Bærre lækkert

Med det fuktige været som er om dagen, sammen med en god dose med kuldegrader... Tåka har ligget tjukk som graut, så da vokser rimet fortere og fortere utover dagen. Da blir naturen vakkert pyntet og det fristet veldig å ut med fotoapparatet etter kveldsturen med hundene. Når vi gikk kjente jeg på refleksdekkenet til hundene og det var helt stivt av et tynt lag med is. 

Prøvde meg på forskjellige innstillinger, men endte opp med blitz for å få den klare hvite fargen i bildene. Overraskende godt fornøyd med bildene ble jeg i kveld. 

Jeg måtte handle litt etter jobb i dag, innimellom så trenger en litt påfyll i fryser og kjøleskap. Fortiden er det ikke mat som frister noe særlig, men litt variasjon må man ha for å få i seg litt forskjellig næring. Leif hadde lyst på kjøttkaker, så da ble det kjøttkaker til middag i dag. Når man har det, så må man også ha brokkoli ved siden av. Litt fristende jordbær og blåbær ble med i handlekurven også. Så nå kan en kose seg litt utover kvelden. Trenger ikke vente til helga med å ha litt ekstra. Om det blir tomt så får man heller ta en liten tur til på butikken da, for å fylle opp i kjøleskap og fryser.

Etter lunsj i dag så begynte jeg å få hodepine. Det er ikke ofte jeg har det, så når det kommer så blir det stort sett værende en stund. Det løste seg opp når jeg hadde gått et stykke med hundene etter middagen, så nå håper jeg det holder seg borte en stund igjen.

I morgen er det fredag og praktisk talt helg. I helga har jeg ingen store planer, så da er det vel bare å nyte og kanskje få et lite innfall i en eller annen retning. Når man har fri og har hunder så blir det i alle fall en langtur eller to iløpet av helgen. 

Nå er det på tide å finne senga kanskje så en ikke blir trøtt på jobb i morgen. Men jeg er egentlig ikke trøtt, men på en annen måte er jeg moden for senga. Det er vel heller lysten det står på. For jeg vet at om jeg legger meg så sovner jeg fort og det blir "i morgen" og jeg må på jobb. Men på den andre siden, når jeg har vært på jobb en dag til... så er det jammen meg fri. Søndag kan det hende sola stikker fram, så kanskje jeg skal prøve å få til en skitur eller to før varmegradene setter inn neste uke. Nå er det øyeblikkelig februar, så da er jo nesten vinteren over og våren kommer.

Ronja var med på runden med fotoapparatet, men med lang lukkertid så er det ikke så enkelt å få til noe fine bilder av henne ute i mørket. Hun er jo ikke så flink til å sitte helt dørgende rolig, og leer hun på seg så blir bildet utydelig.

Når en tar bilder ute når det er litt kaldt så må man huske å holde pusten når en knipser, ellers kan en fort få med frostrøyk på bildene. Det er ikke alltid like stilig.

Kanskje på tide å planlegge litt vårlige aktiviteter utover, man må jo ha litt å se fram til. Vi skal i alle fall være litt kulturelle utover, man trenger litt avbrekk i hverdagen. Ellers blir det bare en lang grå bølge av hverdagsting som bare flyter forbi. Man kan jo ikke si som Karlson på Taket heller... 

Siden Patran skal konfirmeres i mai, så burde jeg vel kanskje tatt fram bunaden for å si om den passer. Det er jo tross alt endel år siden jeg har hatt den på meg. Tror nesten det er helt siden Merethe ble konfirmert jeg... kanskje en gang eller to, men det er det.

Det er enklere å se rimlaget som ligger på alt som er ute når en ser på noe som ikke er kvister og en er vant til å se litt hvitt på.

Det virker som om iskrystallene bygger på hverandre i et vanvittig tempo om kveldene nå.

En gjenglemt sommerpynt klarer seg utrolig bra i vinter, og han er like blid!

Vanemenneske

Når man har vaner for hva som skal gjøres om dagen, så får en litt dårlig tid når en gjør noe i tillegg.

De dagene en gjør mye annet enn det en pleier, da må man droppe noe av det en har som vane. Har man levende vesner, så er det en ting man ikke kan skippe til dagen etter. De må ha sitt uansett hva man har gjort om dagen. Da må man bare.

Jeg merker på hundene når jeg har vært lengre borte enn jeg pleier, lengre borte enn når jeg er på jobb. Da sitter dem å venter på meg, titter nedover veien, eller mot døra. Når jeg kommer hjem da er det julaften og bursdag på en gang.

