag, og en av flere av organisasjonens årligemerkedager.Idéen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første markeringen ble avholdt 28. februar 1909. I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i Jagtvei 69 (senere kjent som Ungdomshuset) i København, og den tyske marxisten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag den 8. mars. Dagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinnelig stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.

I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontai holdt tale i Oslo.

I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for «brød og fred» i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februar-revolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet gregoriansk kalender, når februar-revolusjonen begynte 23. februar, tilsvarer dette 8. mars. I 1922 besluttet Lenin at dagen skulle være en kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen.

I Norge var markeringene knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden. Arbeiderpartiet tok opp markeringen av 8. mars fra 1921, men fra 1929 forsvant markeringen.

Under andre verdenskrig fant kvinner hverandre i motstandsbevegelsen og i konsentrasjonsleirer og markerte dagen i all hemmelighet. Etter krigen var det så det nystartede «Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund», senere «Norsk Kvinneforbund», som holdt dagen i hevd gjennom mindre markeringer. Deres første offisielle markering etter krigen var i 1948. Den gang raste den kalde krigen og kvinnene som markerte dagen møtte mye motstand.

Den nye kvinnebevegelsen tok opp igjen tradisjonen med å markere 8. mars i 1972. Da tok en gruppe fra Kvinnefronten ved Universitetet i Oslo initiativ til en felles markering med de andre kvinneorganisasjonene. Siden ble dagen en viktig markeringsdag – landet over gikk små og store demonstrasjonstog, noen med en håndfull deltakere, andre med flere tusen. 8. mars 1978 gikk 20 000 kvinner og menn i tog i Norge. Markeringen av kvinnedagen var nede i en bølgedal på 1990-tallet. I de senere år har oppslutningen økt, og det avholdes mange arrangementer og markeringer i forbindelse med 8. mars. 8. marskomitéen i Oslo holder tradisjonen med demonstrasjonstog i hevd og markerer årlig dagen.

I Norge

I Norge ble den internasjonale kvinnedagen feiret første gang i 1915. Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet avholdt et folkemøte for fred denne dagen.Men den regelmessige, offisielle feiringen kom først i gang etter annen verdenskrig. Dagen hadde sin storhetstid på 1970-tallet, og spesielt i 1978 da over 20 000 kvinner og menn gikk i tog over hele landet. I Oslo gikk det to konkurrerende tog.

På 1980-, 1990- og 2000-tallet sank oppslutningen. Men i 2014 ble det rekordstor oppslutning på bakgrunn av abortloven. Hovedparolen var «Forsvar abortloven – nei til reservasjonsretten». Bakgrunnen for oppslutningen var i hovedsak motstanden mot høyre-regjeringens planer om å innføre reservasjonsrett for leger i abortspørsmål.På selve Youngstorget var det samlet 10.000 mennesker og i nærliggende gater rundt 5000 (10 ganger så mye som året i forveien). Også i Trondheim, Bergen og flere andre byer deltok rekordmange. I Bergen samlet 4.000 mennesker seg på Torgallmenningen, nesten dobbelt så mange som rekorden fra 1970-tallet, og i Trondheim samlet 3500 seg, noe som ble beskrevet som det meste siden 1970-tallet.

Jeg kan bare se...

Kråkedagen

Dagen i dag kalles for Kråkedagen og den er til minne om Perpetua og hennes trellkvinne som het Felicitas.

I Sverige kalles dagen Perpetua-dagen, og denne dagen tok man varsler fra kråka over hele Norden: Flakset kråka voldsomt med vingene, jublet bonden - for nå skulle det bli mye poteter, kål og andre grønsaker til høsten. På kråkedagen skal kråka hoppe på skaren.

Blir denne dagen grønn, blir det tidlig vår og den

blir flott.

Fra gammelt av bestemte kråkas oppførsel denne dagen hvordan årets vær og avlinger skulle bli.

