lørdag 21. mai 2016

Cacheutlegg på Holleia


Med fint vær da bærer det til skogs

Dagens runde ble på så si 13 kilometer og tok i overkant av 3 timer. Jeg har tenkt å prøve meg på  geoart, men det er ikke så sikkert det er veldig lett. Men det vet man ikke før man har prøvd.


Dette er første gangen jeg har hatt med meg sekk på cacheutlegging, så håper på mange flotte logger fra de som finner dem. Nå er snart mai over også, da da kommer det ny oversikt over årets bragder.


Gunhildtjern, men det er ikke mye tjern igjen da Olaf Røsberg i sin tid fant ut at det var smart å grøfte ut hele tjernet og lage vei tvers over.


Litt lenger inn på Holleia ligger Setertjærn, der er det adskillig mer vann og riktig trivelig.


Sola steika skikkelig i dag selv om det var endel skyer, så da var det bare å ta badestopp i alle vann en gikk forbi. Bading gjaldt bare de firbeinte, jeg lot meg ikke lokka av den ene eller den andre.


Hadde jeg tatt et bad så var det slett ikke  sikkert jeg hadde kommet meg opp igjen på land.


Hundene kunne vært der hele dagen, de var ikke særlig hippene på å komme på land for å få bånd på seg, så vi kunne fortsette runden og komme oss hjem før kvelden.


Så ble det bushing opp til Skurmyr for å sette retning mot Gunhildåsen. Hvem denne Gunhild var som har satt navn på både ås og tjern i sin tid vet jeg ikke. Enten var hun en storfrue på en av gårdene i bygda, eller så var hun en kjær datter som døde tidlig. 


På toppen av Holleia er det veldig flatt og fint. Men du må følge med på retningen du går, fort gjort å havne på andre siden og tro at du går på vei hjem.


Om man klartrer opp på en av haugene, så har en god utsikt i alle retninger.


Tessy venter på å hoppe i vannet igjen før vi går videre. Godt å avkjøle seg etter en lang dag i skauen.


På toppen av Gunhildåsen så er det laget til skikkelig leirbål.


Det var bedre utsikt tidligere, men med litt velvilje så ser en mange mil!


Helt til Sokna med den nye veien til Ørgenvika langt der framme.


Soknabruket og dalstråka innaførr. Begynner snart å kunne bli farbart i fjellet nå.


Om du ikke er kjent så er det ingen tvil om hvor stien starter fra veien. Siden vi kom bakveien i dag, så gikk vi ned igjen den vanlige stien og tok en sving innom Tolvputt så hundene kunne få et siste bad før vi gikk de siste kilometerne hjem.


Mounty tar sats for å hoppe ut ennå en gang.


Tolvputt


Lady har alltid ett eller annet i munnen


På vei hjem så vi en flaggspett.

Flaggspetten er den mest tallrike og videst utbredt av alle spetter i Europa, mangler bare nord i Fennoskandia, Irland og Island. I alt finnes 15 underarter i Europa.

Flaggspetten er trostestor, lett kjennelig på sin «spraglete» drakt i svart, hvitt og rødt, og på to store hvite skulderflekker på den svarte oversiden. Eneste av våre spetter som stort sett lever av bartrefrø om vinteren.

Lunner Stasjon



Lunner stasjon ligger på Gjøvikbanen, som første stasjon etter Roa, hvor Gjøvikbanen skilles fra den gamle traseen til Bergensbanen (nå kalt Roa-Hønefosslinjen). Stasjonen ble opprettet år 1900, to år før åpningen av Gjøvikbanen i 1902. Stasjonen har vært ubetjent siden 1985.Stasjonen er oppført i dragestil, og det er Paul Due som var arkitekten bak stasjonsbygningen. Han tegnet stasjoner for NSB gjennom nesten 20 år fra 1891 til 1910, de siste 10 årene sammen med sin sønn, Paul Armin Due. Tilsammen har de tegnet mer enn 2000 bygninger tilknyttet utbyggingen av det norske jernbanenettet. De er tegnet i en av de tre stilartene sveitserstil (tidlig), dragestil (mellom) eller jugendstil (sen).

fredag 20. mai 2016

Så var det hælj igjen!


Jeg kan godt bli litt vant til sånne todagers arbeidsuker. Har nok å finne på om dagen, men litt utrygge forhold med tette regnbyger. Men stort sett så rekker vi en liten runde før neste skur. Det meste regnet kom når jeg var på jobb i dag.