På onsdager som jeg har fri fra jobben, så pleier hundene å få lengre tur enn ellers i ukedagene. Det samme er helgene, særlig nå som det er kortere lyst om kveldene. I dag fikk de ikke tur i det heletatt, for jeg og Åse var på cachetur til storbyen igjen.

Planen var å ta de som ligger på Bygdøy, men dagen endte med at vi ikke hadde tatt en eneste en av dem. Osloturen kommer en annen dag, for det ble jo noen bilder i dag. Nå er det litt i seineste laget på kvelden for å starte med bilderedigering og turbeskriving. 

Har det blitt som det skulle?

Ung og dum - mange drømmer?

Gammel og klok - like mange drømmer?

Hva slags drømmer du har er avhengig av hvilken fantasi du har. Dårlig fantasi gir ikke så mange drømmer, kanskje ikke så store drømmer heller. De sier at unger har mer fantasi enn voksne. Men jeg er nå ikke så sikker jeg. Tror fantasien er en utømmelig stor kilde for de som er utstyrt med den. Det er nå en gang sånn at noen har ikke fått en stor dose utdelt. Det er ikke alle mennesker som har evnen til å tenke utenfor boksen, eller se en sak fra en annen vinkel. Alt har minst to sider, til og med en ring. Innsiden og utsiden. 

Når man er liten så er bursdagen den store begivenheten. Tenk et helt år eldre og snart så stor at en kan få lov til litt til. Være opp litt lenger om kvelden, få se "voksenting" på tv. Husker veldig godt når jeg var blitt så stor at jeg fikk lov å se på "Derrick"! Du husker serien som handler om kriminalsjefsinspektør Stephan Derrick, og hans trofaste assistent Harry Klein, som sammen løser mordsaker i München og omegn. Så kom Bergerac. Serien handler om den eks-alkoholiserte kriminalbetjenten Jim Bergerac, som holder til på den idylliske øya Jersey i Den engelske kanal.

Krim er vel det jeg liker best å se på tv fortsatt. Litt spenning og en god dose logikk og en bitte liten uventet vending. Kan ikke si jeg er veldig begeistret for folk som er litt "knepp i hodet" eller "ikke den skarpeste kniven i skuffen", i virkeligheten heller. Slitsomt å snakke med med folk som en må forklare ting til hele tiden. Forklare hva du egentlig mener og tror, forklare konklusjonene som en tar. 

Når vi er små så får vi venner som foreldrene våre velger, de på samme skole eller som er naboer. Etterhvert så får en venner som foreldrene ikke aner hvem er, eller hvor de bor. Noen venner henger med fra en er liten og opp gjennom hele livet, helt til livet ikke er mer. Andre venner kommer inn i livet ved rein tilfeldighet, og forsvinner like fort av ulike årsaker.

En periode av livet så er familien prioritet, mann unger og foreldre. Kunsten er å finne en balanse som gjør at du blir fornøyd og de rundt deg blir fornøyd. Balansen mellom egentid og tid der en "må" ting. Når en prioriterer egentid så får en dårlig samvittighet for ting en burde isteden. Men sånn egentid gjør at en får ladet batteriene og kanskje har litt mer tid og tålmodighet når en har sånn "må" tid. 

Drømme kan en gjøre hele livet - man må bare vite når en skal følge drømmene og når en skal gå videre til neste drøm...

Ski på Tv

Jeg er ingen ihuga sportsentusiast, men står tv'n på og noen andre ser så kan jeg kikke med et halvt øye jeg også. Men noen jubel over førsteplasser eller surmuling over sisteplasser... nei på det nivået er jeg ikke i det hele tatt. 

Jeg ser ikke helt hensikten med å slite seg ut og legge hodet sitt på en hoggestabbe for å sitte igjen med så lite. Litt får de jo, men jammen må de ofte mye også. Tror egentlig ikke at det er verdt det. Det må absolutt være noe for spesielt interesserte og ikke for hvermansen. 

I dag har det blitt tur med hundene oppover Holleia og ned igjen gamleveien for at det skulle bli en runde. Etterpå ble det en runde nede på jordet med fotoapparatet så jeg skulle få noen bilder å gå på neste uke. Det er jo fremdeles for mørkt til at det blir noen bilder på turer med hundene etter jobb, så sa må man ha noen ekstra etter helga. Det kan jo hende at en har noe å skrive, så da er det kjekt å pynte opp med endel bilder. I helga har jeg kikket litt rundt på nettet etter  andre blogger som blir forholdsvis jevnlig oppdatert med fortrinnsvis hundeinnhold. Fant et par stykker som jeg har lagt til "følgelisten" på høyresiden. En som var hunderelatert og en som var om savn og hvordan hverdagen blir heretter. 