Det var mye rart folk trodde på i gamle dager. De fulgte med i naturen og tydet tegn på hvordan vær og vind ville bli. Dette var noe som hadde gått i generasjoner, de gamle lærte opp de yngre. Nå er denne lærdommen gått i glemmeboka. Med dagens moderne teknologi blir gamle værtegn og varsler bare noe vi synes er en kuriositet og ler litt av.

Jevnaker kirke og prestegård

Jevnaker kirke ble innviet i 1834. Opprinnelig stod det en steinkirke her som trolig ble bygget på slutten av 1000 tallet av Olav Kyrre. I 1723 tallet var den norske kongen så blakk at han solgte kirka for å prøve å rette opp igjen økonomien etter "Den store nordiske krig". Den ble kjøpt av 6 bønder som fikk eiendomsretten til all jord som tilhørte kirka, og fikk også rett til å innkassere skatt.

For dette måtte de forplikte seg til å holde kirke og innventar i hevd. Noe som var ganske enkelt i starten fordi steinkirken var i god stand.

Tidlig på 1800 tallet ble steinkirken derimot for liten, så man forsøkte å utvide den. Murerarbeidet som ble utført var så slett at det resulterte store skader på kirka. Dette medførte at bøndene som eide kirka nå sto foran en så stor økonomisk utfordring at de valgte å gi fra seg retten til jord og skatteinnkreving, og menigheten overtok ansvaret eiendomsretten igjen.

Etter mye diskusjon ble det besluttet å rive den gamle steinkirka, og bygge en ny.

Rivingen skjedde i 1832, og 2 år etter kan den nye åttekantede laftede kirken altså innvies. Grunnmuren består av steiner fra den gamle kirken, og med sine to gallerier er det totalt 700 sitteplasser i kirka.

Jevnaker prestegård har røtter tilbake til middelalderen. I dag er det 4 fredede hus inne på gårdstunet her. Forpakterboligen (Drengestua) består av to sammenbygde hus, hvor den delen med åpen svalgang er fra 1600 tallet. Hovedbygget er påbygd rundt 1850, men opprinnelig ifra 1713.

vognskjulet her er bygget på 1700 tallet. Det var her fra prestegården at man hadde den første produksjon av teglstein her på Jevnaker (ca 1776). Selve produsksjons stedet lå noen 100 meter unna. Jevnaker historielag har sine møter i Drengestua her på prestegården.

Snømann

Snømann er en menneskeliknende skulptur eller figur laget av snø. Figuren lages oftest av barn, eller voksne sammen med barn, som en lek med snøen, gjerne i begeistringa over den første snøen som faller om vinteren. Snømann-figuren har ingen forbilder i folketro, sagn eller gamle eventyr. På grunn av sin visuelt tydelige, antropomorfe framtoning har den likevel blitt et populært, barnevennlig symbol for vinter og snø.

En snømann bygges ofte av tre store baller eller kuler av kram snø som blir satt oppå hverandre som kropp og hode. Det er umulig å lage snømann av nysnø i 15 kuldegrader. For å lage ansiktstrekk kan man benytte steiner eller knapper til øyne og munn og gulrot til nese. Noen gir snømannen kvister til hår eller armer og kler den med lue, skjerf eller ting som ligner på en hatt. Ikke sjelden lar man snømannen holde en kost, trestokk eller pinne. På denne måten kan man betrakte skulpturen som en improvisert kunstinstallasjon.

Snømenn blir ofte lagd av to kuler i Øst-Asia. I Japan blir de kalt «snø-daruma» etter den runde formen på en daruma, en populær, dokkeliknendelykkebringer. Mer avansert utformede snøfigurer kalles gjerne snø- eller isskulpturer. Slike lages av profesjonelle og amatører flere steder i verden, for eksempel under Snøfestivalen i Sapporo som har blitt arrangert hver vinter siden 1949. Det er liknende isskulpturarrangementer også blant annet i Harbin i Kina.

Den eldste dokumenterte snømannen man hittil kjenner til, er ifølge amerikaneren Bob Eckstein gjengitt som en bokillustrasjon i middelaldermanuskriptet til entidebok (katolsk bønnebok) fra 1380. Det ser imidlertid ikke ut til at snømenn blir vanlige før på 1700- og 1800-tallet. Ei bok fra Antwerpen fra 1772 har 24 bilder av snøfigurer. Første gang en snømann var på omslaget av et magasin, var i 1852.