Denne helga er det ingen som kommer hjem, da er det bare jeg og Patran. Med det værvarslet som er for helga, så må man vel være litt aktiv på lørdag før man sløver foran tv'n hele søndagen. 


Om noen uker er denne frøkna veteran og skal på utstilling igjen. Det gleder jeg meg til. Oslo, Drammen og dobbel utstilling på Biri. 


I løpet av få dager har det grønne kommet i en utrolig fart. Åkeren spiret etter en drøy uke og bladene på bjørka er så si like store som om sommeren allerede. Snart er alt pollenet sluppet og jeg slipper å nyse i tide og utide. Nyt helga!

Melsomvik Mølle


Bekken som går mellom Akersvannet og Melsomvikbukta har drevet
kverner, møller og sagbruk så langt tilbake som historien går.
Første gang det er nedskrevet noe om dette er i "Rødeboken" fra
1397. Der heter det: "Forsekvernen udi Melsombekken er en stor
herlighet". Opp gjennom årene var det mange kverner og sager. Den
siste mølla var i drift til 1965 og i 1977 ble den revet og brent.
Det var også meningen å rive Møllerstua, men enken etter mølleren
bodde der og rivingen ble utsatt. Melsomvik vel og Hans Gerhard
Sørensen engasjerte seg sterkt i å bevare stua og det som var igjen
av den gamle mølla. 


Mølleanlegget omfatter den nyoppbygde Mølla,
Møllerstua, et kvernhus og et stort uteområde. Ansvaret for
anlegget er tillagt en egen stiftelse som har som formål å bidra
til at mølleområdet samlet kan bli et verdig minnesmerke over en
tusen år gammel mølletradisjon.


torsdag 19. mai 2016

Malin har bursdag


Tenk det gamlemor er blitt 11 år i dag!


I fjor høst trodde jeg slett ikke jeg fikk beholde henne over vinteren, men hun ble riktig så sprek etterhvert. Men en vinter til er vel bare å håpe på, sannsynligheten er ikke særlig stor er jeg redd.


Blomster til bursdagsbarnet!



Gokstadhaugen


På folkemunne het det at det nattestid ofte ble sett et blått lys på Gokstadhaugen. To hjemvendte sjømenn ble nysgjerrige og begynte å grave. De fant flere tilhugne trestykker. Eksperter ble tilkalt.

Antikvar Nicolay Nicolaysen startet utgravningene 27. april 1880. Allerede første dag ble stevnen avdekket. For første gang fikk verden se en til da ukjent rikdom fra vikingtid. Utgravningene ble avsluttet i begynnelsen av juni. 
Vikinghøvdingen


Olav Geirstadalv, også kalt Digerbein, var lenge den heteste kandidaten når folk lurte på hvem som lå i haugen. Ny datering av skipet har imidlertid vist at det ble bygget i år 901. Da hadde Olav vært død i 60 år. Mannen i haugen må ha vært en annen. Men forskerne vet ikke hvem han var.

I 2007 ble skjelettrestene undersøkt på nytt. Han var drøyt 40 år da han døde, over 180 cm høy og uvanlig kraftig bygget. Mye tyder på at han led av en hormonsykdom som ga ham grove ansiktstrekk og nese, ører og lepper av uvanlig størrelse. 

På slagmarken var han en skremmende motstander. Like fullt var det der han døde. Det viser de mange hugg- og stikkskadene på knoklene.

Den rike begravelsen viser at han var en viktig person.
Landskapet 

I vikingtid sto havet nesten fire meter høyere enn i dag. Den gangen lå Gosktadhaugen nærmere strandkanten. Høvdingen bodde på en storgård i nærheten. Ikke langt unna har vi navnet Huseby, et navn som ofte ble gitt kongsgårder i vikingtiden. 
Skipet

Gokstadskipet er 23,5 meter langt og 5,2 meter bredt. Det har plass til 16 roere på hver side. Bordgangene er klinket sammen med nagler og surret til spantene. Det gir stor styrke, bevegelighet og sjødyktighet. Med firkantet råseil har skipet kunnet seile med minst 10-12 knop.

Skipet ble plassert i en grøft da høvdingen skulle begraves. Skroget ble dekket med mose, hasselknipper og sandblandet leire. Så ble haugen lukket. Dette ga svært gode bevaringsforhold og gjorde at skipet holdt seg i 1000 år.