Hverdag eller helg?

Nydelig vær med en gradestokk som slett ikke var avskrekkende i dag så ble det en tur med hundene etter litt husarbeide var unnagjort. Husmorgenet har ikke vært så intakt i det siste så det var på tide, for å si det sånn. På onsdag har jeg planer, så da blir det slett ingen vasking. Så da var det bare å sette igang i dag. Jeg må si jeg gleder meg til sola krabber oppover denne siden av dalen også. Den kommer nærmere og nærmere dag for dag, men det går ennå noen uker før jeg har den inn mine vinduer. 

Det er ikke bare jeg som er godt fornøyd med sofakjøpet. Ronja storkoser seg også, ja ikke bare henne, de andre ligger rett ut etter tur de også. Om det er hverdag eller helg så er sofakos standard hver kveld her. De skal alle ha sin tur på fanget og ligge på ryggen og snorke. Hvor lenge de ligger varierer litt, men det virker som det blir litt i varmeste laget og ligge på fanget isteden for å ligge alene. Enten i sofaen eller i fanget, så ender de opp på golvet til slutt.

Med tanke på ukas besøk på verksted for bilen, så er kamera drømmen ennå lenger unna. Spørs om det ikke blir noe kamera før jeg får feriepengene. Det startet med at jeg skulle ha vanlig service på bilen. Bytte filtre og olje og annet som trengs skiftes med jevne mellomrom. Men når en plukker litt på ting så blir det fort mer som skal gjøres. Jeg har jo hørt at det har vært litt smålåting og bråking i bilen, men det er jo tross alt ingen ny bil da. 10 år gammel og har tuslet 250 000 så da må en vel regne med bittelitt småplukk til tider. 

Så etter servicen på mandag ble det ny time på fredag for å fikse bilen. Akkurat styring og bremser er en liten finesse som er lurt at virker som en forventer til enhver tid. Nå har jeg ny bærekule, lenkearm, bremseskiver bak og bremseklosser, og slett ikke mye penger å kjøpe kamera for. Men på prisjakt så er prisen helt stabil fortsatt, så da satser jeg på sommersalg i en fotobutikk...

Når Merethe var hjemme sist helg fikk jeg et kort av henne. Hun fikk mange ark og annet stæsh til jul, samt en maskin til å skjære ut forskjellig, så nå er det kortproduksjon på høyt nivå på Gjelleråsen. Bare fantasien setter en stopper på hva som kan lages nå. Bare å glede seg til en har bursdag!

Med temperaturer som går opp og ned så ofte som nå så har det dannet seg skikkelig isrose på bilen som ikke står i garasjen. Helt utrolig at ting kan bli så nydelig helt av seg selv.

Til og med panseret hadde fått isroser, men de var ikke så store og var ikke fult så fine som de på frontruta. 

To rustne herrer

I går kveld var jeg og Leif på Jonas Fjeld og Ole Paus show på Chat Noir. Chat Noir er et gammelt. I Paris opplevde Bokken Lasson moderne litterære kabareter, og aktører som Yvette Guilbert. Etter flere reiser i Europa vendte hun tilbake til Oslo og 1. mars 1912 åpnet hun Chat Noir i Tivolihaven i byen som den gang het Kristiania. Inngangen til Tivoli lå der hvor Høyres Hus i dag ligger i Stortingsgaten. Bokken Lasson ledet kabareten fra 1912 til 1917. Teatret ble raskt en kulturell møteplass, hvor artister som Christian og Oda Krogh (Bokkens søster) var blant de sentrale figurene. Deres sønn Per Krogh malte de første scenedekorasjonene.

Som litterær kabaret bidro Herman Wildenvey og Arnulf Øverland med poesi, Vilhelm Dybwad komponerte sangene, og Bokken Lasson sang. I 1913 ble den første revyen, kalt ”1913”, fremført på Chat Noir. I 1916 kom Lalla Christensen, senere kalt Lalla Carlsen, til teatret og fremførte barnesanger. Hun var engasjert ved teatret helt frem til 1947. Det var først da visesanger og revyartist Victor Bernau overtok ledelsen på 1920-tallet at Chat Noir ble et fast revyteater. Chat Noir har ligget på sitt nåværende sted i Klingenberggata i Oslo sentrum siden 1938. Under okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig fortsatte aktiviteten på private teatre, inkludert Chat Noir, men innholdet ble strengt sensurert.