Flere steder har forsøkt å lage rekordstore snømenn som turistattraksjoner eller for å tiltrekke seg oppmerksomhet av andre grunner. Ikke sjelden har det vært arrangert uhøytidelige konkurranser i snømannbygging. Verdens høyeste snømann skal være «snøkvinnen» Olympia, oppkalt etter den amerikanske senatoren Olympia Snowe. Figuren ble reist i løpet av to måneder ved hjelp av heisekraner i Bethel i Maine i USA i mars 2008 og var 37, 21 meter høyt.

Den avskyelige snømann, betegnelse på et vesen som ifølge lokale beretninger skal finnes i Himalaya, lokalt kjent som migo eller yeti; halvt dyr, halvt menneske, ca. 180 cm høy, dekket av rødbrun pels, men med hårløst ansikt. Ble verdenskjent da den britiske tindebestigeren Eric Shipton i 1951 fant store fotavtrykk i snøen under fjelltoppen Menlungtse, og sherpaene fortalte at de stammet fra den avskyelige snømannen. Siden har flere, blant dem Edmund Hillary, lett gjennom Himalaya-traktene i håp om å støte på vesenet, alle uten resultat. Nye spor, utvidet av solsmeltingen, kan like gjerne være satt av mindre dyr. Et forslag har gått ut på at sporene kan være av tibetanske munker som er tilstrekkelig herdet ved faste og yoga til å gå barbent over snø og is.

Et annet vesen, som heller ikke er vitenskapelig påvist og som har atskillig til felles med den avskyelige snømann, er den såkalte almasty, også kalt den kaukasiske villmann. Han skal ha et lite, eggformet hode, kraftig underkjeve, kanintenner, apelange armer og tykk, svart kroppspels og sies å holde til i avsidesliggende fjelldaler i Kaukasus. En sovjetisk ekspedisjon drog på leting etter ham høsten 1964, men vendte tilbake uten å ha funnet ham. Nord-Amerika har også sin avskyelige snømann, kalt Bigfoot eller Sasquatch pga. fotspor som måler 35–60 cm i lengde, 20 cm i bredde (første gang oppdaget i 1811). Dette tre meter høye lodne, men menneskelignende vesenet skal høre hjemme i Rocky Mountains fra Canada til Oregon i USA.

Snømannen Kalle

var så grei og god som gull.

Tenk at nesen hans var en gulerot,

begge øynene av kull.

Snømannen Kalle

var av is og sne og vann.

Men det sies at en vinternatt

ble det liv i Kallemann

Det må ha vært litt trolldom

i den flosshatten han fikk,

for tidlig neste morgen

så var Kalle ute og gikk.

Snømannen Kalle

var det liv i, kan du tro.

Alle barna så at han kunne gå

og han vinket litt og lo.

Snømannen Kalle,

kjente solen som en brann.

Og han sa som så:

"La oss leke nå

før jeg smelter bort som vann"

Ute i gaten med et kosteskaft i hand

løp han ut og inn som en virvelvind,

ropte "Ta meg om du kan"

Så fór han rundt omkring i by'n

og stanset aldri opp.

Han bare sto et øyeblikk

da konstabelen ropte: Stopp!

For snømannen Kalle

måtte skynde seg avsted,

så han sa: "Farvel,

jeg må dra i kveld,

jeg må fly som bare det."

Dumpedi-dump-dump

Dumpedi-dump-dump

Kalle går og går

Dumpedi-dump-dump

Dumpedi-dump-dump

Velkommen neste år!

Bly- og sinkgruve på Vågård

Gruvene ligger ca. 300 meter fra veien som går fra skytebanen på Vågård opp mot Vælsvann. I gruveområdet finnes rester av slagghauger, rester av grunnmurer, noen vannfylte synker og den nesten nedraste dagåpningen i hovedgruva.