Gokstadhøvdingen fikk med seg minst tolv hester og syv hunder av forskjellige raser i graven. Hesten var viktig i norrøn mytologi og i de aristokratiske sirkler. Ulike typer jakt krevde ulike typer jakthunder. 


I graven var det også bein fra to hønsehauker. De ble brukt til falkonering, en eksklusiv jaktform i forhistorisk tid og middelalder. Det merkeligste dyrefunnet var restene av to påfuglhanner. De er de eneste vi vet om fra gravfunn i Norden. Påfuglen var forbundet med høy status og symboliserte udødelighet. Ingen vet hvordan fuglene kom til Vestfold.

I 1880 var Norge på leting etter en egen nasjonal identitet etter over 500 år i union. Gokstadskipet ble en enorm inspirasjon som viste at Norge hadde en ærerik historie. Sammen med stavkirkene dannet det forutsetningen for at dragestilen kom til å prege bygninger, møbler og bruksgjenstander i årene frem mot unionsoppløsningen i 1905.

Funnet inspirerte også sjøkaptein Magnus Andersen. Han bygde gokstadkopien "Viking" på Framnes i Sandefjord og seilte skipet over til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Dermed utfordret han den tradisjonelle oppfatningen at Columbus var første europeer som reiste til Amerika.


onsdag 18. mai 2016

Pinse og 17. mai, så er det hverdag


Men har man hund så er alle dager like på en måte. De må ha sitt. Mat og tur, oppmerksomhet, for ikke å glemme kos.


Snart er våren på hell og det blir sommer. På formiddagen i dag ble det cacheutlegg, men den har ikke blitt godkjent ennå, så det kan ta litt tid. Det som er gøy er at to stykker har funnet den jeg la ut igår allerede.


Etter runden med hundene i skauen så ble det vedkasting på meg. Nå er skjulet snart fult og kommende vinter vil bli varm og god. Ja om sommeren ikke fortsetter som nå.., for her regner det og jeg fyrer i ovnen. Jorda trenger regn, men det kunne godt vært litt varmere da.


Ronja setter pris på en god svømmetur i elva, men hittil så har hun holdt seg på land for det meste. Svømming har slett ikke fristet nei.


Det kom pakke i posten i dag med cacher, så nå er det bare å fortsette planleggingen av nye utlegg. Har paner om noen riktig forseggjorte, men problemet er å finne noe som tåler både vinteren og overvintringen. Aller helst et sted under tak med dør. Får tenke litt til, for selve scenen har jeg jo klar.


Satser på mange turer både i skauen og i fjellet utover året slik at kroppen blir sprek, albumet fylt og kartet får gule fjes!


Nå er det kvelden, så da får en gjøre som Ronja...


Legge seg for å lade opp til en ny arbeidsuke. To dager skal en vel alltids klare...?


Vind eller ei?

Den vind som blåser i dag, blir den vind som blåser mest til sommeren. I Nord-Norge venter man en kuldeperiode nå.

Sokna sentrum


Soknedalen i gamledager


Jernbanestasjonen

Jeg har hatt planer om en multicache en stund, men hvor den skulle planlegges var litt usikkert. Men i dag ble valget tatt på Sokna sentrum. Sokna er vel ikke akkurat verdens navle, for de fleste vil jo flytte til byen i disse dager. Så bygdenorge må jobbe med å tilfredsstille de som bosetter seg der, slik at de ikke forsvinner til storbyen. 


Tidligere hadde Sokna det meste, til og med et eget hotell.


1951 stiftet Alfred Malterud Nor-fly as. De drev stort sett med husfotografering og rundflyging. Det var ansatt 20 damer som skulle fargelegge bildene. 1956 trakk Ola Kjos seg ut av Nor-fly as og startet Skogbruksfly as. De begynte med skoggjødsling i 1958. I 1959 ble de kjøpt opp av Nor-fly as. 1956 ble all flytrafikken flyttet til Hønefoss.


18. september 1940

Falt et tysk fly ned på Veme. Flyet som fraktet 4 militære var i ferd med å slippe opp for bensin. Flygelederen beordret alle til å hoppe ut i fallskjerm. Samtlige kom ned i god behold, men på forskjellige steder. En på Sokna, to på Tyristrand og en i nærheten av Bårnås. Selve flyet falt ned i nærheten av Øvere Veme (Hjelmerud). Lenge før tyskerne kom fram til vraket hadde bygdefolket vært der. Dette førte seinere til at en 18 år gammel skogsarbeider fra Veme ble dømt til 24 dagers betinget fengsel. Han hadde fjernet en offisersdolk med reim, en blyant og flere ruller gassbind fra flyet.