Teatret ble omfattende skadet i en brann i 1963, men etter rehabilitering ble teatret gjenåpnet i 1964. Fra 1971 ble Chat Noir leid av Oslo kommune, og scenen ble benyttet til ulike revyer, musikaler og teateroppsetninger. Fra 1996 ble Chat Noir igjen et privatteater. Chat Noir har opp gjennom årene vært ledet av flere sentrale navn innen norsk revy og underholdning. Blant annet disse er Einar Rose, Ernst Diesen, Jens Book-Jenssen, Egil Monn-Iversen, Einar Schanke og Tom Sterri. Sistnevnte har vært Chat Noirs teatersjef siden 1996. Siden høsten 2010 er det Thalia Teater A/S ved Bjørn Heiseldal som står for den daglige driften av Chat Noir.

En rekke kjente artister har opptrådt regelmessig på Chat Noir: Leif Juster, Kari Diesen, Rolf Just Nilsen, Arve Opsahl, Elisabeth Granneman, Grethe Kausland, Rolv Wesenlund, Harald Heide Steen jr., Kåre Conradi, Hilde Lyrån, Elisabeth Andreassen og Guri Schanke for å nevne noen. På 1980-tallet var Chat Noir arena for de store revyene til både Dag Frøland og Dizzie Tunes.

Forestillingen var absolutt verdt pengene sine, jeg har litt sans for tørvittig humor og småprating mellom låtene. Og ikke minst setter jeg pris på å kunne sitte rolig å la meg underholde med et anstendig lydnivå. Overraskende så var det Ole Paus som sto for det meste av snakkinga, så han viste seg fra en ny side for meg, i går.

Overraskende nok så startet de med den fineste sangen, Engler i sneen. Så ble vi ønsket velkommen og at det var fryktelig hyggelig at vi hadde tid til å stikke innom. Det hadde jo blitt litt ensomt uten oss... Mange mimreminner fra en lang karrière sammen som visstnok hadde startet i 1974 med første sceneopptreden sammen. De fortalte om hvordan noen av sangene var blitt til og andre gullkorn fra et langt artist liv. Så ble du fristet så kan du jo sjekke om det fortsatt er ledige billetter.

Bytur

Opprinnelig plan i dag var skitur på Kollsjø'n, men med mange kuldegrader samt at jeg skal bort en tur i ettermiddag så ble den skrinlagt. 

Det ble en liten cachetur på meg og Ronja isteden. Det har dukket opp noen nye forholdsvis nære, så da er det kjekt å få plukket dem når en har et åpent hull i kalenderen. Siden jeg ikke har noen store cachemål i år, så får jeg prøve å tette åpne huller i det minste,

Etter en tur på Rema så ble det litt lufting av Ronja på for meg ukjente stier. Litt vedlikehold av en cache i adventskalenderen som var blitt borte, så nå får jeg snart nye logger. Det var fem stykker som hadde den på overvåkning.

Wherigo - Hønefoss i Revers

Skal på jakt etter en reverse geocache, eller motsatt geocache. Her har du ingen koordinater, men i steden en "boks" (her i form av en wherigo-cartridge) som vil fortelle deg hvor langt unna cachen du er. Ditt mål er å finne frem til cachen og gjerne på så få mulige forsøk som mulig. Hver gang du trykker på knappen i wherigoen vil du få beskjed om hvor langt unna boksen du er. Om tallet synker gjør du noe riktig. Når du har kommet innenfor 25 meter fra gjemmestedet vil du få en beskjed med nøyaktig koordinater til cachen. Da er det bare å navigere videre med vanlig gps...

Det var ikke nei i min munn når Åse og Hilde trengte sjåfør til dagens oppdrag Hønefoss eneste wherigo-cache. Siden min windows telefon nektet å samarbeide med slike "nymotens" greier hadde jeg egentlig skrinlagt dette prosjektet til jeg skulle skaffe med ny telefon. Siden jeg kun kjøper meg sånne tekniske dingser når den gamle ikke virker lenger, så kunne det bli lenge til jeg skulle leite etter denne. Hilde og Åse er mer opptatt av slike tekniske ting enn meg, og ikke minst har de mye mer tålmodighet enn meg så takket jeg gladelig ja til rollen som sjåfør og sekretær.