Malmforekomstene ved Vågård ble funnet i 1889 og det ble startet opp prøvedrift året etter. Dette vet man med sikkerhet ut fra protokollene etter en befaring som Bergmesteren i Det Østlandske Gruvedistrikt foretok 1. September 1890. Protokollen viser at forekomsten ble vurdert som lovende og prøvedrift ble deretter igangsatt.

 Prøvedriften opphørte imidlertid i 1893 og noe mer skjedde ikke før i 1899. Da ble en mer omfattende prøvedrift igangsatt og forekomster av blyglans, sinkblende og litt kobberkis ble oppdaget. 

Etterhvert var gruven drevet 75 meter inn i fjellet. Men nok en gang opphørte driften. Men resultatene må likevel ha vært lovende, for i 1903 kom Engelske interesser inn i bildet og selskapet "The Heen Mineral Mines" ble etablert. I en periode frem til 1906 arbeidet 10-15 mann i gruvene under ledelse av en fransk ingeniør. 

Men på grunn av mangel på kapital opphørte nok en gang driften i 1906 og gruvene var blitt historie. I året 1906 ble det totalt utskeidet og utskipet 13 tonn blyglans med en gehalt på 67% bly og 0.2% sølv.

Lady og Mounty måtte vente utenfor i og med at inngangen var så bratt og liten. Vi skulle jo tross alt leite etter en boks inne i mørket med hodelyktene.

Vi hadde tatt med oss hjelmen til Leif så vi hadde hodelykt og armene fri til å leite. Det er tross alt helt køla mørkt rett innenfor inngangen. 

Så kunne leitinga starte for fult.

Hintet var første til venstre, så da var det bare å forsvinne lenger inn i mørket.

Innerst i gruve gangen så gravde Partran fram en boks vi kunne signere i.

Greit med hjelm for det var ikke like høyt under taket alle steder

Synd at folk ikke kan gi F.... i hærverk alle steder. 

Enkelte vegger var dekket av noe som lignet slim som rant nedover.

Noen ganger ble bare lavere og lavere

Til tider forholdsvis mye vann på golvet, men jeg holdt meg tørr til tross for joggesko

Når vi kom så langt inn fant vi ut at det var best å snu. Når det er trebjelker i taket, så er det sikkert en sikring mot rasing av steiner.

Best å være på den sikresiden, særlig siden hundene ventet på utsiden

Med så klart vann er det ikke enkelt å oppdage før en plumper uti. Bare enkelte ringer etter litt småstein vitner om at det var vann der.

Her gikk vi heller ikke inn

På vei tilbake til utgangen, til tider var det veldig høyt under taket

Istapper i inngangen

Ute i det fri igjen til to lykkelige hunder

På vei tilbake til bilen, og en dato til krysset av i kalenderen på statistikken.

Opp plukking av jenter

Med  litt planlegging i går så ble det en rimelig hektisk dag. Begge jentene skulle hjem igjen! For å rekke litt mat og lufte hunder før jeg dro, så ble det effektiv jobbing før jeg kunne dra fra jobben. Malin og Ronja ble igjen hjemme, resten fikk være med på tur. Etter litt planlegging så fant jeg ut at jeg fint kunne rekke noen geocacher før jeg skulle plukke opp Merethe hjemme hos henne. 

Men med en halv meter nysnø og tett snødrev fortsatt til tider, så var det ikke alle boksene som kunne vært enkle før, som en i det hele tatt fikk tak i. Men ved godt mot så ble det nå 7 bokser jeg kunne få smilefjes på kartet for. Noen får egne innlegg, mens andre fører seg inn i den anonyme rekken av cacher. Hoved boksen i går var den som ligger på militært område på Kjeller. Der ble det litt knoting, for telefonen klarte ikke å bestemme seg for 0 punktet. 

Jeg hadde også bestemt meg for å ta et "brev" men han som brøytet plassen ble jo aldri ferdig med å dytte bort snøen. Jeg flyttet meg rundt på parkeringen, men han kom bare etter. Så kjørte jeg ut på veien igjen og stoppet i krysset, da stelte han seg midt på plassen og hadde ikke tenkt å kjøre videre så det ut til. Nei får ta den til våren når det har blitt bart. 

