onsdag 28. november 2018

På besøk hos Aldibaras


Christina har hatt stadige valpebilder på Facebook den siste tiden, så forrige uke ble fristelsen fryktelig stor for litt nærkontakt med slike små. Jeg sendte en melding om jeg kunne få litt pelskos og hun var positiv til besøk til tross for at jeg ikke skulle ha noen valp denne gangen. 


Mamma er fortsatt veldig grom for valpene og hun leiker forholdsvis tålmodig med dem. Men halen bar tydelig preg av å ha blitt hengt i en stund. 


Med over 200 bilder så sier det seg selv at det bare blir et lite utvalg av dem her. Alle ble ikke like fine, for med valper i fart er ikke like enkle å få klare bilder hele tiden. 


Heldig er den ene som skal bo igjen hos Christina, hvem av dem det er er jeg ikke sikker på. De var forholdsvis like to av jentene. Gutta var litt grøvre allerede. 


Det var virkelig helt greit at alle var bortbestilt og ingen var ledig til meg.


Når godteboksen kom fram så var det forholdsvis god kontakt fra de fleste.


Valpene leika og storkoste seg, de måtte holde ett v.isst aktivitetsnivå for det er ikke bra å ligge rolig på frossen mark for slike små. Er vel ikke noe å foretrekke uansett størrelse og alder heller egentlig.


Til tider var det full fart på alle sammen. Da var det veldig kjekt at hele tomta var gjerdet inn så de hadde stor boltreplass.


Noen satt og bare iakttok de andre som styret på noe veldig til tider.


Har du sett så klokt blikk, skikkelig tankefull.


Valpene var merket med silkebånd, men det var ikke så enkelt å se hvem som var hvem med så mye pels.


"Nei, jeg sitter bra nok her jeg"


Jeg må få meg en sånn, men det er vel som med alt annet, det holder ikke med bare en. Når jeg var på besøk så merket jeg hvor god valpekosen er og ikke minst at jeg har savnet å ha valper hjemme. Nå er det litt for mange år siden sist og planen skar seg med Hailey. Så nå er det i allefall to år til sjansen kommer igjen.


Nysgjerrig gjeng.


Brytekampen er igang.


Niila var en god mor som holdt oppsikt med valpene sine, men hadde fryktelig lyst til å kose med meg også. Hun minnet veldig om Mounty egentlig. Bare hun ble klødd så var alt greit, og hun fulgte etter å dyttet om jeg ikke klappet lenger. Men å kose med henne og ta bilder samtidig var ikke så enkelt. Men bare hun ble holdt rundt med en hånd så var det greit.


Niila


Hun fikk det litt travelt når valpene forsvant i hver sin retning, men slo seg til ro med de som var i nærheten.


Mamman til valpene, Niila.


Tante Yatzy var ikke særlig begeistret over barnevaktoppdrag. 


Holdt seg på trygg avstand for små pirayatenner som henger fast i halen.


I dag har valpene vært hos dyrlegen for en siste sjekk før de drar til sine for alltid hjem.


Lang lang rekke...


Førstemann!


Vent på meg!


Må jo sjekke opp hva som kjører forbi.


Vi var en stund inne også så valpene fikk varmet seg. Leika litt mer og tisset noen smådammere på valpevis. Når jeg skulle dra ble de med ut en tur for å gjøre fra seg før det var på tide med mat og en dubb i valpebingen etterpå.


Valpene var veldig oppsøkende for kos, så de som får disse er heldige når grunnjobben er gjort så godt.


Sjarmtroll med pels.


Det er en stund siden jeg leste på siden til Leonbergerklubben, men øverste nyheten nå var Fritak fra fullcertordningen.Fra 1.1.2019 kan vi på leonberger ta imot cert, uansett hvor mange hunden har fra før. For å bli champion, gjelder samme regel som før. 2 små cert og 1 stort fra 3 forskjellige dommere (ett tatt etter at hunden er 2 år).