Furuvang 

Lærer E.Viker skrev en sang til innvielsesfesten 7. januar 1912. Det var Viker og lensmann Stalsbråten som tok initiativet til å sette opp lokalet. Brødrene Somdalen reiste bygget. Dette var et aktieselskap og huset ble bygget i den hansikt å tjene som lokale for hvert møte av mer allmenn interesse, også ungdomsmøter.

Fra 1912 til 1941 ble møtene for kommisjonen i fattigmannsdistriktet Lunder holdt på Furuvang. I 1941 ble Norderhov registrert som egen fattigkommune. Etter 2. verdenskrig ble biblioteket flyttet ned til Furuvang fra skolen. Da ble det fast utlån 1 ettermiddag i uken. Lunder Sparebank holdt også til her, før den fikk sitt eget bygg. Den siste brukeren var den første barneparken på Sokna. Vaktmesterne var Nils Andersen og Olav Hagen.


Lunder gamlehjem

tirsdag 17. mai 2016

Få dronningen på besøk til 17. mai



Pynt i rødt, hvitt og blått, og få humledronningen på besøk til 17. mai.
Mange av humledronningene er ute og flyr nå, og leter etter mat til de små humlebarna. Dronningen er helt alene om å fore opp første kullet, og du kan hjelpe henne med å finne mat ved å pynte med humleplanter til 17. mai. Humledronningene er glad i den blå lavendelen som dufter så godt, i den røde vårlyngen og i den smakfulle timianen med sine små hvite blomster. Disse egner seg like godt på balkongen som i hagen. La Humla Suse ønsker alle en nydelig vår og en god 17. mai med selveste dronningen på besøk.

Gruve tur


Her er det ingen feiring av noen nasjonaldag nei, ingen tog eller pynting, men litt mat skal vi få til i dag. 


Har man hund så må de ha en liten tur om det er helligdag eller ei. I dag var planen å plassere en cache ved de gamle gruvene på Holleia. Pappa ville også være med på tur, for det var mange år siden han hadde vært der.  Ingen av dem er sikret, så om en er uheldig å plumper uti, så er det bare å legge på svøm.


Cachen ble plassert og koordinatene notert. Før vi fortsatte mot toppen av Holleia for å gå veien ned igjen mot bygda. Det ble en runde på nærmere 6 kilometer og adskillige høydemeter. Det er flere små groper i terrenget, men to store som står fulle av vann.

"START" tar av



Etter initiativ fra Norsk Aero Klubb ble det i 1960 avduket en minnebauta på stedet hvor den historiske flyturen startet. Bautaen er i lys Iddefjordsgranitt, og den er utført av billedhugger Carl E. Paulsen. Over punchebollen i Sjømilitære Samfund på Karljohansvern ble undervannsbåtoffiserene fra “Kobben” enige om at den første flyturen i Norge skulle skje med en nordmann bak spakene i et norsk fly. Ikke som det nå kunne se ut – av en svenske. Norsk flyhistorie startet på en spontan og dristig måte.

Det begynte med at de tre norske undervannsbåtoffiserene 19. april 1912 leste i avisen at Dahlbeck, en svensk militær, planla en flyveoppvisning i Moss og over Horten i midten av mai.

De tre undervannsbåtoffiserene satt sammen i Sjømilitære Samfund i Horten denne fredagskvelden. Ettersom timene led mot kveld ble de mere og mere opptatt av at en svenske ville kunne bli den første som overfløy Horten. Turen var planlagt til 17. mai og i avisen sto det at Dahlbeck ville “bombe” marine-stasjonen med appelsiner. At det på toppen av det hele var en svensk offiser, gjorde situasjonen enda verre. Det var ikke lenge siden unionsoppløsningen, og i de små timer ble de enige i at det måtte handles raskt. De måtte selv ta initiativet og begynne med flyvninger. Som erfarne sjø- og undervannsbåtoffiserer med bra teknisk utdannelse, måtte de ha spesielt gode betingelser for hurtig å lære å fly, mente de selv. Men – kunne noen av dem komme Dahlbeck i forkjøpet?