Vi regnet med at boksen befant seg et stykke unna anmerkningen på kartet, tok vi utgangspunkt på andre siden av byen for å være på den sikre siden. De andre kom rett fra jobb og jeg hadde hentet bilen fra verkstedet på så si samme sted så det var et logisk utgangspunkt. Vi var alle spent på hvilken retning vi skulle, for vi hadde et utgangspunkt på vel tre kilometer. Et bitte lite område å snevre inn.

Litt i overkant opptatt av tekniske innretninger valgte vi veien gjennom byen samtidig som alle andre også sluttet på jobb. Kan jo aldri vite. Retningen ble raskt lokalisert da begge var enige om at apekatten på telefonen viste færre og færre meter. Det ble kun et par sleivkjøringer, først over ei bro som jeg raskt fikk korreksjon på fra baksetet. "Her blir det lengre!" Snu ved første mulighet og inn motsatt vei, men der gikk det ikke noen vei videre mot der vi skulle. Det var blitt bom og gangvei gitt så vi måtte kjøre rundt.

Vi trodde lenge vi var på riktig vei, men vi kom ikke langt nok. Fortsatt tohundre meter unna. Tilbake og ny retning i neste kryss til veien igjen ble til gangvei. Slett ikke verst å komme vel hundre meter unna, etter landskapet å bedømme var det en logisk vei å følge videre til fots.

Siste stopp for å sjekke apekatten, så var vi jammen så nære at det kun var atten meter til slutten. Da kunne de beleste damene informere meg om at ved noen tastetrykk så kunne det bli opplyst om eksakte koordinater. Ehhh med min tålmodighet så var det bare å tenne lommelykta da det var blitt forholdsvis skumrint når vi nærmet oss slutten. Siden den skulle henge, så var det ikke så veldig mange stedene å leite. Innen de teknisk anlagte damene hadde funnet koordinatene hadde jeg funnet boksen og kunne signere cachen.

Tror ikke jeg blir noen ihuga cacheleiter etter slike ting, men jeg har tatt feil tidligere og jeg...

Årets første geocache

Med hunder som må ha tur om gradestokken viser varme eller kalde grader, så er det bare å kle seg etter været og temperaturen. I dag var ikke valget særlig vanskelig. Med 15 blå hos meg, gikk turen over på solsiden av dalen. 

I går ble det publisert en cache der, men ut igjen etter at jeg akkurat hadde gått forbi der tidligere på dagen. Nei det fristet ikke, så det fikk bli i dag. Siden jeg har begynt å tette kalenderhuller fra i fjor, så passet dette bra.

Jeg skulle bli kvitt noen sporbare saker også, men jeg endte opp med en ny når jeg ga fra meg en, men når jeg kom hjem så fant jeg ut at jeg har hatt denne tidligere, Ja ja så blir det ut på tur igjen da med denne her.

På onsdag får det bli en liten runde så jeg får opp statistikken litt for 2017 også, litt planlegging framover, så får jeg se hvilke onsdager som er hull i kalenderen. Men juli og november er så si helt åpne fra i fjor, så det er vel der jeg må legge inn innsatsen er jeg redd.

Endelig hverdag igjen

Stille og rolig dag på sofaen på formiddagen før det ble tur med hundene. Årsoppgjøret for min del er over, jeg har gjort ferdig alt jeg skulle og levert det videre. Jeg er veldig glad for at jeg er ferdig med to harde uker etter en sløv juleferie. Jeg var nok tydeligvis sliten, for i dag tidlig sov jeg helt til klokka ti. Da må en vel kalle seg uthvilt for en ny normal uke. 

Kvelden lovet godt for å kunne se fullmånen og kanskje få et bilde eller to av den, men neida. Skyene kom samtidig, så det ble egentlig ganske så mørkt ute. I morgen skal jeg ikke noe annet enn å gå tur med hunder og kjøre Merethe til Hønefoss så hun kan ta bussen hjem. Jeg har ikke tenkt å lade opp til noen ny uke, nei innsatsen de to siste ukene så blir det vel litt slaraffen håper jeg. 

Jeg skal levere bilen på verksted klokka åtte, så jeg har ikke tenkt å være på jobben klokka sju som jeg pleier. Må dra litt tidligere for å hente den også, da verkstedet stenger klokka fire. Passe dag det tenker jeg. Og ikke minst ser jeg fram til onsdag da jeg har fri. Kanskje jeg skal plukke en av de nye cachene som er publisert i nærområdet i det siste. Jeg har jo ikke plukket en eneste en i år ennå. Så tette kalenderhull får jeg nok satse på seinere i år isteden for januar.