Jeg synes denne fullcertordningen er hel tragisk. Skal du ikke få et cert på en knallfin hund bare fordi tre andre dommere før deg har syntes at denne hunden er knallfin? Det hører ingen steds hjemme synes jeg. Hund nummer to var ikke fin nok til å vinne, men den er fin nok til å få cert avlikevel? Hva er logikken i det?


Mamma kos, det er godt det.


Se som de koser seg


Før leiken går videre som om ingen ting har hendt.


Denne fikk jeg mest sansen for, trolig fordi den har lyse ringer rundt øynene.


Niila er med å leiker og viser at hun storkoser seg med valpene.


Tusen takk for valpetitten og hundepraten. Det var så koselig og jeg satte stor pris på å få ta en titt på de små håpefulle.

tirsdag 27. november 2018

Oliver med på tur


Om en ikke vil ha med seg Oliver på tur så må en holde han inne, for er han løs ute så har han en egen teft som finner en akkurat i det vi går.


Hallo,  hadde dere tenkt å gå uten meg?


Jepp hadde det, men når du først følger etter så får en legge opp turen deretter. 


Skal han være med så blir det en runde i havna, da er vi på kjente stier og han finner forhåpentligvis veien hjem om han skulle få et lite musestopp.


Oliver er ingen sinke på tur.


Om han er først eller sist har ikke så mye å si.


Ingen av hundene bryr seg nevneverdig om å ha med selskap på tur. 


Her var de veldig enige om at det hadde gått noe spennende.


Det er pent når frostrosene dukker opp.


Tenk at ikke to er like...


Om vi blir for langt foran, eller han ikke helt veit hvor vi er så mjauer han. Så sier jeg navnet hans og han kommer i full fart etter oss. Han burde bli rimelig kjent oppe i havna nå, for det begynner vel å bli et titalls turer han har vært med der.


Litt styrketrening skader heller ikke.


Pappa rensker opp i skauen og ordner med neste vinters ved. Godt å ha noe å fyre med når kulda setter inn, bare snøen kommer.


Når noe må sjekkes ut så er ikke Oliver den som stiller seg i bakerste rekka.


Ikke alle blader har funnet ut at det er på tide å slippe taket.


Bicepsene må trenes jevnlig.


Litt apekatt kan en jo late som en er...


mandag 26. november 2018

De første iskalde kuldegradene


Det har vært litt kaldt noen dager, men de første iskalde kuldegradene... de er kalde de. Jeg snakker ikke om fire fem kalde grader, men de vi har nå om dagen. De som er tosifret godt ispedt en sur sno som biter i kjaken.  Skal det først være så kaldt så kan de jammen ha vært litt snø også. 


Når det er så kaldt så blir det ganske mye rim på bakken, så det kan nesten se ut som snø. Og det er det noe som hundene setter pris på. 


Det er greit når en kommer seg hjem når det ennå er lyst. Traske langs veien eller i skauen når det er skumrint eller mørkt er ikke så trivelig. Jeg er ikke mørkredd, men det er ikke så tess å ta bilder når en er på tur i mørten. Disse bildene er fra helgas tur for å få lufta hodet litt fra malingslukta. I dag rakk jeg og Patran en tur før mørket senket seg, så hittil er jeg godt i siget med turer i dagslys.


Når prosjekt oppussing er ferdig så skal jeg ble gjennom bunken jeg har med bilder for å lage meg noen forstørrelser å ha på veggene. Litt forandring må man ha når en har lagt ned så mye jobb. Tror det blir riktig så stilig med noen litt halvmørke himmel eller månebilder, solnedgang eller oppganger på soverommet.


Kunne kanskje vært litt stilig med snø bilder også mot den mørke veggen.


Men man må ta noen bilder man har, for om en tar med fotoapparatet for å ta bilder som man skal forstørre så blir det sjelden noen som er knallfine.