Jeg har funnet ut hvordan jeg legger inn koordinater på Garmin klokka, men jeg fikk ikke til å få den til å vise vei dit jeg hadde lagt inn. Med denne brøytemannen som stadig maset så ble jeg bare lettere irritert i tillegg, så det var ingen god kombinasjon. Skulle besøke Merethe, men kom ikke opp bakken i det hele tatt så vi endte opp på McDonald på Kjeller for en McFlurry. Marius skulle hente en kamerat for å ha alenehelg når Merethe ble med meg hjem.

Endelig fikk Tessy hilse på Merethe når vi ventet på at Flyet fra Billund skulle lande. Det tok ikke av fra Danmark før etter at det egentlig skulle landet på Gardermoen, så det ble noen timer i bil med venting i går. 

Jeg slo ned ene delen av baksetet, da var ikke Tessy sein med å storme fram til Merethe og sette seg på fanget. Endelig Merethekos igjen. Denne gangen ble Patran fulgt helt til utgangen av Gardermoen av en snill dame fra personalet. Godt fornøyd med vinterferieoppholdet hos Leif, og rimelig trøtt så bar det hjemover. Når klokka passerte 3 så kunne jeg finne senga også. Men hundene ville ut når det nærmet seg 10, så da var det bare å stå opp for å lufte dem, frokost og fyre i ovnen. De får få en skikkelig tur i dag, siden det bare ble en runde på Kjeller på dem i går. Bokseplukking i sentrale strøk med tre hunder er ikke veldig enkelt. Alt for mange lukter som skal sjekkes ut.

I kveld kommer Kenneth på hjemmelaget pizza. Da er det vel bare å nyte mildværet, kanskje en skulle lage en gedigen snømann midt på gårdsplassen? Ikke sikkert pappa blir like imponert når han må brøyte rundt den...

2013 TX68

Et sted mellom Mars og månen suser en steinblokk på størrelse med et middels stort kjøpesenter gjennom rommet. Den har kurs rett mot jorden. I hvert fall nesten. 5. mars vil asteroiden 2013 TX68 passere jorden. Er vi heldige (eller uheldige) vil asteroiden passere oss med en avstand på kun 17.000 kilometer — et nødskrik i kosmologisk sammenheng. Det man imidlertid vet er at 2013 TX68 er beregnet til å være i overkant av 30 meter i diameter, noe som gjør den nesten dobbelt så stor som objektet som eksploderte i atmosfæren over byen Chelyabinsk i Russland i 2013.

1100 mennesker ble skadd da sjokkbølgen fra meteoren knuste flere tusen vinduer i byen. Asteroiden 2013 TX68 går i en bane som krysser omløpsbanene til både Mars, Venus og vår egen planet, og akkurat 5. mars vil det oppstå et såkalt «close shave». 17.000 kilometer er kun 5 % av avstanden mellom jorden og månen.

Sist gang 2013 TX68 passerte oss var det med en avstand på 2 millioner kilometer. Det høres behagelig mye ut, men nok til å havne på NASAs liste over farlige objekter. NASAs Jet Propulsion Laboratory er faktisk de eneste som prøver å holde øye med slike farlige steiner som bare venter på å krasjlande i middagen din. Forskningsprosjektet Near Earth Object Program holder styr på mer enn 600 større objekter som har potensiale til å kollidere med jorden.

Synes du slike ting er festlig blir du kanskje glad av å høre om « Asteroid Watch» Jet Propulsion Laboratorys egen blogg om nærgående asteroider (en på størrelse med en buss passerer i morgen!). I en pressemelding betrygger NASA i kjent stil med at 2013 TX68 ikke kommer til å treffe jorden (i hvert fall ikke akkurat nå), men legger også til at det er en minimal sjanse for kollisjon neste høst, nærmere bestemt 28. september. Da er oddsen 1 til 250.000.000 for fulltreff. Neste sjanse etter det er i 2046.