En av dem hadde nylig vært i Berlin og sett endel flyvning. Han mente at det måtte være mulig å lære å fly såpass bra etter et par uker, at han i gunstig vær kunne opptre som flyver. Trolig var de på dette tidspunkt kommet et godt stykke ned i punch-bollen. Noen annen forklaring kan det ikke være på det faktum at de nå foretok en avstemning om hvem som skulle reise til Tyskland for å lære å fly. I sin beretning fra denne aftenen skriver Dons; “Det ble besluttet at jeg skulle bli flyver, jeg reiste samme aften.”. De to andre skulle samle inn penger både til flyverutdannelsen og fly.


I Gjengangeren 27.april 1912 stod det i et opprop at undervannsbåtoffiserene kaptein C. Tank Nilsen og premierløytnantene H. Dons, T. K. Olafsen, K. Lorck og J. Sem-Jacobsen ønsket å samle inn penger til et aeroplan. De mente at flyet var ubåtens øye og at det ville være av stor militær betydning å ha støtte fra et fly. Under rekognosering var fly blitt en viktig faktor for andre lands mariner, men Norge hadde ikke skaffet seg den nødvendige flystøtte. Gjennom opprop i avisen startet de innsamlingen.

Statsråd Thorne på Moss åpnet innsamlingen. Han gav 5000 kroner. Kongen gav et firesifret beløp og av andre firesifrede beløp nevner vi minister Wedel og redaktør Schibsted. I løpet av ti dager hadde man samlet inn 24.000 kroner. 9. mai 1912 ble flyet bestilt i Tyskland og forberedelsene til den første flyturen var igang. Det resterende beløpet antok man ville være tegnet i løpet av få dager. Det ble bygget hangar på Gannestadjordet. Det var flyfeber i marinebyen.

Tirsdag 28. mai kom maskinen til Horten med skipet “Sigurd Ring” og ble deretter trukket av gaster den ene milen ut til Gannestad. Her fantes store, gresskledde sletter der det ville være mulig å få flyet i luften. Riktignok var ikke forholdene de aller beste, men komiteen hadde fått disponere grunnen billig. Hvordan gikk det så med Dahlbeck og Dons? Svensken gav opp sine flyplaner etter påtrykk fra enkelte norske aviser. Dons hadde ikke videre hell med seg i Tyskland. Dagene gikk, med dårlig vær, og de ganger det var mulig å fly, var Dons sjelden blant de heldige. Etter noen tid gav han opp og satte nesen hjem igjen, etter først å ha fått tilbake det meste av skolepengene. I sin beretning skriver Dons; ”- Jeg besluttet å reise hjem og fly uten sertifikat.”

Etter hjemkomsten til Norge om aftenen den 31. mai bestemte jeg meg for å ikke gjøre noen prøvetur med start og landing på Gannestad. Men derimot å starte herfra, for å ta en lengre flytur over Oslofjorden til Fredrikstad/Øra. Denne planen ble fattet av hensyn til min minimale øvelse, var jeg først kommet i luften burde turen straks utnyttes til en ordentlig tur før landing, som lett kunne gå galt”.

Morgenen etter ruslet de fra havnen og opp til Gannestad-jordet, underveis diskuterte de hva flyet skulle hete, navnet måtte ha tilknytning til selve grunntanken; “Begynn å fly”. Siden de ikke fant noe bedre ble de enige om “Start”. Navnet ble påmalt flysiden før starten. Presis kl. 09.30 1. juni steg premierløytnant Hans Fleischer Dons opp fra den provisoriske flystripen på Gannestadjordet i Borre i sin Rumpler. Dons fløy over marineanlegget på Horten, over Oslofjorden til Moss og videre til Øra ved Fredrikstad, der han landet kl. 10.05. Beretningen forteller at landingen var nær innpå hundre prosent perfekt. Med denne flyturen skrev nestkommanderende på undervannsbåten “Kobben”, premierløytnant Dons, seg inn i historiebøkene. Dette var den første flytur i Norge gjort av en nordmann. Turen var på 48 kilometer og tok 35 minutter.

Etter dette kom det stadig meldinger om at Dons hadde vært på vingene over Oslofjorden. 8. juni skal han ha fløyet i 53 minutter med kaptein Tank-Nilsen som passasjer. De nådde 1000 meters høyde, og 10.000 tilskuere overvar flyturen. I juli 1912 ble “Start” overlevert til Staten, noe som førte til at spørsmålet om et eget marineflyvesen ble tatt opp. Under en flytur i april 1913 skal Dons ha havarert på Møringa, tett ved flybasen på Horten.


Og med en liten runde i Vestfold var årets andre mål oppnådd.